Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg “HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!”. Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  - og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde “tid” til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre “Fant du henne, Anton?”, men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Jeg legger fram bevis 1: bok og student er enige om samme ting.

Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!

På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet “MAG”. Intervjuet ble gjort dagen etter “Signaler 09″ i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram “meg”. Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.

Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.

Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet “mitt” i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom “Fine ord sagt av andre”, hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.

Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.

Jeg liker fotografen, det gjør ikke de bak meg.

Jeg kommer sterkere tilbake etter at denne pokkers bløtvevskaden ikke gjør alt jeg skriver bittert. Note to self: pass på anklene i Tromsø. Både med og uten alkohol.

Jeg har vært innom forskjellige stadier de siste dagene, noe som sikkert ikke overrasker deg. Fra å være en klump som skjelver og har lyst til å gråte, til total ignorering av hvilken dato det er fordi da vil sikkert ikke eksamens dagen komme.

Men så fikk jeg et lite gjennombrudd mens jeg leste om filosofen Hume, og jeg husker at jeg tenkte “Dette er jo logisk! Dette er følelser som jeg forstår!”. Et eller annet sted inni hodet mitt begynte et skolelys å blinke, og jeg begynte å forstå hvorfor forfatterne skrev ordet “empirisme” 13 ganger i løpet av 5 setninger. Ok, det var løgn, dog det var LIKE før.

I dag har jeg lest ferdig hele pokkers Filosofihistorie-pensum og jeg er ikke det minste deprimert. Når jeg i tillegg har boken “Dannelse” hvor filosofi er forklart til en som har glemt masse, aner jeg håp. Jeg kaller dette stadie 5: Akseptabel fornektelse av mulige hendelser. Helgens neste mål blir å forstå begrepene i Etikkboken og at jeg skal huske dem. Jeg er klar, til å ha eksamen på onsdag 2 desember klokken 8 om morgenen, og komme inn i rommet dirrende etter 3 kopper kaffe. Håp på at professoren og læreren er fyllesyk, sovende eller har migrene!   Klokken syv samme kveld blir det festlig avslutning, og jeg skal aldri ha ex.phil igjen. Jeg tror at Ida forstår min vrede, ettersom vi møttes ved en tilfeldighet idag, for første gang, midt i mitt Hegelsinne.

Jeg er for tiden på mitt lykkeligste. Jeg spiser ting som jeg ikke bør spise, og jeg drikker ting som jeg ikke bør drikke. Dette har pågått en stund nå, men etter å ha tenkt lenge over det har jeg kommet fram til at dette ikke kan kalles kjærestekilo. Det er min egen latskap. Kanskje det er et bindeledd til kjærestekilo (KKG), men dette som nå har skjedd med kroppen min er rett og slett pur latskap.

Det gikk for alvor opp for meg da jeg så på bildene fra ferien, og sammenlignet de med bilder fra ifjor. Jeg fikk såpass angst (hvis du kan kalle det det, men noen ville også kalt det Realitet I Trynet) at jeg ble litt snufsete. Fordi jeg er såpass feig sier jeg ikke hva jeg veier nå, for egentlig er det helt ok. Det er bare det at tingene har lagt seg på feil plass, ikke modellert seg slik de burde – og heller lagt seg på åpenlyse steder.

For en som ikke har vært spesielt fysisk av seg, er det derfor en utfordring å prøve å vekke til live muskler som har vært i hi. Samme gjelder magefett som har kost seg i lengre tid. Jeg vil ikke tenke for mye på å gå ned i vekt. Det er ikke så viktig, sånn egentlig. Jeg vil bare bli proporsjonert rett oppe, rundt og mellom. Det gjør noe med en når man ser bilder av seg selv. Dette kan stakkarslige realityshow/talkshow deltagere dokumentere, vedder jeg på.

Det rare er at jeg ikke har tenkt så mye på kroppen min (før nå). Den største plagen har vært bukser. Buksekanten som gnager seg inn i magen når jeg setter meg ned, og tar pusten fra meg. Når jeg finner ut at jeg skal gå med joggebukse eller forloveden sine bukser, da er det noe som ringer i bakhodet, men som jeg dytter unna – overlater til en annen gang. Du har gått opp i vekt, Elisabeth. Kroppen din ikke fast lenger, du må trene. Det hjelper ikke å skyve det over til en annen gang. Du har jo alltid tid! TID TID TID! SLUTT Å IGNORERE PROBLEMET.

Så nå skal jeg gjøre noe med det. Jeg skal bevege på meg. Jeg skal begynne å tenke på kroppe min forbi halsen og nedover, og få en følelse av den igjen. Det gjør noe med selvtilliten og selvbildet, å føle at man skuffer seg selv og ikke tør å innse det. Men likevel er jeg lykkelig. Jeg har det jævla bra.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker “Herregud hva er det jeg gjør?”. Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en “Skriverevolusjon”. Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at “Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste”. Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker “Jammen så skriv denne først da!!!“.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av “Signaler 2009″. Bare litt. Liksom.

Det har tatt meg 4 måneder å kvinne meg opp til å skrive et litt “alvorlig” innlegg om blogging. Jeg har vært irritert på samfunnet og ønsket å bevise for pappa forskjellen på blogging for alvor. Store saker, langt innlegg og seriøse øyebryn som blir løftet. En klassiker.

Men så begynte jeg å tenke. Og å tenke for meg er en sterkt overvurdert handling. Så jeg skrev ikke noe, og hver gang jeg “tilfeldigvis” var innom bloggrevyen eller blogg.no eller alle de sidene som “alle” leser nå til dags og fråde kom fra munnvikene mine. Vulkaner begynte å få utløp for seg og det var aldri nok kaffe eller te som kunne fikse det for meg. Jeg skrev side opp og side ned i notatboken min, gjerne samme ord flere ganger og så bet jeg av et par negle i samme sleng.

Jeg leste ganske mange aviser om temaet. Blogging. Jeg fant ut hva avisene skrev om, hva de leste og hvem som fikk oppmerksomhet. Det begynte å gå opp et lys for meg, og det var et skremmende lys. Det var den type lys som man ser rett før man dør.For en eller annen gang i 2008 gikk mye galt, det ble ikke lenger viktig å skrive for å bli lest, skrive for å bli hørt og lage litt debatt eller å få andre til å tenke. Det ble plutselig viktig å bli sett. Istedet for tekst kom bilder av tenåringer som poserte med 3000 kroners klær og tykke lepper. Dagens outfit, hvordan se bra ut, klær klær sminke sponsor, bilde bilde bilde. Og så begynte media å skrive om disse bloggene. Bloggene som ikke skrev om noe annet enn hva de hadde på seg og hvor mye penger de hadde og hva de skulle senere på dagen. Hva skjedde? Og så kom svaret:

Dagens bloggere vill ikke bli lest, men sett. Og dagens “leser” vil ikke lese, men se, gjøre narr av og egentlig ikke gjøre annet enn å vurdere bilder av jenter og gutter som sminker seg. Ja, jeg er sikkert urettferdig nå, men dette er min min personlige vendetta. Jeg kunne ikke forstå hvorfor VG, Dagbladet og diverse andre nettsider alle fokuserte på samme type blogger: Motebloggere. Det var så uforståelig at vi som faktisk SKREV innlegg ikke fikk oppmerksomhet fra media? Nå tenker jeg ikke på min egen blogg, men på de bloggene som alltid har vært der og som skriver om samfunnet i dag, og om politikk. Er ikke dette noe avisene vil ha? Er det ikke dette som pryder forsidene deres? Nei. For når hodene skal “slappe av” så tyr de til moteblogging og lager store overskrifter om “Norges mest populære blogger” og “Guider jenter til å kle seg bedre” (denne fant jeg på selv, men du vet hva jeg mener).

Da jeg begynte å blogge i 2005 var det fine bloggere der ute (og som heldigvis er der enda) som ga meg innspirasjon og følelsen av at jeg ikke var alene om det å tenke for mye. Men så kom alle motebloggene og jeg følte at de som skrev ikke fikk oppmerksomhet lenger. Det var vondt å oppleve. Plutselig var de bloggene som jeg alltid har lest forskjøvet til et eget hjørne og miljø fordi bildebloggene hadde tatt den nye plassen.

Jeg har fortsatt problemer med å takle å lese “artikler” om disse motebloggerene som jeg aldri har hørt om som får så masse spalteplass, og det står at alle bloggere lesere den bloggen. Hæ? Gjør vi? Det er ikke lenger lett å være blogger. Før når man sa at man blogget fikk man store blikk og folk syntes det var stort. Men nå som alle blogger, og da med bare bilder, er det ikke sånn lenger. Jeg blir flau av å innrømme at jeg blogger. Det er ikke noe positivt lenger, det er bildebloggene som får oppmerksomhet og det smerter.

Er virkelig denne veien jeg må hvis jeg vil ha oppmerkomsomhet fra media? Moteblogging? Jeg har diskutert dette med blant annet Maren, og vi føler begge at tekst-blogging snart er død. Hva kan vi gjøre? Vi vet ikke. Men det er ganske sikkert at vi dør en sakte død og hvis ikke det skjer noe i bloggmiljøet snart, kan jeg like gjerne gi opp med en gang.

Kom igjen, kjør debatt! Hva mener du skjer med bloggmiljøet?