Bryr du deg nå?

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

Related Posts with Thumbnails

72 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Kjære Elisabeth. Eg føler med deg. Os kan vere eit skikkeleg høl. Og folka der… faen… så mange menneske eg gladeleg hadde helt bensin over og satt fyr på. Eg hadde ledd medan dei vrei seg i smerte framfor meg, og heller pissa i buksa enn på dei.

    Så eg føler med deg.

    Men eg veit at det kjem godt folk ut av den staden òg. Mine venar er eit døme på det. Og det er du òg.

    Os har gjort deg til eit menneske som er langt betre enn dei kreka som herja med deg. Hugs på det.

  2. Undre sier:

    Du ruler, Elisabeth! <3

    De visste kanskje ikke hva de gjorde da de var barn, men nå er de voksne og kan velge om de er reale nok til å si unnskyld som den voksne de er.

  3. Sitter (fortsatt) med gåsehud og tårer i øynene etter å ha lest teksten din. Ikke bare er den usedvanlig velskrevet – ikke uventet fra en forfatter – men også direkte, innsiktsfull og modig.

    Jeg er glad for at du deler, og for at du bryr deg.

    Gode tanker,
    Kristin

  4. Julia sier:

    Kjære Elisabeth. Du er vakker.

    Det verste er at jeg går på ungdomsskolen selv nå, og jeg ser folka du snakker om. De som fint kan være så ekle de vil mot en annen person, og det bare går ikke inn på dem. Som en slags felles desillusjon om at det de gjør ikke har noe effekt på personen de gjør det mot.

    Du er mye bedre enn de, det var du i alle fall da også. Det krever mye mot å unnskylde, og de er feige. Men du virker så modig, og det tror jeg du er også. Jeg ser i alle fall opp til deg, ikke dem.

  5. ninanord sier:

    Fint at du deler. Det åpner for at flere kan.

    Hvorfor vil du ha unnskyldning fra de som var kjipe med deg? Hvorfor lar du dem bety noe, du har jo din egen kraft?

  6. Antidamen sier:

    Kjempebra innlegg. Jeg har opplevd det samme selv. *stor klem*

  7. Shoaib sier:

    Hei Elisabeth,

    Takk for teksten. Sterkt, og velskrevet. Har fulgt bloggen din før, og ser at jeg burde ha fortsatt for du skriver om mulig enda bedre.

    Sender deg ytterligere kommentar på mail, beste ønsker!

    mvh
    Shoaib

  8. Hei alle, jeg er litt skjelven etter å ha skrevet dette, så jeg klarer ikke å svare på alle kommentarene separat, men vit at deres respons betyr for meg.Tusen tusen takk!

    Nina: Jeg vil ha en unnskyldning fordi jeg fortjener det, og fordi jeg er så lei av at noen uvitende personer skal ha en såpass sterk kontroll over mitt eget selvbilde, når de lever som vanlig. Jeg må rett og slett få tilgitt dem for å få dem bort. Det høres kanskje slemt ut av meg å si det (jeg syntes det selv), men det er slik jeg føler det.

  9. Bharfot sier:

    Jeg fikk en sånn unnskyldning du ønsker. Ikke fra alle, men fra den slemmeste gutten i klassen. Jeg gikk på et klassejubileum og fikk ham til bords. Han fortalte at han hadde to barn, den ene var slik han hadde vært, den andre var slik jeg hadde vært. Nå så han hvordan den andre ble behandlet, og ville bare jule opp plageåndene. Så tenkte han på meg. Og spurte om jeg syntes han hadde vært slem. Jeg svarte ja. Det merkelige var at etter så mange år betydde det veldig lite, det kostet meg null å skåle med ham. Tipper du også kommer dit. Det blir helt sikkert fint. Stå på!

  10. vaarloek sier:

    noen ganger er det nok å skrive det. eller si det høyt. for meg var det i alle fall sånn. jeg har så respekt for folk som har opplevd årelang trakassering. for meg var det bare vel et år. men et år er lang nok tid, noen ganger. når man er elleve, tolv og plutselig ikke har venner lenger, i alle fall ikke de man har hatt i noen år, og man føler seg alene og feil og skjønner ingenting og skammer seg, for det må jo være noe galt med MEG ikke sant, sjøl om man vet at det ikke er det, i hodet vet man det, men man klarer ikke å føle det eller tro på det.

    det er tøft av deg det her. det er viktig. og sjøl om det sikkert ikke alltid føles sånn, så er de årene over. så lenge man tør å se monstrene i trynet, på et eller anna vis, og jobbe seg over det, så går det over, og så blir det plutselig ikke så stort lenger. du vet det sikkert sjøl. du skriver jo egentlig det også. jeg vet bare at det tok meg over et tiår å slutte å skjelve hver gang temaet «sjuendeklassen» kom opp.

    Et tiår.

  11. Morten Skogly sier:

    Bra post Elisabeth, jeg kjenner meg igjen i mange av tankevenningene dine.

    Jeg tror noe av oss er skrudd sammen som utskudd. Faktisk tror jeg de aller fleste av oss er det
    , mens noen heldige får til å skli gjennom livet som på såpebelagte skinner.

    Skulle ønske jeg visste hva mønsteret var eller om det i det hele tatt var noe mening i det, men jeg TROR jeg vet at nøkkelene etterhvert er i våre egne hender, ingen andres.

    Jeg beundrer deg for denne blogposten, det krever mot å søke en konfrontasjon med dine tanker og omgivelser. Selv velger jeg å bære på mine troll selv, i stillhet, men jeg tror din metode er langt sunnere.

    Det er vanskelig å sette ord på følelser, så jeg prøver meg på et bilde: Jeg var på en stor konsert for mange år siden, og foran meg stod det en sped jente. Et stykke ut i konserten så jeg at hun begynte å bli sliten av å holde unna alle de andre folkene rundt, så jeg satte hendene i folkene foran, slik at hun stod i en lomme mellom armene mine resten av konserten. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme for deg, Elisabeth. Vi får vel nøye oss med en virtuell versjon, starting now. :)

  12. Naitzel sier:

    Dette var veldig bra skrevet! Jeg vet godt hvordan livet på ungdomsskole og videregående kan være til tider. Jeg vet også at du har vunnet over dem, og jeg tror de vet det, og derfor kan de ikke si unnskyld. Håper du klarer å glemme dem en dag :)

  13. Heidi sier:

    Jeg tror at hvis du føler det slik at du trenger en unnskyldning for å kunne tilgi, vil en unnskyldning mest sannsynlig ikke være nok når det kommer til stykket. En unnskyldning vil heller ikke trylle bort alle ønskene om å være bedre enn dem som mobbet. Ironisk nok tror jeg at en unnskyldning betyr mest når man allerede har klart å tilgi. Eller tror og tror. Dette er min erfaring.

    Jeg tenker slik at jeg har vunnet når jeg klarer å føle medlidenhet mot dem som har gjort meg vondt. Og medlidenheten må være aller størst overfor dem som enten ikke har forstått hva de gjorde, eller dem som ikke tør å ta et oppgjør med det. Noen vil si at jeg da legger et for stort ansvar på meg selv – jeg skal jo liksom være offeret her, det er meg det er synd på! – men mine handlinger er de eneste jeg har kontroll over.

  14. Nekiam sier:

    Oi, hva skal jeg si…?
    Kjenner meg så godt igjen i så mye av dette.
    Fine blogginnlegget :)

  15. Thomas sier:

    You go girl!

  16. Kristine Tofte (og Bharfot) tror jeg har sagt det som fått meg til å tenke litt forbi det jeg allerede har skrevet:

    «Det kjem ein dag, Elisabeth, då du ikkje tenker på å tilgje. Då du ikkje tenker på om dei les bloggen eller bökene eller kritikkane eller intervjua. Ta det frå ei gamal dame: det kjem ein dag då du er fri.»

  17. ithil sier:

    Jeg skjønner utrolig godt hvorfor du ønsker at mobberne skal be om unnskyldning. Jeg ble også utsatt for mobbing på grunnskolen, og selv i dag orker jeg ikke tanken på å være i samme rom som to av de som mobbet meg fordi de later som om ingenting noensinne har skjedd og at alt er helt fint. Den tredje traff jeg tilfeldigvis fem år etter at jeg byttet skole, og med en gang hun så meg, fortalte hun at hun angret veldig på det hun gjorde mot meg. I dag er vi gode venner.

    Når noen sier unnskyld, viser de innsikt og forståelse for at det de gjorde var galt. En unnskyldning er et konkret bevis på at det var DE som hadde ansvaret for at ting ble kjipt, ikke OSS.

    <3

  18. Jeg kjenner meg godt igjen i deler av teksten din, jeg var heldig og var aldri den som fikk mest negativ oppmerksomhet(jeg var bare feit og sjenert, andre hadde større «skavanker»), men det gjorde vondt da det stod på, og jeg var(og er) fryktelig sjenert så det å si noe til mobberne var(er) utenkelig. I ettertid har jeg ønsket, ikke nødvendigvis en unnskyldning, men en slags bekreftelse på at mobberne vet at det de gjorde var galt og ondskapsfullt. Deler av meg trenger å vite at de vet hvor fæle de var, og at de angrer. Jeg velger å tro at flertallet har skjønt det, og jeg synes synd på de jeg vet ikke har forstått. Jeg tenker ikke så mye på dem mer, i alle fall ikke i sinne, mer i forundring, for jeg forsår ikke hva det var det ville oppnå med å tråkke på andre.

    Jeg kjenner meg nok ekstra igjen i det du sier fordi jeg også er fra Os,(ikke «sentrum», men en av «krinsene»)som virkelig er et høl. Jeg har forøvrig også gått på Os Gymnas, jeg begynte i første klasse det året du gikk i tredje. Jeg oppdaget bloggen din cirka midt i det skoleåret, men jeg turte aldri å kommentere/ta kontakt. Jeg var rett og slett for redd folk til å gjøre noe sånt, men jeg synes du var awesome. Det gjør jeg fortsatt, og jeg synes du er hilma tøff som skriver en så sterk(og god!) tekst som dette og legger den ut slik at alle kan se. Det så mange som trenger å lese dette.

    (nå føler jeg meg som en skikkelig skummel stalker, men jeg er ikke det altså)

  19. Kiwie//Kristine: Jeg vil gjerne gi deg en klem. Og ikke få dårlig samvittighet for at du ikke kommenterte, bare det at du forteller alt dette nå betyr mye for meg. Om du ønsker å ta mer kontakt med meg og prate om gymnasårene, er jeg bare et tastetrykk unna.

  20. Anne Sofie Rian Haarberg sier:

    Kjære Elisabeth
    Jeg får helt ondt inni meg når jeg leser det du skriver …Men jeg synes det er du som er den sterkeste og den mest voksne her ..Du klarer å sette ord på det la andre høre hvor onde menneskene kan være mot hverandre ..Du vet hva du snakker om …Ikke la andre tråkke på deg kjære vene du er en flott engel som er like mye vert som andre her på jorden …
    Stor varm klem fra meg

  21. Jo sier:

    Jeg husker veldig lite fra barne og ungdomsskolen. Tror jeg har fortrengt det. Men plutselig i 9nde når jeg fikk nye venner husker jeg omtrent alt! Idag 25år senere opplever jeg det samme med min sønn. Han er ikke som meg som flyr i flint og forsøker å ta igjen, eller blir deppa. Nei han er helt forskjellig i reaksjonen. Kanskje litt lik moren som bare har ett uttrykk, lite mimikk. Jævlig å «gjenn»oppleve. Idag er det om å gjøre å finne diagnose på sønnen min. Spiller ingen rolle hvilken sier de, bare han blir klar over det og bevisst på seg selv… hmmm jeg stritter imot kjenner jeg, men forsøker å bruke det samfunnet har å tilby og som mor hans ønsker. Nei, jeg er nok like svak som den gang i mange sammenhenger. Tror det beste om folk til det motsatte er bevist. Og det er bevist. Jeg holdt ett par av dem mens jeg sa hva jeg mente. Endte med politianmeldelse for legemsbeskadigelse. At jeg holdt i dem og gikk overende var forandret til at jeg dyttet dem. Vondt i magen, det knytter seg, akkurat som med mobbingen den gangen. Det knyttet seg… Takk Elisabeth for at du skriver

  22. sterk sier:

    Jeg har vært der,jeg fikk noen unskjyldninger-men det har ikke gjort noe fra eller til for meg,det var dem det hjalp!!Fortsett å være sterk!!!!!!!!

  23. Tone Fjeldstad sier:

    Hei Elisabeth! Leste nettopp bloggen din. Har Pia på besøk i dag :-) Så bra at du skriver om dette. Utallige barn og ungdommer har opplevd noe av det du skriver om. Hvis vi bare var modigere når vi ser at noen blir dårlig behandlet. Da ville det blitt mindre smertefullt å være den som er utsatt for dette – og vanskeligere å fortsette for dem som plager. Jeg tror det er noe av det viktigste vi kan lære barn og unge og noe av det viktigste og vanskeligste å gjøre selv. Mobbing stopper ikke selv om vi er voksne. Du er modig som skriver om det flaue, pinlige og vonde. De fleste av oss vil bare glemme – og ihvertfall ikke fortelle andre at vi har opplevd noe så skammelig som å bli mobbet. For det kan kjennes sånn og det er med på å skape taushet om dette. Stå på Elisabeth! Det er tøft at du forteller og bra at du er sint. Det følger energi og handlekraft med sinne .-)Jeg heier på deg! Klem fra Tone

  24. Annette sier:

    Hei Elisabeth.
    Utrolig sterkt stykke å lese. Jeg kjente meg utrolig mye igjen.
    Meg gikk det mer fysisk ut over, de slo meg, tok krokfot, men det verste var da mine såkaldte «venner», skrudde løst bagasjebrettet på sykkelen min.Jeg skulle sitte bak og venninna min skulle sykle. Det endte med at bagasjebrettet røk, i en lang nedoverbakke, og jeg falt av i stor fart.
    En av jentene som gjorde dette, har selv fortalt det til en felles venninne, og da skjønner jeg at hun sliter med det hun gjorde. Hun som sto bak hele påfunnet, hilser ikke på meg.

    Men jeg kan se hvor langt jeg har kommet, og er stolt av det, jeg har ingenting å skamme meg over, det har de.

    Du er et utrolig sterkt menneske, fortsett med det du holder på med, jeg venter på boka di:-)

    mvh

    Annette

  25. CAGI sier:

    Takk!

    Og beklager at du også har måttet oppleve sånt. Selv 25 år etter endt skolegang, sliter jeg med de følelsene fra den gang. Selv om flere av dem som mobbet meg, har bedt om unnskyldning, har jeg aldri klart å tilgi dem helt. Men forstår at du ønsker en unnskyldning, og håper du får det også.
    Lykke til, og fortsett å skrive. Det er mange som ikke klarer å sette ord på det, og som trenger det lille ekstra puffet du gir her.

  26. Det här var starkt att läsa, hoppas att du kan få människor att tänka till. Din text borde läsas i skolor och på arbetsplatser. Det finns så mycket elakhet.

  27. Karoline sier:

    Jeg ble aldri mobbet (litt ertet da jeg var rundt ni, ti år, men det var ikke så ille)
    og jeg vet ikke hvordan slikt føles, men du formidler ting utrolig godt og jeg føler så med deg og håper du vil få unnskyldningen du ønsker deg. Og jeg tror virkelig du vil bli forfatter, du er bedre enn dem og du skriver fantastisk. Og dette er bare en sånn teit kommentar som ikke hjelper i det hele tatt, men jeg ville bare si at jeg har lest dette innlegget tre ganger nå og at det berører meg, det får meg til å tenke og innlegg som har den virkningen fortjener en kommentar.

    Det ene jeg kjenner meg igjen i er å føle seg annerledes, jeg syntes andre klasse på videregående var veldig vanskelig sånn sett for jeg var hun som elsket Disney og musikaler og satt og leste hele tiden mens de andre i klassen min var opptatt av helt andre ting. Men når man blir eldre føler jeg at det blir mer og mer rom for sånt, at man kan være seg selv mer og mer uten at noen bryr seg. Det er kanskje en trøst…

    I alle fall syns jeg dette var et veldig sterkt innlegg å lese og jeg bryr meg.

  28. Jeg har ikke kjent deg så lenge, og ikke har jeg møtt deg heller, men jeg vet at du er ei sabla bra dame! <3 For en styrke du viser i å skrive dette innlegget!

    For meg handlet mobbingen om å bli gjort til Ingen. Om å bli usynlig, ubetydelig og utenfor. Da jeg etter hvert klarte å gjøre, og å bli gjort til Noen, mistet de gamle plageåndene mye av sitt grep over meg. Selv om enkelte arr alltid vil være der, er det å kunne være Noen for andre, og ikke minst for meg selv, det som har lindret. Jeg kan fortsatt være trist og sint fordi jeg mistet mye av meg selv og av den tryggheten man skulle fått lov til å ha her i verden, på grunn av deres tåpelige, ondskapsfulle og smålige ord og handlinger. Men det preger meg ikke i like stor grad lenger.

    Det er, for å dra inn det du siterer fra Kristine over her, kommet en tid der det ikke er så viktig lenger, og hvor jeg faktisk ER fri.

    Jeg håper du bare får det bedre og bedre, enten du får en unnskyldning eller ikke. Og så vet du at vi er mange i din virtuelle heiagjeng, og at for oss er du i aller høyeste grad Noen!! <3

  29. Hei sier:

    flott innlegg!!!!!!!!!!!!! kjenner meg igjen! 15 år siden men forsatt sårt…

  30. Hilde sier:

    Jeg tror det er skummelt å basere sin egen helbred på andres selvinnsikt.

    For en tid tilbake traff jeg på et menneske som gjorde meg veldig vondt for omlag tjue år siden. I alle disse årene har det plaget meg – alt fra en nagende irritasjon til smertefulle tårer – og jeg har jevnlig tenkt gjennom et eventuelt nytt møte. Jeg ønsket at han skulle krype – frivillig eller under tvang. Og jeg har tenkt mye på om han virkelig visste hvor mye smerte han har påført meg.

    Så møttes vi. Tilfeldig. Selv om jeg hadde forberedt dette møtet i tankene mine i tjue år, så ble ingenting som jeg hadde trodd. For det var plutselig uinteressant for meg hva han tenkte, følte og trodde. Jeg var ikke ei usikker og dumsnill jente på 16 lenger – jeg var ei voksen dame med en ryggrad som han kan misunne meg. Han var bare en stakkar i mine øyne, og ei eventuell unnskyldning var plutselig helt uinteressant.

    Jeg håper du også kommer dithen.

  31. C J sier:

    Hei,

    før jeg glemmer det, Jo, jeg har også to barn og han ene begynte på skole i høst… Det har allerede vært en del styr med mobbing osv og jeg har heldigvis blitt hørt (iallefall virker det bedre å..) Det gjaldt ikke bare min sønn (vet ikke om det helt var mobbing men oppførselen til noen i trinnet er IKKE akseptabel uansett…»hvis du ikke blir med er du pyse» …denne «mobberen» er bare 6 år og hadde vært slik med veldig mange andre også. Og det gjaldt kanskje 4-5 gutter, (ikke gjeng men dog)… ok n¨å roter jeg her…

    det jeg ville si var at jeg er livredd for at mine barn skal bli mobbet. JEg ble også mobbet..fra 7-9, og fikk ikke eg selvtillit før jeg var over 20… det er så vondt å bli mobbet… jeg ble ikke så hardt mobbet men det satt i ja… raseriutbrudd hjemme som jeg har fått hørt siden da av foreldrene mine: «du var så sint hele tiden det var umulig å snakke med deg»…vel det slo meg for noen år siden (nå er jeg 33)at det kom av mobbingen..jeg tok aldri igjen…lang historie men… at du skulle bli politianmeldt er jo eg helt sjukt. Når ingen andre tar tak i problemet så må jo du få lov å holde dem igjen mens du snakker til dem. DET er vel ikke grunn for politianmeldelse om du så SKULLE ha «dyttet» dem spør du meg. Heller de som skulle blitt anmeldt… Man ser jo her hva som skjer når foreldre IKKE tar til seg at ungen er mobber..og heller anmelder offerets forelder. Sykt…

    Elisabeth, jeg vet ikke om en unnskyldning vil holde. Jeg spurte en gang mobberen min (hu som var verst da… ) hvorfor hu mobbet meg… og hu sa det var fordi hu selv ble plukket på… er det eg en god nok forklaring?? Hun unnskyldte seg men jeg driter i henne mildt sagt. Har sett henne to ganger de siste 20 åra og tenker «fy så slem du var, jeg håper ikke du har det SÅ bra i dag»… slemt av meg jeg vet..
    Jeg syns bare de fortjener å slite litt selv etterpå…til de innser hva de har gjort, når de innser det OG DA skjemmes og forstår da ønsker jeg dem alt godt (tror jeg). …

    Jeg husker det som det var i går (jada mange vil nok le, og jeg «lo» selv og fortalte det til l’æreren…selv om jeg ble forferdelig såret innvendig) da jeg satt i skolebiblioteket som vakt… og fant på siste side i en bok, skrevet «CJ har grisenese negerlepper og kineserøyne…» Fullt navn så klart… Jeg vet ikke hvor mange som hadde lest det… jeg ble så sint lei meg og skuffet… men syntes det nå hadde gått for langt..å henge meg ut på en sånn måte… at jeg sa det til læreren og han tok tak i det. Etter det hørte jeg faktisk ikke mer fra dem… (var ei til som var med)… det HJELPER aot iallefall å si fra…
    Hjelper det ikke så si det til flere ikke bare en lærer som driter i det..

    Poenget mitt er, vet ikke om unnskyldning vil hjelpe deg…eller å tilgi…vet ikke om du er kristen heller og om det er derfor du tenker tilgivelse… (man kan seff tilgi og bli tilgitt uavhengig av religion men bare lurte på om det var «Gud» som ba deg tilgi…) men for meg funket det å faktisk bare drite i dem. Jeg er sikker på at de IKKE har det så bra i dag.. og jeg finner nesten en trøst i at de fleste av dem som mobbet pga utseende gikk fra å være «svane» til å bli «stygg», mens jeg gikk motsatt vei. Og jeg hadde ikke vært «svane» i dag om jeg ikke hadde fått selvtillit og tro på meg selv.

    Det virker som du trenger et bittelite dytt for å få akkurat den selvtilliten som skyter deg over bølgen slik at du bare kan drite i dem og heller gjøre som du gjør nå og få folk til å stanse mobbing og innse hva de gjør. :)

    Har ikke lest de andre innleggene dine men mulig jeg gjør det nå. :)

    Flere burde stå frem!

    Du har det nok bedre enn de fleste mobberne i dag det er jeg sikker på!!

    Stå på! :):):)
    Stor klem fra Trondheim!

  32. C J sier:

    (beklager langt og rotete innlegg men jeg kunne gjerne skrevet en masteroppgave i samme slengen så jeg måtte bare rote og limitere meg litt. Sånn er det å være «Tvilling» :):):) Håper det går greit likevel? :S)

  33. Toril sier:

    Hei,

    Jeg kjenner deg ikke, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, Elisabeth. Takk for at du setter dette i fokus!

    Jeg er også fortsatt sint for alt jeg ble utsatt for på ungdomsskolen, og minnene kom frem igjen med «bry deg»-kampanjen i VG. Jeg har for øvrig heller ikke mottatt noen unnskyldninger fra syndebukkene i ettertid… Det jeg imidlertid har opplevd er at etter at jeg flyttet fra byen jeg har vokst opp i og «ble noe», så har veldig mange av de som tidligere mobbet meg faktisk (falske som de er) snudd helt om! Nå later de som om de alltid har vært min venn, og kommer seriøst løpende mot meg når de ser meg på gaten for å gi meg en klem… Jeg har aldri likt hykleri og falske mennesker, og biter selvfølgelig ikke på denne oppførselen, men jeg føler likevel at jeg har vunnet litt, siden de faktisk nå løper etter meg! Så lavmål! :D Hva de sier bak ryggen min for eksempel om at jeg har fått meg en karriere og har bodd i utlandet (misunnelsen er vel ofte en stor årsak til mobbing), kan egentlig være det samme. Jeg har jo i grunnen oppnådd mer enn de som grodde fast i hjembyen og fortsatt driver med baksnakking og lever etter janteloven, uansett…

    Jeg ønsker deg alt godt, Elisabeth, og håper virkelig at du føler deg sterkere og tryggere nå. Du fremstår i alle fall som både sterk, trygg og ressurssterk! Jeg håper du mottar noen unnskyldninger, men gjør du det ikke, så ser jeg i hvert fall at du har mottatt mange støttende ord fra andre som er på din side!

    Stor klem fra Toril.

  34. Kinderegget sier:

    hei.
    Jeg har ikke så mye å si. Jeg kjenner meg igjen, sitter her og gråter av alle de vonde minnene som kommer opp i hodet mitt igjen. Jeg prøver å fortrenge det, jeg vil så inderlig gjerne glemme alt sammen, men jeg klarer ikke. Hver dag møter jeg mine gamle klassekamerater, som ser på meg og fortsatt hvisker bak ryggen min og setter ut rykter. De har ikke vokst fra det. Jeg setter utrolig pris på at du klarer å fortelle, og dele med andre det du har opplevd. Så jeg vil få lov til å si: Takk! Takk for at du er deg!

  35. mobber sier:

    Jeg har lest teksten din og den rørte meg veldig.
    Jeg var en av de som mobbet i barneskolen og ungdoms skolen.
    Jeg var «populær» om med i den «kule» kretsen, som ble innvitert på fester, turer ol.
    Vi hadde en i klassen som ble mobbet.
    Det var egentlig ikke noen spesiell grunn til at hun ble mobbet, men hun var litt anderledes og da kan barn være ordentlig ekle.

    Jeg tenkte aldri på hva dette gjorde med henne, følte det ble blåst opp av hennes foreldre og at det bare var uskyldig erting og at det burde man tåle.
    Det var også episoder jeg syntes gikk for langt, men jeg var ikke tøff nok til å si ifra.
    Jeg var livredd for å ikke være blandt de «kule» hvis jeg tok avstand fra dette.

    I ettertid når jeg har blitt voksen har det plaget meg mer og mer å tenke på hva jeg var med på å gjøre.
    Jeg vet at hun fikk store problemer med selvbildet, og å stole på andre mennesker – og har minner og sår som aldri vil helt gro.

    Etter at jeg fikk barn selv har jeg følt meg forferdelig for at jeg ikke var tøffere og tok avstand fra det som foregikk.
    Jeg hadde igrunn ikke noe som helst personlig imot henne, hun var en helt normal og veldig snill jente, som aldri gjorde en flue fortredt! vi var sammen på fritiden innimellom, jeg var på overnatting hos henne flere ganger osv.
    Men på skolen var relasjonen vår annerledes.
    Jeg skammer meg når jeg skriver dette!
    Jeg kan virkelig ikke fordra mobbing!!!

    Etter at jeg selv fikk barn ble jeg enda mer sint på meg selv og kjente meg som et dårlig menneske som var med på å ødelegge en oppvekst og selvfølelsen til et annet menneske!

    Jeg tok mot til meg og skrev henne en mail som jeg sendte på FB der jeg beklaget for det jeg hadde vært med på å gjøre, og ba henne om tilgivelse.
    Jeg prøvde også å gi en forklaring i den grad noe som dette kan forklares.
    Og det er enkelt….: de som mobber er svake!
    De tør ikke stå imot strømmen og er redd for selv å skille seg ut.
    En annen ting er at barn/ unge ikke ser klare konsekvenser av det de gjør og ikke forstår hvor skaldelig mobbing er på lang sikt!

    Jeg fikk svar fra henne at det betød en stor del for henne at jeg sendte den mailen, og at hun hadde tilgitt meg!
    Det var en enorm lettelse og jeg er veldig glad for at vi fikk snakket om dette!

    Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er at jeg vil prøve å forklare fra «den andre siden» av saken, og håper du kan klare å tenke at nok mange av de som plaget deg sitter igjen med samme følelser som meg i ettertid.
    Jeg synes det er modig av deg det du gjør nå, men vil råde deg til å prøve å legge disse menneskene bak deg!
    De er ikke verdt følelsene og enerien du bruker på å vente på noe som kanskje ikke kommer.

    Du virker som en sterk jente som nok har et flott liv foran deg!
    Husk: fortiden er forbi, den kan ikke forandres!
    Framtiden er ikke kommet enda!
    Eneste tiden som faktisk er, er akkurat nå!
    Jeg ønsker deg alt av lykke!!
    hilsen en som hater mobbing og skammer seg over sine handlinger!

  36. Trips & Tics sier:

    Jeg stiller meg bare i rekken av folk som hyller dette innlegget! Har liksom ikke så mye mer å tillegge annet enn at jeg kunne ha vært i din situasjon. Det var mange som forsøkte å mobbe meg, men det gikk liksom ikke helt inn på meg, for jeg så dem allerede den gangen som små og redde. Og etterhvert så sluttet de å bry seg om meg, men lot meg få være feit, flink og feil i fred. Men på 20-årsjubileet for ungdomsskolen kom en av «bråkegutta» i klassen fram til meg med en gang han fikk se meg, så meg inn i øynene og sa bare «beklager alt det fæle vi gjorde mot deg». Osv. Jeg ble litt paff, for jeg husket ikke han som SÅ fryktelig, men det at et menneske helt av seg selv kan ta et oppgjør med sin egen fortid slik er veldig positivt. Det hadde i hvertfall plaget ham mye mer enn det har plaget meg.

    Håper du kommer dit hvor du finner fred i sjelen til å gå videre, uansett om du får unnskyldning eller ikke.

  37. Beate sier:

    Takk for at du deler. Også dette. Og det blir bedre, bare gjør som du gjør. Ta det ut. Vær sint. Vær bitter om du trenger det. Ett år eller tre eller fire eller fem, bare man ønsker å ikke lenger la det være minner som det gjør vondt i magen av å tenke på – så kommer man dit.

    Ellers har jeg fulgt deg på avstand i mange år, men har ikke visst stort annet om deg at du var «en av de kule». Her i bloggverdenen.

    Alt godt.

  38. C J sier:

    Ps: du burde ikke BE om unnskyldning…DE burde frivillig komme frem og GI deg en slik «Mobber» gjorde til sitt offer.
    Det er DE som skal komme til deg, det er ikke du som skal «trygle» dem om en unnskyldning…

    Syns det er trist også for mobbere fordi mange barn (små barn men også tenåringer) har det jævlig selv, kanskje kommer de fra et fælt hjem og ikke får noe kjærlighet og mobber for å iallefall få oppmerksomhet (Selv om den er negativ)… det ER mange mobbere som sliter selv… og jeg syns det er tragisk at ingen fanger opp disse barna og hjelper dem…tror egentlig bare det er SLIK mobbing kan ta slutt…
    Man må finne roten til hvorfor og SNAKKE med mobberne og finne ut hvem de er… tror det er mange offer blant mobberne også :(

  39. Gitte sier:

    Synes det er bra at du klarer å se det positive i det negative. Det er DU som er modig og sterk! Mobberne er de som er feige. Og de som ikke kommer og sier unnskyld er aller, aller feigest.
    Tror du er heldig som har en mann som vet hva du har gått igjennom, for det er jammen ikke lett å være samboer til en som har fått livet ødelagt av mobbing, det vet jeg alt om..
    Lykke til. Klem!

  40. Trude B. Larssen sier:

    Suksess er den beste hevn

    Hei Elisabeth.
    Jeg er bare en av mange som kjenner meg igjen i det du beskriver. Min trøst har i mange år vært at jeg faktisk lyktes. Meg «ble det noe av». Folk ser annerledes på meg i dag – også de gamle plageåndendene.

    For meg ble Facebook paradoksalt nok en form for terapi. Første gang en av de verste plageåndene tok kontakt og ville «adde» meg som venn, måtte jeg trekke pusten dypt og tenke meg om en god stund.

    I mitt tilfelle var det fire slike plageånder – de som ikke engang gadd å prøve å kamuflere avskyen de følte bare av å være i samme rom som meg.

    Jeg hadde god lyst til å klikke på ‘decline’-knappen. Men jeg gjorde det ikke. Meget nølende godtok jeg henne som venn. Hun sendte straks en begeistret mail om hvor hyggelig det var å se meg igjen – en mail jeg svarte nokså ordknapt på.

    Mailvekslingen fortsatte en ukes tid, slik den ofte gjør når noen man kjenner fra riktig gamle dager har behov for å bli oppdatert. Langsomt, langsomt begynte det å gå opp for meg: Hun HUSKET faktisk ikke hvordan hun hadde vært mot meg. Jeg konfronterte henne aldri, men mailene hennes fortalte meg at hun måtte ha fortrengt denne delen av fortiden.

    Jeg vet ikke om jeg akkurat kan si at jeg har tilgitt verken henne eller noen av de andre. Men jeg har lagt det bak meg. Litt av grunnen til at jeg har klart det, var nettopp at hun tydeligvis ikke husker det lenger.

    Jeg vet med sikkerhet at ikke alle fire har glemt. Et par av dem husker. Noen ordentlig unnskyldning har jeg aldri fått. Jeg vet ikke om det spiller noen rolle lenger. Dette er mennesker som betyr mindre enn null for meg.

    Men jeg beundrer deg for innlegget ditt, og den direkte konfrontasjonen. Jeg kunne skrevet det samme selv for ti år siden. Nå trenger jeg det ikke lenger. Det som skjedde den gangen, legger ikke lenger noen begrensninger på livet mitt. Tvert imot. :-)

  41. The Author sier:

    Ja fortsett å skrive sier jeg bare. Her kan du lese debutromanen min (passord: anneli): http://bit.ly/gMv0ei. Anmeldt i cirka 10 aviser for 10 år siden. Den var også anbefalt litteratur i lærerutdanningen. Jeg ble ikke like mye plaget som deg, men vold og sjikane var kulturen. Jeg trodde det skulle være slik, noe annet ville vært et mirakel. Nå har jeg vært voksen en stund og bodd i Oslo. I årevis har jeg gått hjem på såkalt farlige steder til såkalt farlige tidspunkter. Jeg har aldri sett noe som har vært en hundredel så farlig som det jeg så hver dag på barneskolen. Voksne snakker mye om å beskytte barn, men de har ikke peiling på hva som foregår ved høylys dag på helt vanlige skoler.

  42. Det er ikke helt sikkert at de tenker på det som at de har noe å be om unnskylding for. Da jeg etter mange år møtte igjen dem som snakket stygt om meg og holdt meg utenfor på ungdomsskolen ga de meg en varm klem og sa «så hyggelig å se deg! Var alltid så misunnelig på deg på skolen fordi du var så smart!». Til å begynne med gjorde det meg opprørt, men nå forstår jeg at de virkelig har en annen versjon av historien i hodet sitt og at det er greit.

    Uansett, takk for at du deler. *Klem*

  43. Åh, dette var som jeg skulle skrevet det selv… Jeg fikk tårer i øynene av å lese. Minnene dukket opp hos meg også, i forbindelse med Bry Deg-kampanjen.

    Jeg skulle også ønske jeg fikk en unnskyldning. Jeg lurer på om de noen gang tenker på hva de gjorde mot meg. At jeg fremdeles har det vondt, over 10 år etterpå…

    Stå på videre, du er tusen ganger bedre enn dem!

  44. heidi aule sier:

    Fy for en verden vi lever i!Griner hær jeg sitter av innlegget ditt,ble mobbet sjøl gjennom hele oppveksten.Min gutt på snart 20 hadde å et reint helvete me mobbing,resultatet av d er at han ikke har noen venner idag,sitter bare hjemme eller er på jobb.Han stoler ikke på noen.Kunnet skrevet masse hær men må bare få sagt,du e tøff stå på,flott innlegg.Lykke til videre…God klem te dæ,hilsen Heidi

  45. Pernille sier:

    Veldig fint skrevet!

    Føler jeg kan kjenne meg igjen i mye. Er selv nå 28 år og har bodd vekke fra det stedet som en atombombe kunne utslettet uten at jeg hadde følt noen større sorg over det nå i ca 10 år.

    Mobbingen i mitt tilfelle kan jeg vel beskrive som «meg mot røkla». «Alle» var på sin side og opplevde liten eller ingen hjelp av de som skal hjelpe. Dette kan kanskje ha noe med det faktum av at dette var en liten kommune hvor alle er i slekt gjennom dna eller giftemål. Da er det ikke lett å være innflytter.

    Tror jeg kan forstå hvorfor du vil ha unnskyldning.
    De skal måtte vedkjenne seg at de har vært med på å ødelegge et liv. Gjøre seg tanker om dette som da forhåpentligvis kan få dem til å vurdere seg selv som person.

    De jeg tenker på som de værste plageåndene vil jeg ikke snakke med en gang, de kan brenne i helvete for min del, men da kan de bruke den tida til å tenke på hvorfor de brenner!

    Uansett om du oppnår den unnskyldningen eller ikke så skal du vite det at du er mest verdifull i verden mens den/de er verd like mye som den myggen jeg knuser da den stikker meg.

    Mange hilsener Pernille

  46. Mari sier:

    Kjære Elisabeth!
    Kjenner deg ikke personlig, men føler med deg. Forstår godt hvordan du føler det.
    Har selv vært utsatt for sterk psyikisk mobbing i 11 år til jeg selv flytta langt vekk fra min barndomsby. Husker jeg blei kasta ut fra gymtimen fordi ei jeg gikk i klasse med påstå at jeg var forelska i henne (dog dette var ikke fakta) og at den såkalte klasseforstanderen min sa at all mobbingen var MIN egen skyld.

    Ærlig talt! Synes du er sterk og modig, og dessuten så synes jeg det er bra at du er med å skape blest rundt dette problemet, for det er en UTING! Glad for å høre at det er bedre nå, selv om både du og jeg vet at den slags type mobbing alltid, uansett vil følge deg resten av livet.

    Jeg håper at resten av ditt liv vil bli fantastisk!

  47. Baroch Tendler sier:

    Hei, jeg ble kjemperørt av det du skrev. Og så ble jeg forbannet. I alle innleggene her handler det om hva folk burde ha sagt eller gjort. Ingen snakker om hva de voksne burde gjort. Lærere sitter hver dag og bagatelliserer mobbing, mener at dett bør man tåle og lukker øynene for at unge mennesker går til grunne. For meg, som tidligere lærer, og ungdomsbokforfatter, er dette det største sviket: De voksne som velger å ikke se, som aldri reagerer. Det er faktisk de, vi, voksne som har ansvaret.

  48. ulva solveig a. lea sier:

    Takk!
    Eg vart og mobba.

  49. Mandalay sier:

    En sterk historie, en modig historie, men mest av alt en personlig en som er delt med oss ute i den store vide verden. Takk for at du deler din historie og med det setter et personlig fokus på et stort samfunnsproblem.

    En dag vil du være en fugl phøniks som bretter ut vingene og kan fly med en fri tanke.

  50. Lothiane sier:

    Kjære Elisabeth, så tøff du er som konfronterer! Jeg turte aldri det, har bare holdt meg langt unna dem jeg gikk på skole med, drar ikke på reunions osv. Orker ikke bruke min tid og energi på å treffe de folka igjen.

    Jeg håper du finner rom for tilgivelse! Jeg har ikke gjort det (ennå), selv om det er 24 år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen.

    Dette var en utrolig god bloggpost som jeg har anbefalt videre. Spesielt viktig dette med hva man bringer videre til ungene sine! De som har mobbet.. hvordan opptrer de overfor barna sine hvis de enten mobber, eller blir mobbet selv?

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: