Av og til er jeg overbevist om at jeg allerede har skrevet mer utdypende i bloggen om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset, og det at jeg og mannen nå har en valp i familien. Jeg tror, helt ærlig, at du/dere leser tankene mine i det sekundet jeg tenker på noe som helst som har med bloggen min å gjøre. Jeg beklager. Latskap er en av mine mange uheldige egenskaper , særlig når jeg har 100 % kontroll over bloggen og ikke helt klarer å se for meg at det sitter 475 blogglesere på kanten av setet sitt i flere uker mens de venter på neste ord fra meg. Om det hadde vært tifellet hadde jeg sikkert blitt saksøkt for å ha vært årsaken til at 474 personer døde av sult, og den eneste som overlevde var moren min. Det jeg prøver å si er at jeg PRØVER å blogge slik at ingen av leserne mine dør før min neste bloggpost. Eller noe sånt. Eh. Jeg prøver å late som om jeg er en viktig del av livene deres.

Derfor velger jeg først å skrive kort om livet som fersk hundeier, siden jeg nå faktisk har sjansen (denne bloggposte har tatt meg over 2 uker å skrive, og tid er et ord jeg ikke helt forstår nå).

Her er hun, 13 uker gammel og allerede i trassalderen:

mmmmmmmm, pinne.

Oppdagelser:
Hver gang Juno sovner, får jeg en deadline. Skrive mest mulig før hun våkner og skal på do. Denne deadlinen er mye bedre enn all prokastinering.

Hunder går veldig mye på do. (sjokkerende, jeg vet)

Og alt det som følger med å være hundeeier, etc etc etc.

Jeg trenger nok ikke å liste opp så mye mer, siden de av dere som har hund eller vet hva en hund er for noe, kan se for dere hvordan ting er. Nå som hun er kommet inn i livet vårt, har jeg klart å stå opp klokken syv hver eneste morgen, noe jeg ikke har gjort siden jeg var 15. Look at me, I’m growing.

Neste tema:
I løpet av min tid på Litteraturhuset i Bergen, har faste gjester også vist seg. Og mine favorittpersoner som kommer innom og gjør dagen min så mye bedre. Noen historier (og bilder, men med disse bildene har jeg gjort mitt beste for å ikke vise for mye av identiteten deres):

For en tid tilbake var det to barn som forelsket seg i bokhandlen og to dager på rad var barna innom med foreldrene sine. Gutten og lillesøsteren (6 og 4 år gamle), ble så glad da de fant barnebøkene at de satte seg ned og broren begynte med høytlesning. Jeg var på nippet til å prøve å adoptere dem begge to da de introduserte seg til meg og håndhilste.
Er det noe jeg har satt mest pris på med denne jobben, så er det de små øyeblikkene hvor virkelig magiske øyeblikk skjer og jeg er tilstede. Jeg føler at jeg er en del av noe nytt, hvor bøker blir beundert, kjøpt og snakket om på en måte jeg ikke har opplevd før. Selv om jeg fortsatt er å leting etter fast jobb, så liker jeg den tiden jeg har tilbrakt på Litteraturhuset i Bergen.

Men som sagt, jeg har brukt to uker på å skrive dette, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal formulere meg uten at det hele blir en kjedelig oppsumering. Det er litt som at når ting jeg virkelig har ønsket og drømt om faktisk skjer, så tror jeg at du som leser denne bloggen skal lese tankene mine og vite alt sammen, så jeg glemmer å skrive hvordan ting faktisk er. Like greit at jeg ikke er en «rosablogger».

Så hva i all verden skal jeg blogge om nå, for å være interessant?

Muse: Nå vet ikke jeg med deg, men jeg mener huske at vi var godt i gang på den andre historien. Eller tar jeg feil?

Meg: Neida, du har helt rett.

Muse: Såeh… hvorfor står jeg her utkledt som en engel og demon?

Meg: Fordi du inspirerer meg.

Muse: Du sier så fine ting.

Meg: Jeg vet.

Muse: Men det er fortsatt ingen forklaring på hvorfor.

Meg: Nei, det er det ikke.

Muse: …..

Meg: …..

Muse: Av og til, selv om vi er samme person, så har jeg problemer med å forstå denne frykten du har for å skrive videre på noe du elsker så høyt. Nå har du begynt på noe nytt, akkurat da du har kommet til den gode biten i den andre historien. Og nå må jeg så her og tenke djevelske tanker slik en engel bare kan, bare fordi du har fått en fiks idé om at ingen har skrevet en slik historie før. Det verste er at du kom på dette, og ikke jeg, noe det burde har vært SIDEN DET ER JOBBEN MIN.

Meg: Er du sjalu?

Muse: Jeg er såret. Vonbroten. Verklempt av alle følelsene som bobler opp i meg!

Meg: Det er bare djeveltankene dine. Fortell mer om dem, jeg trenger å vite hva jeg skal skrive. Må skape karakteren.

Muse: Du kler ikke å leke Gud.

Meg: Ingen forfatterspirer burde leke Gud, men det har ikke stanset E.L James, og det kommer ikke til å stanse meg. Hvordan tror du stemmen til Gud høres ut? Burde jeg bruke kursiv eller en spesifik font?

Muse: Djevelhalen klør i ræva.

Meg: Flink Muse.

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Selv etter syv år hvor jeg har blogget/truet med å slutte å blogge og ellers latet som om bloggen ikke eksisterte helt til noen (meg selv) påpekte at den faktisk VAR der….. *pustepause*…. så har jeg fortsatt ikke lært. Hva jeg mener? Jo. Når jeg sier i en bloggpost at «jeg skal skrive mer i morgen» så er den umiddelbare effekten av dette at jeg ikke kommer til å skrive noe i morgen, rett og slett fordi jeg har plassert hjernecellene mine i en apatisk tilstand av «forventingsangst». Eller sceneskrekk, for dere teatermennesker. Jeg lærer aldri, og i flere dager nå har jeg vært livredd for å ytre et eneste ord inne på Sammensurium fordi jeg bare tenker «ja men det jo ingen som kommer til å kommentere lenger for du driver jo bare med sammendrag og du vet heller ikke hva bloggleserne dine faktisk vil lese for tiden SE OPP FOR NESEHORNET!».

Derfor er jeg nå inne i Kaffebønnens personlige «survivalmode», hvor jeg blankt ignorerer hva jeg tidligere har blogget om, og raser videre mot noe der framme, akkurat som det tidligere nevnte capslock-Nesehornet.
Livet mitt dreier seg for tiden om dette:

og at jeg og mannen snart får oss en valp. Jeg har endelig klart å komme inn i en slags «bare se, ikke kjøpe» modus hver gang jeg setter mine ben på jobb (bokhandelen på Litteraturhuset, for de av dere som ikke har fått dette med seg), og på lønningsdagen klarte jeg faktisk å styre unna alle steder som selger bøker. Til slutt var det Bodyshop som kidnappet meg og lommeboken. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke hikste da jeg skulle betale, men for alt jeg vet nøs jeg bare da hun sa totalprisen. We will never know.

Rett etter at jeg i dag hadde kjøpt gave til en i familien, vandret jeg inn på en 7/11 for å kjøpe noe drikke. Jeg nekter å si hvilken type drikke det var, bare at det er i familie med «kokosnøtt».
Selgeren så rart på meg og sa «Er du sikker på at du skal ha den?»
Jeg: «Ja, er det… galt?»
Selger: «Nei nei! Det er bare at den har en ganske spesiell smak…»
Jeg: «Men det er sånn jeg liker det, jeg er såpass spesiell selv.»
Selgeren valgte da å gå et steg bakover og bøyde seg en anelse fram: «Du har rett. Jeg bøyer meg i støvet.»

Hva har bloggleserene mine lært i dag da?
At hver gang de ser eller hører ordet «nesehorn», kommer de til å se/høre det i capslock.

NESEHORNBALLETT

Planen var at jeg skulle skrive noe om hvordan det var å være med på boklanseringen til Kristian Bjørkelo, og hvordan det var å sitte i panelet og snakke om blogging. Men den planen kommer til å bli en anelse forskjøvet fordi jeg fikk i meg litt for mye alkohol i går og det eneste jeg husker fra arrangementet var at jeg ikke fikk puste (forkjølelse gjør deg alltid litt småuggen, særlig når du har en mikrofon plassert et sted i ansiktet som fanger opp alle lydene du lager. yay). Med mindre jeg plutselig begynner å blø neseblod (igjen) og ligger på gulvet de neste 48 timene, så kommer det noen bedre og lengre ord fra meg i morgen. Må bare kjenne at jeg lever først. Bilder og en slags oppsumering av hvordan det var i går, kan leses HER (WT Litteraturfestival). Ja, det er jeg som har skrevet teksten, høh.

Muse: Hva i all verden er det du gjør?
Meg: … Skriver?
Muse: Nei. Du redigerer. Vi har passert side femti, og du er av en eller annen grunn på side tjue. Jeg er ikke her for å se deg trykke i vei på side tjue.
Meg: Jeg skriver jo bare inn enda en handling! Sånn at det går en rød tråd gjennom -
Muse: Jeg vet hva en rød tråd er. Jeg ER den røde tråden din. Nå gjør vi sånn…. og så hopper du ned til side sekstito. Vi må skrive hva Sebastian gjør nuh, du vet, den LEGOen forsvinner ikke av seg selv.
Meg: Jeg fikk faktisk svar fra LEGO i dag.
Muse: Er det der liste over jobbstillingene de har?
Meg: Ja.
Muse: Hvilke passer best for faren til Sebastian?
Meg: Den, kanskje?
Muse: Nå har du dratt meg inn i denne prokastineringssirkelen din, kom an, minimer vinduet og blås opp Word. CHOP CHOP.
Meg: Jajajajaja.
…
….
……
…
Muse: Du er klar over at du skriver fra en gutt sitt perspektiv, ikke sant?
Meg: Ja.
Muse: Ok.
Meg: Hva da, OK? Hva mener du?
Muse: Neinei, bare lurte. Fortsett fortsett. Fortell meg hva helten vår kommer til å gjøre med alt… dette.
Meg: Hvorfor veiver du med hendene dine på den måten? Er det ikke meningen at du skal hjelpe meg her? Bruke Musemagien din, og nei det var ikke et ordspill din fjomp.
Muse: Gah. Ok, la meg prøve litt da.
Meg: …..
Muse: …..
Meg: …….
Muse: ………….
Meg: Du kødder.
Muse: Ganske ofte, men ikke nå.
Meg: Mener du virkelig at..
Muse: Ja.
Meg: Skal jeg bare late som om at jeg er….
Muse: Jepp.
Meg: Hvor kom fotballen fra, da?
Muse: Den har alltid vært der. Du nevnte det til og med i totusenogni.
Meg: Gjorde jeg?
Muse: Ja.
Meg: Åh.
Muse:……
Meg: Øh.
Muse: Nå går jo historien videre, ikke sant?
Meg: Jo… jeg er bare litt skeptisk til den robot og zombie-vrien i midten her… dette er jo ikke akkurat The Walking Dead møter I-Robot.
Muse: Trodde ikke du kom til å merke den der. Jeg skriver jo ganske…. stealth mode, ikke sant.
Meg: Du trenger kaffe.
Muse: ENDELIG HERREGUD JEG TØRSTER IHJEL.

Jeg har holdt på med romanskrivingen i noen år nå. Det begynte i 2007 og historien har fulgt meg siden. Jeg kjenner nå historien så godt, at jeg ofte er usikker på hva jeg har skrevet og ikke skrevet. Alt blir liksom blandet litt sammen. I litt over to år (eller tre år, om vi tar med hele studietiden), har jeg likevel ikke kommet så langt på romanen som jeg skulle ha ønsket, men dette skylder jeg ene og alene på studiet og min enorme frykt for å ikke vite hvordan jeg skulle skrive ting. Mest det siste.

Det magiske merket har vært 55/56 sider. En gang i fjor sommer var jeg faktisk oppe i 70 sider, men et eller annet skjedde og jeg likte ikke det jeg hadde skrevet. Tilbake til 55 sider. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å slutte å se på det sidetallet, og bare fortsette å skrive. Det er nok mer at det føles som om word nekter å vise meg at jeg har skrevet mer enn 55 sider, så derfor er det det eneste jeg får se.
Men 1 måned som ansatt på Litteraturhuset, hvor jeg har vært omringet av bøker, forfattere og skrivende kollegaer – så er det noe som har løsnet. Jeg har for første gang på to år funnet ut hvordan jeg vil historien om Sebastian skal utvikle seg. Jeg har til og med funnet ut hvilken mailadresse fyren skal ha, noe jeg er ekstremt stolt av.

La meg illustrere. Siden 2009 (etter -Signaler 09- utgivelsen), har jeg stått og sett på teksten min slik:

Alt er så uklart og jeg tør ikke nærme meg noe jeg ikke vet slutten på.

På avstand og veldig avventende.

Nå derimot har jeg klart å ta i bruk notatboken og skrevet mer i den enn hva jeg gjorde i 2012. Jeg mistenker at denne kreative boblen har løsnet fordi jeg endelig tør å skrive, jeg har tid og jeg har så mange skrivende personer rundt meg enn tidligere. Plutselig så konkurrerer jeg med meg selv, slik at jeg faktisk kan fortelle dem nesten gang de spør at «Ja, jeg har fått skrevet en god del,».
I 2008 hadde jeg som mål å bli ferdig med «Fant du henne, Anton?» innen 3 år. Aha hahahaha etc. FortidsElisabeth hadde glemt dette med studier og slikt. Men nå, i 2013, kan jeg faktisk prøve å lage en slags frist til meg selv. Hvis jeg kan klare å bli ferdig med et første utkast av romanen før desember, da har jeg gjort noe vettugt. Da har jeg gjort noe bra for meg selv, og så kan jeg gå videre til redigeringshelvete hvor jeg da kan begynne et sterkt hatforhold til mine egne ord. Er det ikke sånn det funker? Jeg vet ikke, jeg har ikke kommet så langt før.

Så, brb, jeg må romanisere litt. For nå har jeg kommet opp i 59 sider.

Bilde hentet fra: http://jostorm.blogspot.no/2012/02/writing-frenzy.html

Jeg reiser meg fra stolen, går fem steg mot kjøkkenet og stanser opp fordi jeg umiddelbart har glemt hvorfor jeg i det hele tatt reiste meg. Så jeg snur meg fort tilbake mot stolen min og stirrer intenst på den fordi svaret må jo ligge et sted der baken min nettopp var godt plassert.

Det er sånn det har vært for meg de gangene jeg den siste tiden har tenkt å skrive noe om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen. I en bokhandel (jeg sverger, hjertet mitt synger litt hver gang jeg tenker de ordene). Allerede den første dagen forsvant min store frykt for kassa-apparatet (nå som jeg har oppmerksomheten din, hva er rett: kassEapparat, eller kassAapparat? Svar gjerne i kommentarfeltet).

Jeg har møtt Jostein Gaarder.
Var det en brå overgang?
Vel
Hverdagen min har blitt ekstremt brå og uforutsigbar nå som jeg jobber i bokhandelen (brå og uforutsigbar for en som lever og ånder for bøker og de som har skrevet dem og blir helt satt ut når en forfatter er i nærheten mens ingen rundt meg syntes dette er verdt å lage noe stort nummer ut av kan du fatte og begripe hnng)…….
…… Så da Gaarder plutselig dukket opp tidligere enn ventet (før et arrangement), begynte en liten, men bestemt, stemme i hodet mitt å sitere DENNE bloggposten jeg skrev om mitt første møte med ham.

Jeg kvinnet meg opp, og da det var naturlig for meg å snakke med ham, fosset ordene mine ut så jeg husker bare bryddstykker av hva jeg sa.

«Jeg ville bare si at jeg fikk det til. Året etter at vi møttes, så debuterte jeg med et lite romanutdrag i Signaler 09, og jeg ville bare si det til deg… selv om du ikke husker meg.» sa jeg (omtrent). Og Jostein snudde seg mot sin venn og sa,
«Hun klarte det! Hun ga ikke opp! Du må ikke gi opp, FORTSETT!» sa han til meg igjen og smilte.

Sånn var det litt da.

Det jeg har lært er at å jobbe i en bokhandel er noe helt annet enn å være en kunde. Å jobbe der gjør at du umiddelbart har lov til å snakke med alle, inkludert forfattere du (jeg/du/han/hun er jo trofast fan og har lest alle bøkene til vedkommende) egentlig har mest lyst til å sikle på fordi du er redd du kommer til å spontanbrenne bare du er 4 meter unna dem. Men som bokhandler så har du lov, det er ok, det er fint. Det er likevel min korte, men ganske så hyggelige samtale med statsråd Heikki Holmås som fortalte meg at jeg kan snakke med de jeg vil uten å gå helt shallaballadingdong.

Holmås skulle delta på arrangement (hallo), og jeg hadde fått beskjed at hvis jeg tilfeldigvis så en statsråd gående rundt i boksalongen, så skulle jeg bare sende ham opp i andre etasje. Jeg skal sende ham opp i andre etasje slik ingen andre har sendt ham opp i andre etasje, tenkte jeg da. Det fine var at faren min var kommet innom og ble derfor vitne til følgende samtale:

Jeg får øye på Heikki Holmås som nærmer seg døren, og venter til han er inne i lokalet før jeg utbryter lystig:
«Hallo, statsråd! Der var du. Noen av de du skal møte sitter inne i Colonialen, men hvis du har lyst, så er det bare å gå opp i andre etasje hvor dere skal være etterpå.»
«Tusen takk!» sier han, smiler bredt og forsvinner ut døren. Han sa noe annet før dette, men jeg husker ikke helt, det var så mye latter i hodet mitt.
«Har du møtt ham før?» spør pappa. Jeg rister på hodet.
«Nope. Ville bare være glad og smooth, slik at han fikk en bra start på dagen,» svarer jeg.
Pappa nikker fornøyd, men jeg kommer aldri til å glemme blikket hans som oste av det jeg mistenker er en slags respekt.

Men for å si det sånn: jeg har kysset Terry Pratchett på kinnet. Jeg tør si Hallo til en statsråd. Man jobber jo i bokhandel.

Yay? Nay? YAY!

Hei? Ser du meg?

Ja hei.
For noen dager siden kom det faktiske beviset på at jeg nå er det man kaller Litteraturviter. På grunn av alt som har skjedd med meg og tiden som student de siste tre årene, var jeg derfor av naturlige årsaker litt smånervøs når det gjaldt diplomet. Kanskje universitetet hadde funnet ut at jeg ikke fikk lov til å få Bachelorgraden min likvel, kanskje jeg manglet 2,5 poeng i et fag ingen hadde fortalt eller vist meg var obligatorisk. Slike ting.

Diplomet kom altså, og da jeg åpnet brevet og fikk se det hele, kjente jeg fyrverkeri i magen. Jeg tror man vil kalle det «lettelse». Siden jeg nå nevner diplomet, så kan jeg nok også nevne et par andre ting som har skjedd siden sist (jeg må jo prøve å oppleve ting som jeg kan blogge om, og ja dette er min dumme unnskyldning for at jeg blogger såpass lite – jeg må oppleve det jeg vil skrive om og så faktisk huske hva jeg skal skrive).

Jeg har klart å få en liten jobb i bokhandelen til Litteraturhuset i Bergen.

*Her kan du ser for deg hvordan denne bloggen i 7 år har bygget opp til noe som dette. Sett inn passende Tumblr-slang av følelser*

BOKHANDEL.
LITTERATURHUSET I BERGEN.

Swoon.

I samme sleng har nettopp bloggingen min gjort at jeg nå skal holde et 6 ukers (6 mandager) bloggkurs for noen ungdommer fra 12 år og oppover, noe som for tre år siden ville gjort meg betydelig mer nervøs enn det jeg er nå. Foreløpig er det to stykker som har meldt seg på, og jeg gleder meg omtrent like mye som det å jobbe i bokhandel. Kurset er i ungdomshuset 1880 i Bergen (Link til nettside HER, (kontaktskjema øverst til venstre)), og jeg vil jo selvsagt at flere unge (12-22 åringer) skal melde seg på, for jeg er jo kjempehyggelig og skjønner hva du snakker om når du shipper karakterer fra forskjellige universer (Altså: er du interessert, eller kjenner du noen ungdommer som vil melde seg på, sjekk ut bildet og denne linken). Dette kurset er ene og alene takket være Kristian (som bloggere og twitterfolk også kjenner som vår alles Mulla.) Takk.

La oss ikke henge oss for mye opp i skriveleifene der, ok?

Med andre ord: Jeg har fått jobb! Nesten! Jeg prøver fortsatt å finne en jobb som kan lede til fulltid, siden det er litt okei å ha en inntekt.
Nå skal jeg bare forberede meg på min første dag i bokhandelen i morgen.

Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg nå. Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?