Bokblogging: «Jakten» av Baroch Tendler

(Før du leser videre av denne bokanmeldelsen, vil jeg bare si at denne posten er skrevet for noen dager siden og blitt postet automatisk i dag. Så hvis du kommenterer, og ikke ser at kommentaren din dukker opp før flere dager etterpå, er det rett og slett fordi: i dag den 18 desember 2009, gifter jeg meg. Bilder kommer kanskje i løpet av uken.)

_____________________________________________

Jakten Forside

I anledning CappelenDamm sin bokbloggturné for bloggere, er det nå på tide med den siste bloggposten om «Jakten», skrevet av Baroch Tendler.

Hovedpersonene i denne ungdomsromanen (passer for de mellom 14 og 18), heter Johan (han som forteller historien) og bestevennen hans Qasim. Historien starter med at Johan forteller om nok en kjedelig start på en kjedelig skoledag, men går videre med at moren Mounir – en gutt fra skolen – blir funnet drept og faren er forsvunnet. Mounir flytter inn hos Johan og moren hans for å bo i et miljø han kjenner, og da er jakten i gang. Qasim, en gutt som elsker spenning, jakten etter de onde folka – setter raskt i gang sine egne undersøkesler etter morderne sammen med Johan og etter hvert deres nye bekjentskaper som blir introdusert.

Det første jeg oppdager når jeg leser denne historien, er språket. Det er lokalmiljøets gateslang, nye ord som er rørt sammen til en ny dialekt fra forskjellige kulturer. Det gjelder å omstille hjernen sin litt for å komme inn i bokens stemme, og det tar noen sider. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg etter rimelig kort tids lesing bestemte meg for at dette ikke var en bok for meg. Det var «Mora di» vitser som gjorde at alt inni meg ropte at dette var galt på så mange måter, og handlinger som gjorde at jeg ikke klarte å se annet en Wannabe-Hollywood for meg.

Men.

Er det noe jeg vet nå, så er det at man ikke skal dømme en bok sitt utseendet eller de første 10 sidene før man faktisk har LEST den. Det er «Jakten» et eksempel på. Til å være forfatteren (Barock Tendler) sin debutroman er det ting man kan se gjennom nåløyet med, som de noe urealistiske hendelsene og litt for lange dialogene (virker ikke alltid som ting man ville sagt, men heller tenkt). For er det noe som forfatteren mestrer med glans i denne korte romanen, er det å ta opp et ganske tøft tema i innvandrermiljøet: nemlig homofili og oppdagelsen av sin egen identitet. For å være ærlig er det dette som for min del redder boken. Selve jakten etter morderne, og måten Johan forteller om samarbeidet med en reporter «undercover» på, blir til tider litt for rart for meg. Jeg spør meg selv «Er det virkelig sånn? Er reportere SÅ villige til å avsløre ALT de vet med en gang noen gutter ser at de loker rundt? Det kan jeg ikke tro på…». Jeg mener at hvis det er ting i en roman som får meg til å tenke mer på forfatteren enn selve historien, så burde de delene blitt skrevet på nytt. Dessverre er det noen slike tilfeller. Det blir rett og slett for mye klisjeer.

Det er flere ord som jeg aldri har hørt før. Betegnelsene Johan og Qasim bruker for Politi for eksempel. Hele romanen er skrevet slik Johan snakker, rett fra leveren, ikke noe dilldall. Men la meg gå inn på det som gjør denne korte romanen (136 sider) bra nok til å leses. Når man leser hvordan Johan og Mounir trekkes til hverandre, er det neste som om det skjer en naturlig omstilling i leserens hodet; her har vi noe romantisk på gang. Det som skjedde med meg var at jeg merket hvordan homofilitemaet brakte hele den litt rare historien sammen og gjorde den leserverdig. Det er noe veldig naturlig og vakkert i bildet Barock lager for leseren sin om hvordan Johan reagerer når Mounir må dele seng med ham fordi det ikke er flere ledige senger. Når Johan en morgen våkner til at Mounir ligger med armen rundt ham, og helt inntil ryggen hans, blir han overrasket over at han liker det. Det er flere slike fine øyeblikk, hvor man ikke trenger å tenke på at det er en jakt på gang, eller at Mounir har mistet moren sin. For i de stundene hvor han og Johan er sammen, er de stundene leseren kommer til å huske når boken er ferdig.

Jeg leste den ferdig i løpet av 2 timer. Etter de 10 første sidene kunne jeg ikke akkurat stoppe heller, og det er jeg veldig glad for at jeg ikke gjorde. Ved første øyekast skulle man ikke tro at dette er en roman med et slikt tema fra en slik kultur, men det er den – og selv om deler av det til tider ikke er troverdig, er det likevel noe som gjør at det er en meget bra førstegangsroman. Baroch har noe å være stolt av, og det at det ikke er noe bilde av ham på boken gjør forfatteren mer mystisk enn jeg skulle trodd. Jeg håper jeg får lese flere bøker av Tendler, neste gang mer enn 136 sider og helst med en mer troverdig historie.

Les mer om boken på CappelenDamm sine nettsider HER.

Related Posts with Thumbnails

5 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. […] avslutter denne Bokbloggturnéen før jul med siste bokblogg fra Elisabeth på Sammensurium som forresten også gifter seg idag! Så gratulerer såmye med dagen! Og Hjertelig […]

  2. Naitzel sier:

    Gratulerer så mye med bryllupet!

  3. […] Det er på dagen 1 år siden jeg og Frode ble viet i Tinghuset i Bergen. Det er også 1 år siden jeg bokblogget for CappelenDamm slik jeg gjør i dag. Så denne bloggposten betyr litt mye for meg, selv om den er skrevet på […]

  4. Erik Sabeltan sier:

    Jeg liker geitebæsj

  5. ErikSabeltan: Jeg tviler ikke et sekund.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: