Det er en ny leilighet. En ny utsikt, en ny stue og nye naboer. Det er en hund på hver side, en labrador og en golden retriever. Gul og Hvit. På begge sider av blokken er det røykere som bor. Jeg har vært på lekeplassen og svingt meg i huskene mens solen har stirret meg i ansiktet og gjort håret mitt lysere. Det er ny musikk i hverdagen min. Jeg lytter til Greg Laswell, Shanana, Harry Nilsson, Gothic Archies, Grizzly Bear, Louis Prima, Raphael Saadiq og We Are Scientists. Det er masse som roter rundt i sjelen min, og i de sekundene jeg leser «Atlantis Found» av Clive Cussler er jeg akkurat der jeg vil være.

Hurra for post nr 700.

Nå er det over. Nå trenger jeg ikke lese om kjemi, biologi eller fysikk. Etter fem år hvor jeg har kjempet mot et skolesystem som ikke lytter, etter 2 år hvor jeg har kjempet for å i det hele tatt få vitnemål… så er det over. Nå er jeg [forhåpentligvis] et steg nærmere bibliotekar utdannelse i Tromsø. Hvis du ikke allerede vet resultatet (twitter/fjesbok/panisk sms), så skal du få vite det nå.

I går hadde jeg muntlig Naturfag. I dag hadde jeg muntlig Engelsk. I går var jeg for det meste et stor vrak. Når klokken ble 16:15 var jeg først inn for å få oppgaven min. Så satt jeg i 25 minutter og forberedte meg. Når sensor hentet meg, begynte virkeligheten å gå opp for meg. Og det sekundet jeg satte meg ned i stolen for å begynne å svare på oppgaven min, gikk det opp for meg at absolutt hele framtiden min ville bli avgjort av dette øyeblikket.

Jeg begynte å gråte.
Inni hodet mitt skrek jeg til meg selv, prøvde desperat å få tårekanalene til å tørke ut, men den gang ei.

På en eller annen mystifistisk måte klarte jeg å komme meg gjennom 30 minutter, hvor jeg jevnlig knakk sammen. Det er det flaueste, vondeste øyeblikket i livet mitt. Etter alle disse årene kulminerte alt ned i det øyeblikket jeg ikke ville.

Etter å ha stått på gangen for å vente på resultatet ble jeg hentet inn og fikk karakteren. Jeg besto. Jeg fikk 3. Og så begynte jeg å gråte igjen (av glede).

Og i dag var det Engelsk, og som vanlig når det gjelder dette faget var det bare for meg å trykke på autopilot og glemme mye av det som kalles grammatikk. Visstnok snakket jeg meg opp til en 5er, men siden jeg hadde noen grammatiske feil ble det 4.

Følelsen jeg har kan bare sammenlignes med pur glede. Den samme gleden jeg fikk av å vite at jeg skal få historien min publisert. For nå kan jeg leve igjen. Nå kan jeg skrive, lese og slå kråke i gresset. Jeg vet nå at dyskalkuli er bare noe jeg må leve med, og at utfordringene blir større. Men jeg vil ikke gråte neste gang.

Jeg sto opp klokken seks og var klart til å ta bussen halv åtte. Gud var fortsatt med meg da jeg ankom eksamenlokalet, og jeg liker å tro at han var med meg gjennom de 3 1/2 timene jeg skrev så fingertuppene mine verket. Jeg er stolt av meg selv, fordi jeg har fått brukt masse britiske ord som jeg har stjålet fra P.G Wodehouse. Etter at jeg hadde levert besvarelsen min, var det hjemover, og nå har jeg muntlig naturfag og engelsk igjen. Jeg har ikke tid til å være redd for naturfag akkurat nå – for da jeg kom hjem var dette i postkassen min:

Jeg har alltid ment at en eksamen tar 2 timer eller litt under. Det faktum at jeg og 150 andre i dag var ferdig med naturfag skriftlig etter 15-20 minutter, var ganske forvirrende. Ja, det var 30 oppgaver med 5 svaralternativer og det gjaldt å krysse ut det som var lett. Dette er sånn som man gjør i Amerika for swharte, tenkte jeg.

Spørsmålene har jeg selvfølgelig glemt, med unntak av hvordan nordlys fungerer (spør meg! kom aaaan, spør meg!). Etter at heftet med oppgavene ble utdelt, tok det 10 minutter før de første elevene var ferdig, og jeg måtte se flere ganger på klokken for å forsikre meg at det faktisk var bare 10 minutter. Når jeg så plutselig var ferdig selv etter 15, fikk jeg angst og gikk over alle spørsmålene igjen. Jeg kan jo ikke dette! Hvorfor har jeg svart så fort! Hvorfor! Hvorfor! Det må jo være noe jeg… hvorfor bruker jeg så kort tid! Samtidig som jeg tenkte dette reiste et tyvetall av elever seg og leverte inn oppgaven sin. Derfor tok jeg et mentalt balletak/puppetak og signaliserte etter en av den gode gamle årgang.

Eksamen begynte klokken ni. Vi var ferdig kvart over. Jeg syntes det blir helt feil. Huzza for 5 timer med skriftlig Engelsk på onsdag! Hvem skal rocke bolle?

Jeg skal.

Min første skriftlige eksamen er 18 mai. Etter det har jeg 3 igjen, og alle er på forskjellige steder omkring i Bergen. Jeg er en sånn en som vet hvor Den Blå Steinen er, og kan manøvrere meg gjennom gaten uten å vite navnet på selve gaten. Skal jeg finne en bygning må den helst utpekes for meg umiddelbart (gjerne åpne døren også), og så må noen si «Du skal inn der, opp til høyre». Det kan jeg. Jeg er en som følger etter, ikke en som andre følger.

Et eksempel på dette er at jeg brukte over 30 minutter på å finne ut hvordan jeg skulle komme fra Universitetsbokhandelen til HF bygget på Universitet i Bergen. Det at den store oransje Johanneskirken så og si viser vei, er HELT uvesentlig. Det er meg det er snakk om. Siden jeg ikke er en ekte student enda, har jeg heller ikke vært på UiB før, og brukte 30 minutter på å vandre rundt i en labyrint av en hage mens jeg leste navn på blomster. For ikke å snakke om ubehaget jeg følte av å gå rundt masse studenter. Jeg kunne like gjerne hatt et skilt rundt halsen hvor det sto «Jeg tilhører ikke her. Aner ikker hvor sør eller vest er, og akkurat nå vet jeg ikke hva jeg heter».

Så jeg vet jeg kommer til å få problemer. Derfor har jeg ansatt pappa for å ta en «Eksamens-rute» med meg på fredag, slik at jeg kan finne alle fire plassene jeg skal troppe opp halv ni om morgenen. I dag hadde jeg min nest-siste undervisning med en prøveeksamen i Naturfag (16 av 30 riktige! Dask dask), og uttrykte min bekymring for at min innebygde GPS ikke ville finne satellitten sin. Som vanlig.

«Ja, men se det på denne måten da; NÅR du finner det (for det gjør du)  – så har du Gud med deg overalt.» Sa Pekefinger-damen til meg. Og det er jo sant. 3 av 4 eksamener skal jeg ha i et eller annet Kristent fellesskap, men den siste er et sted som jeg har gått ofte forbi men ikke egentlig sett. Maritime Vgs. Jeg krysser fingrene for at jeg kommer over et ubrukt marinkostyme som jeg kan kidnappe og overrekke til Frode.

Det er middagstid!

Tar man i bruk alle råd man får:

Jeg har et problem. Som alle andre jenter med en skrikende, seksuelt frustrert 13 åring inni meg – har jeg lest Twilight serien bare for å bli ferdig med den. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å begynne en gang til, denne gangen midt i bok nr 3 og så lese meg til siste bok. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være fordi jeg har brukt store deler av kvelden på å se på Twilights ekstramateriale på dvd. Så nå irriterer jeg meg over språket, klisjeene og alt annet som er mulig å irritere seg over. Det er først når jeg lukker boken og tenker over det jeg nettopp har lest at jeg liker det. Da forsvinner alt jeg har irritert meg over, og jeg er litt betatt av hele boken. Alt går veldig sakte, det er alltid drama og hadde det ikke vært for at det var vampyrer og varulver der – ville jeg ha trodd at bøkene bare var en ny episode av The Hills.

Det andre problemet er at vi holder på å flytte igjen. Etter at jeg og mamma flyttet fra Oz, flakset vi inn i en leilighet litt mer mot Bergen, og nå flytter vi ut herfra også. Denne gangen er det ca 10 minutter med gåing unna nåværende posisjon. Problemet mitt er nå pakkingen. Jeg er en sånn som hater å pakke ned (les: rydde ting unna og ned i en boks), men liker å ta dem ut igjen.

Jeg eier for masse ting, ting som nå gies til Fretex (Ideelt sett skulle Clas Olson med H fått med, men det passer vel ikke helt imaget) og alt skal ned i disse pokkers boksene. Vi får utsikt nå, mot golfbanen. Jeg vil kunne høre sinte, grublende, golfglade menn og kvinner veksle mellom å rope «FORE!» og «FAEN!» ved hull nummer fire. Egentlig kommer jeg ikke til å kunne bo så lenge der, siden leiligheten mest blir mammas. Jeg satser vilt på at jeg kommer inn på Dokumentasjonvitenskap i Tromsø. Men fram til 23 juli blir jeg sittende på terrassen og skriver på romanen, mens pollen vasker meg i øynene og neglene graver meg i siden.

Det tredje problemet er at jeg nå er midt i eksamenslesing, og jeg har min første den 18 mai (fantastisk dato). Fire eksamener er jo egentlig ingenting – med tanke på at min andre halvdel har ca 10. Jeg leser en hel bok om naturfag – et bredt emne der Gud kan dra seg i håret og le. Siden jeg ikke aaaaner hva jeg får på eksamen, leser jeg derfor hele boken, samt notatene mine og papirer fra faget som Maren sendte til meg. Problemet blir å huske og forstå alt sammen uten å klage på dyskalkulien. Det kan bli litt vanskelig, så Mr B. får knipse meg litt i pannen.

Dette kommer til å bli litt av en måned. Og det er et problem.

Jeg har alltid lurt på hva som er kulturkanalens morsomste program. Dette er jeg nok ikke alene om, jeg mener; hvem har vel ikke brukt flere timer sammen med Google og prøvd å skape en slags forståelse for hva som skjer i P2? Selvfølgelig kunne jeg ha mailet/twitret Are Kalvø (klask i pannen, jeg må nok gjøre det), og udmykt spurt om han kunne lettet mitt sinn for mørke tårn og pollendugg – men jeg har ikke gjort dette fordi jeg er fullstendig overbevist om at du (ja, jeg har høye tanker om mine lesere) allerede har gjort det.

Og hvorfor – nå skal jeg si dette så melodramatisk som mulig – HVOOOOOOOORFOR! klarte ikke produsentene av Fast & Furious filmene å komme opp med NOOOOOOE mer kreativt enn de samme titlene 3 ganger?!?!?! La meg demonstrere i rekkefølge:

The Fast and the Furious (2001)

2 Fast 2 Furious (2003)

The Fast and the Furious: Tokyo Drift (2006) (Tipset fra Susan i kommentarfeltet)

Fast & Furious (2009)

Fast & Furious Fast Five (2011)

Se hvor hardt de har jobbet med valget av titlene, de har til og med TALL! Jeg gir meg ende over. Og «&» tegnet! Det kaller vi variasjon. Jeg irriterer meg. Nå skal jeg drikke kaffe for å roe meg ned.