Det hersens russekortet


May begynte!

Forøvrig, jeg har bestemt meg for å selge billetten min til Kongeparken i Stavanger, Mai 2007. Det sier noe når den eneste i gjengen som egentlig ikke har det spor lyst til dra er den eneste som faktisk får billett. Så, hvis du kjenner noen som er på jakt etter billett eller er du selv, så ta kontakt via mail. Selges til høystbedende høystbudende.

elisabethic@gmail.com

Takk til Tolkien

Da Elisabeth reiste til Finland en tur, lovte eg (Silje) å skrive en liten gjesteblogg (noe eg ikkje har hatt tid til de siste dagene, men som kommer nå). Og må si at det er en ære å være gjesteblogger her, og å kunne skrive om noe som betyr mye for meg :)

Av alle eg har å takke, er J.R.R. Tolkien blant dem som fortjener det mest. Rart å tenke på hvor annerledes livet mitt hadde vært, viss ikkje det hadde vært for ham…

Hele eventyret begynte med at eg som liten (i hvert fall litt mindre) jente såg «Ringenes Herre: Ringens Brorskap» på kino. La meg si det sånn at eg aldri har vært den samme siden eg gikk inn i den kinosalen (bare spør vennene mine på skolen, som rister på hode når eg går rundt i kappen min). Filmen tente en gnist i meg, som utviklet seg til en flamme, men siden filmen ga meg flere spørsmål enn svar, gikk eg rett til min nærmeste medsammensvorne: Biblioteket

Alltid har eg elsket å lese (en kjærlighet eg deler med min kjære Elisabeth), og alle på Nesttun Bibliotek kjenner meg godt. Hvor mange timer eg har brukt der fordypt i bøker er ikkje godt å si, men lykkelige har de vært alle som en :) Her dro eg altså for å finne svar, og kom hjem med en gedigen bok under armen.. «Ringenes Herre»… Bare navnet får meg til å smile :) Tolkiens verden omfavnet meg, der eg søkte tilflukt mellom mennesker, alver og orker i Midgard. Det var nytelse og ektefølt spenning og glede når eg leste.. Eg følte meg faktisk hjemme i boken, enn hvor rart det høres ut.. Den ble et tilfluktssted for meg, en verden eg endelig forstod.. En verden eg lengtet til… Og fremdeles gjør :)

Etter dette kastet meg gladelig over både «Silmarillion» og «Hobbiten», etter hvert også på engelsk (og filmene ble sett igjen og igjen).. Eg ble bare mer og mer oppslukt av hele Tolkien-universet og ville finne ut mer, så søken gikk til internett.. Og der fant eg siden som for alltid vil ha en plass i hjertet mitt: www.tolkiens.net Ikkje bare fant eg der massevis av info (de hadde tilogmed alvisk-kurs, til min store glede), men også et forum med massevis av sånne som meg :D September 2004 ble eg medlem, under det selvlagde alviske navnet Laurëa Hènondo (nå kan dere lure på hva det betyr ja) og tiden etter har vært den lykkeligste i mitt liv :) Her kunne eg diskutere alt om Ringenes Herre med likesinnede, uten å få rare blikk, men også andre ting som musikk, film og fantasy-litteratur generelt. Etter hvert fikk eg meg flere gode (kappekledde) venner der, men ikkje bare det.. Fant også min kjæreste, mitt livs kjærlighet, her på forumet :) Han var den første eg sendte pm (private message) til på forumet, og gudene må vite hvor ofte eg i ettertid har taket skjebnen for at eg gjorde akkurat det.. vi er så like at det er skummelt, og har det så fint sammen.. han er lyset i livet mitt, den eg elsker.. og denne fantastiske kjærligheten kan eg også takke Tolkien for :)

Anno i dag, 2006, er eg fortsatt Ringenes Herre-fan til gangs, og tror nok at eg kommer til å være det resten av livet :) Sommeren ble brukt til å delta på ALEP (A Long Expected Party), som er en samling av Tolkienfans fra hele Norge (og to dansker). Vi bodde uti skogen i telt (utenfor Kongsvinger) gikk kledd i Ringenes Herre-inspirerte klær (kapper :D), hadde Ringenes Herre inspirerte kurs (alvisk :D), midnattsdans (med levende musikk), historie-time om kvelden, kavalerioppvisning, bading i iskalde vann og besøk av Ted Nasmith (en av Ringenes Herre illustratørene for de som ikkje visste) som hadde både foredrag og konsert! :D.. Har så utrolig mange fine minner fra ALEP, ble kjent med nye folk, og kjæresten min var der :)… stemninger der var helt fantastisk.. alle hadde noe til felles, alle var hyggelige.. var som et eget lite samfunn i Midgard, akkurat som eg hadde drømt om :)

Så kan noe av det eg kan takke kjære Tolkien for er:

-Takk for fantastiske bøker
-Takk for leserglede og et fantastisk univers for oss fantasy-elskere
-Takk for alvisk-kunnskaper
-Takk for et forum med folk eg føler samhørlighet med
-Takk for at du førte meg til min elskede
-Takk for at du har gjort livet mitt vidunderlig :)

Massevis av klemmer fra Silje ;)

Oslo de la togelure

Da er jeg i Asker hos kusine og familie. Katten er heldigvis ikke her for da hadde jeg fått allergisk noia. Pappa er dehydrert etter 7 timer på tog, mens jeg er lykkelig fordi jeg satt ved siden av en kjekk kar som jeg delte sjokolade med. Farmor er lystig i gang med «Husker du når du sovnet og…» med onkel som selvsagt ikke husker.I morgen er det tidlig fly til Helsinki. Huff, jeg kjeder meg. Jeg vurderer å bombadere Kristine og Marie med tekstmeldinger i morgen når jeg vet de sitter i time, bare på pur faen. Høh høh.

Tudelu!

Dilemma del 2

Nytt dilemma. Jeg fikk billett til Kongeparken. 855 forbanna kroner. Men det har ikke resten av vennegjengen min. OG DET BLE UTSOLGT DAGEN ETTER AT JEG KJØPTE. Fæææn heller. Hvis ingen av de får kjøpt billetter før Mai, kommer jeg til å selge min billett faderlig fort (trenger pengene).

Grrr. Og jeg som egentlig kun drar fordi venninne mine skulle dra.

Nå er jeg så irritert at jeg ikke vil ha kaffe engang.

Neste stopp overgangsalderen?

Etter at jeg fylte 18 år og alt maset om hvordan det føles bla bla bla å være myndig har gitt seg, har jeg merket meg så smått en indre forandring som har skjedd.

1. En ettermiddagshvil er veldig behagelig for kropp og sjel.

2. Overlever ikke uten minst 4 kopper kaffe og 1 kopp te daglig.

3. Har system i rotet.

4. Tør ikke gå over veien når onde ungdommer er bak rattet.

5. Jonas Gahr-Støre er bittelittegranne søt.

6. Har begynt å le hver gang jeg hører nynorsk.

7. De gangene jeg har turt å sette meg bak rattet, synker jeg liksom ned, og ser ut som en pensjonist fra Florida. Hår og knokler er synlig. Og blinklyset står konstant på. Stoler ikke på mine egne føtter.

8. Stemmen til Morgan Freeman gir meg gåsehud pluss pluss.

9. Blir nostalgisk når jeg ser en liten blond jente med briller og bok.

10. Har vondt i ryggen.

Det er offisielt. Jeg er gammel. 

Den store bloggforbannelsen


 
Hun har nettopp begynt å blogge, og allerede mener hun den er en forbannelse. Tsk Tsk.

Begynnelsen på en roman starter alltid i notatboken

Bokhandler er mitt Mekka. Min matbutikk, mitt sted, mitt Paradis og Edens Hage. Jeg kan uten problem tilbringe 4 timer i strekk vandrende rundt i bokhandelen, stryke bokomslag, lukte i bøkene, se på coveret, vandre blant reolene og rett og slett smålese på hva som enn treffer fingertuppene mine. Jeg håper at jeg kommer til å få svar fra de bokhandlene jeg sendte inn min CV til forrige uke, en gang i framtiden, for jeg er overbevist om at jeg kommer til å bli ”Månedens Ansatte” etter en stund. Nå overdriver jeg nok ganske mye, men du skjønner poenget.

Og nå har det seg slik at Kaffebønnen har begynt å skrive på romanen igjen. Dette er ikke romanen jeg sendte inn til Gyldendal vel og merke. Den klarer jeg ikke å lese akkurat nå, rett og slett fordi jeg er lei ordene og trenger en pause. Kanskje om noen år, når jeg er med moden og har skrevet ferdig den romanen jeg skriver på nå, kan jeg ta en titt på det amatørverket det er, og virkelig gremmes over mine mange patetiske prøvelser på å være proff ved første forsøk.

Men før den tid begynner jeg på nytt. Med blanke ark og fargestifter, som skal skinne og dampe av ”En ny start”. Og da trenger man notatbok og blyant.
Nå snakker jeg ekte vare. Ikke disse hard-cover bøkene som faller sammen og går i oppløsning etter litt bøy og tøy. Åhneidu!

I en årrekke nå, har jeg brukt Moleskine. Disse notatbøkene har noe magisk over seg. De besitter en kraft i sitt svarte skinn, de har en magisk aura over seg når man stryker fingrene over de blanke, glatte sidene, og man kan nærmest føle trangen der og da til å skrive i den. Man bare må, det er umulig å la være. Jeg har over årene kjøpt ca 7 Moleskin bøker. Alle skrevet fra perm til perm, side opp og side ned. Og nå skal jeg kjøpe meg enda en. For når man skriver roman, må man en magisk notatbok som du kan trykke mot ditt bryst og nærmest føle at den er din sjelevenn til døden, ja, du tar den med deg overalt. Moleskin er rett og slett verdens beste notatbok, og når jeg står foran hyllen med notatbøker, suger jeg til meg energien Moleskin utgir, lar fingrene mine løpe over dem før jeg lukker øynene og drar ut den boken som kommer til å være min andre halvdel det kommende året.

Og så finner jeg den perfekte pennen, som limer seg fast mellom tommel, pekefinger og langefinger, sklir på plass og nesten helt på egenhånd begynner den å fylle den nye notatboken med romanideer og små notater.

Endelig kan jeg begynne igjen.

Boksnadder: Terry Pratchett

(denne posten blir også postet på Leseglede)

I disse dager er Terry Pratchett nok en gang klar med en ny bok i sin fantastiske Discworld serie, og jeg har store planer om å campe utenfor bokhandelen med telt og sovepose for å være førstemann til å få et eksemplar av boken hans. Selvfølgelig vet jeg at det er ingen problem for meg å kjøpe boken når den kommer, men jeg ønsker å vise hele Bergens befolking at jeg er trofast mot mitt idol. Selvfølgelig kommer jeg ikke til å campe utenfor bokhandelen, men jeg har veldig lyst. Men jeg har selvfølgelig forhåndsbestilt mitt eksemplar fra Play.com allerede.

La oss si at du har hørt om Terry Pratchett, men at du egentlig ikke aner hvem fyren er. Eller at du ikke har den fjerneste anelse om hvem jeg snakker om. La oss heller si at du lider av den samme vrangforestillingen som mine «venner» gjorde: at Terry Pratchett er en… kvinne. Ja, det er sant, mine venninner har trodd at Terry er en kvinne. Jeg skjemmes over å kjenne dem.

<— Ikke akkurat en kvinne… Mer til poenget. Jeg oppdaget Terry Pratchett da jeg begynte på ungdomsskolen, etter å ha funnet ett slags brev fra en tidligere elev på skolen i vinduskarmen som oppmuntret meg til å lese bøker av Terry gjennom mine ungdomskoleår.


Serien om Skiveverdenen (Discworld), et humoristisk fantasyverk som
parodierer alt mellom himmel og jord, består av over 30 bøker. Skiveverdenen er
en flat, pizzaformet planet som roterer på ryggene til fire gigantiske elefanter
som går rundt på ryggen til den enorme skilpadden A’Tuin, som igjen svømmer
gjennom verdensrommet. Emner som har blitt parodiert i serien inkluderer science
fiction- og fantasyfigurer, filmer av Ingmar Bergman, Australia, filmproduksjon,
aviser, rock, religion, filosofi (stort sett gresk), egyptisk historie,
fagforeninger, monarki og så videre.

Discworld er en serie med over 30
bøker forfattet av Terry Pratchett med handling plassert til Skiveverdenen.
Siden starten med The Colour of Magic i 1983 har serien nådd stadig nye høyder
og generert andre relaterte verk som musikk inspirert av serien og
tilretteleggning for tegnefilm og teater. Nye utgivelser av bøker om
Skiveverdenen havner ofte på toppen av The Sunday Times’ liste over bestselgende
bøker, noe som har gjort Pratchett til den mestselgende britiske forfatter på
90-tallet (han har senere blitt forbigått av J. K. Rowling). Bøkene om
Skiveverdenen har også vunnet prestisjetunge titler som Prometheus Award og
Carnegie Medal. I BBCs Big Read list kan man finne fire Skiveverden-bøker på
topp 100 og hele fjorten blant de 200 mest likte bøker..

(Kilde,
Wikipedia;
her
og der)


Uten Terry Pratchett ville min humor vært tørrpinn. Uten ham ville jeg ikke en gang eid lysten til å skrive roman eller å bli forfatter. Jeg ville ikke hatt humoristisk sans what-so-ever. Mannen er mitt idol, min Gud, min mentor innen romanskriving, og jeg ville solgt min egen mor hvis det betydde at jeg kunne få skrive en bok med fyren. Hvis du tenker deg skikkelig godt om nå, så løper du til nærmeste Norli bokhandel og camper utenfor du også.

Virkelige mennesker?

Jeg har en tendens til å oppføre meg som en knisende, sjenert og ekstremt forvirret liten fjortis i nærheten av forfattere jeg beunderer, og det at de fleste av dem er medlem av Forfatterbloggen gjør at pulsåren min banker fortere enn vanlig. Vesle Elisabeth har møtt noen genier i sin unge levetid, og hver eneste gang har jeg begynt å svette i håndflatene, puste fortere og rødme som en tomat hver gang jeg har nærmet meg noen steg mot vedkommende (som sitter ved ett bord, med bok og penn, og ser veldig proff ut).

Jeg oppfører meg som om jeg er hodestups forelsket, svever stille i bakgrunnen, rundt og rundt personen, kaster nervøse blikk mot vedkommende og går muligens noen steg nærmere. Inni hodet mitt har jeg allsang med mange av mine alter-ego, som psyker meg opp og prøver å få bena mine til å gå i retrett mot min «avstandsforelskelse». Til slutt klarer endelig å ta til motet, vandrer bort til forfatteren og smiler nervøst. «Åhherregudsvartegududgudåherreherreherre» er stort sett det eneste i hodet på meg, samt at jeg har en sterk trang til å ønske å bli bestevenn med vedkommende.

Stort sett ønsker jeg å fortelle ham/henne at jeg selv har skrevet bok, at jeg SKAL bli forfatter, at jeg elsker alt han/hun har skrevet, at jeg alltid har lurt på hvordan han/henne skriver, hvilke skrivemetoder de bruker/hvilke situasjoner de skriver best i etc etc, men det skjer ikke.

Jeg sier ikke noe som helst. Den vesle kaffebønnen står og tripper med bena foran ett av sine mange idoler og stirrer storøyd mens hun med en skjelvende stemmer spør om autgrafen, samt at hun virkelig liker bøkene til forfatteren, spesiellt den om tja, la oss si, den syngende geita.

Forfatteren er jo rene engelen, smiler beroligende til meg og signerer det lille papiret jeg har rakt fram, spør kanskje om navnet mitt før jeg så får lappen tilbake og stirrer på den som om jeg nettopp har sett Gud. Som oftest er det umulig å skjønne hva det står på lappen, det er skriblet to lange ord i typisk lege signatur, men hvis jeg myser med øynene klarer jeg å skimte navnetrekkene.

Så går jeg i tre til fire dager og tenker på alt jeg kunne ha sagt. Jeg tenker på alt jeg ikke sa og hvordan jeg burde ha oppført meg. Etter dette kommer skyldfølelesen over at jeg har oppført meg som en jente som tilber disse… Kjendisene… som jeg støtt og stadig påpeker ovenfor venner er HELT VANELIGE MENNESKER. Men når jeg først står ansikt til ansikt med en person som har skevet ord som jeg aldri klarer å skrive selv (bare det at vedkommende har gitt ut bok er nok til at jeg legger min elsk på vedkommende, men det er en annen sak), blir jeg til den jenta jeg forakter. Menneske eller Forfatter, Vanlig Menneske eller Kjendis, har du skrevet en bok som jeg har lest, kommer jeg mest sansynlig til å bli forelsket i deg.

Du er herved advart.

Ju hæd tu bi ther

Det skjer nå og da at jeg og mine venninner tar støynivået på skolen til nye høyder. I dag satt vi i kantinen og prøvde å finne ut hvem det var Herr G.S.S lignet på fordi han hadde kledt halvveis opp som en slags wannabe Boyzone.

Kristine satt og trippet med bena, oiet og uuet, viftet med hendene mens arkivet inni hodet hennes desperat prøvde å finne ut hvilken kjendis det var duden lignet på. Marie satt og mumset på noe spiselig, Elizabeth satt med trutemunn og vagget en anelse, hennes indre Google iherdig i gang med å finne navnet. Jeg satt og stirret stivt framfor meg, for ved bordet bak meg hadde überdusten og min første forelskelse som jeg har foraktet helt siden 10 klasse (han knuste hjertet mitt raskt og effektivt), dukket opp på besøk. Han var enda verre kledd enn hva han var som russ i fjor, og minnet meg nå om en fortsoppet gullerot. Tanken på steroider og et par tonn hårgéle var printet inn i hjernen min og jeg hadde mistet fullstendig matlysten på pasta etter at jeg registrerte Herr Joker spankulere egosentrisk inn på skolen. Marie sluttet plutselig å mumse før hun rolig begynte å si; ”Justin Ti –”

Elizabeth, Jeg og Kristine pekte plutselig på henne og skrek ”JA!!!!!!!!!!!!!!!” og hoppet på stedet. All snakk opphørte i kantinen, og ALLE (med det mener jeg ALLE, som i at alle folk rundt oss, fra alle bord og garderober) stirret sjokkert på oss. Jeg og Kristine var sammenbøyd over bordet, hold oss for magen og knep øynene sammen fordi vi gråt av latter, Elizabeth var blitt rød i ansiktet og var lettere henslengt på siden av bordet, mens hun viftet halvkvalt med hånden i luften. Jeg prøvde forsiktig å snu meg og kunne med en viss skrekk og gru registrere at flere stirret på oss. Jeg hold hånden min foran munnen, i frykt for å brøle av latter, og skjøv bestemt unna Is kaffen jeg hadde drukket på de siste minuttene (kaffen har skylda, ting som vanligvis ikke er morsomme blir plutselig Monty Python.).

Marie snudde hodet mot meg og sa ”Dette blir det blogg av.” og jeg nikket ivrig med hodet, ”Herregud ja,” sa jeg, og la til i mitt eget lille sinn ”Lurer på hvem av oss som får flest kommentarer….”

Marie, er du klar? 

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress