Hvis jeg skal stole på algoritmen til TikTok, så er jeg egentlig en homofil gutt med ADHD. Jeg har tilsynelatende en Nevropsykologisk hjerne som får kick av se hva andre forfattere og skrivende mennesker kan tipse meg om. For da kan jeg føle meg enda mer ræva over alt jeg ikke får til og det er livet dere. Jeg føler meg totalt blottet for identitet når jeg åpner den tikkedakkelakke-appen, fordi jeg aner ikke hva jeg kommer til å få se. Tydligvis er hjernen min glad i å se gutter sammen med gutte-kjærestene sine, men når jeg prøver å ha en monolog med meg selv om HVORFOR ender det alltid med tre andre stemmer som tenker i kor. Uavbrutt. For en stund siden prøvde jeg å telle hvor mange Elisabeth’er som snakket samtidig inni hodet mitt, og jeg kom ut av tellingen etter stemme nummer seks.

Visstnok så er jentehjernen ferdig utviklet når vi er 22. For gutter er det omtrent 25. Ikke ta mitt ord for det, jeg lærte det på TakkeTukken. Jeg lærte også at det er noe med hjernen til damer når vi er 33 men jeg husker ikke hva. Beklager. Jeg fikk også beskjed av en person der (person ser i kamera på TikkeTakken, personen snakker til meg og ingen andre) om å spørre meg selv om gammel jeg føler meg, og så spørre «mitt indre barn» om hvor gammel vi er. Jeg prøvde å ikke fnyse av dette, og lot tankene gå dit de ikke skal. I følge meg, meg selv og moi, er jeg mentalt 18 år men kan til nøds være 20. Samtidig er jeg ganske sikker på at jeg er en 45 år gammel bitter kvinne som lider av Skråsikkerhet. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

Ifølge komplisert kalkulering fyller jeg 34 år i august, så dette med Skråsikkerheten moser jeg sammen med hun som tror hun er 18 år. Ærlig talt, jeg er så lett påvirkelig fra den TukkeTralle-appen at alt jeg lærer fra nå kommer fra det stedet. Den appen har allerede gjort at jeg har blitt medlem i «TikTok made me buy it» klubben og JEG SKAMMER MEG IKKE EN GANG selv om jeg har veldig lyst.

Sommeren 2021 fikk pappa akutt blodpropp i kneet. Jeg klarte å holde meg samlet helt til han ble løftet på båren som skulle inn i ambulansen før jeg lot tårene komme. To dager senere fikk jeg vite at han måtte amputere halve høyrefoten. Bare noen år før dette skjedde, sprakk hjertet hans og jeg fikk først beskjed om å komme til sykehuset for å ta farvel. Begge disse gangene hadde han en rehabilitering som var en suksess, og i dag har han en protese med malerier på. Mamma fikk kreft for to år siden, fikk cellegift og overlevde. I fjor kom kreften tilbake, og i januar var hun ferdig med stråling. Jeg har begge foreldrene mine fortsatt, og når jeg ser på mitt eget barn går det opp for meg hvorfor foreldre prøver å skåne barna sine for mest mulig smerte.

Som enebarn er det ikke alltid like lett å ta innover seg det faktum at jeg er nærmeste pårørende for de to. Etter pappas hjerteproblem, ble jeg redd hver gang han ringte meg på FaceTime fordi jeg tenkte at nå, nå har det skjedd noe. En gang var jeg på jobb og han ringte meg på FT fordi han ikke klarte å tilkalle ambulanse. Jeg satt med iPhonen i den ene hånden, og jobbtelefonen i den andre mens jeg ringte til hans nabo som kunne komme og hjelpe. Det var mye blod som måtte vaskes opp fra badet. Hele tiden kunne jeg se pappas ansikt, og han fortalte meg at han hadde krabbet fra badet og inn til stuen for å ringe til meg. Spol fram og tilbake, og hver gang skjer det. Er det nå pappa dør? Jeg hadde akkurat sluttet å få høy puls da han ringte den sommerdagen, og det var den dagen han fikk blodpropp.

Da jeg fikk beskjed fra en kirurg om at de måtte amputere, dukket nok en gang ordene nærmeste pårørende opp, og flere ganger har jeg ønsket at jeg ikke var enebarn. Men de lever fortsatt. Mamma har fått håret tilbake, og pappa går 5000 skritt hver dag, og kommer seg til quizen på Kafé Opera for å fortsette hverdagen.

Jeg kaller pappas halve fot for Ogway. Arret over stumpen er smilet til den filosofiske skilpadden, og til jul satte han en nisselue og briller på den for at jeg skulle sende bildet til brødrene hans. Ikke en eneste gang har han gitt opp. Sykepleierne ved rehabiliteringssenteret gråt da han dro hjem. I journalen hans står det «Ved spørsmål om han har det vondt, svarer han alltid nei. Han ler mye, trykker på iPaden og løser kryssord».

For to uker siden fikk jeg vite at en tidligere elev fra skolen min (vgs) hadde blitt intervjuet i et magasin, og der sto det at jeg var grunnen til at hun kom seg gjennom videregående skole. At jeg hjalp henne å se sine egne styrker. Det er litt sånn jeg føler det når jeg tenker på mamma og pappa, at det som skjedde med dem har gjort at jeg kan se mine egne styrker i en krisesituasjon. I forrige uke fikk jeg enda en melding fra en tidligere elev som skrev at lappen og notatboken jeg ga til henne i 2016, hjalp henne mer enn jeg visste. På lappen skrev jeg «Du er ikke vanskelig». Jeg hadde overhørt en samtale på skolebiblioteket hvor hun snakket med en venn, og det kom fram at hun følte hun var vanskelig og dum mot kjæresten sin. Jeg så en jente som var usikker, hadde vonde følelser fordi kjæresten var teit, men jeg så ikke en vanskelig jente. Så jeg skrev lappen, ga den til henne og tenkte ikke mer på det. Senere ga jeg henne en notatbok (jeg har jo 739 stykker hjemme, så det var ikke noe problem) fordi hun nevnte i forbifarten at hun likte å skrive. Hun kommer på besøk til biblioteket neste uke for å snakke med meg.

Det er ikke noe poeng som skal fram med denne posten. Bare en liten oppdatering om hva som har skjedd. Nærmeste pårørende eller en venn i nærheten, noen ganger føles det som om de er ganske like. Jeg har havnet i situasjoner som krever handling, og jeg har prøvd å takle dem så godt jeg kan der og da. Det skal jeg klare litt til.

Jeg har ikke blogget siden juni 2016. Jeg har ikke sjekket nettsiden min siden den gang, men jeg har fortsatt å betale for domenet. Det ble ikke et bevisst valg før noen måneder senere, da det begynte å gå opp for meg at livet mitt fra 2005 og fram til da var skrevet på nett, og hvem som helst kunne lese det. Den gang var det helt ok, det var med vilje. Jeg ville at folk skulle lese bloggen, jeg ville at de skulle føle noe mens de var her. Da jeg ble skolebibliotekar begynte formidlingsbehovet å ebbe ut. Ikke med en gang, men omtrent så lang tid det tar før tre tonn med varm kaffe rekker å bli kjølig.

Jeg har ikke oppnådd forfatterdrømmen, det som hele bloggen egentlig dreide seg om. Kanskje det aldri skjer. Jeg vet ikke. Meg jeg har blitt mamma til en fantastisk liten krabat som ble født i 2017, og som akkurat nå ligger og snorker i naborommet. Alt er forandret, men ingenting er annerledes. Jeg er fortsatt skolebibliotekar, jeg skriver fortsatt – men jeg blir aldri ferdig. Identiteten min er forandret på en måte som minner meg om puberteten, på godt og vondt. Hvem er jeg egentlig nå? Jeg føler meg en forfatter, men det er akkurat som om jeg vet at jeg aldri kommer til å se romanen min i en bokhandel.

Jeg tenker på skriving hver eneste dag. Jeg er glad hvis jeg klarer å skrive tre setninger i løpet av en dag, og er heldig hvis jeg får skrevet på dagtid. Jeg prøver å være forsiktig med hva jeg skriver, merker jeg. Ikke skrive for mye om familie, ikke skrive for mye om jobb – kun det som er «vanilje» og trygt. Jeg merker at bare det betyr noe, at jeg ikke lenger er Den Elisabeth Iskrem eller Kaffebønnen som jeg var før 2016. Jeg er fortsatt den samme personen som desperat prøver å skrive historier som andre vil lese, men jeg har blitt en som ikke lenger har behovet for å dele alt. Jeg vet ikke om noen kommer til å lese dette. Jeg vet ikke om noen kommer til å kommentere. Jeg vet ikke en gang om folk i det hele tatt blogger fortsatt. Gjør dere det? Er du der? Gi et lite vink (interhumor som jeg ikke en gang vet om når fram).

Jeg. Allerede har alle avsnittene startet med JEG. Det var plutselig et behov å begynne å skrive her igjen, for jeg vet ikke hva som skal skje med denne bloggen. Jeg vet bare at jeg kommer til å skrive her, bli kjent med fingrene på tastaturet og se om skrivestemmen min fortsatt eksisterer. Kanskje jeg skriver historier her, kanskje det bare blir dagbok, kanskje det blir tekster om koreanske dramaserier som har gitt meg et helt nytt syn på hvordan serier burde være.

Uansett så er jeg her. Det kjennes litt som å sitte alene i et hjørne og snakke høyere med meg selv for å bli lagt merke til, og håpe at noen hører meg. Det er nok savnet etter å bli sett, å bli lagt merke til. Jeg savner å høre at noen tenker på meg, jeg har savnet å få høre at folk savner ordene mine, og jeg trenger å vite det. Sånn er det vel når man skriver. Se meg. Les meg. Snakk til meg om det jeg har skrevet. Om det jeg kommer til å skrive. Det er mye å be om, men hvis ingen svarer er det helt greit det også. Jeg kommer til å snakke høyere uansett.