Førsteutkastet

Av sted til forlaget med seg! Ønsk meg lykke til, alle sammen. Jeg trenger det.Fant du henne, Anton?

Noen ganger må man bare hoppe litt

Iik, eit steinras?

Jo mer jeg skriver på denne romanen, deste mer eksponeringsbehov får jeg. De dagene jeg ikke prøver å konstruere skriveboblen min igjen, vil jeg bare skrive «meg og min skriving» fb-statuser og twittermeldinger. Hvorfor? Fordi jeg vil ha oppmerksomhet og en heiagjeng. Jeg innrømmer det glatt fordi jeg er overbevist om at jeg ikke er alene om dette, men grunnen til at jeg skriver det nå, er fordi jeg har bannlyst meg selv fra å blogge om romanskrivingen. Uansett hva jeg skriver om «Fant du henne, Anton?» nå, så blir det bare klaging/melodrama og gjentagelser. La meg si det som det er: jeg prøver å få ferdig et førsteutkast til desember, og sende det til forlaget jeg er i dialog med.

Obs, har jeg ikke sagt det?

Som sagt, med vilje. For hvis jeg hadde pøst ut med alt jeg har hatt boblende inni meg siden august, ville ikke dette blitt så spennende, og jeg hadde blitt (eller kanskje jeg har blitt det allerede, i såfall les bloggposten ferdig og kom til samme konklusjon som meg at ja jeg/du har blitt en sånn en) en sånn skriveperson som jeg virkelig ikke liker.

I år har jeg prøvd å delta på NaNoWriMo igjen, og i 12 (tror jeg) herlige dager klarte jeg å skrive mellom 800 og 900 ord hver dag. Dette stoppet opp ganske plutselig for noen dager siden da jeg skrev en scene, og mens jeg trykket på mellomromstasten og komma, visste jeg at dette ikke var noe bra. Det var litt som å skrive sin egen gravstein, og hamre inn minst fem konsonanter på rad i etternavnet mitt.

(Det minner meg forøvig på at jeg har glemt hva en konsonant er for noe.)

«Det er kjempelett å ville bli forfatter, bare skriv på disse 56 sidene i 6 år og så….. hva? du trenger en fast jobb og penger hver måned? ØH…»

(Hurra, jeg vil bli forfatter og husker ikke 60 % av hva jeg lærte i Norsktimene på skolen(e). Awesomesauce. Ikke gi opp drømmene likevel, kjære leser. Bare fodi du har glemt mye av hva du lærte på skolen, så betyr ikke det at du bare skal legge deg på gulvteppet og bli der. Gjør som meg; ((<–sikkert feil bruk av semikolon, men POKKER TA, den er på tastaturet, la meg bruke den!) Jeg aksepterer at jeg har glemt masse og overbeviser meg selv om at dette gjør meg til en veldig spesiell person som en dag skal bli intervjuet av Skavlan, helst før programmet blir tatt av luften. Logikken er der.))

Dette betyr også at jeg stor sett hver dag har denne ord-for-ord monologen med meg selv (og min Muse), uten et eneste EUREKAøyeblikk. Så jeg lukker Word, stirrer surt på macen og tenker/mumler: «Fnark. Schmekkel. Satan. Effing eff eff efff eff…..!!!…!!!!…Gah. Fng. JAMMEN. Arrrrrhhhhh. BAJS.»

Buhu jeg har det så vanskelig.

Min Muse og meg #3: Det gjelder bare å bruke fantasien litt

På et øde hav, hvor ingen høre deg skrike, ligger det to båter på vannet knyttet til hverandre ved hjelp av et tykt tau. I den ene båten sitter en hyper forfatterspire, i den andre en enda mer hyper Muse. Begge må bruke megafoner for å kunne kommunisere med hverandre. 

Meg: Hva nå da?

Muse: Hæ?

Meg: megafonen piper i protest Jeg sa, HVA NÅ DA?

Muse: Dette har du gjort før, få oss inn til land!

Meg: Jeg vet ikke hvordan.

Muse: HALLO?! Hvordan havnet vi her da? Ikke kom til meg og si at du brukte årene å båten, for det gjorde du ikke. Siden ingen av oss harårer i båten ville det blitt et alvorlig problem. Bruk fantasien din!

Meg: MEN DET ER JO DEG DIN FJÆRBALL.

Muse: Jeg er ikke en ånd i en lampe, frøken dings!

Meg: Hvis du er fantasien min, så er det pokker meg din jobb å hjelpe meg med å finne ut hvordan vi kommer oss vekk herfra.

Muse: RO RO RO DIN BÅT.

Meg: ….

Muse: Hva?

Meg: Fikk en ide.

Muse: Idé?

Meg: Ja.

Muse: Hva da?

Meg: Hopp i havet.

Muse: Go fish?

Meg: Er du ikke enig?

stillhet.

Muse: Jeg er bare ikke helt sikker på om kortspill på denne avtanden er det liksom… Har du en kortstokk?

stillhet. En hai flyr forbi.

Muse: Ah, du er der nå?

Meg: Ja, lyst til å bli med?

Muse: Alltid.

Forfatterspiren finner fram en skrivemaskin som har ligget i båten, og prøver å kaste den over til Musen sin båt. Den synker umiddelbart.

Meg: Gidder du?

Muse: Ja, hvorfor ikke, jeg føler meg så alt for skitten allerede.

Ingen ser det når jeg oppdager noe i meg selv, men jeg skulle ønske noen gjorde det likevel.

1. Står ved overgangsfeltet og venter på å gå over.

2. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at ingen andre enn meg kan skrive om akkurat det jeg vil. Jeg bråstanser.

3. Gutt med sykkel kommer borti meg, jeg unnskylder med en eneste gang at sykkelen hans har gitt meg et blåmerke på baken.

4. Går litt haltende mot et eller annet der framme. Tenker fortsatt på at jeg nå sitter fint i det, siden hjernen min nå har bestemt seg for å hjelpe meg på den eneste måten den vet: ødelegge. Tråkker på hundebæsj.

5. Kjenner at jeg har høy puls og at hjertet banker fortere enn vanlig. Dette har skjedd flere ganger i løpet av det siste året. Mens jeg prøver å finne et sted hvor jeg kan fjerne hundelorten fra skoen, uten at noen stirrer på meg for å gjøre meg flau, begynner jeg mentalt å skrive et nytt kapittel på «Fant du henne, Anton?».

6. Ender opp med å skrape skoen mot et tre, og gå i en slags gressmoonwalk rundt treet etterpå. Har gitt opp håpet om å bevare min sosiale status. Tenker i samme sekund at jeg har ingen sosial status her i Bergen Sentrum.

7. Vel, siden jeg ikke har noen betydning her i Bergen, så betyr jo det også at jeg ikke betyr noe som helst. Sånn egentlig. Forbannet være alle mine tanker og jeg kan gå rundt dette treet så lenge og mye jeg bare vil jeg bryr meg ikke lenger bare stirr på meg du lettkledde playboy fffffffuuuuu. Bryr meg litt likevel.

8. Det betyr fortsatt at det er kun jeg som kan skrive de historiene jeg har i hodet, og ingen Terry Pratchett, Neil Gaiman eller Veronica Roth kan skrive dem for meg. Men de gjør en jævlig bra jobb.

9. Hvor er jeg nå?

10. Ah, nei, jeg trenger ikke hjelp til å se på krabbene i tanken, jeg trenger hjelp til å finne meg selv.

11. Står ved overgangfeltet og venter på å gå over.

12. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at jeg kan når jeg vil, og visst pokker vil jeg. Jeg går videre til Litteraturhuset.

125295782874759 Ukjent kilde.

Når Musen streiker fordi forfatterspiren er pyse

Mye tyder på at jeg er redd, og har tatt et (u)bevisst valg ved å ikke skrive. Jeg prøvde å sette meg en deadline på når førsteutkastet skulle være ferdig, men det er litt vanskelig å bli ferdig med en roman når jeg ikke skriver på den. Jeg tror ikke dette kan kalles en skrivesperre en gang, men det har til tider vært mangel på skivevilje. Nå er det mangel på viten om hva som skal skje videre, og frykten jeg har sakte men sikkert utviklet. Denne frykten går mer eller mindre ut på at jeg er redd for å skrive noe som jeg ikke har kontroll over. Jeg har jobbet med romanen siden 2007, og siden den gang har jeg skrevet den i hodet mitt omtrent fire tusen ganger. Boken lever sitt eget liv i hodet mitt 24/7, men når jeg skal skrive videre i Word dokumentet, stivner fingrene mine og karakterene settes på pause. Jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ikke klart å finne knappen som gjør at karakterne mine gjør ting av seg selv, og nå er det jeg som holder dem tilbake.

Dette er en utrolig frustrerende versjon, når «babyen» du har prøvd å «føde» i litt over FEM ÅR, ikke kommer når den skal. Dårlig planlegging fra min side. I den siste tiden har jeg derfor i større grad henvendt meg direkte til hovedkarakteren og nektet meg selv å *ikke* skrive noe. For som vi alle vet, inspirasjon er ikke noe som kommer når du krever det, og den lever litt sitt eget liv og vil at du skal skrive når du er lengst mulig unna penn og papir. Jeg begynte å skrive et brev til hovedpersonen, noe som egentlig ledet til at jeg snakket med meg selv og innkluderte ham. Det er der jeg er nå, i midten av en slags funky åpenbaring som jeg ikke helt vet hvordan skal justeres på.

  1. Jeg glemmer alle planer, ideer og småplot som jeg har tenkt/skrevet – og fortsetter fra det punktet jeg er på nå uten å vite hva som skjer. Dette har fungert på tidligere ting jeg har skrevet, men disse historiene har riktignok ikke blitt skrevet ferdig.
  2. «Fant du henne, Anton?» blir lagt på is i minst 5 år, og jeg prøver heller å skrive en av de 8 andre romanene som surrer rundt i hodet mitt. Finner fram «Anton» om 5 år og gråter litt mens jeg leser sidene.

Kjære leser, hvis det fortsatt er noen igjen:

Hva skal jeg gjøre? *vræl*

 

Gif: http://superbgifs.tumblr.com/

 

Juno treffer Frode etter 4 lange uker

En meget dårlig oppsummering med bare fakta

Av og til er jeg overbevist om at jeg allerede har skrevet mer utdypende i bloggen om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset, og det at jeg og mannen nå har en valp i familien. Jeg tror, helt ærlig, at du/dere leser tankene mine i det sekundet jeg tenker på noe som helst som har med bloggen min å gjøre. Jeg beklager. Latskap er en av mine mange uheldige egenskaper , særlig når jeg har 100 % kontroll over bloggen og ikke helt klarer å se for meg at det sitter 475 blogglesere på kanten av setet sitt i flere uker mens de venter på neste ord fra meg. Om det hadde vært tifellet hadde jeg sikkert blitt saksøkt for å ha vært årsaken til at 474 personer døde av sult, og den eneste som overlevde var moren min. Det jeg prøver å si er at jeg PRØVER å blogge slik at ingen av leserne mine dør før min neste bloggpost. Eller noe sånt. Eh. Jeg prøver å late som om jeg er en viktig del av livene deres.

Derfor velger jeg først å skrive kort om livet som fersk hundeier, siden jeg nå faktisk har sjansen (denne bloggposte har tatt meg over 2 uker å skrive, og tid er et ord jeg ikke helt forstår nå).

Her er hun, 13 uker gammel og allerede i trassalderen:

mmmmmmmm, pinne.

 

Oppdagelser:
Hver gang Juno sovner, får jeg en deadline. Skrive mest mulig før hun våkner og skal på do. Denne deadlinen er mye bedre enn all prokastinering.

Hunder går veldig mye på do. (sjokkerende, jeg vet)

Og alt det som følger med å være hundeeier, etc etc etc.

Jeg trenger nok ikke å liste opp så mye mer, siden de av dere som har hund eller vet hva en hund er for noe, kan se for dere hvordan ting er. Nå som hun er kommet inn i livet vårt, har jeg klart å stå opp klokken syv hver eneste morgen, noe jeg ikke har gjort siden jeg var 15. Look at me, I’m growing.

Neste tema:
I løpet av min tid på Litteraturhuset i Bergen, har faste gjester også vist seg. Og mine favorittpersoner som kommer innom og gjør dagen min så mye bedre. Noen historier (og bilder, men med disse bildene har jeg gjort mitt beste for å ikke vise for mye av identiteten deres):

For en tid tilbake var det to barn som forelsket seg i bokhandlen og to dager på rad var barna innom med foreldrene sine. Gutten og lillesøsteren (6 og 4 år gamle), ble så glad da de fant barnebøkene at de satte seg ned og broren begynte med høytlesning. Jeg var på nippet til å prøve å adoptere dem begge to da de introduserte seg til meg og håndhilste.
Er det noe jeg har satt mest pris på med denne jobben, så er det de små øyeblikkene hvor virkelig magiske øyeblikk skjer og jeg er tilstede. Jeg føler at jeg er en del av noe nytt, hvor bøker blir beundert, kjøpt og snakket om på en måte jeg ikke har opplevd før. Selv om jeg fortsatt er å leting etter fast jobb, så liker jeg den tiden jeg har tilbrakt på Litteraturhuset i Bergen.

Men som sagt, jeg har brukt to uker på å skrive dette, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal formulere meg uten at det hele blir en kjedelig oppsumering. Det er litt som at når ting jeg virkelig har ønsket og drømt om faktisk skjer, så tror jeg at du som leser denne bloggen skal lese tankene mine og vite alt sammen, så jeg glemmer å skrive hvordan ting faktisk er. Like greit at jeg ikke er en «rosablogger».

Så hva i all verden skal jeg blogge om nå, for å være interessant?

945639_10151644013244914_311826071_n

Min Muse og meg #2: Vi leker ikke Gud

Muse: Nå vet ikke jeg med deg, men jeg mener huske at vi var godt i gang på den andre historien. Eller tar jeg feil?

Meg: Neida, du har helt rett.

Muse: Såeh… hvorfor står jeg her utkledt som en engel og demon?

Meg: Fordi du inspirerer meg.

Muse: Du sier så fine ting.

Meg: Jeg vet.

Muse: Men det er fortsatt ingen forklaring på hvorfor.

Meg: Nei, det er det ikke.

Muse: …..

Meg: …..

Muse: Av og til, selv om vi er samme person, så har jeg problemer med å forstå denne frykten du har for å skrive videre på noe du elsker så høyt. Nå har du begynt på noe nytt, akkurat da du har kommet til den gode biten i den andre historien. Og nå må jeg så her og tenke djevelske tanker slik en engel bare kan, bare fordi du har fått en fiks idé om at ingen har skrevet en slik historie før. Det verste er at du kom på dette, og ikke jeg, noe det burde har vært SIDEN DET ER JOBBEN MIN.

Meg: Er du sjalu?

Muse: Jeg er såret. Vonbroten. Verklempt av alle følelsene som bobler opp i meg!

Meg: Det er bare djeveltankene dine. Fortell mer om dem, jeg trenger å vite hva jeg skal skrive. Må skape karakteren.

Muse: Du kler ikke å leke Gud.

Meg: Ingen forfatterspirer burde leke Gud, men det har ikke stanset E.L James, og det kommer ikke til å stanse meg. Hvordan tror du stemmen til Gud høres ut? Burde jeg bruke kursiv eller en spesifik font?

Muse: Djevelhalen klør i ræva.

Meg: Flink Muse.

Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse



Blogglisten