Når hverdagen blir til krig på relativt høyt nivå

I godt over fem måneder har jeg deltatt i en ufrivillig og ganske ”alene” krig. Det er en sånn krig som gir meg en irriterende spenning i hverdagen, og som gjør hver morgen til en usikker start. Jeg snakker selvfølgelig om brød, som jeg ikke spiser så veldig mye av, men på grunn av denne hverdagsgalskapen har jeg ikke noe valg. For å sette ting helt på spissen er det litt som dette:

Hashtag Den Følelsen. Hvis jeg taper krigen mot brødet, vil verden til å gå under og jeg kommer til å bli kvalt av paprika.

La meg ta deg gjennom de forskjellige punktene av denne krigen som jeg aldri vet om jeg kommer til å vinne :

1. Hver morgen er som en ustabil stol når det kommer til å åpne brødskuffen. Hva kommer jeg til å se i dag? Vil det være noe grønt på brødet i dag? Litt pels? Eller er jeg heldig og overlever nok en dag? Spenningen stiger.

2. Hvis brødet er akseptabelt, jubler jeg høyt og lenge og nyter at jeg har vunnet over General Mugg atter en gang.
Dersom jeg oppdager at brødet har fått noen grønne kviser, synker jeg som oftest sammen og uler desperat, slik at hunden vår Juno får Tourettes.

3. Det er på dette punktet at jeg begynner å spørre meg livets store spørsmål: Hva skjedde? Hvorfor var brødet i ypperlig stand for 24 timer siden? Hva slags gjærgud er det som leker med meg? Har brødet plutselig våknet og funnet ut at dette livet er ikke noe for meg, la meg seile ned i bosset og kontemplere måkemating?

Det virker ikke som mange punkt å gå gjennom, men stol på meg – det er et realt inferno følelsesregister å oppleve. Det er snakk om mat her, og jeg er ikke alltid flink til å spise opp alt jeg lager. Så jeg blir ekstra obs på Livet med stor L når jeg oppdager at et brød jeg er nesten med 100 % sikkerhet kan si at jeg kjøpte for et par dager siden, plutselig har fått en midtlivskrise. Da må jeg kaste brødet, og bearbeider meg selv i hele femten minutter over at vi nordmenn glemmer mat vi har, og kaster det når vi oppdager det. Hytt hytt med neven etc.

For øyeblikket leder jeg krigen, mest fordi jeg klarer å presse i meg 3-4 skiver til frokost. Men hvem vet hvor lenge dette kommer til å vare? I fire dager har jeg sluppet jubelen løs og ikke trengt å bekymre meg over hjertebank og høy puls (kanskje fordi jeg har drukket kaffe først, men det er bare detaljer). Jeg gruer meg til i morgen tidlig.

* Jeg overdriver for effekt.

Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Metaforisk fosterstilling for en gammel blogger

Selv etter syv år hvor jeg har blogget/truet med å slutte å blogge og ellers latet som om bloggen ikke eksisterte helt til noen (meg selv) påpekte at den faktisk VAR der….. *pustepause*…. så har jeg fortsatt ikke lært. Hva jeg mener? Jo. Når jeg sier i en bloggpost at «jeg skal skrive mer i morgen» så er den umiddelbare effekten av dette at jeg ikke kommer til å skrive noe i morgen, rett og slett fordi jeg har plassert hjernecellene mine i en apatisk tilstand av «forventingsangst». Eller sceneskrekk, for dere teatermennesker. Jeg lærer aldri, og i flere dager nå har jeg vært livredd for å ytre et eneste ord inne på Sammensurium fordi jeg bare tenker «ja men det jo ingen som kommer til å kommentere lenger for du driver jo bare med sammendrag og du vet heller ikke hva bloggleserne dine faktisk vil lese for tiden SE OPP FOR NESEHORNET!».

Derfor er jeg nå inne i Kaffebønnens personlige «survivalmode», hvor jeg blankt ignorerer hva jeg tidligere har blogget om, og raser videre mot noe der framme, akkurat som det tidligere nevnte capslock-Nesehornet.
Livet mitt dreier seg for tiden om dette:

og at jeg og mannen snart får oss en valp. Jeg har endelig klart å komme inn i en slags «bare se, ikke kjøpe» modus hver gang jeg setter mine ben på jobb (bokhandelen på Litteraturhuset, for de av dere som ikke har fått dette med seg), og på lønningsdagen klarte jeg faktisk å styre unna alle steder som selger bøker. Til slutt var det Bodyshop som kidnappet meg og lommeboken. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke hikste da jeg skulle betale, men for alt jeg vet nøs jeg bare da hun sa totalprisen. We will never know.

Rett etter at jeg i dag hadde kjøpt gave til en i familien, vandret jeg inn på en 7/11 for å kjøpe noe drikke. Jeg nekter å si hvilken type drikke det var, bare at det er i familie med «kokosnøtt».
Selgeren så rart på meg og sa «Er du sikker på at du skal ha den?»
Jeg: «Ja, er det… galt?»
Selger: «Nei nei! Det er bare at den har en ganske spesiell smak…»
Jeg: «Men det er sånn jeg liker det, jeg er såpass spesiell selv.»
Selgeren valgte da å gå et steg bakover og bøyde seg en anelse fram: «Du har rett. Jeg bøyer meg i støvet.»

Hva har bloggleserene mine lært i dag da?
At hver gang de ser eller hører ordet «nesehorn», kommer de til å se/høre det i capslock.

NESEHORN

NESEHORNBALLETT

Sånn derpå

Planen var at jeg skulle skrive noe om hvordan det var å være med på boklanseringen til Kristian Bjørkelo, og hvordan det var å sitte i panelet og snakke om blogging. Men den planen kommer til å bli en anelse forskjøvet fordi jeg fikk i meg litt for mye alkohol i går og det eneste jeg husker fra arrangementet var at jeg ikke fikk puste (forkjølelse gjør deg alltid litt småuggen, særlig når du har en mikrofon plassert et sted i ansiktet som fanger opp alle lydene du lager. yay). Med mindre jeg plutselig begynner å blø neseblod (igjen) og ligger på gulvet de neste 48 timene, så kommer det noen bedre og lengre ord fra meg i morgen. Må bare kjenne at jeg lever først. Bilder og en slags oppsumering av hvordan det var i går, kan leses HER (WT Litteraturfestival). Ja, det er jeg som har skrevet teksten, høh.

Kjære Terry Pratchett

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

 

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

 

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

No story lives, unless someone wants to listen

(Oppdatering 13 juli: I etterkant av denne bloggposten ble jeg intervjuet hos Norgesglasset på NKR P1 den 12 juli. Om du tør å høre mine kraftige, rulle-Rer og gradvis mørke toneleie, gå HIT. Hepp hepp!)
____________________________________

1999:
Jeg var 11 år da det begynte. Pappa hadde lest en anmeldelse i Dagens Næringsliv (NB: jeg tok feil om BT, pappa kom med korrigering) om at en engelsk forfatterinne hadde blitt populær i England, med en historie om en liten gutt som viste seg å være en trollmann. Fordi jeg allerede var glad i å lese, bestemte pappa seg for å forhåndsbestille boken på biblioteket, og jeg var den første som fikk låne den. Jeg husker at jeg forelsket meg med en gang. Dette var historien om en gutt som var nesten like gammel som meg, som ikke hadde noen venner, men likevel skulle han bli noe stort.
Etter å ha lest ”Harry Potter og de vises stein”, fikk jeg mamma til å kjøpe og lese boken. Etterpå lånte jeg den til en jente i klassen, og jeg syntes å huske at hun likte det også. Men dette var første gangen jeg og mamma leste samme bok og likte den like godt.

Vår og høst 2000:
Jeg var 12 år når jeg skrev mitt første noe paniske brev, til rektor Humlesnurr og gjemte det bak en blomst i stuevinduet. For jeg tenkte, ”Tenk om… tenk om Rowling faktisk forteller noe som er sant, tenk om det er ekte, tenk om hun kan få Humlesnurr til å hente meg fra denne forferdelige skolen, og de forferdelige dagene i friminuttet? Tenk om”. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde lagt brevet der, jeg var for opptatt av å lese ”Harry Potter og fangen fra Azkaban” tre ganger på rad. Men jeg vet at mamma mest sannsynlig fant brevet, men jeg kommer aldri til å spørre henne om det. Ikke bare fordi det blir Hei-Flauhetsskala-Fra-Tiden-Jeg-Vil-Blokkere, men fordi jeg er en anelse sjokkert over hvor langt inn i denne trollmannsverden jeg stupte. Jeg var 12, nesten 13 år gammel, og trodde at det fantes en skole som het Galtvort selv om jeg visste at bøkene var fiksjon. Alt ble blandet sammen i et sammensurium (see what I did there?)  av ønsker.

2001:
Den 11 september 2001 var jeg med pappa på jobb og der leste jeg ferdig bok nummer fire. Etterpå kjøpte jeg en McToast hos McDonalds, hele tiden tenkte jeg på hvordan boken endte, og alt som skulle skje i de neste. Noen timer senere fikk jeg for første gang lov av pappa til å se den amerikanske såpeoperaen ”Passions” på TV2, og det var der jeg så nyhetsvarselet om at et angrep på USA hadde skjedd. Dette er det eneste jeg husker fra den dagen. Om det er fordi det var 11 september eller fordi det var den dagen jeg hadde lest ferdig bok nummer fire, vet jeg ikke. Men mens jeg ventet på bok nummer fem, leste jeg de tre første bøkene nok en gang, og diskuterte dem med mamma etterpå.

For tenk om. Tenk om det var ekte.

Jeg har aldri deltatt på en Harry Potter kinopremiere. Jeg har kun stått i kø for en Harry Potter bok 1 gang, og det var den aller siste, sammen med min venninne Gabby som delte min besettelse av bøkene. Det var i russetiden, og klokken 00:08 hadde jeg mitt eksemplar.

2003:
Jeg opplever å for første gang gråte av en bok. Jeg sitter på rommet mitt hos pappa, og gråter fordi jeg vet at Sirius nå skal dø. Jeg klarer ikke å legge boken fra meg, jeg må lese den ferdig, selv om det da betyr at jeg neste dag ikke har noe å lese på. På denne tiden har jeg internett, jeg har tilgang til internettforumer og det som finnes av fansider, men jeg har aldri meldt meg inn i noen. Jeg lurer på om jeg skal strikke et skjerf, men tenker at det er såpass mange andre i verden som gjør det.

2004:
Jeg vet at jeg skal bli forfatter på dette tidspunktet. Jeg har lest intervjuer med J.K Rowling, om hvordan hun alltid visste det, det var bare snakk om når. Det går opp for meg at dette gjelder meg også, jeg har alltid visst det, selv om jeg i en lengre periode ønsket å bli harpespiller, stepper, døvetolk og golfspiller. Men det er alltid litteratur jeg har kommet tilbake til. Jeg tenker på meg selv som 11 åring, og det går opp for meg i hvilken stor grad jeg bevisst har fortrengt barneskoleårene til fordel for lesing.

For tenk om.

2005:
Det er året jeg begynner å blogge. Eller, jeg starter i desember, men det er ”det” året likevel. Jeg merker at jeg irriterer meg over store deler av Harry Potter bøkene fordi det bare er de sist 200 sidene som er noe moro å lese. Da blir jeg sint på meg selv og føler meg som en dårlig fan. Men bøkene får meg fortsatt til å gråte, de får meg fortsatt til å se tilbake på mine egne Hermine historier jeg skrev for fire år siden på en gammel PC, og jeg drømmer fortsatt om å møte skuespillerne. Men dette året leser jeg alle de tidligere bøkene på engelsk, og jeg oppdager J.K Rowling sin stemme. I flere år har jeg vært forelsket i Torstein Bugge Høverstad sin oversettelse, men det er først i 2005 at jeg blir kjent med Rowling sine egne ord. Det går opp for meg at jeg i mitt hode alltid har lest ”Humleskurr” i stedet for Humlesnurr, og ved flere anledninger slår jeg meg selv i pannen med bøkene. Jeg oppdager Harry Potter på nytt når jeg leser de på engelsk, og fortsatt snakker jeg og mamma om dem. Sammen.

2007:
Gabby og jeg er i bokkø. Det er min første, og så langt eneste bokkø. Jeg har sett alle filmene som har blitt filmatisert, men bare 1 gang fordi jeg nekter å la dem ødelegge inntrykkene mine fra boken. Når jeg leste bøkene var alltid Draco en overvektig idiot, på samme måte som fetteren til Harry. Det var bare slik jeg så ham for meg. I ettertid når jeg så Draco på film, ble jeg irritert fordi jeg ble mer tiltrukket av den Onde Draco enn Harry, og følte meg som en smeltende klisjé. Før bokkøen, hadde jeg spurt min daværende forelskelse om han ville bli med. Han sa nei, og jeg visste at det ville aldri bli oss to. Det var nok like greit, siden han nå har blitt den Draco jeg hadde i hodet når jeg leste bøkene.

For tenk om.

7 juli 2011:
Mamma og jeg sitter og ser på livestream fra premieren på Harry Potter og dødstalismanene del 2 via Facebook. Når J.K Rowling, Emma Watson, Daniel Radcliff og Rupert Grint holder sine siste taler foran millioner av fans, gråter vi begge to. De gråter, vi gråter, verden gråter. Jeg tenker på at jeg aldri har vært på en premiere, og nå kommer jeg aldri til å ha muligheten heller. For det var alltid en ”neste film” og en ”neste bok”. Det var alltid en til. Nå er det ikke mer. Nå er det bare ”Twilight” filmene som gjenstår og det er ikke akkurat noen skjerf å strikke til de filmene/bøkene.
Det er øyeblikket for J.K Rowling. Hun sier, med tårer i øynene, at Galtvort vil alltid være Hjem for deg og meg, for oss alle. Det er en film igjen, og så er det over. Det er den eneste gangen jeg har vokst i takt med en romanfigur, at en romanfigur har fulgt meg gjennom barndommen og hjulpet meg til bli den jeg er i dag. Og det er jeg takknemmelig for.

Jeg var 19 år da det var over.

For tenk om.

Elle melle deg fortelle, skipet går ned

”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

I just dance the way I feel

Den tredje juni sto jeg i sikkerhetskontrollen til Gardemoen og hadde en fremmed dames hender plassert på puppene mine. Jeg spurte hvorfor hun måtte ta meg på puppene, var ikke det litt fyfy eheheh? Det var derfor hun måtte gjøre det, for bare timer før jeg hadde ankommet, var det to damer som hadde prøvd å smugle små skilpadder i BH-en sin. Akkura, sa jeg og lurte på hvorfor hun fortsatt tok meg på puppene. Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde på meg BH, så det var nok litt vanskelig for meg å smugle noe som helst. Selv om det føltes alt for lenge, varte grepet hennes i korte sekunder, og når jeg så på de mannlige sikkerhetsfolkene, tror jeg de koste seg. Jeg prøvde å være kul, men kvinnen som sa at maskinen hadde valgt meg som Tilfeldig sjekk trodde jeg var på gråten.

Problemet med å skrive om de seks dagene jeg var på besøk hos Maren, er at jeg hele tiden visste at jeg ville blogge om det. Når man vet hva man vil blogge, før man gjør det, blir det umiddelbart noe som ikke vil la seg gjøre. Et annet problem er at jeg har lært meg en lekse. Aldri dra på kortferie med nye sko. Aldri. Du tror du skal «gå dem inn»? Nei. Du går ikke med nye sko hele dagen, uten å få et par vannblemmer på kjøpet, noe som da gjør det umulig å tenke på annet enn at føttene prøver å begå selvmord. Jeg kommer herved med en offentlig beklagelse for alle, spesielt til Maren, for min konstante klaging og fokusering på føttene mine. Også for at jeg dro henne og Anders inn på en skobutikk (men Maren valgte skoene jeg kjøpte, noe som reddet meg resten av uken).

Etter alt å dømme var jeg heldig med været. I følge nettaviser er det nå vannkaos på østlandet, mens jeg opplevde å nesten svette ihjel og forsvinne ned i et sluk. I Oslo drikker man derfor ikke vanlig kaffe når det er sol, man drikker iskaffe. Det er også sushi OVER ALT (hører dere Bergen og Tromsø! OVER ALT!), og kinoer er det heller ingen mangel på. Jeg fikk se Colosseum, noe som gjorde meg så lykkelig at Maren syntes det var synd i den lille Bergenseren. Jeg er helt enig. Colosseum er jo der alle de største filmene vises, det er om denne kinoen det står om i nettavisene og hvor folk ligger i kø til Harry Potter (Noe de gjorde også. Den 1 juni kunne jeg og mine to venninner se at det ble satt opp telt ved inngangen til kinoen, og jeg var overbevist om at jentene snart ble intervjuet av Dagbladet. NRK var først ut.).

Jeg hadde aldri hørt om Wayne’s Coffee. Dette burde jeg nok, siden jeg fikk flere overraskede blikk når jeg sa at jeg ikke hadde hørt om dem. Jeg går ut i fra at Starbucks er like rundt hjørnet. Jeg har møtt familien til Maren, og forelsket meg i farmoren hennes og hørt historier om hva Maren gjorde som liten. Noen ville sagt at jeg burde fortelle disse historiene, men da ville jeg ikke vært en god venninne.

Den 1 juni var jeg også på besøk hos Juritzen Forlag. Jeg leser manus for dem, og nå for første gang leser jeg norske også (stor N eller liten n? Jeg klarer aldri å bestemme meg. Men takket være kommentarfeltet er det nå ordnet opp i). Jeg dro derfra med 5 bøker og to manus, og ante ikke hvordan jeg skulle få plass til alt sammen i den lille kofferten min. Men bøker er bøker, og man gjør det man må for å få dem med.

Takket være Maren, har jeg nå også tre sanger på konstant replay i hjernen min. Hun synger, skjønner dere, og når Maren synger er det vanskelig å ikke lytte fordi det er så fint. Den ene strofen er tittelen på denne posten: I just dance the way I feel. Historien om den gjorde meg paff, når Maren foralte at vokalisten tok selvmord på en festival etter at en jente i publikum hadde blitt skadet under en av deres opptredener. Hadde han latt være, ville han fått vite at jenten var frisk etter to dager. Den andre sangen (eller det er vel personen) jeg har på dilla, er Susanne Sundfør. Jeg har lite erfaring med henne, mest fordi jeg aldri har skjønt hva hun synger. Nå spiller WIMP henne konstant. Den siste er Emilie Autumn sin «Marry Me». Aldri hørt om damen, men Maren har nå åpnet en ny verden for meg. Sangen er som en roman, og teksten er jo til å dø av. Noe Emilie selv påpeker.

Så takk for fine dager, alle sammen.

En beklagelse

Ikke nok med at jeg førte dere bak lyset med «liv i påsken» og det bare ble 1 bloggpost, men nå er jeg såpass inne i eksamensperiode at bloggen risikerer å bli dekket av edderkopper. Jeg håper dere kan tilgi meg. Vi sees plutselig.

 

DFTBA.

Et sivilisert sykkelsamfunn

De kom litt brått på, men etter noen svinger var jeg mer enn forberedt på å se fire-fem syklende menn i tynne fargerike kondomdresser som nektet å sykle på fortauet. Først trodde jeg det var tilfeldigheter som gjorde at det tok ca 4 minutter før en ny patrulje med sykleglade menn kom farende forbi oss. Men så kom mønsteret. Eller tankegang for Den Frustrerte:

(Digresjon: Jeg og Frode har nettopp kommet tilbake til Bergen for påskeferien, og jeg gikk inn i en slags mental sjokktilstand når jeg så at det grønne gresset og de bare veiene. Og ikke minst, når jeg kjente pollenet forføre nesen min ((eller: hypokonderen inni meg våknet opp fra vinterdvalen). Det var pokker meg SOL i Bergen. Jeg har sett sol i Tromsø også, men å kjenne+se solen etter vinterhelvete i Tromsø – var jeg regelrett målløs.)

Alle syklistene var menn, som etter alt å dømme var/er/har nettopp kommet i en slags midtlivskrise, og jeg mistenker de forbereder seg til å se på Tour De France (kan noen bekrefte dette?). Flesteparten av dem kjørte enten rett ved siden av fortauet (sarkasmealarm: som var tomt for biler, overraskende nok), så Frode måtte manøvrere bilen i en liten bue. Jeg vet at når syklister er på veien så er de en form for kjøretøy også, men når det er et tomt og ikke-hullete fortau ved siden av dem, laget for de som går og sykler, ja da syntes jeg de kan sykle der. Heldigvis var det noen få som skjønte tegningen med fortauet (dere er bra, altså), men jeg var likevel helt forfjamset over mengden med syklister OVER ALT. Den Frustrerte (meg) la merke til at det var ikke bare kondomdress og de rare pilspissene (hjelm?) de hadde på seg, men også at det bare var jevnaldrende menn. Konklusjonen min var derfor at de nettopp hadde våknet fra vinterdvalen. Totalt så jeg tre kvinner, men hvem vet, kanskje det var androgyne menn. Jeg vil gjerne at du klikker deg inn HER for å få et litt festligere syn på saken også.

Så mine damer og yngre jenter, når dere er ute og kjører/går/tar en walk of shame klokken tolv på en onsdag, og får øye på puljer med kondomdresser på sykler: ja, da vet dere at høsten har startet. Neste gang skal vi (kan vi) ta for oss hvordan Elisabeth Iskrem prøver å takle å være sammen med nevøen sin i påsken, mens hennes egen biologiske klokken går amok nok en gang.

Fred ut.

høstlepper?
Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress