Jeg lover:

Av og til kan det gå en hel dag før jeg drikker kaffe. Dette er totalt uinteressant for dere alle, men for meg sier det ganske mye. Når det går opp for meg at jeg ikke har drukket min daglige koffein, lurer jeg på om galskapen endelig har startet. Da jeg påpekte dette for Frode (at jeg ikke hadde drukket kaffe, så jeg måtte nesten sette igang), ble følgende samtale foreviget i minnet mitt. Ikke alt er ordrett.

«Frode! Jeg har ikke drukket kaffe i hele dag!»

«Da får du lage da,»

«Ja!!»

Jeg begynner å fylle kaffetrakteren med vann, og Frode spør om jeg skal vil en sinna mann i også.

«Hæ?»

«Sinna mann!»

Jeg stirrer på mannen min. Enten har ørevoksen endelig tatt til vett og ødelagt trommehinnene mine, eller så har jeg fått en slags døvhet som påvirker hjernen. Så jeg går bort til ham, og stirrer ham inn i øynene.

«Hva er det du sier for noe?!»

«SINNA MANN!» sier han igjen, og får et ekstremt skøyeraktig blikk som irriterer meg. Han ser ut som han vet noe jeg ikke vet (og det gjør han), og han venter bare på at jeg skal skjønne hva han mener. Fram til da får han bare nyte at jeg lever i uvisshet.

«Sinna mann? Jeg skal da ikke ha en sint mann i kaffen min? Hva er det du sier! Kan du ikke bare forklare det?!» Jeg tror jeg ristet ham i skuldrene før jeg satte meg på fanget hans.

«Sinnamann.» sier han igjen.

«Sinn…» Jeg stanser og stirrer inn i Frodes skøyerblikk (eller djevelens sønn eller noe lignende som jeg kanskje kalte ham etterpå) og sier omtrent dette «…» og «cinnamon?!?!?! KANEL!!». Jah.

Og sånn går nu dagan, sa brura.

Jeg har en vannblemme på tungespissen. Den har vært der i litt over 1 uke, og driver meg sakte men sikkert til vannvidd. Det er som å ha en daff kråkebolle i munnen, så hver matbit føles som tredje verdenskrig. Det har gått opp for meg glad jeg er i alle kroppsdelene mine, og når en av dem da ikke fungerer like bra som andre deler, resulterer det i at alt jeg gjør blir kaos. Klimaet i Tromsø gjør derfor at jeg får eksem på samme plass, gjerne i flere måneder. Jeg snakker om min venstre langefinger. Den pokkers langefingeren. Jeg har til og med hatt betennelse i den, så mens mine fire andre fingre var av normal størrelse, var langefingeren rød og pølsete. Dette gjorde at jeg nesten ikke klarte å lage mat, skrive eller vaske håret. Hele kroppen min oppførte seg som om jeg var døden nær, bare på grunn av litt eksem på en finger. Som et resultat av dette må jeg av og til gå med bomullshansker, og late som om jeg er en dansende Michael Jackson (jeg må ikke, men jeg gjør det).

Det er også den tiden av året jeg ikke vet om jeg er forkjølet, har pollenallergi eller er hypokonder. Mest sannsynlig er det en blanding av alle tre, resultatet er det samme og jeg føler nesen min smelter. En fordel med å bo i Tromsø er at pollenallergien min ikke aktiveres like fort som den gjør når jeg er hjemme i Bergen. Men siden jeg var en rask tur til Bergen i helgen, har den bestemt seg for å bli med meg tilbake til Tromsø. Det er de små tingene, som egentlig ikke er viktig for noen andre enn meg selv, men som jeg velger å murre over. Dette kan også kalles idioti. Men den kråkebollen i munnen min driver meg til vannvidd, og gjør at jeg biter meg selv på innsiden av munnen hele tiden.

En annen sak er at jeg i mai ikke lenger er studerer Dokumentasjonsvitenskap. Søknaden min til uni om å slippe tallbaserte fag ble avslått, men det har jeg forståelse for. Når man tar dok.vit må man ha disse emnene for å få Bachelor i faget, og tar jeg dem ikke kan jeg ikke akkurat fortsette. Så i august blir jeg en Litteraturstudent, som så mange andre. Jeg startet på dok.vit med de rette intensjonene, men det hele ble litt for mye når jeg aldri følte at jeg faktisk lærte noe om det jeg virkelig vil bli. Alle jeg har snakket med sier at jeg likevel kan bli bibliotekar med Bachelor i Allemenn Litteraturvitenskap, så jeg håper det går bra. Noen vil kanskje si at jeg burde ha byttet studie for lenge siden, men jeg er glad for at jeg har fått den erfaringen jeg har til nå og faktisk får hjelp av UiT til å studere videre. Neste kråkebolle blir ex-phil (ex-bajs).

Som 8 åring hoppet jeg 3 meter fra et tre for å slippe unna noen plageånder og klarte bite meg selv i tungen. Det resulterte i en massiv vannblemme og en nesten ødelagt tunge i flere måneder. Jeg har faktisk lyst til å hoppe ned fra et tre denne gangen også, bare for å bli kvitt faenskapet. I stedet skal jeg nå prøve å stikke hull på den med en saks. Hvis jeg ikke overlever dette, vit at jeg syntes du kler den genseren du har på deg der du sitter.

Det er ikke hver dag dette skjer. Planen min var å skrive en ny spalte, om en ond Despot ved godt mot (man må jo rime når man har spalte, ikke sant?). Det gikk jo ikke. For det skjer ikke hver dag at jeg får mail fra NRK som vil intervjue meg fordi Twitter fyller 5 år, og jeg var den første Norske som registrerte meg. Det er heller ikke hver dag at jeg faktisk må tenke over hva jeg sier uten at stemmen min brister eller at jeg stokker om på ordene. Ok, jeg stokker om på ordene hele tiden når jeg er ivrig/nervøs/nevrotisk. Alt skjedde mens jeg satt i forelesningstime og selvfølgelig husker ikke et ord av hva det var snakk om fordi jeg svettet i håndflatene og skalv som et aspeløv.

Så ble det telefonsamtale, og jeg er virkelig glad i journalistene som snakket med meg, og sørget for at hjernen min ikke koblet helt ut. Av åpenbare grunner husker jeg bare det jeg skulle ønske jeg sa. Alt skjedde på to timer, men hu hei for noen timer det var! Kommer aldri til å skje meg igjen. Men by GOD jeg er stolt av meg selv. Første nordmann som brukte Twitter. Kjenn på det. Kjenner du det? Er dette noe som jeg kan sette på CVen min(ja, dette er et spørsmål)? Eller leter jeg etter halmstrå nå? Jeg lar Elmo vise hvor glad jeg har vært i dag:

Du kan lese artikkelen (og høre stemmen min) HER. (Sidenote: 1. De kalte meg FORFATTER. FORFATTER. Når jeg hørte det imploderte jeg. 2. De uttalte navnet mitt helt korrekt, men hadde strek over A’en istedet for E’en. Det gjør meg ingenting. Bare dette er nok til å forføre meg).

Jeg er så lykkelig!

Et problem med å skrive på roman (burde kanskje nevne at jeg skriver kun når jeg faktisk har tid), er at jeg oppfører meg som en annen. Jeg går ikke så mye ut av leiligheten (hallo, jeg kan jo DØ der ute på isen), så jeg sitter i sofakroken og snakker med meg selv og mine fantasivenner. Jeg mener, romanfigurer. Romanen har jeg holdt på med i fire år. For moro skyld (les: fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg hadde masse sider å briefe med) limte jeg alt som har med «Fant du henne, Anton?» å gjøre inn i  samme dokument. Det var noen fine minutter, helt til det gikk opp for meg at jeg stirret på 80 sider av (forskjellige versjoner om) begynnelsen på historien. Så kikket jeg på hoveddokumentet og ble mutt. Det har tatt meg fire år å passere 40 sider.

Her skal leseren får seg en lite tenkepause for å sette seg inn i min mentalitet.

Ok?

Det gjør noe med meg.

Så jeg skriver meg inn i et slags romanhumør, og er vitne til at karakterene forandrer seg. Dette skal jo være morsomt, ikke bare identitetskrise! Handlingen skriver seg selv, jeg vet faktisk like lite som leseren hva som skal skje, helt til jeg har skrevet det. Gir det mening?  Problemet mitt er at jeg ikke har klart å skrive noe ferdig siden videregående (du vet den romanen som gjorde at jeg fint kunne blokkere skoletiden, men som aldri skal sette sin bokperm i en bokhandel). Jeg skriver som oftest 25 sider eller litt mer, og så er jeg «ferdig». Jeg er også veldig flink til å ville avsløre alt med en gang. Hvis ikke jeg hadde fått lesehjelp/skriveråd fra to venninner er det høyst sannsynlig at «Fant du henne, Anton» bare ville blitt 30 sider. Nå har jeg av en eller annen grunn klart å passere 40. Jeg burde kanskje ikke redigere meg ned til 37.

I spalten «En guide til kaklende galskap» (forslag til bedre navn? Kommentarfeltet er din scene) er første sadist ut: Grevinne Elisabet Báthory (1560-1614). En kvinne som levde alt for lenge, gir «Elisabet» et dårlig rykte, og et menneske som Stephanie Meyer burde hatt som hovedperson i sin neste bokserie for å forbedre litteraturen sin.

Jeg har for denne anledningen alene brukt CappelenDamm sin bok med tittelen «Ondskapens ansikter – Historiens grusomste mennesker og kvinner» av Simon Sebarg Montefiore (Montefiore navnet er som tatt av en Jane Austen roman).

Såh! Se på dette som en guide for å vite om noen i din sosiale krets kanskje burde legge på røret, eller i det minste sendes til en doktor i hui og hast. For alle aspirerende Doktor Who’ere, tipper jeg dette kommer godt med (du vet, forandre historien, forvirre en hel landsby).

1. Grevinne Elisabet var, som ekstremt mange andre bløtkokte egg, født inn i en rik familie som gjorde at hun kunne få alt hun ville, og alle måtte gjøre som hun sa. Når ektemannen var borte pga ærend (sikkert bare for å overleve), hadde Elisabet en ubehagelig tendens til   å drepe tjenerne sine (jenter var foretrukket), ved å kle dem nakne og slå dem med klubber. Her er det snakk om kraftig ubalanse med andre ord. Etter dette var det tradisjon å kaste dem i snøen ( Grevinne, du hadde kost deg i Tromsø) for å så spyle dem med iskaldt vann til de døde. Råd: ikke ta imot jobb fra en dame som allerede har et rykte på seg for å være litt for glad i jenteblod. Flytt til neste landsby.
2. Hvis du allerede har sagt Ja til jobben, anbefaler jeg deg å reise bort dagen før ektemannen drar på reise. På den måten unngår du Elisabet som går amok med sitt voksende sadistiske humør. Råd: Når deres synkroniserte menssyklus eksploderer, ikke søk tilflukt hos bondegården ved siden av slottet. Du har med en kvinne som mister blod og trenger mer, stjel en hest og gallopper i vei.
3. Greit, du lever fortsatt, Elisabet har ikke drept deg enda, og du har nettopp vært vitne til at hun har angrepet en av tjenestepikene med sine egne tenner. Tjenestepiken fikk kjøtt fra kinnet, skulderen og brystene revet av, og blodet gjorde Elisabet bare lykkeligere. Ærlig talt, hvis dette ikke får deg til å søke asyl hos en mindre ustabil Grevinne eller Greve, er det din tur neste gang. Råd: Kjøp rustning.
4. Pokker heller, hennes ektemann, Ferenc Nádasdy dør i 1604 og Elisabet har hele landsbyen i Slovakia som sitt matfat. Dessverre er det nå ikke bare bondejenter hun slakter til dagens jakt, nå er det fritt vilt. Ryktene om at hun bader i blodet til sine ofre begynner å spre seg, og jeg håper du har tatt notis av dette. Råd: les råd nr 2 eller kjøp en ny rustning.
5. Hurra! Nå vet alle hva slags sadist dere har på å gjøre med, men ingen klarer å gjøre noe med det. Fra 1602 og 1604 ble alt for mange jenter funnet lemlestet og kastet ut av slottet midt på dagen, når hvem som helst kunne se det. Elisabet var med andre ord ikke akkurat bekymret. Råd: Kjære vene, lever du enda?
6. Heisann, i samme periode begynte den lutheranske presten, István Magyari å bekymre seg (så hyggelig) for alle beskyldningene mot grevinnen, siden hennes mordparade ble mer offentlig. Dessverre døde han (uvisst hvordan) og først da begynte endelig folk å undersøke grevinnen nærmere. Den ungarske regjeringen nølte med å gripe inn på grunn av hennes avdøde ektemannen. Først i 1610 kom ordren om at saken skulle gjøres noe med. Råd: Se på deg selv, kvinne, du har muligheten til å bli en heltinne om du stanser grevinnen! At du ikke har gjort noe tidligere (som f.eks å rømme) er FAIL.
7. Ting skjedde fort etter dette, slottet til Elisabet ble undersøkt og hei, der har vi jaggu flere døde og halvdøde jenter liggende omkring. Blod til folket, hent Edward og gjengen, her er det fest. Råd: Ta deg en bolle, du kommer nå til å bli siktet som medskylding (din tøs) og blir hengt sammen med tre andre tjenere. Kjerring.
8. Suksess, Elisabet blir satt i husarrest og innestengt i et av rommene i slottet. Hun hadde ingen mulighet til å komme seg ut siden vinduene og dører ble nøye lukket. Hvem skal hun få bite puppene av nå da? Hun hulket sikkert litt over det. Elisabet ble 54 år gammel (tsk tsk), og ryktene sier at noen av hennes nærmeste tok henne av dage. Råd: RÅD?! Vil du ha råd nå? What took you so long?

Konklusjon: Hvis en rik og mektig kvinne søker etter underdanig tjener som setter pris på litt sadisme og mulig død på toppen, ta heller jobben som kjører likene til sykehus hvor menneskets anatomi blir studert. Lykke til!

Hvis dette i det hele tatt var underholdene og du vil jeg skal fortsette, skriv en kommentar. Hvis ikke får jeg bare finne noe annet å skrive om, og vi vet alle hvor kjedelig det er å finne noe nytt å skrive om når man har en hel bok med gale mennesker å underholde seg med.

1. Jeg skriver på roman. (sjokk og vanntro! Jeg har jo bare skrevet på den i fire år. Etter den tankegangen burde jeg slutte å blogge med en gang)
2. Det finnes noen nerdeting jeg er stolt av, og jeg er stolt av at jeg bruker mye av tiden min på å spille Pokémon Black. Jeg skriker til dumme pokémon som ikke kan sloss, og jeg sikler på fin grafikk. Thats how I roll.
3. Skolepensum.
4. Jeg leser og vurderer manus for forlag, og det tar jo litt tid.
5. Jeg forbereder en slags «spalteplass» til bloggen. Er du spent? Ja? Skjelver du av nyfiken? I know you do. Stay tuned.

Det er når jeg ser slik stand up som dette, at jeg blir påminnet om at jeg giftet meg med rett mann. Hadde ikke Frode vært en person som spiller spill og forteller meg hvordan alt foregår, hadde jeg nok mistet en god del (av mine egne) humorpoeng.

Av og til glemmer jeg hva kroppskontakt er. Særlig når Frode er ute på jobb og jeg ikke kan hoppe på ham når som helst. I dag strøk H meg på ryggen. Vi går i samme klasse, og hun har et kallenavn på meg som gjør at jeg føler meg spesiell. Vi hadde ti minutter pause fra forelesning, og de andre rundt bordet snakket om problemet med barn som ikke får barnehageplass. Og H strøk meg på ryggen. Jeg sa til henne at jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes, for Frode er den eneste som gjør det (det følger på en måte med ekteskapet). H vet at jeg savner mannen min, så denne lille berøringen på ryggen min betydde mye. Det gjorde at jeg savnet mamma også, og hvordan hun pleide å gjøre det samme når jeg var mindre (hei mamma).

Etter forelesningen gikk jeg for å snakke med en lærer som skal hjelpe meg med å skrive et formelt brev til Universitetet angående dyskalkuli. Jeg har aldri skrevet en objektiv søknad om hvorfor jeg må få fritak fra tallbaserte emner, men nå må jeg altså det. Er det noe jeg ønsker å lære leserne mine, så er det ordet: Dokumentasjon (gjentas gjerne tre ganger på rad hvor ordet blir sagt hver gang håndflaten treffer den andre håndflaten. Politiske bevegelser for ever). Har man problemer med et skolesystem som ikke forstår hva slags lærevansker du har, eller klarer å gi deg den utdannelsen du har krav på, skaff deg dokumentasjon på at du har rett (og ta kopier). Jeg har to utredninger fra Nevropsykolog som skriver opp og ned om tallblindheten min, og læreren ba meg legge dem med i søknaden. Diagnosen min har til og med en tallkode (jeg føler det er en slags ironi der). Læreren som hjelper meg har selv et barn med dyskalkuli, så han forstår bedre enn noen av de andre lærerne på uni hva jeg har gått gjennom. Hvis det bare finnes 1 lærer som er villig til å hjelpe, er det gull verdt.

Men uansett, jeg sliter ikke bare med tall. Jeg sliter med snø. Jeg pleier å ignorere den, men det er litt vanskelig når snødyngen er så høy at jeg ikke ser når bussen kommer. Det er også vanskelig når det er så kald vind at kinnene mine tar selvmord. På vei hjem går jeg som oftest en snarvei via ungdomskolen (alle elsker snarveier, uansett hvor kort den originale veien er). Stikkordet er å gå der mange har gått, der det er helt flatt og jeg kan se hvor andre har feilet totalt. Et steg i feil retning og jeg ender opp med snø opp til kneet, og resten av dagen finner jeg snø i bh-en. Vinter og jeg er i konstant krig. Jeg er her på grunn av studiet, for å si det mildt.

Det er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. Jeg ville fortelle hvordan jeg har hatt det, men nå har det blitt (litt) til hvordan mange har det. Det er vanskelig å fortelle deg hva jeg vil nå, hva jeg vil skrive uten at noen skal tro at jeg framstiller meg selv som et offer. Jeg føler jo at jeg var det, kanskje ikke et mobbeoffer, men et offer likevel. Jeg ser ser at det er enkelte som nå mener at jeg selv mobber, og at jeg ikke er rettferdig. Er ikke enig. Jeg trodde at jeg trengte en unnskyldning.Jeg trengte  å se selv at nå kan jeg gå videre i hverdagen uten å tenke på skoleårene. Tilbakemeldingene fra dere alle har betydd mye for meg, og jeg håper dere vet det. Men nå vil jeg prøve å gå videre, prøve å få universitetet til å forstå hva dyskalkuli er for noe, og prøve å tenke på barndommen min som noe mer enn bare kjiphet.

Don’t Forget To Be Awesome.