Bokblogg: «Vindens navn» av Patrick Rothfuss

Det første jeg må få klarert, er at jeg ikke er en pur-boklogger. Hvis jeg skriver om en bok, så er det fordi jeg har forelsket meg helt i den, og vil tvinge alle til å lese den. Jeg skriver også om den fordi jeg har fått boken tilsendt av et forlag, men denne gangen var det rent tilfeldig at jeg så på at Bazar Forlag ville gi bort sommerlektyre til de første som meldte sin interesse (via Facebook). Ja. Jeg fikk denne boken i sommer. 

Og det er her det begynner.

Det skjer med jevne mellomrom at bøker forfølger meg. Det er alltid coveret som får hjernen min til å kommunisere med meg i utropstegn, noe som gjør at jeg nesten begynner å sikle og deretter bærer rundt på boken den tiden jeg er i bokhandelen, før jeg setter den tilbake. Denne leken kan fortsette i flere måneder. Bokhandler, bibliotek, nettbokhandler osv, det slår aldri feil: boken ender alltid opp foran meg på en eller annen måte (jeg leter jo etter den, for pokker), jeg leser bak coveret (igjen og igjen og igjen), og bruker omtrent 30 minutter på å diskutere med meg selv om jeg burde/kan kjøpe boken.

Det samme skjedde med «Vindens navn», bare at jeg her har blitt forfulgt av romanen på originalspråket (The name of the wind). For milde måne, for et cover. Hvis det er et tidspunkt hvor man burde dømme en bok utifra coveret (hvor awesome den er), så er det nå. Se på dette da: Det er lokkemat for oss med bokfetisj.

Name of the wind

I fire måneder stalket dette coveret meg, og jeg klarte aldri å huske hva forfatteren het fordi jeg var for opptatt av å tørke mitt eget slev fra alle bøkene ikke kjøpe den siden bankkontoen min ikke burde bli brukt til slikt hele tiden. Jeg var så langt inne i bokstalkingsmoduset at jeg ikke skjønte hva slags bok det var Bazar Forlag ville gi bort til sine facebookfans før jeg faktisk holdt den i hånden. Hjernen min har det med å koble ut når jeg leser ordene «vil du ha gratis bok fra oss?». Beklager det.

Jeg satt på busstoppet og stirret på det andre coveret, det coveret som hadde kikket på meg når det andre ikke fant meg. Boken hadde klart å fange meg helt på egenhånd. For å forklare hvorfor jeg er så glad i denne romanen, må jeg også si at jeg ikke har lest den ferdig. Jeg har kommet til kapittel 90 av av 92 + epilog, og jeg tør ikke lese den ferdig. Jeg vil ikke, kan ikke, tør ikke. I sommer hadde jeg med meg alle de 876 sidene hvor enn jeg gikk, og minst 3 ganger gikk jeg til Rimi uten å se på hvor jeg satte bena hen. Pokker ta Patrick Rothfuss og hans evne til å skrive slik at jeg ikke kunne legge boken fra meg. Den jævelen.

Hvis du ikke har hørt om boken eller forfatteren, og du har lest helt hit, så burde jeg allerede ha fortalt hva den handler om. Fra Bazar Forlag sine hjemmesider:

En av verdens mest legendariske menn har gått under jorden etter å ha utført både fantastiske og grusomme handlinger. Hele resten av verden tror han er død, inntil en kronikør sporer ham opp og overtaler ham til å fortelle livshistorien sin. 

Kvothe er et navn alle kjenner. Kvothe den blodløse, Kvothe kongedreperen, Kvothe den lønndomsfulle. Selv gjemmer Kvothe seg i utkanten av sivilisasjonen. Han har tatt navnet Kote og driver et vertshus i en avsidesliggende landsby. Men det er urolige tider. Noe stort, ondt og tungt er i ferd med å rive seg løs fra verdensstrukturen og demoner har begynt å terrorisere landsbybeboerne og bøndene i området.

Når en kronikør en dag oppsøker vertshuset, går Kvothe motvillig med på å fortelle sin egen historie.

Kvothes fortelling begynner 20 år tidligere. Som liten gutt på 9 år reiste han rundt med familien, som var en del av en anerkjent teatertrupp. Faren er skuespiller og samler på historier om chandrierne, de onde, myteomspunne skikkelsene som varsles av blå ild. Kvothe opplever selv ondskapen da hele truppen blir myrdet av chandrierne, og han innser at farens historieinnsamling kan ha vært skjebnesvanger.

Nå må den 12 år gamle gutten overleve på egen hånd, og jakten på chandrierne fører ham til Universitetet, der biblioteket med all sin lagrede kunnskap venter.

Vindens navn er historienes historie. Rykter føder myter som avler legender. For leseren er hver historie fortalt et spor vi følger i Kvothes forsøk på å finne sannheten om de som drepte foreldrene. En uskyldig barnesang, en drikkevise, tekster fra Universitetets bibliotek, alle er små dråper som fyller Kvothes kopp.

Mitt forhold til fantasy har alltid vært forvirrende. Jeg leste David Eddings før jeg snuste på Tolkien. Alt lånte jeg på biblioteket, fordi jeg fant aldri fantasybøker i bokhandelen. Men det var alltid det samme som skjedde i disse bøkene: Det var den foreldreløse lille gutten som hadde hint av magiske evner, som bodde på en gård og ikke var særlig kongelig av seg. Likevel så tok en trollmann ham under vingene sine, fant ut at gutten var den beste han hadde møtt, gutten reddet verden med sitt mot og magi, fikk damen og da det viste seg at han var kongelig likevel, gjorde han seg klar til å redde verden en gang til i bok nr 2. Dette er selvsagt ikke 100 % korrekt framstilling av alt som kalles for «fantasy».

Mens jeg leste «Vindens navn» gikk det opp for meg at dette var noe helt annet. Det minte meg ikke om fantasy en gang, selv om jeg visste at det var det, alle elementene var på plass, men det var ikke noe klisjé over det hele. Det er rett og slett oppveksten til en ung gutt, og hvordan livet hans har forandret seg. Ikke bare er det humor på plass, men jeg begynte faktisk å tro at Patrick Rothfuss hadde skrevet fakta. Historieuniverset er så godt fortalt (landet har ikke noe navn, men det spiller ingen rolle) at jeg ikke trenger et kart (det følger som oftest med i slike romaner), fordi romanen viser alt uansett.

Jeg vet at bok nummer to allerede er til salgs, men jeg kan ikke kjøpe noen bøker på grunn av et kjipt forbud jeg ga meg selv i mai da jeg mistet litt kontroll. Så jeg vil ikke lese ferdig de siste kapitlene av «Vindens navn», for da har er jeg ikke lenger en del av ordene til Patrick Rothfuss. Kanskje du er litt modigere enn meg, og tør å lese den ferdig, kom deg i så fall til nærmeste bokhandel med en gang, eller bestill den via forlagets nettside. Jeg må bare vente til noen gir meg bok nr 2 (så lenge jeg ikke kjøper den selv), for da kan jeg fortsette dette episke eventyret. Takk til Bazar Forlag, og takk til Patrick Rothfuss som får bøkene til å stalke meg litt til.

Related Posts with Thumbnails

11 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Idun sier:

    Patrick Rothfuss er genial! Når det er sagt, det fins massevis av god fantasy som ikke er slik som den «standardhistorien» du beskriver der. Pat er bare en av mange^^ Prøv Brandon Sanderson for eksempel, eller Jaqueline Carey. Og om du vil lese flere geniale Patrick Rothfuss ord, så har han en blogg som er like episk skrevet som bøkene.. http://blog.patrickrothfuss.com/

  2. Hei Idun! Ja, du har helt rett angående dette med «standardhistorier». Det eksempelet jeg brukte er bare de jeg personlig har kommet over flest ganger, men jeg vet at det finnes mange unntak:) Jeg skal ta meg en tur på biblioteket og kikke på Sanderson og Carey, takk for tipset.

    Har kost meg med bloggen til Rothfuss helt siden jeg begynte å lese boken, faktisk:) Takk for kommentar på posten, det er alltid koselig på en såpass lang bloggpost.

  3. Sigurd sier:

    Fantastisk bok.
    Nr. 2 er også fantastisk!
    Gleder meg til nr. 3!

  4. Sigurd: Ja, jeg gleder meg til å ta fatt på nr 2 (da tør jeg lese ferdig de siste sidene av nr 1) :) Men det blir nok noen år før vi får kose oss med nr 3, om jeg husker forfatterens ord rett.

  5. Morten sier:

    Hyggelig med en så entusiastisk omtale av boka!

    Morten,
    oversetteren

  6. Kjære Morten:
    Jeg er forelsket i måten du klarte å oversette uten at forfatterens egne ord forsvant. Mesterlig gjort. Takk for kommentar! :)

  7. Yellow cup sier:

    Haha! Du aner ikke hvor komisk dette er; MEN jeg har glodd på denne boken i alle fall i fire uker på bokhandleren her jeg er!!
    Nå må jeg lese den *ler*

  8. Gabby: Det er skjebnen som forteller deg noe. Kjøp/lån så fort som faen.

  9. Stine sier:

    Æsj. Nå har du nettopp overtalt meg til å kjøpe boken. Og jeg sier æsj fordi jeg egentlig ikke skulle kjøpe flere bøker på en stund (jeg kjenner litt for godt til det du sier om å miste litt kontroll…).

    Nå gleder jeg meg til å begynne bokreisen!

  10. Stine: Awesomesauce! Du kommer IKKE til å angre.

  11. Fivrelden sier:

    Den fikk jeg veldig lyst til å lese. Men så var det tida da. * sukk*

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: