Hvis jeg kan bekymre meg over noe, så gjør jeg det

Da jeg startet denne bloggen i 2005, var det fordi jeg ville bli lest. Jeg ville at folk skulle lese ordene mine, og gi meg tilbakemelding. Jeg skulle bli forfatter (før jeg var 18 – så ble det før jeg var 22 – så ble det før jeg var 26 – nå er det før jeg dør), og da måtte jo en bloggplattform være perfekt for å finne mitt publikum og min egen stemme. Jeg var 16 år, og livet mitt dreide seg stort sett om min usunne besettelse av en eldre gutt på skolen (som jeg valgte å dokumentere, forelsket som jeg var – og hvis du gutt-som-jeg-stalket-og-som-var-klar-over-dette- leser disse ordene en gang: UNNSKYLD UNNSKYLD TILGI MEG JEG BEKLAGER DET JEG UTSATTE DEG FOR) og skrivingen. Fra 2005-2008 var denne bloggen det ordet «blogg» egentlig skal bety: jeg skrev ord og innlegg OFTE. I stedet for å poste 300 bilder om dagens outfit, skrev jeg en masse ord om å prøve å komme ut av det satans Forfatterskapet mitt med hodet på skakke.

Jeg har rukket å bli 28 år, og har nettopp funnet et 2 cm langt hår stikke ut av haken min. Jeg sto og stirret på meg selv i speilet og lurte på hva slags jente jeg er som ikke har en pinsett og heeeeelvete hva skjedde med personligheten min.

JO DET SKAL JEG FORTELLE DEG:

Jeg sluttet å skrive jevnlig. Jeg hadde liksom ikke noen jeg skrev til, ingen som ropte til meg fra WWW at ordene mine var savnet. Og når en wannabe-forfatter ikke føler hun har publikum, snakker hun om seg selv i tredjeperson for å vise situasjonens alvor.

Neida.

Det som hendte var at drømmene mine ble oppfylt, nesten – og i feil rekkefølge. Jeg har vært skolebibliotekar i litt over 1 år på vgs. Allerede her gikk det galt, for jeg skulle jo egentlig ha fått boken min utgitt nå og presset den på intetanende elever slik at de skulle elske meg (dette er ganske viktig – å bli likt av 500 elever mellom 16 og 18 år).
Forfatterskapet mitt har stått på gløtt i flere år, manuset snakker til meg hver dag og trygler om å bli redigert skikkelig på slik at jeg kan sende det avgårde til den fine redaktøren i det flotte forlaget. Men hjernen min er redd for at jeg ikke lenger har et publikum der ute, og i stedet fokuserer jeg hele kroppen min på jobben.

Når jeg plutselig fikk den jobben jeg alltid har ville ha: bibliotekar, ble det med ett ikke viktig for meg å skrive om det lenger. POFF, der forsvant mange framtidige bloggposter.
Når jeg skjønte at jeg kommer til å være i limbo veldig lenge på grunn av forfatterdrømmen, forsto jeg også at jeg ikke kan skrive om det lenger i det hele tatt. For enten skriver jeg om selve skriveprosessen og det jeg håper skjer NUH, eller så klager jeg fordi det nesten skjedde og nå kommer det aldri til å skje vræl vræl vræl. POFF, der forsvant resten av bloggpostene. Løsningen var derfor å ikke skrive noe i det hele tatt. Vet ikke om jeg vant noe på det, men tjo hei.

Som nevnt over er jeg i overkant opptatt av å bli likt: så sånn sett føler jeg meg fortsatt som en naiv og vimsete sekstenåring. De gangene jeg har måttet stå framme i kantinen og snakke om bibliotekets rolle på skolen (senest i går), begynner jeg å skarre på R-ene, snakke fortere og flakke med blikket. Det er skummelt hvor sterkt jeg ønsker at disse ungdommene skal like meg, og det er guttene som skremmer meg mest. De som ser sånn halvveis på meg, og så sier de noe til kompisen sin og ingen av dem smiler. Da går hjernen min i høygir og jeg har lyst til å skrike «HVA ER DET NÅ DA?!» til universet. Jeg tar på meg min trygge «jeg er vimsete men det blir dere vant til ladida ladida lala» maske, og ber til hellige makter om at NOEN MÅ SMILE JEG MÅ VÆRE MORSOM DA LIKER DE MEG OG KOMMER FOR Å LÅNE BØKER HAARERWRWRKWEKEREJRJEJFEJFEFJOQE.

Jeg har for øyeblikket vondt i magen fordi noen elever venter fortsatt på å få sine lærebøker på Nynorsk, og jeg har mareritt mens jeg kasserer leksikon fra 1998 om at jeg ikke kommer til å få ryddet biblioteket skikkelig denne uken, slik at elevene nok en gang kan få studere der inne. Jeg svømmer i min egen ikke-eksisterende angst-diagnose fordi jeg ønsker at guttene og jentene på skolen skal like meg. For akkurat nå er jeg rimelig sikker på at mange syntes jeg en stressende, vimsete og masete jentedame som ikke klarer å huske navnene deres.

Og så er det de øyeblikkene jeg lever for:
Når jentene jeg har snakket med et par ganger, kommer regelmessig inn på biblioteket, og ser på meg med store øyne og smiler når det går opp for dem at jeg kan hjelpe med mer enn bare relevant faglitteratur.
Det er de jentene som spør meg om å fortelle om jobben min og hvordan det er på jobbmarkedet, og de følger så intenst med når jeg snakker at hjertet mitt vokser.
Hun som kommer inn hver dag for å forsikre seg om at jeg har husket å spise lunsj.
Det er gutten, som før sommerferien hadde blitt en av mine favoritter: han gikk første året, og skulle begynne på en annen skole etter sommeren. Han kom siste skoledag med en håndskrevet brev til meg, og alt var skrevet i fyllepenn. Det brevet har jeg lest mer enn 40 ganger, og får tårer i øynene hver gang.

Det er disse ungdommene jeg vil ha flere av, de som tør å sitte på biblioteket, de som tør å snakke med meg og snakke om drømmene sine og det de frykter mest av alt. Det er jo disse elevene som er publikummet mitt.
Men først må jeg få dem til å lese.

bibliotekarmafia

Dette er ikke en flodhest

Har du lagt merke til at når det er noe du ønsker over alt på jord, så er det det eneste du vil snakke/skrive om? Denne bloggen har vært preget av mye gjennom de siste 10 årene, men jeg liker å tro at to av de tingene jeg har skrevet mest om er bibliotekardrømmen og forfatterdrømmen. Jeg har nå vært skolebibliotekar i litt over 6 måneder, og ikke følt for å skrive noe om det. Hvorfor? Fordi det endelig skjedde. Det er ikke noe jeg higer etter lenger, fordi jeg endelig fikk det til og da forsvant trangen til å skrive om det.

Se, en sjøhest

Er det forståelig? Jeg mener, jeg har omtrent ikke blogget en gang – og det tok meg litt tid å forstå hvorfor:

1: Forfatterønsket ble for stort. For mye motstand og alt for mye avslag. En stor del av meg har ønsket å skrive detaljert og sutrete over dette, men det kommer jeg ingen vei med. Så da har jeg bare latt være å skrive «bu hu wæh wæh», og tenkt på andre ting. Hvorfor fortsette å skrive om noe som i de siste årene ikke har endt positivt i det hele tatt? Jeg foretrekker å holde mine barnslige tanker for meg selv. Hvis en person til sier «Bare se hva som skjedde med J.K Rowling! MASSE avslag først!» til meg , kommer jeg til å svare spydig mens jeg fråder litt av munnen.

2: Jeg har ikke lenger trang til å dokumentere alt. Jeg skulle gjerne hatt den trangen, men den har ikke vært der på noen år. Jeg er bibliotekar, jeg får jobbe med det jeg alltid har ønsket og det jeg kan – og det er det. Forfatterdrømmen er ikke lenger noe jeg klarer å aktivt jage etter når jeg allerede har klart å få en fast jobb og inntekt. Det er ganske ok det.

Nå ble jeg  plutselig litt usikker på hvor jeg skulle med dette. Er du med?

For to dager siden oppdaget jeg at jeg hadde fått skilt på dørene inne og utenfor biblioteket. Jeg husker at jeg ble konsultert om dem for noen måneder siden for å sjekke at navnet var skrevet rett. Men jeg ble likevel overrasket da jeg sto og så hele navnet mitt, korrekt skrevet og alt. Og over navnet mitt stod det «Bibliotekar».

Og jeg tenker at det kan jeg leve lenge med.

ikkeetjuletre

 

 

 

 

 

Kunsten å sette pris på avslag fra forlagene

For noen dager siden fikk jeg avslag nummer 10 fra et forlag, siden april i år. Jeg visste det kom, men ikke når. På et eller annet tidspunkt i løpet av de siste to årene, har hjernen min funnet ut følgende:

 

Når du sender et manus til et forlag, og når du har mottar bekreftelse…. Hvis du ikke blir oppringt eller kontaktet på en eller annen måte i løpet av to uker, så er det nesten garantert at det neste som skjer er at et standard avslag dukker opp i enten postkassen eller eposten.

Dette er bare en teori jeg har, men for meg stemmer den ganske godt. Min første tanke når jeg så den tynne konvolutten var «Se der ja, trodde ikke det kom så fort», og så leste jeg standardavslaget. Jeg lukket brevet igjen, og bestemte meg for å tillate meg 30 sekunder med pur sorg, sinne og fortvilelse mens jeg gikk ned bakken og mot inngangsdøren min.

Hvorfor blir jeg aldri god nok?

Skriver jeg egentlig dårlig?

Mangler jeg det lille ekstra som gjør meg til en forfatter?

Mener du virkelig at de ikke kommer til å tjene penger på meg? 

Kommer jeg aldri til å se romanen min i bokhyller?

 

Og så rev jeg brevet opp i flere biter og begynte på se positivt på det.

Siden jeg var 18 år har jeg mottatt 35 avslag og 2 «Ja». Det ene gangen jeg fikk «Ja» var i 2009, den andre gangen var for to år siden. Dette siste «Ja-et» forandret seg i februar 2015, og det er også en av de få avslagene som fortsatt gjør vondt. Noen av dere vet hva jeg snakker om, mens andre som ikke vet – vel, la meg si det på denne måten: Jeg føler meg atter en gang som en person som ikke er god nok til å skrive, og jeg har blitt til den personen som nå kun forventer avslag på alt jeg skriver.

Men… Denne personen som nå forventer avslag, setter pris på det. Jeg tenker «Ok, de har faktisk lest ordene mine, redaktørene har lest og vurdert og funnet ut at manuset mitt ikke passer for dem, og de ikke kommer til å tjene penger på meg. Men de har lest meg, og det skal jeg være glad for.»

Jeg leste nylig den nye boken til Jenny Lawson, «Furiously Happy», og det var særlig én ting som satte sitt preg hos meg. Det var fem små ord: Pretend You’re Good At It. Og det skal jeg. Jeg har sendt manuset mitt til alle forlagene jeg kan tenke på siden den vonde måneden i februar, og alle har sagt nei. Jeg venter på de siste fire avslagene, og jeg gleder meg til de kommer. For jeg vet at jeg har blitt lest, jeg vet at jeg har blitt vurdert, og jeg vet at jeg har blitt stemplet som Ikke God Nok. Jeg er forberedt, og det gir meg en slags kontroll. For når jeg får det aller siste avslaget, så kan jeg legge bort «Fant du henne, Anton?» manuset, og la den historien samle støv i flere år mens jeg blir eldre og kanskje klarer å skrive noe nytt. Kanskje jeg en dag finner fram manuset, og skriver om hele greien, og jeg må vente til jeg tør å gjøre det. Men det er ikke nå, siden hver gang jeg åpner det dokumentet ser jeg ordene til en forfatterspire som ikke er god nok. Og jeg vil ikke være den personen. Jeg skal bli forfatter, kanskje. Jeg skal skrive, men ikke til forlag eller redaktører. Jeg skal skrive til meg selv. Kanskje jeg aldri kommer til å sende inn noe til forlag igjen, kanskje jeg gjør det likevel. Men akkurat nå skal jeg late som om jeg er god til noe, og det er en ting ingen kan gi meg et avslag på.

Poenget mitt er at jeg ikke lenger blir lei meg når jeg får disse avslagene fra forlagene, fordi jeg forstår hvorfor de gir meg dem. Jeg er på sett og vis enig. Problemet er at jeg vet at jeg ikke klarer å skrive om manuset enda, fordi historien var en del av livet mitt i åtte år, og man klarer ikke å distansere seg fra det med en gang. Det er jeg som må jobbe for å skrive noe forlagene vil ha. Det er jeg som å tørre å skrive noe nytt, uten å sende det samme manuset igjen og igjen og igjen. Jeg må gå videre, og det er vel det forlagene også mener. Jeg vet ikke.

Det er rart at jeg egentlig skulle hatt romanen min ute i verden nå, og hver gang jeg tenker på den telefonsamtalen jeg hadde med redaktøren fra forlaget, så lurer jeg på hvorfor jeg kastet bort 2 år av livet mitt på det som til slutt kom til å bli en helomvending. Svaret er nok at jeg trenger å fornye historiene mine. Lese mer. Skrive mer. Lære mer. Nå, hver gang jeg skriver noe på norsk som kanskje kan være en historie, ender det med at jeg begynner å lure på hva en redaktør vil tenke. Og det er øyeblikket hvor jeg stanser å skrive, og heller åpner det andre dokumentet som er på engelsk. For det er noe som ingen kommer til å lese, det er dokumentet som ingen vil lese og det er trygt. For øyeblikket.

Jeg gleder meg til de fire siste avslagene, for det betyr at jeg kan gå videre. Det betyr at jeg har blitt lest, vurdert og at noen i bokbransjen i noen minutter har tenkt på meg. En dag, kanskje om 10 år, sender jeg noe ut i verden, som gjør at jeg får en fin telefonsamtale før det har gått to uker.

Superdramatisk og totalt meningsløs som voksen

Hver gang jeg skal dusje, må jeg gå gjennom en prosess hvor hunden (Juno) følger etter meg inn på badet og stirrer. Jeg er overbevist om at hun i sitt hundesinn lurer på hvorfor jeg regelmessig tar av meg pelsen min for så å dynke meg i det onde vannet – og når jeg tenker dette, går det opp for meg at jeg gir hunden vår et ganske makabert syn på hverdagen. Akk o ve.

Denne gangen var heller ikke noe annerledes, og etter 2 år i livene våre (mannen og moi), har denne typen oppførsel blitt normal. Det har nå kommet til det stadiet hvor hun kun trenger å vite hvor jeg skal og hva jeg gjør, før hun forsvinner ut i gangen og blir der. Orker ikke se mennesket ødelegge pelsen sin på den måten, nå igjen, men jeg må likevel gå tilbake om to minutter for å sjekke at hun ikke har Houdiniet seg til et annet sted. Jeg tror hunden vår har blitt ganske laid back, til tider. Jeg skulle også gjerne vært litt kul og rolig – men det ble litt vanskelig når jeg oppdaget at en av neglene mine hadde blitt revet av i sjampo-prosessen og jeg holdt for øyeblikket på å massere mitt eget blod+sjampo inn i hodebunnen. Jeg hadde sikkert sjampoet i vei i nesten ett minutt, før underbevisstheten sendte meg følgende samtale:

Heliumstemmen (ja, kaller den det): Lalalala ikke vann i øynene sant? Det svir litt. Er det noe som stikker meg et sted?

Meg: Neida, alt er bra, jeg bare lurer på om jeg har husket å tømme oppvaskmaskinen.

Heliumstemmen: Et eller annet svir, HALLO. Stopp pressen.

Meg: Og neste uke skal jeg gå rundt til elevene og snakke om kildehenvisning og plagiat. Det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å gjøre for noen år siden, totalt NOPE. Kommer jeg til å klare det?

Heliumstemmen: SELVFØLGELIG klarer du det. Du er Elisabeth For FAEN AU Casén Pihl, og du forventer alltid at du er dårligere enn  dette gjør grusomt vondt, jeg har klart å lokalisere smerten til høyre langefinger hva du tror. 

Meg: Hm. Hva var det?

Heliumstemmen: FINGEREN DIN HAR DET VONDT HALLO DIN NEPE, SLUTT Å MASSERE HODEBUNNEN ASDFGHJKLØÆ!

Meg: Føøøøøøktard.

Så når jeg til slutt skjønte at jeg hadde det vondt, hadde fingeren min også funnet ut at her skal det pulsere blod, og den skal gi sjampo en ny farge som kalles Fashion Red By Taylor Swift, bare fordi den kan og vil. Jeg ble satt ut av hvor flittig blodet fra under neglen min var villig til å renne nedover fingrene mine, men mest av alt skjønte jeg ikke hvordan det var mulig siden jeg sto under vann. Og så kom jeg på diverse jenteting som bare vi jenter forstår – og det er at vann/dusj stopper alt blod fra å gjøre som det vil (TMI: det er en kamp mot klokken for å få tørket kroppen når dusjen er ferdig, bare sånn at du vet det). Så jeg skjønte ikke hva som skjedde, og gikk umiddelbart utifra at jeg i dette sekund gikk igjennom min x-men forvandling og var minutter unna fra å bli KAFFEBØNNA som finner tapte notatbøker, og bøker som er blitt purret for 5 gang. Superbibliotekaren på kaffe. Det er mitt språk.

Men så hadde jeg bare vært uheldig og fått neglen min revet av, bare fordi den hadde en dårlig dag og ville straffe meg. Sammen skapte vi en ny sjampo, og jeg hatet det faktum at jeg måtte vaske håret en gang til mens Juno nå hadde kommet for å høre hva jeg bannet og freste over. Jeg fikk en ny følelse av «Nå er jeg så voksen at jeg får vondt i magen. Tenk at jeg står her og lager grimaser av smerte fordi jeg må vaske håret. Dette er mitt øyeblikk. Jeg vet ikke hva slags øyeblikk det er, men det er mitt au au au au au au.»

Det viste seg at fingeren stoppet å blø før jeg hadde dusjet ferdig, og jeg trengte ikke plaster en gang. Jeg ble svært skuffet over at jeg ikke fikk en dramatisk slutt på en slik traumatisk start av en dusj, noe som gjorde at alt dette var helt meningsløst å skrive om. Sånn egentlig. Whatever. Som om jeg bryr meg.

 

 

 

 

Meh.

 

Det var en gang

Jeg hører hjertet henne slå. Hennes vakre, sterke hjerte. Hun har krøpet mellom bena mina og strekker kroppen sin mot meg, og jeg lener meg fram slik at jeg kan presse øret mitt mot kroppen hennes og når jeg sier «Så glad du er, Juno, å så glad du er», så hører jeg hjertet hennes dunke dunke enda raskere, og jeg er overbevist om at hun skjønner alt jeg sier selv om hun er en hund. Jeg hører hjertet hennes dunke hver gang jeg sier noe, og når jeg kjærlig sier «Mamma, suss?» så løfter hun hodet sitt og slikker meg i ansiktet og logrer med halen og jeg hviler hodet mitt mot kroppen hennes igjen og hører hvordan hjertet hennes hamrer i vei hver gang jeg rører henne. Jeg tenker på hvor høyt hun er elsket, hvor mye jeg betyr for henne og hvor mye hun betyr for meg. Jeg tenker på hvor flink hun er som er hjemme 7.5 timer alene mens jeg bibliotekarer i vei på VGS og gleder seg til jeg kommer hjem.

Jeg hører hjertet hennes slå.

Jeg begynner å tenke på livet mitt. Jeg tenker at jøss, jeg ble faktisk bibliotekar før jeg ble forfatter og jeg har ikke klart sistnevnte enda og det er egentlig OK. For kanskje det ikke er meningen at jeg skal bli forfatter, kanskje alle forlagene har rett i at ja Elisabeth du skriver bra men ikke bra nok så kanskje jeg skal være fornøyd med at jeg plutselig har en fast jobb og bra lønn, og kanskje jeg skal la være å drømme om å skrive bøker for ungdom fordi jeg ikke er bra nok, kanskje jeg bare skal

 

gi opp

 

Fordi jeg gruer meg til  blogge, fordi jeg mistenker at ingen savner ordene mine, fordi jeg tror at etter ti år med blogging så betyr ikke min blogg noe som helst. Kanskje det er fordi jeg ikke blogger like mye som før, kanskje det er fordi jeg er tenker for mye over hva jeg legger ut på nett slik at ingen andre kan…

 

Jeg hører hjertet hennes slå

 

og jeg lurer på om jeg er lykkelig

om jeg er glad

om jeg endelig har fått drømmen min oppfylt

og Juno slikker meg i ansiktet og «sier» at hun elsker meg fordi hun ikke har sett meg siden kvart på syv i dag tidlig og vi går en lang lang tur hvor vi løper og leker og møter andre hunder og

 

Jeg har alltid sagt at jeg skal bli forfatter før jeg blir bibliotekar

men jeg har alltid skrevet at jeg skal bli bibliotekar for jeg blir forfatter

og sannheten er at jeg tror jeg aldri blir forfatter fordi jeg aldri klarer

aldri klarer

aldri klarer

å…

jeg vet ikke hva jeg ikke klarer, men det virker som at forlagene vet hva jeg ikke klarer.

Så kanskje jeg skal være fornøyd meg at jeg klarte å få den jobben jeg har lengtet etter siden jeg var 10 år gammel..

og kanskje kommer jeg alltid til å være en forfatterspire

Så jeg hører hjertet hennes hamre i vei mens hun står mellom bena mine og strekker seg så lang hun bare kan og jeg vet at hun sier at hun elsker meg og jeg elsker henne også fordi hun er så glad så glad så glad og hun kommer aldri til å vurdere ordenene eller historiene mine fordi – – –

Ny jobb: Bibliotekar.

Om 6 dager skal jeg få opplæring på skolebiblioteket på en VGS. Fordi jeg får endelig bli bibliotekar. *englekor*

Det var alt.

Bedre blogg kommer snart. Lover.

En takk.

For noen dager siden trodde jeg at mitt store idol var død. Jeg hadde feiltolket et bilde jeg så på Facebook, og min første reaksjon var «ER HAN DØD?!». Denne følelsen varte i omtrent tre minutter, mens jeg desperat sjekket Twitter, Google og andre nettsider som kanskje kunne gi meg et svar. I tre minutter trodde jeg at Terry Pratchett var død, og jeg klarte ikke å føle noe som helst. Men så var han ikke død likevel, det var bare et bilde der han spilte sjakk med døden.

Den rare magefølelsen forsvant ikke, og i dag eksploderte den i resten av kroppen min. I lunsjpausen min i dag fant jeg fram mobilen og mistet litt av meg selv.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker hvor jeg var da jeg begynte å lese «Sære søstre» (Wyrd Sisters) for første gang. Det var sommer, og jeg hadde funnet en bok bok på biblioteket med et morsomt cover. Jeg satt på terrassen, og smakte kaffe for kanskje tredje gang i mitt liv. Forfatteren var Terry Pratchett. Jeg tror jeg var 14 år, for det var i samme periode at jeg skjønte jeg også ville skrive noe som fikk meg til å le høyt. Spol fram noen år, og i 2012 fikk jeg muligheten til å fortelle Sir Terry Pratchett at han var grunnen til at jeg ville bli forfatter. Og han svarte med å si at da burde jeg jo kysse ham på kinnet.

Det er vanskelig å forklare hvordan dødsfallet til denne forfatteren påvirker meg. Den beste måten er kanskje å sammenligne det med at et ikke alt for nært familiemedlem er død. Du har ikke sett personen på en stund, dere er ikke akkurat vokst opp sammen, men han/hun har alltid vært der med store ord og viktige historier.

For er det en ting Terry Pratchett fikk til, så var det å fortelle viktige historier, dyppet i fantasy og forskjellige typer humor. Bøkene hans fikk ny og større mening når jeg leste dem mer enn to ganger, og jeg oppdaget alltid noe nytt med verden. Hvordan skal man takke for noe sånt? Det er umulig å finne de rette ordene, men jeg skulle ønske at var mulig å formilde følelsene. Sommerfuglene i magen jeg får hver gang jeg leser en av bøkene hans, den spesielle «jeg gleder meg til det som kommer nå» følelsen som kommer når jeg leser om trollmennene hans og deres eventyr. Det er så mange følelser som kommer på grunn av hans død, at det rett og slett ikke finnes en god nok måte å skrive om det på. Og det er i grunnen helt greit.

Terry Pratchett sine ord kommer alltid til å være her, og jeg kan ikke be om noe mer enn det.

4 bøker du burde lese før neste måltid

… eller noe mindre dramatisk. Denne bloggposten er sponset av CupoNation. I dette innlegget kommer noen av mine bokanbefalinger. Hos CupoNation kan du få mange rabattkoder på bøker, og hvem vil vel ikke ha det? Jeg takket Ja til dette fordi jeg faktisk har noe å bidra med – og det er første gang på lenge at det er noen andre enn nettpokersider som kontakter meg. Og nå fikk jeg en unnskyldning til å blogge igjen. (Det kommer en usponset bloggpost fra meg snart, men den tar litt tid å skrive på grunn av… eh… se et ekkorn)

For å lese bloggposten med anbefalingene, kan du klikke deg inn HER. 

 

Når hverdagen blir til krig på relativt høyt nivå

I godt over fem måneder har jeg deltatt i en ufrivillig og ganske ”alene” krig. Det er en sånn krig som gir meg en irriterende spenning i hverdagen, og som gjør hver morgen til en usikker start. Jeg snakker selvfølgelig om brød, som jeg ikke spiser så veldig mye av, men på grunn av denne hverdagsgalskapen har jeg ikke noe valg. For å sette ting helt på spissen er det litt som dette:

Hashtag Den Følelsen. Hvis jeg taper krigen mot brødet, vil verden til å gå under og jeg kommer til å bli kvalt av paprika.

La meg ta deg gjennom de forskjellige punktene av denne krigen som jeg aldri vet om jeg kommer til å vinne :

1. Hver morgen er som en ustabil stol når det kommer til å åpne brødskuffen. Hva kommer jeg til å se i dag? Vil det være noe grønt på brødet i dag? Litt pels? Eller er jeg heldig og overlever nok en dag? Spenningen stiger.

2. Hvis brødet er akseptabelt, jubler jeg høyt og lenge og nyter at jeg har vunnet over General Mugg atter en gang.
Dersom jeg oppdager at brødet har fått noen grønne kviser, synker jeg som oftest sammen og uler desperat, slik at hunden vår Juno får Tourettes.

3. Det er på dette punktet at jeg begynner å spørre meg livets store spørsmål: Hva skjedde? Hvorfor var brødet i ypperlig stand for 24 timer siden? Hva slags gjærgud er det som leker med meg? Har brødet plutselig våknet og funnet ut at dette livet er ikke noe for meg, la meg seile ned i bosset og kontemplere måkemating?

Det virker ikke som mange punkt å gå gjennom, men stol på meg – det er et realt inferno følelsesregister å oppleve. Det er snakk om mat her, og jeg er ikke alltid flink til å spise opp alt jeg lager. Så jeg blir ekstra obs på Livet med stor L når jeg oppdager at et brød jeg er nesten med 100 % sikkerhet kan si at jeg kjøpte for et par dager siden, plutselig har fått en midtlivskrise. Da må jeg kaste brødet, og bearbeider meg selv i hele femten minutter over at vi nordmenn glemmer mat vi har, og kaster det når vi oppdager det. Hytt hytt med neven etc.

For øyeblikket leder jeg krigen, mest fordi jeg klarer å presse i meg 3-4 skiver til frokost. Men hvem vet hvor lenge dette kommer til å vare? I fire dager har jeg sluppet jubelen løs og ikke trengt å bekymre meg over hjertebank og høy puls (kanskje fordi jeg har drukket kaffe først, men det er bare detaljer). Jeg gruer meg til i morgen tidlig.

* Jeg overdriver for effekt.

Førsteutkastet

Av sted til forlaget med seg! Ønsk meg lykke til, alle sammen. Jeg trenger det.Fant du henne, Anton?

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress