. . .Og jeg grep tak i posen, rykket til og DET VAR BARBIEDUKKER OVERALT!!!!!

Snart tilbake altså.

Prokastinering

Jeg har tømt bokhyllene mine for 148 bøker. De bøkene skal jeg ha i boden til pappa. 54 bøker beholder jeg fordi jeg er over normalt knyttet til dem. Det er rart, å være knyttet såpass knyttet til bøker.

Ting har begynt å bli plassert i fire grupper: ting jeg skal gi til Fretex, ting jeg skal ha hos pappa, ting jeg skal ta med til Folkehøgskolen og det som skal til den nye leiligheten. Rommet mitt er et kaos, og lat som jeg er driver jeg og utsetter ting så lenge jeg bare kan rett og slett fordi jeg ikke skjønner helt alvoret over det hele enda. Siden jeg og mamma er i prosessen med å gjøre huset klar for salg er det derfor enda mer stressende enn vanlig.

Jeg har fortsatt store problemer med å vite hva jeg faktisk trenger. Når jeg driver og rydder så tenker jeg «Men jeg trenger jo ikke å gjøre noe! Jeg trenger ALT! Jeg har bruk for alt sammen!» og så står jeg på stedet hvil før jeg går ned og lager meg kaffe uten å se på mamma (for hvis man ser på moren sin i slike tilfeller kan det hende du får vite at du er gjort arveløs eller f.eks at du er adoptert, alt kommer an på humøret til opphavet).

Jeg har skrevet ned i Moleskinene mine alt jeg trenger. Jeg har laget en liste som jeg er stolt av og som gir meg en følelse av at jeg faktisk har gjort NOE, noe jeg faktisk ikke har. Latskapen er til å få rabies av. Og nå er et bare 16 dager til jeg fyller nitten år, 21 dager til jeg skal faktisk dra; og i morgen kommer takstmannen på besøk og jeg bare slår meg i pannen fordi jeg ikke klarer å gjøre annet. Nå venter jeg på avreise dagen, og at etter tre uker å ha vært hjemme kommer virkeligheten til å gå opp for meg.

Men nå må jeg virkelig forsette å late som om jeg gjør noe viktig, før pannen min begynner å blø.

"When pushed, most people will write yedi."

«Han er her!»

«Er han her?»

«Her.»

«Åherregud.»

*Usikker mumling mens mamma løper til badet for å bedrive noe rar fikseri på badekaret*

«Mamma! Han er her!»

«Jeg VET det! Du må hjelpe meg med denne pokkers greia!»

«Jeg kan ikke! Jeg har kyllingarmer så hvis jeg prøver å hjelpe deg kommer jeg bare til å knekke, ende opp på sykehus mens jeg piper ‘Han var der! Han var der!’ helt til jeg går bonkers. Kan du ikke se hvordan dette kommer til å gå?»

*Det ringer på døren. Mamma skriker og dunker hodet i badekaret*

«ÆÆÆÆÆH! Neineineinenenenneneeeeeeeei, senere komme han må tilbake!»

«Bruk kraften da…» mumler jeg.

(note: Megleren var ikke heit.)

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress