Jeg konsentrerer meg om å ikke klø over alt mens jeg passerer andre. Jeg bruker all viljestryke på å ikke ta av meg jakken (i minusgrader) og rulle meg rundt i steinene som er strødd omkring for at ingen skal skli på isen og dø. Så jeg tenker på hvordan jeg og studieveilederen min har funnet ut at jeg ikke skal ta exphil dette semesteret likevel – fordi det mest sannsynlig ville ha gi meg en psykisk diagnose, og at jeg nå også må finne en måte å lage mitt eget tidsreisesmykke alá Hermine for å klare å være på to forelesninger samtidig. Jeg stanser ved fotovergangsfeltet, og ser en gammel dame (lavere enn meg, wooohoo) som ser litt forvirret ut.

Jeg forelsker meg der og da. Hun har helt hvitt hår, store øyne, og knuger på en stokk for å ikke falle. Øynene hennes saumfarer omgivelsene, hun stirrer på bilene og hele kroppspråket skriker «Kan jeg gå nå, uten å ende opp med å operere hoften?«. I dette nanosekundet tenker jeg på alle tv-seriene og filmene jeg har sett gjennom årene: hvor personer hjelper gamle damer med å gå 6 meter, fra et fortau til et annet, for å gi seg selv bedre samvittighet og score noen plusspoeng hos Den Gode Generasjonen. Jeg tenkte det samme. Herregud, jeg har aldri hjulpet en eldre dame over veien før, og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre det. Hvor er korpset? Hvor er fanfaren? Vinter, du har endelig gitt meg en sjanse til å være en Heltinne, booya. Jeg innrømmer glatt at jeg handlet på pur jakt etter økning av selvfølelse, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Fåkk deg karma, du finnes ikke og min gud heter Placebo.

Så jeg stirrer på denne vakre gamle damen og vet at dette er mitt øyeblikk.

«Hei!» sier jeg og tar ett steg nærmere damen.

«Hallo!» svarer hun og ser på meg med det fineste smilet jeg har fått i retur noen gang (utenom fra ektemannen *cue trommer*). Jeg tenkte faktisk ‘Jeg kan være hennes personlige tjener resten av dagen så lenge hun smiler slik’.

«Skal du over? Vil du gå sammen?» spør jeg.

«Åh! Ja gjerne!» svarer hun.

Jeg tror faktisk at jeg kunne brukt flere utropstegn der. Så jeg lenket (kan jeg si det?) arm med damen og i det den grønne mannen blinket og pep av glede gikk vi over veien sammen og det var som om alle sølvguttene sang en hymne til meg. Jeg gjorde en god ting. Jeg hjalp en som trengte det, og jeg følte meg jævla bra. Det hele tok tre sekunder og i det vi skulle skilles fra hverandre tok hun et ekstra tak i armen min og dro meg tettere inn til seg.

«Takk skal du da,» sa hun og jeg vurderte å spørre om hun ville ha selskap resten av dagen.

«Ha en fin helg videre!» sa jeg og vi gikk hver vår vei. Alle som passerte meg etter dette, og som så på ansiktet mitt må ha lurt på om jeg nettopp hadde møtt kjæresten min eller noe i den dur, for jeg smilte så mye at jeg kjente det i kinnene lenge etterpå. Tromsø gjør det med deg, frosser smilet ditt der du minst venter det, og forteller deg at dette øyeblikket vil du aldri glemme.

Det første jeg stirret på da jeg kom tilbake til leiligheten i Tromsø, var sengen. Jeg sto og stirret på lakenet, dynen, puten og det som holdt det hele sammen. Sengetøyet. Dynetrekk, putetrekk. Og så sukket jeg, et slik sukk som bare kan sukkes når kroppen vet at snart blir det en halvtime – kanskje mer – med febrilsk ikke-sexrelatert-lakenpolka.

Jeg har aldri vært flink til å bytte sengetøy. Ja, jeg klarer det til slutt, men selve prosessen er som tittelen sier som å kle på et hjul. Dette pleide pappa å fortelle Elisabeth på 4 år da jeg ikke klarte å kle på meg selv, og han måtte hjelpe til. Både han, mamma og min mann kan bekrefte at jeg ikke er  flink til noe så enkelt som å ta på et laken, og uansett hvor mange ganger mamma prøvde å vise meg hvordan det skulle gjøres endte det med at jeg satt på sengekanten og gråt av fortvilelse. Tårene mine var i hvert fall veldig fortvilet.

På folkehøgskolen var ikke mamma der for å hjelpe meg med sengetøyet (det samme gjaldt klesvask: jeg er en bortskjemt søskenløs jente som tok rene klær for gitt. Det ble litt av en sjokkartet opplevelse da jeg første gangen skulle vaske ullsokkene mine og resultatet ble små barnesko. Ingen hadde fortalt meg at slike ting krympet i vask, men jeg hadde heller ikke spurt. Logikk?), så jeg måtte prøve meg fram selv. Jeg visste ikke at det fantes laken som man bare kan feste rundt madrassen (det man ikke vet, finnes ikke?), så den første gangen brukte jeg nesten 1 time på å ta på lakenet. Jeg var veldig fornøyd med den øvre delen hvor puten skulle ligge, helt til jeg så på hele resultatet og der hadde jeg klart å bøye madrassen i en bue, med halve lakenet i en ball. Men den øvre delen var jo fin. Etter ytterligere minutter med å behandle madrass og dyne som et hjul i en fin kjole, ringte jeg mamma og hulket litt (underdrivelse). Til slutt fikk jeg hjelp av en annen på internatet. Low point.

Det har tatt meg nesten tre år å få en dyne inn i dynetrekket på mindre enn 15 minutter. Jeg har flere ganger klart å få dynen inn i dynetrekket, men jeg har også klart å dra dynen med meg ut når jeg trodde jeg var ferdig. Og ikke glem at det er vanskelig å vri dynen rett vei, når den har vridd seg rundt og ligner på en anakonda.

I 2009 leide jeg et rom hos en eldre dame, og der var sengen i en slags hemslignende tilstand, nesten 1 meter over gulvet og med en stige opp til madrassen. Kan du tenke deg hvordan det var å ta på laken på en madrass fra den høyden? Jeg oppførte meg som om  mine siste timer var kommet hver gang jeg skulle bytte laken. Det gjorde noe med meg når jeg var 1 meter over bakken og satt på en rekke trebjelker som også knirket hver gang jeg flyttet på meg. Hele kroppen min og tankene mine skrek ”Ditt utyske!!!!! Du kommer til å brekke bein og knekke alle hårstråene på hodet ditt. Bare sov på den alt for korte sofaen i stedet.” Da jeg endelig hadde fått lakenet på madrassen var jeg så stolt at jeg ble flau etterpå. Jeg har til og med sett videoer på youtube om hvordan det hele gjøres, og feilet da også.

Jeg har lært meg at man aldri skal undervurdere sengetøy. Tidligere var det noe som mamma ordnet for meg, det ble gjort uten at jeg så det og det var ikke en eneste rynke i lakenet. Jeg trodde det skulle være lett å ta på laken, men det er i sannhet et kunstverk. Så, alle stuepiker på hoteller og gjestetun: I salute you. Dere er en av samfunnets mange helter. Etter at jeg oppdaget laken som bare festes rundt madrassen (sikkert oppfunnet for slike idioter som meg), har madrassen bøyd seg en anelse, men jeg gir faen, for dekker jeg den til med puten så eksisterer den ikke. Moralen i denne historien er: Ikke ta laken og sengetøy for gitt, lær deg å kontrollere kunsten før du flytter hjemmefra og blir offer for at vennene dine er sjokkert over at du ikke kan noe så grunnleggende som å kle på et hjul.

Jeg forbereder meg på 2012. Det neste semesteret. Nå skal jeg bruke min siste konte sjanse på ex-phil, og det blir samme variant som den første gangen. Du vet, den gangen jeg og Elizabeth M måtte stå og høre på den grundige forklaringen på hvorfor vi strøk og jeg knakk sammen i gråt? Elizabeth M flyttet fra Tromsø som følge av dette, og jeg prøvde meg en gang til uten bedre resultat. Det er litt som å være Bambi. Jeg står på isen, og er midt i mellom å falle og å beholde balansen. Det kan gå begge veier, og jeg prøver å ikke falle. Det kan ikke overdrives nok hvor mye jeg gruer meg. Det blir et hektisk semester hvor jeg starter med 5 emner, men skal velge 4.

Fortsatt venter jeg på det siste eksamensresultatet (de tre andre er ikke mye å skryte av), og jeg har vel egentlig mistet litt lysten på å studere. For jeg forstår visst fortsatt ikke hvordan en akademisk oppgave skal skrives, og det er dette som gir meg de dårlige karakterene. Skal jeg skylde på at jeg vil bli ”Forfatter”, og ikke akademiker? Jeg vet ikke. Det eneste som er sikkert er at jeg prøver så godt jeg kan, og får ikke akkurat noe ut av det. Utdannelse for meg er nå bare noe jeg prøver å få fordi det kan hjelpe meg med jobb etc. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke vil bli forfatter, bare sånn at jeg ville klare å skrive akademiske oppgaver slik foreleserne vil jeg skal skrive dem. Selv om de aldri forklarer hvordan de skal skrives, men gir det samme noe forvirrende utkastet til alle.

Det er virkelig ikke noe som er så skremmende som å ikke vite hvordan det kommende semesteret vil bli. Det er isglatt og dårlig føre. Ønsk meg lykke til?

Denne bokomtalen har allerede en rekke feil. Den største er at jeg har klart å glemme boken jeg leste for noen måneder siden i Tromsø. Så jeg skriver utfra det jeg husker jeg tenkte etter at jeg hadde lest den. Denne posten er også ment som et spark bak til meg selv, slik at jeg kanskje får lyst til å blogge mer.

Jeg var heldig å få tilsendt Ellisiv Lindkvist sin roman ”Tørst” (Cappelen Damm), for å blogge om den. Jeg sa ja fordi vi kjenner hverandre litt, og jeg sier ikke akkurat Nei når forfatteren selv spør om jeg vil lese og anmelde den. Jeg har ikke lest Ellisiv sin første utgivelse, så å lese romanen hennes uten å vite hvordan hun faktisk skriver syntes jeg var interessant. Nå skal det sies at jeg alltid har et nervøst forhold til det å lese tekster av folk jeg kjenner. Det er fordi jeg er redd for at mitt inntrykk av forfatteren kommer til å forandre seg når jeg treffer eller snakker med han/henne etter at jeg har lest den. En enkel grunn til dette er at jeg tenker dette: Hvordan i all verden får du det til? Vær så snill og ikke putt meg i din neste roman hahahaok?

På baksiden av romanen står det:
” De to venninnene Kristin og Verena vokser opp i Knønes i Nord-Norge. Senere skilles deres veier, før de møtes igjen i Oslo mange år senere.

De bærer begge på drømmen om et annet liv enn det de kunne få i Knøsnes. Felles for dem er at det innebærer kunstnerdrømmen. I møte med livet slynges de inn i andre baner enn de selv kanskje så for seg, uten at de gir opp verken drømmen om – eller kontrollen over – livet.
Lindkvist skriver intelligent og skarpt om livene våre, slik de er her og nå. De mest naturlige sammenlikningene finner vi i en Mara Lee i Sverige, eller en Vigdis Hjorth i generasjonen over her hjemme.

Tørst er en bred og ambisiøs roman om en ny generasjon kvinneskjebner. ”

Jeg husker at det gikk opp for meg at dette var første gangen jeg leste om to jenter som oppdaget sin seksualitet sammen. Av en eller annen grunn har jeg altså ikke lest noe som dette, og det var helt nytt. Fortellerstemmen, den av og til korte men presise måten å få ting til å skje gjorde at jeg glemte hvem forfatteren var og bare leste. Når jeg ikke lenger tenker over at det er faktisk en forfatter som har skrevet dette, så er det en bra bok. Jeg lo flere ganger, særlig mens Kristin og Verena gikk gjennom tenåringsfasen og var tørst på ALT.

Jeg trodde på det som ble fortalt, dialogene var troverdig og på et tidspunkt tenkte jeg at denne romanen må jo bli nominert til en eller annen pris. For det er ikke bare humor der, det handler om depresjon og om å finne seg selv. Det er jo alltid vanskelig for oss jenter, vi finner oss selv på nye mentale steder hver dag (dette var mitt utsagn, ikke fra romanen, mind you).

Jeg vet ikke helt hva handlingen var da jeg satt med klump i halsen og tenkte ”nå ble det mange følelser her”, men jeg vet at romanen inkluderte meg og fikk meg til å tenke. Jeg følte at jeg ble litt bedre kjent med Verena, som også blogger. Det var så mange ting jeg kunne kjenne meg igjen i at jeg måtte leser noen sider flere ganger fordi jeg likte dem så godt. Jeg visste til og med om bloggene som ble referert til i romanen! Bare synd at den faktisk hadde slutt, den kunne godt vært litt lenger.

Tørst burde leses av flere. Den burde leses av mange. Kjøp her.

Oda Bhar beskrev nok best på twitter det jeg tenkte etter at romanen var over:

bharfot:  Har lest ut fine, underholdende og litt såre «Tørst». Er nå ganske nysgjerrig på hvor mange hemmelige blogger @Lindkvists har.08.12.11 14.35

Det er andre gangen jeg møter min nye fastlege. Og hun har nettopp spurt meg om hun kan få undersøke min nedre region for å se at alt er i orden.

”Har du vært hos gynekolog før?” spør hun. Hjernen min har forlatt området, og jeg svarer kun fordi nødgeneratoren har blitt aktivert.

”Nope. Aldri. Hahahaha.” svarer jeg og starter min desperate tokt for å gjøre denne legetimen til en koselig stand-up time.

”Jeg vil gjerne ta en titt nå, er det greit? Eller vil du helst gjøre det i morgen?”

Det kommer sånne øyeblikk av og til, hvor man blir imponert over seg selv og hjernens evne til å tenke fort og langt framover. I løpet av 1 sekund – kanskje mindre, har jeg tenkt følgende:

Jeg er ikke klar for dette. Hadde jeg visst at en person jeg møter for andre gang i mitt liv, som faktisk er legen min ville jeg i det minste ha tatt en dusj først. Hvorfor finnes det ingen parfyme man sprayer på nedentil? Hvordan skal jeg forholde meg til henne etter at hun har stirret på underlivet mitt i mer enn ett minutt, skal jeg se henne i øynene? Ta henne i hånden? Og hvis det ikke blir gjort i dag, skal jeg krype rundt i leiligheten og lage alle mulige scenarioer i hodet mitt for hvordan det hele kommer til å bli å Gud. Så hvis jeg sier at vi bare kan ta undersøkelsen nå med en gang, så kommer hun til å se meg – naken – og sikkert like appellerende som en grillbrent paprika. Jeg kommer til å si at vi kan ta det nå, jeg vil ikke, men jeg kjenner ordene komme ut av munnen min og nå smiler jeg for helvete, jeg smiler av at jeg faktisk inviterer henne til å stirre på vaginaen min og dette er andre gangen jeg møter henne perkele.

”Neida, vi kan ta det nå! Få det overstått. Jeg tenkte bare at, hahaha, jeg har jo ikke akkurat fått vasket meg eller noe, og det er jo litt flaut……”

”Er du klar over hvor mye rart vi leger ser hver dag? Her om dagen var det en dame som spydde på meg.”

Så 1 minutt senere har hun dratt ned persiennene og jeg sprer bena mine rett foran ansiktet hennes. Livet mitt når et nytt høydepunkt i det hun viser meg det hun skal stikke inn i meg og utvide… ting – og det eneste jeg klarer å tenke på er at dette er nesten som den Friends episoden, hvor Ross er med Susan og Carol på legekontoret og leker med den dingsebomsen som skal åpne henne opp. Det føles som å om noen prøver å vrenge halve kroppen min ut inn. Men så kommer den første pinnen. Jeg er livredd for at kroppen min bestemmer seg for å reagere med å fise henne rett i ansiktet. Har andre gjort det før? Den andre pinnen blir veivd foran meg, den er større, har en klump av bomull og hun romsterer med den inni meg som hun prøver å punktere livmoren/blæren/ min.

”Tenk at dette er første gangen du gjør dette! Du er utrolig flink! De fleste som gjør dette første gangen stivner helt.”

”Å hurra!!!!!” sier jeg anstrengt mens jeg tenker på nye notatbøker, manuset jeg leser for øyeblikket, den morsomme episoden fra ”Parks and Recreations” og hvor fint det hadde vært med litt rødvin. Så ser jeg på fastlegen min og blir minnet på hvordan jeg ligger, hvordan bena mine er plassert og at jeg faktisk har klær på meg på overkroppen.

”Du er veldig flink. Vet du, vi er to damer her på legekontoret, og hvis vi har problemer, så må vi gå til de andre kollegene våre for hjelp. DET er flaut det, så dette skal du ikke bekymre deg for.” sier hun.

”Åhåhå.” svarer jeg.

Når hun er ferdig med arbeidet sitt kler jeg på meg og står på stedet hvil.
”Så, alt i orden da?” spør jeg.

”Ja, så da trenger du ikke bekymre deg lenger,” svarer hun og gir meg en resept for vintereksemen min. Ganske bevisst lar jeg være å ta henne i hånden, så jeg nøyer meg med å vinke adjø.

I det minste får gutter stå på to.

Jeg har ikke vært så flink
siden juli
å blogge

Jeg har ikke vært så aktiv
på å fortelle
noe som helst

Og jeg er heller ikke flink
til å dikte
for det eneste jeg gjør
er å ta en del pustepauser
mens jeg tenker
på hva jeg skal fortelle dere

Min mann er hjemme igjen
det har han vært en stund
og i kveld ser jeg ham spille
Battlefield 3
og koser seg glugg ihjel

Så dette gjør meg lykkelig
fordi alt er som det skal være
og da har jeg ikke så mye å si
utenom at rim
og røre
ikke passer i denne bloggen.

Husk å tipse kelneren.

Finnes på iTunes. Kjøp.

«Ok, se på oss da,» sier antropologistudenten og peker på seg selv og kameratene sine. Jeg drikker noe som heter Aloe Vera (jeg bare kalte det søt, grønn sprit), og akkurat derfor kan jeg ikke forlate området før jeg har drukket opp alt sammen. Det tok to minutter før Antropologigutten ba meg bort til bordet sitt, og det var greit for min del. Men så begynte de å konkurrere om hvem av som var Gutt og Mann.

«Javel?» sier jeg mens bordet ved siden av meg begynner å smelte. DJen startet en mix av The Beatles. Vrede.

«Ja, hvordan vet vi om vi er gutter eller menn? Liksom, er det et bestemt tidspunkt?» Dette er det Herr Elektriker som sier. Han opplyste meg om yrket sitt ganske tidlig.

«Det kommer litt an på. Hvor gamle er dere?» spør jeg.

Antroblablastudenten er 22. Herr Elektro er 23 og sistemann, Lille Alpakka er 20.

«Dere er jo her. I andre etasje. Dere blir nok ikke mer menn enn dette i kveld,» fastslår jeg. Nå har jeg bare halvparten igjen av det grønne, og vet at snart forsvinner jeg ut av livet deres. Subtilt legger Herr Elektro en hånd på låret mitt, jeg fniser slik jenter kan og dytter han i siden. Hånden hans forsvinner, men jeg tror ikke han forstår det selv.

«Hvorfor spør dere om dere er gutter eller menn, da? Er det så viktig?» Jeg henvender meg til Antroblabla studenten, han er den som smiler bredest, snakker høyest og ikke prøver å lukte på håret mitt (skamme seg Herr Elektro).

«Det er veldig viktig! Vi må jo definere oss! Er det ikke sånn for dere jenter også?» svarer han.

«Når ble jeg jente?» sier jeg raskt tilbake. Dette ser ut til å overraske ham, og Lille Alpakka spør hvor gammel jeg er. Uten å svare peker jeg på Herr Elektro og unisont løfter de hodene en anelse, åpner munnen og sier «Aaaaaaah».

«Du er jente,» sier Herr Elektro.

«En gift jente,» svarer jeg.

«Da er du dame,» sier Lille Alpakka og alle de tre nikker. Glasset mitt er tomt.

«Å dæven, nå er glasset mitt tomt. Med mindre en av dere vil spandere mer på den gifte damen, så tusler jeg ned til mine single venninner. Litt single. Fred ut!» sier jeg før de rekker å svare. Men de smiler så bredt og ler at jeg tolker det hele som noe positivt. Før jeg rekker å forsvinne, roper Antroblablastudenten til meg: «HVA HETER DU DA?»

«Du er for ung til å huske det!» svarer jeg og går ned trappen.

Ordene kommer snart.