Noe sier meg at jeg er blitt en litteraturstudent. Jeg liker å tro at jeg har et noenlunde ok vokabular, men det var før jeg hadde min første time i Epikk og Drama. Plutselig er det nye ord på banen. Jeg løper etter dem, prøver å få et tak, men så hopper de tilbake til foreleseren og jeg fikk ikke med meg hva som skjedde.

I fjor spurte jeg mye. I metodekurset ble de nye ordene kastet på meg, og når jeg prøvde å spørre foreleseren hva de faktisk betydde fikk jeg gult kort (det er overraskende at jeg som kan så lite om fotball har valgt å bruke den slags formuleringer). Som litteraturstudent er det mange forelesere som forventer at du skal vite hva alle De Kompliserte Latininspirerte ordene betyr, selv om de faktisk kan forklares på Norsk Anno 2011. Kan man bruke disse ordene, helst i et hypotetisk spørsmål til foreleseren og medstudenter, uten å måtte forklare hva man selv spør om, er man trygg. Det visste jeg ikke da, og mot slutten av kurset sa foreleseren til meg ”Kan du ingenting du hehehehe?”. Hjernen min krøllet seg sammen i fosterstilling.

Før du leser videre, jeg følte meg som Kuzco i det han skjønte han var en llama. Action:

Min første opplevelse med Epikk (nytt ord), var at foreleseren sa at vi skulle lese sanger fra Odysseen og Iliaden. Men først skulle vi analysere Ødipus. Det eneste jeg kunne bidra med i den timen, var at jeg visste hva Ødipuskomplekset var for noe. Og så kom ordene: Temporal plassering. Synkroni. Anakroni. Analepse. Prolepse. Singulativ. Anaforisk. Iterativ. Fokalinstans. Metrum. Heksameter.
The list goes on.

Dette var bare begynnelsen. Jeg har to kurs til, og ordene blir ikke akkurat enklere. Wikipedia og jeg ble bestevenner. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte om forklaringer på ord jeg ikke skjønte, og hver eneste gang jeg fikk et svar tenkte jeg ”Jammen, hvorfor sa du ikke bare det FØRST?!”.
For man kan ikke si ”vers” når man kan si ”vinje”, og man kan ikke si ”vers” når man kan si ”strofe”. Hva har det stakkars verset gjort galt?!
Ikke få meg til å klage over hva ”fantastisk litteratur” er en gang. Det er visst ikke bare gode bøker, det betyr så mye mer enn bare det. Bare la oss si at jeg er en litteraturstudent.

Denne anmeldelsen er i to deler. Det er en del om boken, og en del sjangeren og andre forfattere. Alt blir litt tydeligere etterpå. Det er en stund siden jeg har vært med på Cappelen Damm sin bokbloggturne, og når tiden var kommet for å velge bok jeg ville lese, var det ganske lett. Jeg sendte tilbake en liste på fire eller fem bøker, men endte opp med å få en bok i posten som jeg skal anmelde i dag.

Boken heter ”Da jeg lot deg gå” av Gayle Forman (du finner henne på twitter også!) og er en frittgående oppfølger til ”Hvis jeg blir” (som var den aller første boken med i bokbloggturneen).
I beskrivelsen av boken kan man lese dette:

”Hun dro for å begynne på Juilliard. Han kjørte henne til flyplassen. Hun ga ham et farvellkyss. Sa at hun elsket ham høyere enn livet. Så gikk hun gjennom sikkerhetskontrollen. Og kom aldri tilbake.
Det har gått tre år siden den tragiske bilulykken. Tre år siden Mia forlot Adam.
Nå bor de på hver sin kant av landet. Hun er i ferd med å bli en av verdens ledende cellister. Han lever ut myten om sex, drugs & rock and roll. Sammen med sin like berømte kjæreste er han en gjenganger i sladrebladene. Men da Adam plutselig får et døgn for seg selv i New York, fører skjebnen ham sammen med Mia igjen – en siste gang.”

Jeg har ikke lest den første boken, så når hovedpersonen plutselig møter Mia igjen i New York, er det med en gang veldig mye ”bagasje” bak dem som jeg ikke forstår. Adam er altså blitt en rockestjerne, en bad boy. Når han møter Mia igjen, blir det konfrontasjoner. Nå vil jeg ikke si alt for mye, i tilfelle du har lyst til å lese boken, men det jeg kan si er at du får en fin leseropplevelse. Uansett om du har lest den første boken eller ei (det er jo en fordel, så les den først), så er det noe med skrivemåten til Forman som tar deg med videre. Hun setter seg inn i hodet på karakterene sine, og jeg tror på det hun skriver.

Så har vi del to.
Forman skriver ”Young Adult” , i likhet med mange amerikanske forfattere. Hun er også gode venner med flere av mine idoler, nemlig John Green og Maureen Johnson. Jeg har fortsatt til gode å se John Green og Maureen Johnson bli oversatt til norsk, men de har allerede blitt utgitt i blant annet Sverige. Etter min mening er faktisk deres bøker bedre enn romanen til Gayle Forman, og jeg håper at Cappelen Damm eller andre forlag kan prøve å oversette bøkene deres. Det hadde mange Nerdfighters blitt sjelglad for.

De andre som har lest boken finner du HER.

Jeg har vært i Hellas. Rhodos for å være nøyaktig. Hotellet var like ved stranden, og hver eneste gang jeg badet i vannet, tenkte jeg på hvordan det var for ungdommene på Utøya å svømme for livet. Det var en veldig rar følelse, å tenke på at jeg ikke kjente eller hadde noen tilknytning til de som døde den dagen, men likevel plasket jeg i saltvannet og lurte på hvordan de hadde det.

De siste ukene har det handlet om å gå. Ikke slik som Espedal, men slik Elisabeth gjør. Går mye, oppdager det først etterpå – akkurat tidsnok til å være en anelse stolt over at kondisen ikke endte i en slags versjon av kols. Den første dagen på Rhodos – i noe som føltes som 40 grader (sikkert ikke langt fra fakta) – klarte jeg å få vannblemmer.

Tidligere i sommer klarte jeg det samme mens jeg besøkte Maren (Gi Et Lite Vink), og siste vannblemme tok selvmord omtrent 4 uker etter at jeg kom hjem. Så jeg har lært meg å kjenne mine vannblemmer, vite hvor de liker å ha fotfeste (å jeg dåner av mine ordspill), samt at det alltid er bra å ha plaster i vesken. Alle som har erfaring med vannblemmer, vet også at det er lite gunstig å få dem første dagen på en ferie. Men når man blir så vant med vannblemmer under føttene som meg, så merker man dem ikke lenger før man snur foten og ser dem vinke.

I dag fyller jeg 23 år. Mange mener at dette er den beste alderen for en jente, ikke bare fordi det er visst da jeg burde bli gravid, men også fordi… ja, det er visst bare den beste alderen. Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke vært så utrolig mutt når jeg fylte 18, fordi jeg trivdes så godt med å være 17.

I går dro jeg og Frode med hver vår mamma og en liten hund (Blanco) til Vøringsfossen. Planen var å gå helt bort til fossen, noe som skulle ta 1 1/2 time. Totalt. Det tok 3 1/2 timer. 2 timer inn, 1 1/2 tilbake. Det var først etterpå, når vi fant ut at vi kunne ta en snarvei (”SNARVEI”), at det viste seg at vi hadde gått den lange veien. Jeg har hoppet, klatret og sneiet meg rundt steiner og lastebilvrak, alt dette når jeg egentlig kunne ha gått på en vei 5 meter over meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det skjer noe med stoltheten. Jeg har fortsatt litt problemer med å forstå at noen faktisk går i så mange timer over et veldig ugjestfritt ”landskap” for å se på en foss, og så gå samme vei tilbake.

Og det var litt av en foss. Faktisk opplevde vi trafikk der vi balanserte på hver vår respektive stein, to barnefamilier med hver sin baby på ryggen, og andre unge sjeler som spratt forbi oss. Alle turister. Er det i det hele tatt er andre enn turistene som går inn for å se fossen? (Sett i gang Nordbaggar, kom dere inn til Vøringsfossen!)  For meg virker det som om vi nordmenn nøyer oss med å stå oppe på fjellet og se fossen ovenfra.

Uansett, du kan dø hvor enn du bestemmer deg for å se på fossen. Jeg ville ikke dø på en mosebegrodd stein dagen før bursdagen min, så hele denne gåturen var en test for min egen sjel. Selvfølgelig begynte det å regne på tilbaketuren, noe som gjorde overlevelsesinstinktet sterkere. Det var like før jeg kysset den asfalterte veien til slutt.

Og i morgen er sommeren min over. Da starter bilturen tilbake til Tromsø, og jeg starter på et nytt fag (og ja, jeg kom inn i Bergen, men det ble ikke noe av). Litteraturvitenskap, her kommer jeg!

Mine tanker og min medfølelse går til alle pårørende og berørte etter de meningsløse angrepene på våre medmennesker 22.07.2011.

R.I.P

(Oppdatering 13 juli: I etterkant av denne bloggposten ble jeg intervjuet hos Norgesglasset på NKR P1 den 12 juli. Om du tør å høre mine kraftige, rulle-Rer og gradvis mørke toneleie, gå HIT. Hepp hepp!)
____________________________________

1999:
Jeg var 11 år da det begynte. Pappa hadde lest en anmeldelse i Dagens Næringsliv (NB: jeg tok feil om BT, pappa kom med korrigering) om at en engelsk forfatterinne hadde blitt populær i England, med en historie om en liten gutt som viste seg å være en trollmann. Fordi jeg allerede var glad i å lese, bestemte pappa seg for å forhåndsbestille boken på biblioteket, og jeg var den første som fikk låne den. Jeg husker at jeg forelsket meg med en gang. Dette var historien om en gutt som var nesten like gammel som meg, som ikke hadde noen venner, men likevel skulle han bli noe stort.
Etter å ha lest ”Harry Potter og de vises stein”, fikk jeg mamma til å kjøpe og lese boken. Etterpå lånte jeg den til en jente i klassen, og jeg syntes å huske at hun likte det også. Men dette var første gangen jeg og mamma leste samme bok og likte den like godt.

Vår og høst 2000:
Jeg var 12 år når jeg skrev mitt første noe paniske brev, til rektor Humlesnurr og gjemte det bak en blomst i stuevinduet. For jeg tenkte, ”Tenk om… tenk om Rowling faktisk forteller noe som er sant, tenk om det er ekte, tenk om hun kan få Humlesnurr til å hente meg fra denne forferdelige skolen, og de forferdelige dagene i friminuttet? Tenk om”. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde lagt brevet der, jeg var for opptatt av å lese ”Harry Potter og fangen fra Azkaban” tre ganger på rad. Men jeg vet at mamma mest sannsynlig fant brevet, men jeg kommer aldri til å spørre henne om det. Ikke bare fordi det blir Hei-Flauhetsskala-Fra-Tiden-Jeg-Vil-Blokkere, men fordi jeg er en anelse sjokkert over hvor langt inn i denne trollmannsverden jeg stupte. Jeg var 12, nesten 13 år gammel, og trodde at det fantes en skole som het Galtvort selv om jeg visste at bøkene var fiksjon. Alt ble blandet sammen i et sammensurium (see what I did there?)  av ønsker.

2001:
Den 11 september 2001 var jeg med pappa på jobb og der leste jeg ferdig bok nummer fire. Etterpå kjøpte jeg en McToast hos McDonalds, hele tiden tenkte jeg på hvordan boken endte, og alt som skulle skje i de neste. Noen timer senere fikk jeg for første gang lov av pappa til å se den amerikanske såpeoperaen ”Passions” på TV2, og det var der jeg så nyhetsvarselet om at et angrep på USA hadde skjedd. Dette er det eneste jeg husker fra den dagen. Om det er fordi det var 11 september eller fordi det var den dagen jeg hadde lest ferdig bok nummer fire, vet jeg ikke. Men mens jeg ventet på bok nummer fem, leste jeg de tre første bøkene nok en gang, og diskuterte dem med mamma etterpå.

For tenk om. Tenk om det var ekte.

Jeg har aldri deltatt på en Harry Potter kinopremiere. Jeg har kun stått i kø for en Harry Potter bok 1 gang, og det var den aller siste, sammen med min venninne Gabby som delte min besettelse av bøkene. Det var i russetiden, og klokken 00:08 hadde jeg mitt eksemplar.

2003:
Jeg opplever å for første gang gråte av en bok. Jeg sitter på rommet mitt hos pappa, og gråter fordi jeg vet at Sirius nå skal dø. Jeg klarer ikke å legge boken fra meg, jeg må lese den ferdig, selv om det da betyr at jeg neste dag ikke har noe å lese på. På denne tiden har jeg internett, jeg har tilgang til internettforumer og det som finnes av fansider, men jeg har aldri meldt meg inn i noen. Jeg lurer på om jeg skal strikke et skjerf, men tenker at det er såpass mange andre i verden som gjør det.

2004:
Jeg vet at jeg skal bli forfatter på dette tidspunktet. Jeg har lest intervjuer med J.K Rowling, om hvordan hun alltid visste det, det var bare snakk om når. Det går opp for meg at dette gjelder meg også, jeg har alltid visst det, selv om jeg i en lengre periode ønsket å bli harpespiller, stepper, døvetolk og golfspiller. Men det er alltid litteratur jeg har kommet tilbake til. Jeg tenker på meg selv som 11 åring, og det går opp for meg i hvilken stor grad jeg bevisst har fortrengt barneskoleårene til fordel for lesing.

For tenk om.

2005:
Det er året jeg begynner å blogge. Eller, jeg starter i desember, men det er ”det” året likevel. Jeg merker at jeg irriterer meg over store deler av Harry Potter bøkene fordi det bare er de sist 200 sidene som er noe moro å lese. Da blir jeg sint på meg selv og føler meg som en dårlig fan. Men bøkene får meg fortsatt til å gråte, de får meg fortsatt til å se tilbake på mine egne Hermine historier jeg skrev for fire år siden på en gammel PC, og jeg drømmer fortsatt om å møte skuespillerne. Men dette året leser jeg alle de tidligere bøkene på engelsk, og jeg oppdager J.K Rowling sin stemme. I flere år har jeg vært forelsket i Torstein Bugge Høverstad sin oversettelse, men det er først i 2005 at jeg blir kjent med Rowling sine egne ord. Det går opp for meg at jeg i mitt hode alltid har lest ”Humleskurr” i stedet for Humlesnurr, og ved flere anledninger slår jeg meg selv i pannen med bøkene. Jeg oppdager Harry Potter på nytt når jeg leser de på engelsk, og fortsatt snakker jeg og mamma om dem. Sammen.

2007:
Gabby og jeg er i bokkø. Det er min første, og så langt eneste bokkø. Jeg har sett alle filmene som har blitt filmatisert, men bare 1 gang fordi jeg nekter å la dem ødelegge inntrykkene mine fra boken. Når jeg leste bøkene var alltid Draco en overvektig idiot, på samme måte som fetteren til Harry. Det var bare slik jeg så ham for meg. I ettertid når jeg så Draco på film, ble jeg irritert fordi jeg ble mer tiltrukket av den Onde Draco enn Harry, og følte meg som en smeltende klisjé. Før bokkøen, hadde jeg spurt min daværende forelskelse om han ville bli med. Han sa nei, og jeg visste at det ville aldri bli oss to. Det var nok like greit, siden han nå har blitt den Draco jeg hadde i hodet når jeg leste bøkene.

For tenk om.

7 juli 2011:
Mamma og jeg sitter og ser på livestream fra premieren på Harry Potter og dødstalismanene del 2 via Facebook. Når J.K Rowling, Emma Watson, Daniel Radcliff og Rupert Grint holder sine siste taler foran millioner av fans, gråter vi begge to. De gråter, vi gråter, verden gråter. Jeg tenker på at jeg aldri har vært på en premiere, og nå kommer jeg aldri til å ha muligheten heller. For det var alltid en ”neste film” og en ”neste bok”. Det var alltid en til. Nå er det ikke mer. Nå er det bare ”Twilight” filmene som gjenstår og det er ikke akkurat noen skjerf å strikke til de filmene/bøkene.
Det er øyeblikket for J.K Rowling. Hun sier, med tårer i øynene, at Galtvort vil alltid være Hjem for deg og meg, for oss alle. Det er en film igjen, og så er det over. Det er den eneste gangen jeg har vokst i takt med en romanfigur, at en romanfigur har fulgt meg gjennom barndommen og hjulpet meg til bli den jeg er i dag. Og det er jeg takknemmelig for.

Jeg var 19 år da det var over.

For tenk om.

”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

Den tredje juni sto jeg i sikkerhetskontrollen til Gardemoen og hadde en fremmed dames hender plassert på puppene mine. Jeg spurte hvorfor hun måtte ta meg på puppene, var ikke det litt fyfy eheheh? Det var derfor hun måtte gjøre det, for bare timer før jeg hadde ankommet, var det to damer som hadde prøvd å smugle små skilpadder i BH-en sin. Akkura, sa jeg og lurte på hvorfor hun fortsatt tok meg på puppene. Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde på meg BH, så det var nok litt vanskelig for meg å smugle noe som helst. Selv om det føltes alt for lenge, varte grepet hennes i korte sekunder, og når jeg så på de mannlige sikkerhetsfolkene, tror jeg de koste seg. Jeg prøvde å være kul, men kvinnen som sa at maskinen hadde valgt meg som Tilfeldig sjekk trodde jeg var på gråten.

Problemet med å skrive om de seks dagene jeg var på besøk hos Maren, er at jeg hele tiden visste at jeg ville blogge om det. Når man vet hva man vil blogge, før man gjør det, blir det umiddelbart noe som ikke vil la seg gjøre. Et annet problem er at jeg har lært meg en lekse. Aldri dra på kortferie med nye sko. Aldri. Du tror du skal «gå dem inn»? Nei. Du går ikke med nye sko hele dagen, uten å få et par vannblemmer på kjøpet, noe som da gjør det umulig å tenke på annet enn at føttene prøver å begå selvmord. Jeg kommer herved med en offentlig beklagelse for alle, spesielt til Maren, for min konstante klaging og fokusering på føttene mine. Også for at jeg dro henne og Anders inn på en skobutikk (men Maren valgte skoene jeg kjøpte, noe som reddet meg resten av uken).

Etter alt å dømme var jeg heldig med været. I følge nettaviser er det nå vannkaos på østlandet, mens jeg opplevde å nesten svette ihjel og forsvinne ned i et sluk. I Oslo drikker man derfor ikke vanlig kaffe når det er sol, man drikker iskaffe. Det er også sushi OVER ALT (hører dere Bergen og Tromsø! OVER ALT!), og kinoer er det heller ingen mangel på. Jeg fikk se Colosseum, noe som gjorde meg så lykkelig at Maren syntes det var synd i den lille Bergenseren. Jeg er helt enig. Colosseum er jo der alle de største filmene vises, det er om denne kinoen det står om i nettavisene og hvor folk ligger i kø til Harry Potter (Noe de gjorde også. Den 1 juni kunne jeg og mine to venninner se at det ble satt opp telt ved inngangen til kinoen, og jeg var overbevist om at jentene snart ble intervjuet av Dagbladet. NRK var først ut.).

Jeg hadde aldri hørt om Wayne’s Coffee. Dette burde jeg nok, siden jeg fikk flere overraskede blikk når jeg sa at jeg ikke hadde hørt om dem. Jeg går ut i fra at Starbucks er like rundt hjørnet. Jeg har møtt familien til Maren, og forelsket meg i farmoren hennes og hørt historier om hva Maren gjorde som liten. Noen ville sagt at jeg burde fortelle disse historiene, men da ville jeg ikke vært en god venninne.

Den 1 juni var jeg også på besøk hos Juritzen Forlag. Jeg leser manus for dem, og nå for første gang leser jeg norske også (stor N eller liten n? Jeg klarer aldri å bestemme meg. Men takket være kommentarfeltet er det nå ordnet opp i). Jeg dro derfra med 5 bøker og to manus, og ante ikke hvordan jeg skulle få plass til alt sammen i den lille kofferten min. Men bøker er bøker, og man gjør det man må for å få dem med.

Takket være Maren, har jeg nå også tre sanger på konstant replay i hjernen min. Hun synger, skjønner dere, og når Maren synger er det vanskelig å ikke lytte fordi det er så fint. Den ene strofen er tittelen på denne posten: I just dance the way I feel. Historien om den gjorde meg paff, når Maren foralte at vokalisten tok selvmord på en festival etter at en jente i publikum hadde blitt skadet under en av deres opptredener. Hadde han latt være, ville han fått vite at jenten var frisk etter to dager. Den andre sangen (eller det er vel personen) jeg har på dilla, er Susanne Sundfør. Jeg har lite erfaring med henne, mest fordi jeg aldri har skjønt hva hun synger. Nå spiller WIMP henne konstant. Den siste er Emilie Autumn sin «Marry Me». Aldri hørt om damen, men Maren har nå åpnet en ny verden for meg. Sangen er som en roman, og teksten er jo til å dø av. Noe Emilie selv påpeker.

Så takk for fine dager, alle sammen.

På lørdag drar jeg til Oslo (til Maren, for å være korrekt) og blir hos henne til 3 juni. Når jeg er der vil jeg sikkert møte alle som har lyst til å møte meg, og har store planer om å bo mye på både kafé og bokhandel.  For tiden skriver jeg på roman, leser manus og venter på eksamensresultater. Jeg har allerede fått en C på en oppgave, noe som gjorde at jeg klappet så mye i hendene at håndflatene ble røde. Jeg skriver på «Anton» og plutselig ser jeg at Aschehoug har en konkurranse på gang. Hjernen min går i spinn, og jeg prøver å glemme konkurransen, for er det noe jeg ikke kan så er det å sende «Anton» til dem. Jeg tror det kalles idioti. Uansett. På lørdag skal jeg prøve å komme meg helskinnet til Sandvika, gå av på rett stopp og begynne å skarre på R-ene bare for Maren sin skyld (tror jeg klarer å gjøre det i 15 minutter før jeg gir opp). Kanskje vi sees?