Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg “HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!”. Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  - og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde “tid” til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre “Fant du henne, Anton?”, men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse “vanlige” menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.

Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av “livet mitt” siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles “meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske”, og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).

Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.

Det begynner nå. Vi trodde kanskje at det begynte før, men det er nå alt skjer. Vi har ikke flere forelesninger, nå er det bare veiledninger og avtaler om å møtes på datarommet hver dag fra klokken ti og utover. Det er å massere hverandre i nakken når eksamen går til hodet på oss, og gratis kaffe fordi UiT kommer med ny logo, og det er Eddie Izzard sitater som blir spilt høyt for å få oss til å le. Vi sitter sammen, på rekke og rad, med hver vår datamaskin og prøver å få det til. Man glemmer litt av seg selv og tenker mest på hvordan man skal klare alt sammen uten å klage for mye. For klaging er en del av prosessen. Vi prøver så godt vi kan. Vi leter etter barndommen, og den dukker opp i form av Pokémon og “Noahs dyrebare øy”. I morgen skal jeg si “Oiskipoiski” og se hva som skjer.

Det er flyttetid om to dager. Jeg skal pakke litt av livet mitt i bokser og poser, flytte dem i en maxitaxi og installer meg på nytt. Reboot. Det er eget bad, eget kjøkken, eget rom. Det er plass for meg og Frode – plass for et bedre liv. For det begynner nå, uansett hva andre sier. I lesebåsene på biblioteket er det de samme klistremerke men med forskjellige tolkninger, hos medstudenter er det malerier med elefanter og på lærerens kontor er det stabler med utskrevne notatbøker. Det er ting som er blitt gjort, alle sammen, og nå er det min tur.

Hvis det er ETT band du skal nyte nå; så er det “Edward Sharpe & The Magnetic Zeros“. Dette kan kalles ekte musikk. Med ekte band i studio, vakre tekster og trompeter. Hør på dem, skriv en novelle og ring til den du er glad i.

I dag har jeg fått min grønne genser fullstendig innsmurt i bringebær. Jeg, forloveden og svigermor (to be) har plukket 42 kurver med bringebær fordi det er pokkers så koselig. Nå blir det syltetøy! For å bevise min påstand: tell dem gjerne, kurv nr 42 er mulig i hånden på meg.

Det spesielle med Sverige, særlig her hvor jeg er nå – er at alt oser av Ro. Ved fortauene er det en fin linje av krokker dekket av fine blomster. Det er rart å tenke på hvor nøye Åmål kommune er med utseendet av denne lille byen. Det er ikke søppel å se. Alt er rent, pent og vedlikeholdt. Ledninger er under bakken, og ikke i stygge hengekøyer i luften, som i Norge. Det lukter alltid friskt her, og butikkene er åpne hver eneste dag. Utenfor selges det store jordbær til 30 SEK, og hver fredag parkerer en mann utenfor ICA for å fikse stensprut som du får på bilen din. Det koster 100 SEK og han er ferdig iløpet av 15 minutter.

Om tirsdagene kommer det folk i alle aldre som skal trene ute i den flotte naturen, omringet av trær som er flere hundre år gamle. Hele skogen rundt oss er fredet. De strekker på kroppen og hopper i takt. Hver torsdag er det Bingo, i et stort lokale som rommer en hel del bingoglade mennesker. Det hender det så fullt at de som ikke får plass, så mange sitter i bilene sine ute på parkeringsplassen og tuter med bilhornet hver gang de får Bingo. Ved hjelp av kraftige mikrofoner kan Bingo-damens stemme høres gjennom hele skogen, og vi hører hvordan stemmen hennes flytter på seg etter hvert som hun går fram og tilbake for å høre tallene til Bingovinneren.

Det er ganske magisk.

Jeg får ro i sjelen. Følelsen av at jeg ikke har noe hastverk, ingenting som MÅ gjøres – er veldig fint.

I går opplevde jeg min første ekte storm. Med lyn, torden, øs-pøsende regn fra alle kanter og vind som nesten blåste Frode overende. Campingplassen gikk fra å være en glovarm tropeplass, til å bli en eneste stor lysfest, hvor jeg og Frode kikket ut fra hytten vår og ut mot stormen. Han ville ut og gå tur. Etter det jeg har lest var det storm i Norge også, men i Sverige døde en mann da han ble truffet av lynet. Måkene mistet balansen og seilte vekk (mohahahaahahaha), endene gjemte seg under piren.

Det skjer alltid noe her, føler jeg, selv om det egentlig skjer ganske lite når jeg reflekterer over det hele. Men nå som jeg er her sammen med Frode, og vi våkner samtidig hver eneste morgen – så vet jeg at jeg opplever alt dette sammen med ham. Og det er fint.

Selvfølgelig kan jeg ikke holde det jeg lover. Når jeg skriver at neste post  blir sirkus 15 juli, kan du knyte sokkene dine på at det blir før. På campingplassen jeg og forloveden er på nå, er det trådløst internett. Vi har leid en hytte ved vannet, og i sivet bor det ender som kommer helt  bort til oss og spiser brød fra hendene. Rundt oss er det campingbiler hvor alle har en liten bit av hjemme med seg – og gjør stort sett det samme som de gjør hjemme også. Men det er det som er sjarmen, å ikke være hjemme hvor alt stresset er.

Det skjer alltid mye i verden når jeg ikke  prøver å følge med. Artister og skuespillere dør, medbloggere blir syke og har det vondt, noen blir stukket ned med sabel og andre er uheldig i en tunnel. Og noen mister lappen. Jeg blir så overrasket hver gang jeg logger meg på nett og ser hva som har skjedd i verden. Det er nesten som om jeg forventer at hele verden skal stå på pause mens jeg er på ferie, for så å starte igjen når jeg er tilbake. Av en eller annen grunn er virkeligheten ikke-eksisterende når jeg befinner meg et annet sted enn Bergen. Dette kan dog skyldes på at jeg er veldig forelsket og føler meg fjong med ring på fingeren, og alt.

Jeg tar bilder. Jeg lar være å ta bilder når jeg føler håret mitt er skitten og ææækkelt (jeg er helt merkelig bevisst på min egen hygiene for tiden), for aller helst skal jeg være perfecto på bilder når de taes. Ja, logikken er der.

Det perfekte med denne plassen å feriere på, er at tiden ikke betyr noe. Syden, sier du? Pøh. Jeg har syden her i Sverige jeg. Med 20 grader (og stigende) i vannet og en kjekk gutt å holde i hånden.

Men kjære verden, internett og virkeligheten; ikke ta livet av noen flere store personligheter helt enda, ok? Vent til jeg kommer tilbake, så kan jeg delta i snufsingen noen sekunder før neste nyhet skjer. Jeg er fortsatt snufsete over Heath Ledger, men Michael? Jeg får ikke snufset fordi jeg gjør så mange andre glade ting.