Den neste Knausgård

Bokblogg: Prosten og hans forunderlige tjener

Jeg er vokst opp med noe min far kaller «Dannelsesprosjektet», hvor det var hans oppgave å inntrodusere meg for alt innen kultur, litteratur, musikk og reise. Det er et ganske bredt felt. Innen litteratur er det flere bøker han han dyttet på meg, men som oftest var det bøker som han mente at jeg burde lese når jeg ble eldre. Dette irriterte vettet av meg. Jeg er gammel nok nå! Tenåring! Må hjernen min dø litt til før jeg kan lese det du mener jeg vil like nå?

Som oftest hadde han rett. Jeg leste Don Quijote som sekstenåring, og ga opp når jeg var litt over halvveis. Etter to år tok jeg opp igjen lesingen og skjønte hva pappa mente med «når du har blitt litt eldre».

I flere år snakket han om Arto Paasilinna sitt forfatterskap og særlig «Kollektivt selvmord». Jeg husker en helg jeg var hos ham og han lå på sofaen og lo slik bare pappaer gjør. Han sa jeg burde lese boken, men jeg hadde lært av Don Q hendelsen, og mente jeg burde i hvert fall modnes litt… humoristisk sett før jeg leste noe av Arto. Jeg pløyde meg gjennom Terry Pratchett i tre år før jeg leste «Kollektivt selvmord» på folkehøgskolen, og spurte meg selv hvorfor jeg ikke hadde lest noe av Arto tidligere.

En av hovedgrunnene til at jeg nå skjønner at pappa elsker bøkene til Arto, er at bøkene inneholder ting han kjenner. Arto er finsk, pappa er finnlands-svensk og bøkene inneholder typisk finsk humor. Steder hvor pappa har vært flere ganger er beskrevet, typisk småfrekk humor som han selv er oppvokst med er også der. Det betyr at jeg er vokst opp med pappas humor. Alt dette skriver jeg bare fordi jeg nå har lest nyutgivelsen av Arto sin bok «Prosten og hans forunderlige tjener».

«En levende bjørn! Det var ikke akkurat det prosten Huuskonen hadde ventet seg i gave til sin 50-årsdag. Men han knytter seg raskt til den foreldreløse bjørnungen og bringer den med seg over alt, selv til gudstjenesten. Det faller ikke helt i biskopens smak, han har allerede sine problemer med prostens særegenheter. Og bedre blir det ikke når prosten må tilbringe vinteren i et bjørnehi sammen med en yngre kvinnelig bjørneforsker.
Når våren kommer, har prostens frue forduftet, og prosten legger ut på en lang og strabasiøs reise. Og bjørnen, som ikke er blitt mindre med tiden, den blir med.»

Jeg har alltid hatt problemer med finske navn. Det samme gjelder russiske (Hei, Dostojevski!). Forutenom at jeg koblet ut når jeg leste lange etternavn, var «Prosten og…» et mesterstykke. Det jeg liker så godt med bøkene til Arto, er at han bruker den vanlige, litt stakkarslig mannen i gaten som en helt. Den lille mannen må takle store forandringer i hverdagen sin, og det er mye dramatikk som skjer underveis. Jeg kjenner til og med igjen steder som bli beskrevet, for jeg har vært der selv. Man ler høyt av denne boken, og ja, den minner meg til tider litt om Erlend Loes «Doppler» (men Arto var først!), men det gjør ingenting. Hvis du har et fnugg av litteraturglede i deg, og som meg, har litt problemer med «les den når du blir eldre», så gjør det nå. Ikke vent, bare les. Dannelse til alle!

Når forfatteren prøver å kontrollere meg

(Nb: denne teksten er skrevet i påvirket tilstand, så beklager alle skrivefeil, de blir fikset)

Det er en roman i ovnen. Gradene er satt på 50, varmluftsovn, slik at all varmen skal spre seg, vokse og ulme. Jeg sitter og ser på den hver dag. Jeg ser hvordan papiret gnistrer og blafrer, hvordan idéene vokser sakte men sikkert. Jeg har tenkt på det en stund, at jeg har ikke boller i ovnen, nei, jeg har en bok i ovnen og den blir varmere og varmere for hver dag som går. Jeg ser hvordan historien vokser. Jeg ser plakatene på bussen gir flammer til boken i ovnen, og nye hendelser blir laget. Det er uvant, det er nytt – det er alltid nytt – men denne gangen prøver jeg å stoppe det som skjer fordi jeg har eksamen.

Jeg var ikke den forfatteren jeg kunne være i juni-september. Forfatterinnen inni meg skrev ikke det hun ville skrive; hun skrev en akademisk oppgave uten ironi eller humor. Bare pur alvor og debatt. Det verste var at jeg så meg selv på en annen måte. Det er noen av dere som allerede vet dette, men ikke alle. Jeg levde ikke i min egen kropp. Det var en forferdelig følelse å kjenne at når jeg var med i en samtale, så var jeg ikke tilstede. Istedet sto jeg og så på meg selv ca 3 meter unna, og fortalte meg selv i romanform hva det var som skjedde. Det skremte livskiten av meg. Når noen snakket til meg, kjente jeg hvordan kroppen min fløt av gårde og lot hodet og sjelen min være igjen for å nikke og lage lyder. Jeg har aldri følt meg så paralysert i hele mitt liv. I flere måneder har jeg trodd at jeg led av aspergers eller en mild form for autisme, men jeg ser nå at jeg trengte bare å skrive.

Det var umulig å stanse det som skjedde. Under 2 minutter inn i en samtale med hvem som helst, merket jeg hvordan en del av hjernen min fløy av gårde. Den begynte å beskrive hvert jævla sekund og detaljer av det som hendte rundt meg. Det bekymret meg. Det var som om jeg ikke hadde kontroll, siden jeg automatisk romaniserte absolutt alt og alle rundt meg når jeg minst ventet det. Kvelden en av mine bestevenninner giftet seg, mens jeg var full og glad, fortalte jeg det til mamma. Jeg fortalte at jeg var bekymret for meg selv. For jeg kjente hvordan forfatteren inni meg døde og prøvde å få makten tilbake ved å kontrollere samtaler jeg hadde. Mamma støttet meg. Hun var der hele tiden, og hun forsto meg. Jeg hadde lengtet etter å fortelle henne i flere måneder hvordan det var inni hodet mitt, men jeg trengte altså litt alkohol for å fortelle det.

Følelsen fortsatte i Tromsø. De første ukene var jeg overbevist om at jeg kom til å legge meg i fosterstilling på gulvet og høre alle mine romankarakterer skrike til meg. For uansett hva jeg gjorde, så romaniserte jeg ALT. Hver eneste samtale, hver eneste bevegelse, omgivelse, middag og skritt. Hodet mitt holdt på å eksplodere. Og så fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått eksamen som jeg tok om igjen, og jeg kunne med ett skrive fiksjon igjen. Det skjer fortsatt, veldig beskjedent, at jeg merker hvordan en del av meg flytter seg tre meter unna og observerer. Jeg mister kontrollen, og prøver desperat å følge med på samtalen jeg har gående med personen foran meg, men jeg vet ikke hva jeg nikker eller rister på hodet til. Jeg bare står og oppfører meg som J.D i «Scrubs» og narrativiterer (er det sånn det skrives?) ALT som skjer. Jeg føler meg unormal.

Men så skriver jeg. Jeg setter meg foran ovnen og ser hvordan historiene mine våknet til liv. Jenta som går fra dør til dør med børsen sitt fordi hun har misforstått ordet «bøssebærer», gutten som løper fra bestevenninnen sin fordi han har stjålet brødristeren hennes og gutten som prøver å finne dobbeltgjengeren sin. Alt skjer inni den ovnen, selv om det er lav varme. Og jeg sitter og ser på mens alt annet skjer rundt meg fordi jeg håper at jeg ikke mister grepet enda. Ikke nå. For jeg har skrevet hele oktober. Kan ikke skrive i november, pga eksamener, noe som skremmer puppene av meg. For 1 uke siden skrev jeg ferdig novellesamlingen min. Den som Oktober Forlag ringte meg om. Jeg har skrevet to nye noveller og har begynt å tenke på å skrive 4 nye. De ligger i ovnen. Og jeg ser på dem hver dag. Det er 2 måneder siden jeg ikke var uten av min egen kropp, og jeg er livredd for at november skal ødelegge forfatteren min helt. Men likevel, etter 4 måneders kamp med universitetet har de endelig forstått at jeg burde få bruke hjelpemidler under eksamen i Digitalisering. Dyskalkuli er ikke lett å få alle til å forstå.

Boken man bør lese i eksamenstiden

Pollensesongen har kost seg med meg de siste 3 ukene. Det gjør den nå også, kroppen min er en herlig cocktail av pollen og en anelse tungt etter litt alkoholmengder fra i natt. Etter at jeg kom hjem i natt fikk jeg det for meg at jeg skulle lese bok. Samme bok som jeg har smyglest mens jeg har skrevet og lest til fire eksamener. Ligger den på bordet ved siden av Kompendiet for Dokument- og medieteori, er sjansene store for at jeg velger å lese «Buena Sucia» av Alisa Valdes-Rodriguez. Den, og boken «Aldri Alene» av Lori Lansens (LES.DEN), ble sendt til meg av Juritzen Forlag. Hvis jeg likte boken kunne jeg blogge om den, og her er har du ordene.

Handlingen er dette:

Lauren, en skamløs spaltist for en lokalavis i Boston, som lager overskrifter av kjærlighetslivet sitt. Sara, den perfekte hustru som har alt, men som betaler en høy pris for det. Elizabeth, en utrolig vakker programleder som strever med å kombinere jobben og et veldig privat privatliv. Amber, som til tross for at hun ikke snakker et ord spansk, holder på å bli en stor latinamerikansk popstjerne. Rebecca, en stjerne i ukebladbransjen, men dessverre totalt ubrukelig når det kommer til menn. Og Usnavys, en alt annet enn usynlig fashionista, som står i fare for å forelske seg hodestups.
Heng med når Buena Sucia-klubben samles over vin, mat og sladder, mens de forsøker å finne ut av livene og forholdene sine. Problemløsing har aldri vært frekkere eller morsommere!

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt likte denne beskrivelsen. For meg åpnet det for at jeg satte boken i en kategori jeg vanligvis ikke liker «Lest fort i sommer, glemt med en gang». Det er historien om Lauren, som ikke helt klarer å finne ut hva hun vil i livet og noe misfornøyd med hvordan kjærlighetslivet arter seg. Boken er rimelig lettlest, jeg slet litt med de første 40 sidene i boken, men etterpå kom jeg lenger inn i handlingen og alt var bedre enn å tenke på exphil. Forutenom noen klisjéer og rare hendelser, var det noe jeg etterhvert ikke tenkte noe særlig over. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde ventet til sommerferien min startet slik at jeg kunne lese den da. Jeg vil likevel anbefale den, selv om jeg er noe usikker på den selv. Det er nok fordi det er en typisk sommerbok for kvinner, men det er jo et stort marked og folk leser dem. Så da burde du også gjøre det.

Romanfåggel

Plutselig er hodet mitt så full av romanskriving og leting etter problemstilling til eksamen(er), så her har du en fugl mens vi venter til en prokastinerende dag hvor jeg klarer å prokastinere skikkelig. Banna bein! (Dette tar sikkert bare 4 dager, men alt kan skje hvis man bor litt for lenge på Universitetsbiblioteket og mister tellingen på kaffekonsum. Du vet hvordan det er, du sier en ting, mener noe annet. Kvinnfolk, ass. Sånn, nå er jeg ferdig.)

(kilde ikke kjent)

Bibliotekaropplevelsen

Min første eksamen skal leveres inn 30 april. Temaet er såpass bredt at jeg sliter med å finne ut hva jeg skal skrive om. Så lenge det har med dokumentasjon å gjøre,  er det nesten fritt fram. Jeg vil skrive noe om bibliotek, og de sosiale/personlige virkningene det har hatt for litteraturfolk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, men det er noe i den duren jeg har lyst til å prøve på. Problemet er at jeg ikke vet hva slags problemstilling jeg vil ha, nøyaktig hva jeg vil diskutere eller hvordan jeg vil gjøre det.

(hjelp meg hvis du tør, brainstorming lenge leve)

Det er rart å ha et slikt åpent fag hvor man kan analysere Pokémon kort i et arbeidskrav, og få et stort smil av læreren. For med slike åpne fag går det opp for meg hvor sterkt ordet Dokument er i min (og din) hverdag. Hele rommet mitt er et dokument. Alt er et dokumentkompleks (en del av et større dokument), det er docemer over alt (google det), og det skumleste: alt kan skrives om.

Etter at min far dro hjem i dag (det er fint med foreldre på besøk), tilbragte jeg 4 timer på biblioteket [i en bås] bygget jeg hus like ved Bibliotek-litteraturen. Jeg fant to tegneseriehefter skrevet av to bibliotekarer, som fanger humoren og hverdagen i biblioteket – og tenkte på hvor mye dagens medier har forandret seg [også kjent som: jeg følger med i timen når jeg har drukket tre kopper kaffe og analyserer fonten på koppen].

Så hva i all verden skal eksamensoppgaven min handle om?

(forfattere sitt overforbruk av kaffe?)

(eller Victor Borge?)

Romanen som er overalt

Det er bøker, filmer, tv-serier, reklamer, nettsider, dialoger og ikke minst bloggposter – som kaster seg på meg og gir meg nye hendelser å skrive. Det er første gangen jeg opplever noe lignende, særlig siden romanen har vært i hodet mitt siden midten av 2007. Nå er den overalt. Problemet er at det er så masse å ta for seg så jeg vet ikke hvor jeg skal starte å skrive.

For makten er ganske tøff. Tøff som i «herregud jeg kan skrive om hva som helst fordi jeg bestemmer hva som skal skje åhelvete», tøff. Hjernen min går litt i overload når jeg oppdager alle disse tegnene – og jeg får en blanding av dårlig samvittighet, yrkes+skriveskade og innspirasjon. Det tar på. Når jeg skal skrive har jeg så mye i hodet mitt at jeg strever med å finne ut hvem/hva/hvor, så jeg ser på TBBT i stedet. Jeg lurer på om jeg taper, sakte men sikkert.

Grunner til at internett er en bra ting

Nr 1:

Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.

Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.

Slik du ville ha det

Nesten hver påske har jeg og pappa malt egg sammen. I løpet av de siste tre årene har det blitt mer til glede for ham enn meg. Han er kunstnerisk og oppfinnsom, jeg klasker farger sammen og later som om det er en regnbue (jeg maler som om jeg er fire år). Pappa har malt noen vidunder i sin tid. Fra da han jobbet i den Norske versjonen av «Playboy» (SOM BOKANMELDER DIN KOFFERT (sjokk)) malte han «Playboy» egget. Når filmen «Nemo» kom, lagde han «Nemo» egget. Så har vi «Hitler» egget, «Einar Dørum» egget, «Kabal» egget, «The Joker» egget (tror jeg) og en hel haug med andre. Et av mine egg har halvparten av et annet limt på seg, og prøver å være nyeste mote. Ikke få meg til å snakke om egget mitt som skulle ligne på en notatbok.

Av og til må jeg bare gi opp, og det har jeg gjort i 3 år. Men jeg merker likevel at jeg savner det, og dette er nok en del av pappas onde plan. Han har til og med lokket meg med gåselever (jeg er gourmesatan, spiser alt. For mer info om hvorfor, sjekk «Om meg»), og jeg føler at min tilstedeværelse vil trylle fram noen malte egg (pappa var hobbytryllekunstner før. Artistnavn? Kimsalabim. Jeg har verdens beste pappa).

Om 2 dager drar jeg hjem. Til ektemannen min, til foreldre og svigermor. Det blir på en måte litt større å treffe dem nå etter artikkelen i «MAG». Litt fordi jeg føler at jeg slipper å snakke om det, og mye fordi det har gått opp for meg hvor heldig jeg har vært.

Alternativ MAG bilde.

Bilde tatt av Krister Sørbø, for MAG.

En annen type utlevering (til nye lesere)

Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!

På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet «MAG». Intervjuet ble gjort dagen etter «Signaler 09» i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram «meg». Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.

Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.

Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet «mitt» i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom «Fine ord sagt av andre», hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.

Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.

Jeg liker fotografen, det gjør ikke de bak meg.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress