Den pausen jeg ikke visste jeg tok

Jeg har ikke blogget siden juni 2016. Jeg har ikke sjekket nettsiden min siden den gang, men jeg har fortsatt å betale for domenet. Det ble ikke et bevisst valg før noen måneder senere, da det begynte å gå opp for meg at livet mitt fra 2005 og fram til da var skrevet på nett, og hvem som helst kunne lese det. Den gang var det helt ok, det var med vilje. Jeg ville at folk skulle lese bloggen, jeg ville at de skulle føle noe mens de var her. Da jeg ble skolebibliotekar begynte formidlingsbehovet å ebbe ut. Ikke med en gang, men omtrent så lang tid det tar før tre tonn med varm kaffe rekker å bli kjølig.

Jeg har ikke oppnådd forfatterdrømmen, det som hele bloggen egentlig dreide seg om. Kanskje det aldri skjer. Jeg vet ikke. Meg jeg har blitt mamma til en fantastisk liten krabat som ble født i 2017, og som akkurat nå ligger og snorker i naborommet. Alt er forandret, men ingenting er annerledes. Jeg er fortsatt skolebibliotekar, jeg skriver fortsatt – men jeg blir aldri ferdig. Identiteten min er forandret på en måte som minner meg om puberteten, på godt og vondt. Hvem er jeg egentlig nå? Jeg føler meg en forfatter, men det er akkurat som om jeg vet at jeg aldri kommer til å se romanen min i en bokhandel.

Jeg tenker på skriving hver eneste dag. Jeg er glad hvis jeg klarer å skrive tre setninger i løpet av en dag, og er heldig hvis jeg får skrevet på dagtid. Jeg prøver å være forsiktig med hva jeg skriver, merker jeg. Ikke skrive for mye om familie, ikke skrive for mye om jobb – kun det som er «vanilje» og trygt. Jeg merker at bare det betyr noe, at jeg ikke lenger er Den Elisabeth Iskrem eller Kaffebønnen som jeg var før 2016. Jeg er fortsatt den samme personen som desperat prøver å skrive historier som andre vil lese, men jeg har blitt en som ikke lenger har behovet for å dele alt. Jeg vet ikke om noen kommer til å lese dette. Jeg vet ikke om noen kommer til å kommentere. Jeg vet ikke en gang om folk i det hele tatt blogger fortsatt. Gjør dere det? Er du der? Gi et lite vink (interhumor som jeg ikke en gang vet om når fram).

Jeg. Allerede har alle avsnittene startet med JEG. Det var plutselig et behov å begynne å skrive her igjen, for jeg vet ikke hva som skal skje med denne bloggen. Jeg vet bare at jeg kommer til å skrive her, bli kjent med fingrene på tastaturet og se om skrivestemmen min fortsatt eksisterer. Kanskje jeg skriver historier her, kanskje det bare blir dagbok, kanskje det blir tekster om koreanske dramaserier som har gitt meg et helt nytt syn på hvordan serier burde være.

Uansett så er jeg her. Det kjennes litt som å sitte alene i et hjørne og snakke høyere med meg selv for å bli lagt merke til, og håpe at noen hører meg. Det er nok savnet etter å bli sett, å bli lagt merke til. Jeg savner å høre at noen tenker på meg, jeg har savnet å få høre at folk savner ordene mine, og jeg trenger å vite det. Sånn er det vel når man skriver. Se meg. Les meg. Snakk til meg om det jeg har skrevet. Om det jeg kommer til å skrive. Det er mye å be om, men hvis ingen svarer er det helt greit det også. Jeg kommer til å snakke høyere uansett.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Kommentarer

    Den gang da:

    Kategorier

    Diverse

    Blogglisten



    counter for wordpress