I’ll be better after a banana

Hei? Ser du meg?

Ja hei.
For noen dager siden kom det faktiske beviset på at jeg nå er det man kaller Litteraturviter. På grunn av alt som har skjedd med meg og tiden som student de siste tre årene, var jeg derfor av naturlige årsaker litt smånervøs når det gjaldt diplomet. Kanskje universitetet hadde funnet ut at jeg ikke fikk lov til å få Bachelorgraden min likvel, kanskje jeg manglet 2,5 poeng i et fag ingen hadde fortalt eller vist meg var obligatorisk. Slike ting.

Diplomet kom altså, og da jeg åpnet brevet og fikk se det hele, kjente jeg fyrverkeri i magen. Jeg tror man vil kalle det «lettelse». Siden jeg nå nevner diplomet, så kan jeg nok også nevne et par andre ting som har skjedd siden sist (jeg må jo prøve å oppleve ting som jeg kan blogge om, og ja dette er min dumme unnskyldning for at jeg blogger såpass lite – jeg må oppleve det jeg vil skrive om og så faktisk huske hva jeg skal skrive).

Jeg har klart å få en liten jobb i bokhandelen til Litteraturhuset i Bergen.

*Her kan du ser for deg hvordan denne bloggen i 7 år har bygget opp til noe som dette. Sett inn passende Tumblr-slang av følelser*


BOKHANDEL.
LITTERATURHUSET I BERGEN.

Swoon.

1359556782394

I samme sleng har nettopp bloggingen min gjort at jeg nå skal holde et 6 ukers (6 mandager) bloggkurs for noen ungdommer fra 12 år og oppover, noe som for tre år siden ville gjort meg betydelig mer nervøs enn det jeg er nå. Foreløpig er det to stykker som har meldt seg på, og jeg gleder meg omtrent like mye som det å jobbe i bokhandel. Kurset er i ungdomshuset 1880 i Bergen (Link til nettside HER, (kontaktskjema øverst til venstre)), og jeg vil jo selvsagt at flere unge (12-22 åringer) skal melde seg på, for jeg er jo kjempehyggelig og skjønner hva du snakker om når du shipper karakterer fra forskjellige universer (Altså: er du interessert, eller kjenner du noen ungdommer som vil melde seg på, sjekk ut bildet og denne linken). Dette kurset er ene og alene takket være Kristian (som bloggere og twitterfolk også kjenner som vår alles Mulla.) Takk.

20130130_125945

La oss ikke henge oss for mye opp i skriveleifene der, ok?

Med andre ord: Jeg har fått jobb! Nesten! Jeg prøver fortsatt å finne en jobb som kan lede til fulltid, siden det er litt okei å ha en inntekt.
Nå skal jeg bare forberede meg på min første dag i bokhandelen i morgen.

Velkommen skal du være

Svigerforeldrene har kommet på besøk. Jeg sa «Hei,»:

 

22/07-2011

Mine tanker og min medfølelse går til alle pårørende og berørte etter de meningsløse angrepene på våre medmennesker 22.07.2011.

R.I.P

Hvor jeg klager på mer enn bare en pakke

Glede! Vi er tilbake i Tromsø, og har 3 dager sammen før Frode drar på jobb i 2 måneder. I dag tidlig krøp vi ut av sengen klokken ni fordi vi skulle til posten for å hente denne fantastisk mystiske pakken jeg skrev om. Det blir sånn, jo lenger mysteriet holder på, jo mer dyrebar og stor ble den for meg. Til slutt var jeg overbevist om at det var bøker som skulle holde meg med selskap mens Frode er borte. Fra hvem? Øhm. Ja.

Men før vi snakker om pakken, så skal vi snakke om kofferter. Ikke sex, men skikkelige kofferter som man pakker hele livet sitt ned i for en kort stund. da vi ankom Tromsø og kofferten min kom fram på rullebåndet, var jeg overbevist om at noen hadde stått på den og hoppet. Den var ramponert. Masse. Kanskje kastet den litt av bilen med bagasjen og gjentatt prosessen et par ganger. Kofferten min var ødelagt. Det var et lite mirakel at innholdet som holdt alt på plass ikke tøt ut. I løpet av sekunder var jeg på gråten, og hadde lyst til å skrike til de som kjører bagasjen til flyet og spørre hvorfor de ikke kan sette pris på jobben sin, slik flykapteinene gjør.

Vi klarte å rulle kofferten min (25 kg) bort til Kundeservice for ankomst (? eller?) og kort tid etterpå kom en dame som umiddelbart bruke superkrefter i situasjonen. Hun trodde at jeg var på gråten (jeg var ikke det, jeg var på slutten av gråtetrangen), og vi fulgte med henne til en annen «stasjon» på flyplassen hvor hun trykket på et tastatur. Kofferten min ble erstattet. Jeg trengte ikke å krangle en gang (det hadde vært litt fint å endelig få sagt med autoritet «DU TAKLER IKKE SANNHETEN!!!!«). Hun ga meg en papirlapp hvor navnet mitt var «Caselphil» (den var ny) og ba oss gå til en koffertbutikk for å få den erstattet. So we did.

«Får dere ofte folk fra flyplassen som kommer med ødelagte kofferter?» spurte jeg den ansatte på koffertbutikken Morris.

«Ja.» svarte hun med en gang.

Nå har jeg en ny koffert som er litt mindre enn den andre, noe som egentlig er like greit siden jeg alltid pakker veldig mye når jeg først har en stor koffert. Det er også en litt komisk situasjon å oppleve når man handler på Coop og legger handlevarer (masse pizza) inni kofferten og triller den med seg. Vi tok «Gammel-dame-med-rullesekk-» til nye høyder. Det andre som var i kofferten var den mystiske pakken.

Vi satte oss på en benk, og rev av papiret. Jeg ble litt skuffet, siden jeg hadde klart å lage store forhåpninger om både kaffe og ipad:

Fatene er julegave fra jobben til Frode, som da har sendt pakken til meg fordi de ikke har sjekket hvor mange av deres ansatte som er hjemme eller ute på sjøen i julen. Tunge fat som man har som pyntefat under middagsfatene. Anse dette som et hint, kjære blogglesere, om at jeg sårt trenger et nytt spenningsmoment i livet mitt, og at du kan sende så mange mysteriepakker du vil (innen etiske grenser, føler jeg for å si, men hey, etikk? Jeg strøk i exphil, jeg har ikke peiling).

Gjettelek for den kresne

Av og til glemmer jeg at jeg har en blogg, og når jeg glemmer det, husker jeg heller ikke at ting jeg opplever kan fortelles om. Det jeg derimot kan fortelle er at nakken min de siste dagene har hatt et sterkt ønske om å ta livet av meg, mest sannsynlig på grunn av en forkjølelse som gjorde at jeg hostet som et nek. Lungene mine har lenge vært et slags orkester for den tungpustede, og nå er det altså nakken som er for tur. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Rett før jul har ankomsten av en pakke i Tromsø gnaget meg i bakhodet. Hvorfor? Fordi den er et mysterium. Jeg vet ikke hvem som har sendt den, men vedkommende har ungått å bruke I.C i etternavnet, og gått for P’en. Jeg vet at personen også har mobilnummeret mitt (men det er jo lett å finne). Ingen har sagt til meg at jeg kan vente meg en pakke i  posten heller. Det eneste jeg hadde var et sporingsnummer og et hint om at pakken var sendt fra utlandet via UPS. Jeg liker post. Derfor er dette et uløselig mysterium for meg. Det verste var at på hentesmsen jeg fikk, sto det at returdatoen var den 4 januar. Jeg og mannen er tilbake i Tromsø den 7ende.

Kan du se for deg at du har mottatt en 2.4 kg pakke som du ikke vet hvem er fra, og som du ikke vil få åpne en gang? Hjernen min sang i fistel. Jeg ringte posten, først for å omadressere, så for å snakke med mitt lokale postkontor for å få dem til å beholde pakken litt til. Jeg har i de siste dagene derfor prøvd å tenke meg fram til hva julepakken kan inneholde, men ikke kommet noe nærmere hvem avsenderen er. Hvis det er deg, hadde jeg blitt glad hvis du kunne gi meg et lite heads up.

Ideer:

  • Bøker som totalt veier 2.4 kg, kanskje 3 kg. (tror dette er nærmest)
  • Godteri fra usa.
  • En bombe som er feilsendt, kommer til å eksplodere når pakken åpnes.
  • iPad (sikle sikle sikle sikle. Dette er dog min egen fantasi som leker Djevel med meg)
  • Kaffemaskin.
  • 2.4 kg med kaffebønner.
  • 2.4 kg med notatbøker!
  • Veldig mange brev som aldri ble sendt, men som til slutt ble pakket sammen som en julegave.

Som du ser har jeg virkelig ingen anelse. Har du?

Ps. Hei 2011!

Hvordan ødelegge vinteren helt på egenhånd

1. Ikke ta på deg vinterskoene dine (de er ikke vintersko lenger). Vi vet begge to at fra det sekundet du har forlatt leiligheten din, så kommer snøen og tar deg. Snøen konsentrerer seg om nese, luftehull i skoene og briller.

2. Uansett hvor mange paraplyer du har med deg til universitetet, vil 1 aldri føles nok. Et vindkast og du knekker like høyt som leddene dine gjør om morningen, og da tar «vinterskoene» dine overhånd. Vinden tar tak i håret ditt og plutselig har du hårball i halsen og ser ingenting fordi brillene er besudlet.

3. Vurder å polstre begge kne, ankler og rumpe med bobleplast.

4. Neste gang du bestemmer deg for å redigere et manus i løpet av 4 timer, ikke drikk 5 kopper kaffe samtidig. Slikt sømmer seg ikke for kaffebønner en gang.

5. Du trenger ikke tenke at ironien biter deg i ræva hver gang det begynner å snø. Ja, vi vet du forakter vinteren, men du kan jo ikke drikke kakao uten at det snør ute, så det er ditt eget tap (du studerer i TROMSØ for pokker).

Verden ifølge nyhetene

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Utdanning for dummies?

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg «HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!». Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  – og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde «tid» til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre «Fant du henne, Anton?», men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Judge a book by its cover

Jeg legger fram bevis 1: bok og student er enige om samme ting.

En annen type utlevering (til nye lesere)

Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!

På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet «MAG». Intervjuet ble gjort dagen etter «Signaler 09» i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram «meg». Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.

Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.

Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet «mitt» i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom «Fine ord sagt av andre», hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.

Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.

Jeg liker fotografen, det gjør ikke de bak meg.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress