En hel halv fot

Sommeren 2021 fikk pappa akutt blodpropp i kneet. Jeg klarte å holde meg samlet helt til han ble løftet på båren som skulle inn i ambulansen før jeg lot tårene komme. To dager senere fikk jeg vite at han måtte amputere halve høyrefoten. Bare noen år før dette skjedde, sprakk hjertet hans og jeg fikk først beskjed om å komme til sykehuset for å ta farvel. Begge disse gangene hadde han en rehabilitering som var en suksess, og i dag har han en protese med malerier på. Mamma fikk kreft for to år siden, fikk cellegift og overlevde. I fjor kom kreften tilbake, og i januar var hun ferdig med stråling. Jeg har begge foreldrene mine fortsatt, og når jeg ser på mitt eget barn går det opp for meg hvorfor foreldre prøver å skåne barna sine for mest mulig smerte.

Som enebarn er det ikke alltid like lett å ta innover seg det faktum at jeg er nærmeste pårørende for de to. Etter pappas hjerteproblem, ble jeg redd hver gang han ringte meg på FaceTime fordi jeg tenkte at nå, nå har det skjedd noe. En gang var jeg på jobb og han ringte meg på FT fordi han ikke klarte å tilkalle ambulanse. Jeg satt med iPhonen i den ene hånden, og jobbtelefonen i den andre mens jeg ringte til hans nabo som kunne komme og hjelpe. Det var mye blod som måtte vaskes opp fra badet. Hele tiden kunne jeg se pappas ansikt, og han fortalte meg at han hadde krabbet fra badet og inn til stuen for å ringe til meg. Spol fram og tilbake, og hver gang skjer det. Er det nå pappa dør? Jeg hadde akkurat sluttet å få høy puls da han ringte den sommerdagen, og det var den dagen han fikk blodpropp.

Da jeg fikk beskjed fra en kirurg om at de måtte amputere, dukket nok en gang ordene nærmeste pårørende opp, og flere ganger har jeg ønsket at jeg ikke var enebarn. Men de lever fortsatt. Mamma har fått håret tilbake, og pappa går 5000 skritt hver dag, og kommer seg til quizen på Kafé Opera for å fortsette hverdagen.

Jeg kaller pappas halve fot for Ogway. Arret over stumpen er smilet til den filosofiske skilpadden, og til jul satte han en nisselue og briller på den for at jeg skulle sende bildet til brødrene hans. Ikke en eneste gang har han gitt opp. Sykepleierne ved rehabiliteringssenteret gråt da han dro hjem. I journalen hans står det «Ved spørsmål om han har det vondt, svarer han alltid nei. Han ler mye, trykker på iPaden og løser kryssord».

For to uker siden fikk jeg vite at en tidligere elev fra skolen min (vgs) hadde blitt intervjuet i et magasin, og der sto det at jeg var grunnen til at hun kom seg gjennom videregående skole. At jeg hjalp henne å se sine egne styrker. Det er litt sånn jeg føler det når jeg tenker på mamma og pappa, at det som skjedde med dem har gjort at jeg kan se mine egne styrker i en krisesituasjon. I forrige uke fikk jeg enda en melding fra en tidligere elev som skrev at lappen og notatboken jeg ga til henne i 2016, hjalp henne mer enn jeg visste. På lappen skrev jeg «Du er ikke vanskelig». Jeg hadde overhørt en samtale på skolebiblioteket hvor hun snakket med en venn, og det kom fram at hun følte hun var vanskelig og dum mot kjæresten sin. Jeg så en jente som var usikker, hadde vonde følelser fordi kjæresten var teit, men jeg så ikke en vanskelig jente. Så jeg skrev lappen, ga den til henne og tenkte ikke mer på det. Senere ga jeg henne en notatbok (jeg har jo 739 stykker hjemme, så det var ikke noe problem) fordi hun nevnte i forbifarten at hun likte å skrive. Hun kommer på besøk til biblioteket neste uke for å snakke med meg.

Det er ikke noe poeng som skal fram med denne posten. Bare en liten oppdatering om hva som har skjedd. Nærmeste pårørende eller en venn i nærheten, noen ganger føles det som om de er ganske like. Jeg har havnet i situasjoner som krever handling, og jeg har prøvd å takle dem så godt jeg kan der og da. Det skal jeg klare litt til.