Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse “vanlige” menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.

Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av “livet mitt” siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles “meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske”, og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).

Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.

Mannen og jeg drar tilbake til Bergen i morgen. Jeg ser fram til dette, fordi jeg har glemt hvordan mørke om natten er. Siden Februar har stort sett natt vært det samme som dag for meg. For som dere alle vet, solen går ALDRI NED I NORD. I ren desperasjon kjøpte jeg meg en øyemaske til 1 dollar, og nå er jeg en av dem som får håret ut av posisjon med den minste bevegelse. Snart kommer strikket til å ryke, og da er øyet mitt dens offer. Som et resultat av at klokken 3 om natten ser ut som 3 om dagen, har døgnrytmen til meg og mannen blitt noe forandret. Jeg vil sove i mørke, jeg kommer til å dra ned rullegardinen med slik iver at jeg ødelegger hele greien.

Det har også blitt knapt med uteliv ergo at jeg skriver om folk jeg spionerer på. Noe som bloggen smertefult merker. På den annen side har jeg og Frode noen rare samtaler av og til (ferske samboere ftw!), og her om dagen skjedde dette:

Jeg ser på puppene mine og kjenner på dem. Jeg ser nok veldig alvorlig ut, dog forvirret.

Frode:  ”Hva er det med deg da?”

Jeg: “Puppene mine! Hormoner. De er på!”,

Frode: “På? Jeg har ikke gjort noe med dem. Slå dem av!”

Nå må jeg bare pakke, og ifølge Frode kan kofferten min romme en hel ku. Først får jeg se om den rommer tingene mine.

“Fant du henne, Anton?” har våknet igjen. Det samme har novellesamlingen og en ny roman. Jeg har lest 2 bøker ferdig på 5 dager, og jeg har ektemannen min her. John Grisham har dukket opp igjen, noe han gjør hver sommer av en uforklarlig grunn. Solen går aldri ned, månen kommer aldri opp, så jeg og Frode blir litt paff hver kveld når klokken er 01.00 og det er lyst ute. Jeg har skaffet meg øyebind (<– link. Funker som pokker)for å i det hele tatt få sove, men et resultat av dette øyebindet er at jeg like godt kan sove til klokken tolv hvis ikke Frode vekker meg.

Vi har begynt med et pusslespill på 1000 biter og jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har bakt kokkosmuffins (mulig 4/5 ganger). I går bakte jeg Mormors Kringle. Jeg er bakejævel, Frode er pusslekongen. Jeg har ikke prøvd å redigere på eksamensoppgaven jeg strøk på, litt fordi jeg er redd for hvordan jeg kommer til å tenke mens jeg er inni den,og litt fordi jeg ikke er klar til å skrive akademisk igjen.

For nå har jeg en romankonkurranse som er med på å holde meg gående. Det blir en slags eksamen dette også, men jeg bestemmer hvordan den skal skrives. Neste uke drar jeg og Frode tilbake til Bergen, og jeg skal skrive på roman, skrive på eksamen og bruke tiden jeg har med Frode før han reiser ut på sjøen. Det er mulig at jeg har mistet litt av min bloggtouch, jeg skriver ikke like romanaktig som før og hva jeg skal skrive om blir alltid skrevet av andre før meg.

Jeg er tilbake nå!

Jeg har nettopp strøket på min andre eksamen, analysen av notatbøkene Moleskine. I morgen skal min siste eksamen leveres inn. På grunn av at jeg nå er et lite vrak og ikke ser lyset kommer jeg til å ta en liten pause fra bloggen og håpe at jeg faktisk får muligheten til å bli en Bibliotekar likevel.

BRB. Talk amongst yourself.

Pollensesongen har kost seg med meg de siste 3 ukene. Det gjør den nå også, kroppen min er en herlig cocktail av pollen og en anelse tungt etter litt alkoholmengder fra i natt. Etter at jeg kom hjem i natt fikk jeg det for meg at jeg skulle lese bok. Samme bok som jeg har smyglest mens jeg har skrevet og lest til fire eksamener. Ligger den på bordet ved siden av Kompendiet for Dokument- og medieteori, er sjansene store for at jeg velger å lese “Buena Sucia” av Alisa Valdes-Rodriguez. Den, og boken “Aldri Alene” av Lori Lansens (LES.DEN), ble sendt til meg av Juritzen Forlag. Hvis jeg likte boken kunne jeg blogge om den, og her er har du ordene.

Handlingen er dette:

Lauren, en skamløs spaltist for en lokalavis i Boston, som lager overskrifter av kjærlighetslivet sitt. Sara, den perfekte hustru som har alt, men som betaler en høy pris for det. Elizabeth, en utrolig vakker programleder som strever med å kombinere jobben og et veldig privat privatliv. Amber, som til tross for at hun ikke snakker et ord spansk, holder på å bli en stor latinamerikansk popstjerne. Rebecca, en stjerne i ukebladbransjen, men dessverre totalt ubrukelig når det kommer til menn. Og Usnavys, en alt annet enn usynlig fashionista, som står i fare for å forelske seg hodestups.
Heng med når Buena Sucia-klubben samles over vin, mat og sladder, mens de forsøker å finne ut av livene og forholdene sine. Problemløsing har aldri vært frekkere eller morsommere!

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt likte denne beskrivelsen. For meg åpnet det for at jeg satte boken i en kategori jeg vanligvis ikke liker “Lest fort i sommer, glemt med en gang”. Det er historien om Lauren, som ikke helt klarer å finne ut hva hun vil i livet og noe misfornøyd med hvordan kjærlighetslivet arter seg. Boken er rimelig lettlest, jeg slet litt med de første 40 sidene i boken, men etterpå kom jeg lenger inn i handlingen og alt var bedre enn å tenke på exphil. Forutenom noen klisjéer og rare hendelser, var det noe jeg etterhvert ikke tenkte noe særlig over. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde ventet til sommerferien min startet slik at jeg kunne lese den da. Jeg vil likevel anbefale den, selv om jeg er noe usikker på den selv. Det er nok fordi det er en typisk sommerbok for kvinner, men det er jo et stort marked og folk leser dem. Så da burde du også gjøre det.

Etter å ha sett på oppgavene i nesten 40 minutter, og sett at det ikke var noe avkryssningsoppgave –  men to essay – gjorde jeg det eneste jeg virkelig klarte. Jeg trakk meg fra eksamen og pakket sakene mine. Jeg har vondt i hele meg og lurer på om jeg har et problem. Nå blir det en ny runde med Tromsøvarianten for meg senere, og kanskje jeg ser lyset snart.

1. Få besøk av ektemann og svigermor. Plutselig er det sofa og TV i leiligheten og jeg har et BORD.
2. Kose masse masse med ektemann.
3. Ektemann og svigermor drar 15 timer senere tilbake til Bergen (kjørte klokken seks om morgenen).
4. Få kraftig pollenallergi, som da lurer kroppen til å tro at jeg ikke har sovet på flere døgn.
5. Sove.
6. Masse.
7. Klage på eksamen.
8. Håpe på streik.
9. Lese om Kant.
10. Lese printermanualen fordi “det har jeg jo ikke gjort før, og det er viktig å lese den”.
11. Klage.
12. Bli panisk når det ikke blir streik.
13. Lese mer exphil.
14. Få sansen for Hume igjen.
15. Klage.
16. Spille Pokémon.
17. Ta dobbel dose pollenmedisin og sovne på sofaen.
18. Klage på blogg.

I morgen klokken 15 starter faenskapen.

Jeg har et ganske rundt hode. Skalle. Dette har visstnok legene fra min fødsel sagt, og jeg har det fra sikre kilder (frisører) at dette er sant. Jeg legger ved et bevis. Bak meg ser du klær som tørker, og hvis alt går nedover, så renner det ned i bøtten jeg har bak meg. Jeg vet fortsatt ikke om planten jeg har på hodet er ekte eller plast. Blomster er ikke helt min greie. Ja, jeg liker å få dem (Hint hint), men når det kommer til å for eksempel legge merke til nye blomster hos [sett inn ønsket familiemedlem her], er jeg et blankt lerret. Blomster? Åh! Der? Var de der ikke før? Den har jeg da sett.. ahahaha osv. Jeg tror kanskje at denne potteplanten er ekte. Noe som minner meg på at der er mulig jeg burde vanne den.

Exphil eksamen er på fredag. Hurrameirundt. Hvis jeg består skal jeg sette i gang min første bloggspørsmålsrunde (rett og slett fordi jeg aldri får noen spørsmål og jeg tviler på at dere lurer på noe, sånn egentlig) og svare på alt. Men før jeg tenker på det, irriterer jeg meg over at filmer jeg ser på macen, plutselig er så mørke at jeg bare hører hva som skjer. En film som har gjort at jeg tenker ekstra mye “Keith” fra 2008, er nå offer for at jeg roper til meg selv (og de som vil høre på) mens jeg klager.

Kanskje jeg bare skal fortsette å balansere blomsterpotter på hodet og slutte å se filmer på macen (jeg har jo ikke TV).

Hvor lenge må man vente før en hardcore fan lager en Fanside for bloggen han/hun elsker? Vel, jeg hadde egentlig bestemt meg for at det aldri kom til å skje, men ettersom det er så mange av de jeg kjenner som har en egen fanside for sin egen blogg på Facebook, så krøp jeg til korset og lagde den selv. Man er alltid sin egen største fan, og skjønner ikke hvordan andre ikke kan være like store.

Er det ikke vakkert? Ikke bare ser jeg hvem som faktisk liker siden, men… nei, det er egentlig bare det det handler om. Bloglovin sparker meg regelmessig i kjeven fordi jeg ikke kan se hvem som følger med via den siden, og når det plutselig er en som bestemmer seg for å avfølge meg, går jeg inn i en dag hvor alt er trist og ingen liker meg.

Men nå er det andre boller! Klokken er snart ti om morgenen, og jeg holder på å drikke en termos full av kaffe. Jeg lagde den alt for sterk og må nok på do rett etter at dette innlegget er postet. Jeg lever i total fornektelse for tiden, hvor angsten for exphil gjør at jeg bare planlegger en slags hevn mot sensoren min fra i fjor. Glede!

Så for å løfte meg ut av denne klagingen, hvorfor ikke “Like” denne bloggen og skrive noen ord på veggen? Det er veldig populært.