I’m moving through some changes

Etter jul kommer jeg til å bo på enerom. Nora skal til en annen folkehøgskole, og så skal hun bo tre måneder i India. Jeg har visst om det i to måneder. Men det var først for to dager siden at jeg knakk sammen og gråt mine svarte tårer. Jeg har ikke grått så mye siden marsvinet døde. Av en eller annen grunn hjalp det. Denne siste uken før jul skal vi bruke for alt det er verdt. Hun og jeg. Oss. Vi. Sammen.

Pre-bursdagspost

Okåååååå, to dager to go. Jeg blir sendt bort til pappa og jeg gruer meg faktisk litt til å sjekke facebook kontoen min når jeg kommer tilbake på søndag. Og min egen bursdagsgave til meg? Regnklær. Yes. Jeg oser av bergenser.

(sarkastisk tone gjennom hele skrivestunden)

Det dukker opp en ny etasje!!!

Jeg står og stirrer apatisk på etasje 2-A som plutselig har dukket opp under min etasje, 3. Fordi jeg ikke klarer å forstå denne nye begivenheten gaper jeg ytterligere og begynner å gå baklengs opp trappen fordi jeg er overbevist over at hvis jeg snur meg så forsvinner etasjen. Banna bein. Når jeg kommer til min etasje oppdager jeg at jeg ikke lenger er 3, men 3-A. Ved dette stadiet er jeg overbevist om at jeg har kommet til feil jobb og lurer på hvordan i huleste jeg kom meg inn.

Etter å ha drukket min første kaffe noe shaky går jeg ned til resepsjonen og spør hva som har skjedd med etasjene. «Vi rydder opp.» er svaret og jeg får en Gudfaren følelse. «Åh,» svarer jeg, takker og begynner å gå opp igjen. På veien møter jeg «Eh… du», også kjent som min venn av en komplett idiot. Han smiler, jeg myser.

«Cheerio!» sier han.

«Jadajada.» svarer jeg og går forbi ham.

«Skjer med deg da?»

Jeg bråstanser og snur meg mot ham

«Eh… du. Hva heter du egentlig?» spør jeg.

«Det tok faen meg tid.» sier han uten å svare. Jeg skakker på hodet. «Isak.» sier han.

«Tøøøøft. Heihei!!!» sier jeg og går videre uten å se på ham.

Jeg ender opp i 5-A før jeg flau går ned igjen etter å ha gått inn på et kontor som ikke er mitt.

Det dukker opp en ny etasje!!!

Jeg står og stirrer apatisk på etasje 2-A som plutselig har dukket opp under min etasje, 3. Fordi jeg ikke klarer å forstå denne nye begivenheten gaper jeg ytterligere og begynner å gå baklengs opp trappen fordi jeg er overbevist over at hvis jeg snur meg så forsvinner etasjen. Banna bein. Når jeg kommer til min etasje oppdager jeg at jeg ikke lenger er 3, men 3-A. Ved dette stadiet er jeg overbevist om at jeg har kommet til feil jobb og lurer på hvordan i huleste jeg kom meg inn.

Etter å ha drukket min første kaffe noe shaky går jeg ned til resepsjonen og spør hva som har skjedd med etasjene. «Vi rydder opp.» er svaret og jeg får en Gudfaren følelse. «Åh,» svarer jeg, takker og begynner å gå opp igjen. På veien møter jeg «Eh… du», også kjent som min venn av en komplett idiot. Han smiler, jeg myser.

«Cheerio!» sier han.

«Jadajada.» svarer jeg og går forbi ham.

«Skjer med deg da?»

Jeg bråstanser og snur meg mot ham

«Eh… du. Hva heter du egentlig?» spør jeg.

«Det tok faen meg tid.» sier han uten å svare. Jeg skakker på hodet. «Isak.» sier han.

«Tøøøøft. Heihei!!!» sier jeg og går videre uten å se på ham.

Jeg ender opp i 5-A før jeg flau går ned igjen etter å ha gått inn på et kontor som ikke er mitt.

Min marsmellows er ikke din marsmellows

«Mamma? Visste du at hvis dine ører henger ned så kan du ta dem og vifte med dem?» spurte jeg på vei hjem og brast ut i høylytt knising. Mamma så på meg før hun hermet etter meg og jeg fortsatte å le.

«Man har det så gøy som man lager for seg selv,» sa jeg mellom latterkulene. I hendene holdt jeg ostekake fra Dolly Dimples, og nektet plent mamma en bit da hun sa at siden hun hadde betalt så… men så påpekte jeg at hun hadde spist opp min andre pose med minimarsmellows som var MINE og bare MINE og så hadde hun spist dem uten å si noe som helst, bare spist opp alt sammen! Ostekaken er MIN. Dessuten hadde hun en hel pizza å gomle på. Makan.

Det er allmenn kjent at man ikke tar det som er mitt: cookies, minimarsmellows (det er de som er spesielle, de store vanlige er bare… meh) kaffe, ostekake, sushi, rødvin = MITT. Og jeg ble helt apatisk når mamma svarte meg at hun hadde spist hele pakken uten å nevne det for meg en gang, bare ventet til jeg tilfeldigvis spurte før hun slapp bomben. Man tar da ikke det som er mitt. Så jeg sa bestemt at ostekaken var min men hvis hun døde innen ti minutter eller plutselig bestemte seg for å gjøre meg arveløs så skulle hun få lukte litt på kaken og få smulene. Kanskje.

Etter at jeg hadde spist MIN ostekake beundret jeg min nye hårklipp og lurte på om det var nå jeg skulle ta en Britney, mens jeg var «på topp» liksom. Så tenkte jeg på at jeg håpet jeg fikk svar fra folkehøyskolen snart, for denne ventingen gjorde meg gal. Og jeg stirret på håret mitt og mente at jo, jeg var da en pen jente i dag – så jeg lagde meg espresso mens jeg sang til Aracade Fire i håp om at bilene ville keep on running.

Jeg håper dette lange friminuttet er over snart.
———————————————————–
Filmen under heter «Four eyed monsters» og er 71 minutter lang. Etter at jeg så den ga jeg regissørene umiddelbart 1 dollar og har aldri følt meg bedre. Filmen fikk meg virkelig til å tenke. Jeg oppfordrer alle til å se den og gå inn på spout.com/foureyedmonsters, melde seg inn (Arin og Susan får da automatisk 1 dollar, til å nedbetale gjelden sin). Alt er gratis og du trenger ikke bruke tjenesten mer enn du vil.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=k8rRFFi_stY]

Et usikkert sammensurium

Jeg er alene hjemme, tante og kusinene er på riding. Jeg har huset for meg selv og kan gråte uten å bli forstyrret. Jeg har ingen som kan klemme meg eller holde meg uten å si noe.

Det var i dag jeg fikk vite karakterene på mine skriftlige eksamener, jeg ringte skolen da jeg var på Rorbua restaurant med en venn; og fikk slengt resultatet gjennom øregangene og inni tårekanalen like etterpå.

For min del er sommeren ødelagt. Jeg kan like gjerne begynne å le hysterisk før jeg drar ut kontakten for godt. Jeg kommer ikke til å få ta en udannelse innen Tegnspråk og Tolkning i Bergen, heller ikke Engelsk eller Litteraturstudie. Altså: med det resultatet jeg har fått nå er det ingenting som holder meg i Bergen, rett og slett fordi jeg er for dårlig.

Det ser ut til at jeg 1) tar meg et friår mens jeg prøver å finne meg en jobb i Bergen (og dette er i grunnen j* vanskelig fordi man trenger disse for**nna «kontaktene», noe jeg ikke har) og ta opp igjen Engelsk hos en privatist. Valg nr 2) jeg reiser til Oslo alene, fattig og uten mamma eller pappa og begynner drømmen om å ta en Bibliotekarutdannelse eller å få en jobb innen bøkens verden.

Jeg vet ingenting lenger. Bare at på onsdag skal jeg motvillig gå tilbake dit jeg hadde sverget jeg ikke skulle sette mine ben igjen og spørre om klagerettigheter samt om å få se grunnlaget for å gi meg en 2er i Engelsk. Enten har jeg misforstått så mye at det er ikke noe poeng for meg å avslutte det hele med «Sa brura!!», eller så må ordboken min ha lurt meg kraftig. Jeg kommer til å klage, det kommer til å klages så det brøler og selv fjellene vil frykte mitt ekko.

Nå må jeg gråte litt til før familien kommer hjem.

post nr 400

Hvis jeg lukker øyene akkurat nå, og skal fange en tanke – så tenker jeg på en gutt. Og lurer på om han tenker på meg. Hvis jeg konsentrerer meg om å tenke på det jeg føler, skremmer jeg meg selv. Hvis jeg forteller IC at det er en så liten sak det hun tenker på at det ikke gjør noe så…

… er det likevel stort for henne. Jeg tenker på en gutt, tenker han på meg? I det hele tatt?

Girl in Oslo

Prepost: Jeg har møtt min døve bloggervenn (ååå jeg var i himmelen!! JORDBÆR OG COOKIES!! OG GAMLE BØKER!!!) i går og her kan du lese selv: It got pictuuuuures!!)

Som et tegn på at jeg nå fortsatt er økonomisk avhengig av mamma og pappa men likevel moden nok til å reise alene etter juleballet i England, ble det da altså Oslo som sto for tur. Og her er jeg.

Siden jeg ikke har vært her på egenhånd syntes jeg det er på sin plass å påpeke at jeg har lov til å si det jeg nå skal si. For da jeg vandret av IKEA bussen og mot Karl Johan begynte jeg sakte men sikkert å få aua i nakken fordi jeg stirret mer opp enn rett fram. Alt er så stort, alt er så tettpakket med alt som er mulig å pakke noe inn i.

Jeg har kommet til Mini-London.

Alle vil være moderne, alle skal være filosofiske og sitte på en kafé mens det drikkes kruttsterkt columbisk kaffe og så skal alt skjules med fæææææle store solbriller fordi da ser man så glamourøs ut. Skjønne det den som kan. Og så er bokhandlene så store at jeg faktisk, med hånden på hjertet får vann i munnen. Jeg tilbrakte 2 timer på Tanum bokhandel og og jeg var så stolt av meg av å finne fram at det nesten frådet ut av munne på meg. Nok om det.

Oslo er gater. Gater gater gater overalt og jeg skjønner ikke hvordan man klarer å huske hvor alt er. Jeg kunne fint bare satt meg ned på en benk og bare lagt på røret der og da. Sukket litt oppgitt for meg selv, kjøpt noe kruttsterkt columbisk kaffe og mumlet et stille «hjææælp» før jeg forsvant inn i mengden. Men jeg må få sagt at jeg syntes der er fint her, det er bra stemning og det føles litt som om alle vil være ute lengst mulig.

Jeg vurderer å gå på vg atopp 20 i kveld (hæ?!?! Jeg skrev feeeeeeil!! I morgen! Ja, i morgen!) på Rådhusplassen… vil noen holde meg med selskap? Jeg KJENNER jo ingen.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress