Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg “HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!”. Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  - og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde “tid” til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre “Fant du henne, Anton?”, men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse “vanlige” menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.

Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av “livet mitt” siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles “meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske”, og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).

Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.

Mannen og jeg drar tilbake til Bergen i morgen. Jeg ser fram til dette, fordi jeg har glemt hvordan mørke om natten er. Siden Februar har stort sett natt vært det samme som dag for meg. For som dere alle vet, solen går ALDRI NED I NORD. I ren desperasjon kjøpte jeg meg en øyemaske til 1 dollar, og nå er jeg en av dem som får håret ut av posisjon med den minste bevegelse. Snart kommer strikket til å ryke, og da er øyet mitt dens offer. Som et resultat av at klokken 3 om natten ser ut som 3 om dagen, har døgnrytmen til meg og mannen blitt noe forandret. Jeg vil sove i mørke, jeg kommer til å dra ned rullegardinen med slik iver at jeg ødelegger hele greien.

Det har også blitt knapt med uteliv ergo at jeg skriver om folk jeg spionerer på. Noe som bloggen smertefult merker. På den annen side har jeg og Frode noen rare samtaler av og til (ferske samboere ftw!), og her om dagen skjedde dette:

Jeg ser på puppene mine og kjenner på dem. Jeg ser nok veldig alvorlig ut, dog forvirret.

Frode:  ”Hva er det med deg da?”

Jeg: “Puppene mine! Hormoner. De er på!”,

Frode: “På? Jeg har ikke gjort noe med dem. Slå dem av!”

Nå må jeg bare pakke, og ifølge Frode kan kofferten min romme en hel ku. Først får jeg se om den rommer tingene mine.

“Fant du henne, Anton?” har våknet igjen. Det samme har novellesamlingen og en ny roman. Jeg har lest 2 bøker ferdig på 5 dager, og jeg har ektemannen min her. John Grisham har dukket opp igjen, noe han gjør hver sommer av en uforklarlig grunn. Solen går aldri ned, månen kommer aldri opp, så jeg og Frode blir litt paff hver kveld når klokken er 01.00 og det er lyst ute. Jeg har skaffet meg øyebind (<– link. Funker som pokker)for å i det hele tatt få sove, men et resultat av dette øyebindet er at jeg like godt kan sove til klokken tolv hvis ikke Frode vekker meg.

Vi har begynt med et pusslespill på 1000 biter og jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har bakt kokkosmuffins (mulig 4/5 ganger). I går bakte jeg Mormors Kringle. Jeg er bakejævel, Frode er pusslekongen. Jeg har ikke prøvd å redigere på eksamensoppgaven jeg strøk på, litt fordi jeg er redd for hvordan jeg kommer til å tenke mens jeg er inni den,og litt fordi jeg ikke er klar til å skrive akademisk igjen.

For nå har jeg en romankonkurranse som er med på å holde meg gående. Det blir en slags eksamen dette også, men jeg bestemmer hvordan den skal skrives. Neste uke drar jeg og Frode tilbake til Bergen, og jeg skal skrive på roman, skrive på eksamen og bruke tiden jeg har med Frode før han reiser ut på sjøen. Det er mulig at jeg har mistet litt av min bloggtouch, jeg skriver ikke like romanaktig som før og hva jeg skal skrive om blir alltid skrevet av andre før meg.

Jeg er tilbake nå!

Jeg har nettopp strøket på min andre eksamen, analysen av notatbøkene Moleskine. I morgen skal min siste eksamen leveres inn. På grunn av at jeg nå er et lite vrak og ikke ser lyset kommer jeg til å ta en liten pause fra bloggen og håpe at jeg faktisk får muligheten til å bli en Bibliotekar likevel.

BRB. Talk amongst yourself.

Pollensesongen har kost seg med meg de siste 3 ukene. Det gjør den nå også, kroppen min er en herlig cocktail av pollen og en anelse tungt etter litt alkoholmengder fra i natt. Etter at jeg kom hjem i natt fikk jeg det for meg at jeg skulle lese bok. Samme bok som jeg har smyglest mens jeg har skrevet og lest til fire eksamener. Ligger den på bordet ved siden av Kompendiet for Dokument- og medieteori, er sjansene store for at jeg velger å lese “Buena Sucia” av Alisa Valdes-Rodriguez. Den, og boken “Aldri Alene” av Lori Lansens (LES.DEN), ble sendt til meg av Juritzen Forlag. Hvis jeg likte boken kunne jeg blogge om den, og her er har du ordene.

Handlingen er dette:

Lauren, en skamløs spaltist for en lokalavis i Boston, som lager overskrifter av kjærlighetslivet sitt. Sara, den perfekte hustru som har alt, men som betaler en høy pris for det. Elizabeth, en utrolig vakker programleder som strever med å kombinere jobben og et veldig privat privatliv. Amber, som til tross for at hun ikke snakker et ord spansk, holder på å bli en stor latinamerikansk popstjerne. Rebecca, en stjerne i ukebladbransjen, men dessverre totalt ubrukelig når det kommer til menn. Og Usnavys, en alt annet enn usynlig fashionista, som står i fare for å forelske seg hodestups.
Heng med når Buena Sucia-klubben samles over vin, mat og sladder, mens de forsøker å finne ut av livene og forholdene sine. Problemløsing har aldri vært frekkere eller morsommere!

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt likte denne beskrivelsen. For meg åpnet det for at jeg satte boken i en kategori jeg vanligvis ikke liker “Lest fort i sommer, glemt med en gang”. Det er historien om Lauren, som ikke helt klarer å finne ut hva hun vil i livet og noe misfornøyd med hvordan kjærlighetslivet arter seg. Boken er rimelig lettlest, jeg slet litt med de første 40 sidene i boken, men etterpå kom jeg lenger inn i handlingen og alt var bedre enn å tenke på exphil. Forutenom noen klisjéer og rare hendelser, var det noe jeg etterhvert ikke tenkte noe særlig over. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde ventet til sommerferien min startet slik at jeg kunne lese den da. Jeg vil likevel anbefale den, selv om jeg er noe usikker på den selv. Det er nok fordi det er en typisk sommerbok for kvinner, men det er jo et stort marked og folk leser dem. Så da burde du også gjøre det.