Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse «vanlige» menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.
Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av «livet mitt» siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles «meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske», og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).
Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.
Det begynner nå. Vi trodde kanskje at det begynte før, men det er nå alt skjer. Vi har ikke flere forelesninger, nå er det bare veiledninger og avtaler om å møtes på datarommet hver dag fra klokken ti og utover. Det er å massere hverandre i nakken når eksamen går til hodet på oss, og gratis kaffe fordi UiT kommer med ny logo, og det er Eddie Izzard sitater som blir spilt høyt for å få oss til å le. Vi sitter sammen, på rekke og rad, med hver vår datamaskin og prøver å få det til. Man glemmer litt av seg selv og tenker mest på hvordan man skal klare alt sammen uten å klage for mye. For klaging er en del av prosessen. Vi prøver så godt vi kan. Vi leter etter barndommen, og den dukker opp i form av Pokémon og «Noahs dyrebare øy». I morgen skal jeg si «Oiskipoiski» og se hva som skjer.
Det er flyttetid om to dager. Jeg skal pakke litt av livet mitt i bokser og poser, flytte dem i en maxitaxi og installer meg på nytt. Reboot. Det er eget bad, eget kjøkken, eget rom. Det er plass for meg og Frode – plass for et bedre liv. For det begynner nå, uansett hva andre sier. I lesebåsene på biblioteket er det de samme klistremerke men med forskjellige tolkninger, hos medstudenter er det malerier med elefanter og på lærerens kontor er det stabler med utskrevne notatbøker. Det er ting som er blitt gjort, alle sammen, og nå er det min tur.
Hvis det er ETT band du skal nyte nå; så er det «Edward Sharpe & The Magnetic Zeros«. Dette kan kalles ekte musikk. Med ekte band i studio, vakre tekster og trompeter. Hør på dem, skriv en novelle og ring til den du er glad i.
I dag har jeg fått min grønne genser fullstendig innsmurt i bringebær. Jeg, forloveden og svigermor (to be) har plukket 42 kurver med bringebær fordi det er pokkers så koselig. Nå blir det syltetøy! For å bevise min påstand: tell dem gjerne, kurv nr 42 er mulig i hånden på meg.
Det spesielle med Sverige, særlig her hvor jeg er nå – er at alt oser av Ro. Ved fortauene er det en fin linje av krokker dekket av fine blomster. Det er rart å tenke på hvor nøye Åmål kommune er med utseendet av denne lille byen. Det er ikke søppel å se. Alt er rent, pent og vedlikeholdt. Ledninger er under bakken, og ikke i stygge hengekøyer i luften, som i Norge. Det lukter alltid friskt her, og butikkene er åpne hver eneste dag. Utenfor selges det store jordbær til 30 SEK, og hver fredag parkerer en mann utenfor ICA for å fikse stensprut som du får på bilen din. Det koster 100 SEK og han er ferdig iløpet av 15 minutter.
Om tirsdagene kommer det folk i alle aldre som skal trene ute i den flotte naturen, omringet av trær som er flere hundre år gamle. Hele skogen rundt oss er fredet. De strekker på kroppen og hopper i takt. Hver torsdag er det Bingo, i et stort lokale som rommer en hel del bingoglade mennesker. Det hender det så fullt at de som ikke får plass, så mange sitter i bilene sine ute på parkeringsplassen og tuter med bilhornet hver gang de får Bingo. Ved hjelp av kraftige mikrofoner kan Bingo-damens stemme høres gjennom hele skogen, og vi hører hvordan stemmen hennes flytter på seg etter hvert som hun går fram og tilbake for å høre tallene til Bingovinneren.
Det er ganske magisk.
Jeg får ro i sjelen. Følelsen av at jeg ikke har noe hastverk, ingenting som MÅ gjøres – er veldig fint.
I går opplevde jeg min første ekte storm. Med lyn, torden, øs-pøsende regn fra alle kanter og vind som nesten blåste Frode overende. Campingplassen gikk fra å være en glovarm tropeplass, til å bli en eneste stor lysfest, hvor jeg og Frode kikket ut fra hytten vår og ut mot stormen. Han ville ut og gå tur. Etter det jeg har lest var det storm i Norge også, men i Sverige døde en mann da han ble truffet av lynet. Måkene mistet balansen og seilte vekk (mohahahaahahaha), endene gjemte seg under piren.
Det skjer alltid noe her, føler jeg, selv om det egentlig skjer ganske lite når jeg reflekterer over det hele. Men nå som jeg er her sammen med Frode, og vi våkner samtidig hver eneste morgen – så vet jeg at jeg opplever alt dette sammen med ham. Og det er fint.
Selvfølgelig kan jeg ikke holde det jeg lover. Når jeg skriver at neste post blir sirkus 15 juli, kan du knyte sokkene dine på at det blir før. På campingplassen jeg og forloveden er på nå, er det trådløst internett. Vi har leid en hytte ved vannet, og i sivet bor det ender som kommer helt bort til oss og spiser brød fra hendene. Rundt oss er det campingbiler hvor alle har en liten bit av hjemme med seg – og gjør stort sett det samme som de gjør hjemme også. Men det er det som er sjarmen, å ikke være hjemme hvor alt stresset er.
Det skjer alltid mye i verden når jeg ikke prøver å følge med. Artister og skuespillere dør, medbloggere blir syke og har det vondt, noen blir stukket ned med sabel og andre er uheldig i en tunnel. Og noen mister lappen. Jeg blir så overrasket hver gang jeg logger meg på nett og ser hva som har skjedd i verden. Det er nesten som om jeg forventer at hele verden skal stå på pause mens jeg er på ferie, for så å starte igjen når jeg er tilbake. Av en eller annen grunn er virkeligheten ikke-eksisterende når jeg befinner meg et annet sted enn Bergen. Dette kan dog skyldes på at jeg er veldig forelsket og føler meg fjong med ring på fingeren, og alt.
Jeg tar bilder. Jeg lar være å ta bilder når jeg føler håret mitt er skitten og ææækkelt (jeg er helt merkelig bevisst på min egen hygiene for tiden), for aller helst skal jeg være perfecto på bilder når de taes. Ja, logikken er der.
Det perfekte med denne plassen å feriere på, er at tiden ikke betyr noe. Syden, sier du? Pøh. Jeg har syden her i Sverige jeg. Med 20 grader (og stigende) i vannet og en kjekk gutt å holde i hånden.
Men kjære verden, internett og virkeligheten; ikke ta livet av noen flere store personligheter helt enda, ok? Vent til jeg kommer tilbake, så kan jeg delta i snufsingen noen sekunder før neste nyhet skjer. Jeg er fortsatt snufsete over Heath Ledger, men Michael? Jeg får ikke snufset fordi jeg gjør så mange andre glade ting.
Her er jeg. Påkledd og klar for nye eventyr. I flere uker har jeg følt meg skitten, full av hull og uten pene sko. Jeg har ikke villet vise meg offentlig fordi det finnes grenser for hvor mye man orker å vise av det samme hele tiden. Men så kom Binka gående, og jeg trengte med ett ikke å bedrive mer vindushopping etter ny drakt.
Det er med et sånt utseende jeg ikke trenger å tenke på annet en det jeg skriver. I denne bloggen er det verken mote eller politikk (men for all del, kanskje jeg blir vervet av noen organisasjoner oppe i Tromsø. Skulle det skje, vennligst kontakt nærmeste pårørende for akutt hjelp). Det er tekst, om tekster og generelt mest mulig kaffe.
I notatboken som du ser i Binkas komponerte header, har jeg en del kaffeflekker. På den synlige siden er det en hilsen fra Virrvarr og en kanin. Hva er vel bedre enn å ta bilde av en side hvor en dame som glemmer å spise fordi hun skriver, har skrevet til meg? For nå har jeg et mål. Jeg kan holde oppmerksomheten din (sett at du er en lesende person), og skrive luftig. For bloggen har mer luft nå. Mer plass, mer av alt. Klærne mine passer bedre nå. Og alt er takket være Binkas flittige arbeid i løpet av 24 timer (gi henne kudos!), hennes koding og flikking med hele greien. Er det noen som jeg kan legge «mitt liv i dine hender» på, så er det henne. Som takk skal jeg gi henne «Signaler 2009″ når den kommer ut.
Hva syns du? Er forandringen et bedre et for Sammensurium?
Trykk her for å høre sommersangen: PLAY->
(Sangen er av artisten Eels og heter «Hey Man, Now you’re really living)
«Vil du og ha kaffe?»
«Nei takk.»
Ganske mange dager på rad når mamma har spurt dette, har jeg takket nei. Når sånt foregår over lengre tid, blir mor av naturlige årsaker bekymret for Kaffebønnen sin.
«Går det bra med deg? Har du sluttet å drikke kaffe?»
Jeg svarte at jeg ikke klarer å drikke kaffe når det er så varmt ute. Da må jeg ha noe kald, som iskaffe. Hun svarte ikke, men jeg klarte ikke helt å tro på meg selv. Du vet, den dagen jeg ikke lenger drikke like mye kaffe som før – kan det like gjerne komme griser ut av ørene på meg. Av en eller annen grunn så har jeg problemer med å forbli hyper i disse dager pga
A) Jeg savner det fysiske nærværet av kjæresten
B) det.er.sol.faen.meg.hele.tiden.hvem.drikker.vel.gløgg.da?!?!!?!?!?
C) Jeg bruker mye av tiden som vanligvis går til kaffedrikking til å klikke meg inn på MINID for å få vite når jeg kan få eksamenskarakterene mine i posten.
Åh, ja. Og så har jeg spilt Sims 3. Jeg eier ikke selvkontroll. Siden jeg også begynner å føle «bloggernoia» igjen, akter jeg å gå på eventyr i mitt nye nabolag, og håpe at jeg oppdager en dyreart (Golfere går under denne kategorien). Ønske meg lykke til.
Kommentarer