– Hallo?

– Hei! Mitt navn er *shamaladingdong* og ringer fra Netcom! Har du noen minutter til overs?

– Jeg har mange minutter, hvor mange vil du ha?

– Ti minutter?

– Ok.

– Flott! Vi ringer til alle som har vært trofaste kunder hos oss i over fire år, og jeg ser her at du har vært hos oss i fem! Dette vil vi gjerne takke deg for, og lurer på om du kunne tenke deg å motta sekshundre kroner fra oss?

– At det var? *her går jeg inn i en slags ‘apatisk-student-tilstand’*

– Hvis du fortsetter å være kunde hos oss i  tolv måneder til, så vil vi gjerne gi deg sekshundre kroner, som du ikke skal betale for, på din faktura! (NB. Vedkommende snakket såpass ivrig i frykt for at jeg skulle legge på, så utropstegnene fløy) Så du mottar ikke faktura fra oss før ETTER at du har brukt de sekshundre kronene vi har satt inn på abonnementet ditt, og da begynner du fakturaen din nytt igjen, altså ikke fra sekshundre.

– JA! Jatakk. Veldig gjerne. Ja.

*diverse fram og tilbake hvor jeg sier «Ja» flere ganger for å bekrefte avtalen*

– Da kommer jeg til å sende deg en essemess som du må bekrefte, og så har du sekshundre kroner som du kan bruke opp i din egen hastighet.

– Hastighet? Den var ny. Men hurra! Nå føler jeg meg litt rik.

– Du er student?

– Gratulerer med dagen.

– Tusen takk, håper du likte minuttene.

– Det gjorde jeg. Netcom takker deg, god helg!

Vi avslutter samtalen.

«Fortell meg noe om deg selv da,» sa han i andre enden. Det skjer av og til at han spør meg om dette, og for hver gang vet jeg aldri hva jeg skal si. 

«Ehm.. jeg liker at håret mitt er kort, for da ser jeg eldre ut….?» prøvde jeg. 

«Skal jeg fortelle deg noe?» spurte Mr B.

«Ja.»

«Jeg liker best når du har langt hår, og tatt det litt sånn bakover, sånn at det er borte fra ansiktet. Og skjørt, jeg vil at du skal ha skjørt.»

«Da skal jeg la håret vokse ut, til neste gang. Og vet du hva? Jeg skal la håret bli blondt igjen.» Å si dette var ganske stort, mye fordi jeg ikke liker meg selv som naturlig blondine. 

«Det er bra, jeg vil gjerne ha sex med en blondine også.»

«Selvfølgelig. Nå er det din tur, fortell meg noe om deg selv som jeg ikke vet om.» 

«Det kan bli et problem,» sa Mr B via skypetelefonen sin «du kjenner meg bedre enn noen andre, du kjenner meg bedre enn meg selv også.»

Av og til (ganske ofte) har jeg herlige telefonsamtaler. Som oftest er dette med en telefonselger, men det ser ut til at de ikke er glad i meg lenger, for nå er det stort sett bare en håndfull venner pluss mamma og pappa som ringer meg. Men av og til er det glade dager og gosj’a’meg tilstander, nok til at jeg fryder meg i et par timer.

Meg: «Kanskje, jeg vet ik…»

Han/Henne (HH): «Wuuhuu! Virkelig? Yay!»

Meg: «Nei, jeg sa kanskje, jeg vet ikke om…»

HH: «Du sa det kan skje! Du sa det! Jeg hørte det!»

Meg: «Nei! Bare fordi det er to ord satt sammen betyr det ikke at du-«

HH: «Jodetgjørdet! Du sa det kan skje! Så, når skal vi bygge legoslott?»

Meg: «Barnerumpe! Jeg vet ikke når og jeg sier hverken ja eller nei. Som jente er det umulig for meg å si Ja i dag når jeg faktisk kan si Nei i morgen, og Vet Ikke på lørdag. Ærlig talt.»

HH: «Så når kommer du?»

Meg: «NEI!»

HH: «Hvorfor ikke?»

Meg: «Jeg er i Hagesund i helgen.»

HH: «So? Kom neste uke.»

Meg: «Lego?!?!»

HH: «Ja. Jeg skal til og med la deg bygge din egen kaffesjappe.»

Meg: «……»

HH: «Hæ?»

Meg: «Ok.»

– Hei! Det er fra mmi her, Elisabeth Iskrem? Er du opptatt for øyeblikket?

– Ehm. Ja… og ja, egentlig.

– Så du har ikke tid til å svare på noen spørsmål?

– Joda. Det har jeg.

– Så fint! Hvor gammel er du?

– Nitten.

– Er du gift og, eller har du barn?

– … øh… altså…. eh….

– Er du?

– Ja.

– I såfall hvor mange barn har du?

– Har du noen sånne alternativ?

– Et øyeblikk… har du to –

– Ja!

– Ok. Har du og din partner en felles –

– Øhm… kan du skynde deg litt? Sitter og maler her. Kan du hoppe ned til sånn nesten slutten?

– Jada. *pause*.. hm– vil du vinne en reise til Kreta?

– Ja.

– Kan vi sende deg en bok med spørsmål og så kan du bli en av –

-Jajajaja, send i vei! Ja. Ja på alt. Ja.

– På alt?

– Ja.

– Ok. Email?

– *sier email* og avslutter samtalen.

Elev ved siden av meg spør: Hva var det?

Jeg svarer: Jeg har to barn og er gift.

Elev: Jøss, håper noen ringer meg og snart.

Hør her, husker du de gangene på skolen da du vanket med DIN gjeng, dine folk og dine faste venner? Du fant vennene dine tidlig. Det startet på ungdomsskolen og etterhvert gikk du videre til videregående hvor du raskt fikk enda en gruppe som du var med hver eneste dag.

Det som den siste tiden har gått opp for meg er at jeg mer enn noensinne er på mine egne ben. Jeg har selvfølgelig mine venninner som jeg trives best å være med, men det er variert fra dag til dag. Det forandrer seg iløpet av timer og det er virkelig ikke det samme som å være med mine venner fra Videregående. For det er der selve ordet Vennskap får en betydning, du finner deg selv i løpet av tre år, du vokser fra å være en førdømrades sjitunge til å bli en snasn naiv ung fjott. Alt dette skjer egentlig de 6 månedene med sommerferie totalt i løpet av Videregående, men vi ser jo ut som helt nye mennesker når vi kommer tilbake!

Her på Folkehøgskolen er jeg mye for meg selv. Ikke «Jeeezez for en einstøing!» men mer «jeg syns det er litt fint jeg,». Jo mer jeg går omkring på skolen, fra skolebygg til internat, rom til rom – jeg tenker så mye mer (åhherregud, ARMAGEDDON!!!!) og siden jeg føler meg veldig skjermet fra sivilisasjonen blir det så viktig for meg å ha et mål, å følge med på det lille som skjer (her), være positiv og for GUDS skyld; ikke yppe til å få uvenner.

I løpet av den siste uken har jeg tatt en slags bolig i det lille telefonrommet som står ved siden av vanndispenseren; døren har samme trefarge som veggen, og man legger nesten ikke merke til at det er noe rom der i det hele tatt. Man ser det man vil se. Så jeg sitter der inne på benken, skriver i moleskine boken min mens jeg lytter på musikk og det er så spennende å tenke på at nå går folk forbi meg rett utenfor uten å ane at jeg er her. Jeg merker at jeg vokser opp, og det føles så naturlig. Jeg trodde at det skulle skremme meg men tvert i mot, jeg liker det.

ps: Til Binka

Melodi: Austin Powers main theme.

Elisabeth ser på «Black Books» når mobilen ringer. Skjult nummer. Hmmhm.

Meg: *synger*: Rooooom serviiiiiice!
Selger: Hæ? Hallo?
Meg: Ja?
Selger *noget usikker*: Snakker jeg med Elisabeth Ice Cream?
Meg: Korrekt, hva kan jeg hjelpe deg med?
Selger: Er du over atten?
Meg: Jeg har ikke bestilt noe!
Selger *enda mer usikker*: Eh… jeg ringer fra MMI og –
Meg: MMI! Så KOSELIG! Jeg kjeder vettet av meg, kjøra på! Lys opp min tunnel med smørbrød og kanoner, jeg har goooood tid!
Selger: … jeg lurte på om du hadde femten minutter til å svare på noen spørsmål angående dine tv vaner?
Meg: Vent litt. *roper* HEY! DO NOT TOUCH THAT! I CONTROL SANDWICH MONKEY! *kvittrer* Helleeeuuu?
Selger: Eh… Hvilke-
Meg *avbryter*: YES YES!
Selger: Hva?
Meg: Sorry, jeg glemte deg. Jeg vil gjerne ha en med soltørket tomat, serrano-skinke og roccola. Kort. nr 35. Hadeeee. *legger på*

Folk nå til dags ass.

May-Linn er verdens beste til å sende sms. I løpet av uken har vi hatt noen fantastiske essemess-samtaler, hvor vi har funnet ut at Hägen–Dazs er orgasme på boks, at vi begge skal bli britiske når vi blir voksen men ikke chav britisk – POSH britisk, at vi satser på å drikke oss full etter at vi har vært på Shakespeare and company for så å snøvle inn på Louvre i sommerferien hvis vi klarer å reise på Interrail og at vi begge skal selge sengene våres fordi vi trenger pengene. Men i går fikk jeg verdens beste melding som gjorde meg skikkelig glad:

Jeg har funnet verdens beste sjokolade som i tillegg er sunn: Belvita! Og en ganske god kaffe-versjon på 7/11: macchiato med sukker og kanel. Og så har jeg funnet en ny hårfarge jeg skal ha og seng. Det er fruktbare tider!

Ikke bare er den koselig, men man får nyttig info også! Sunn sjokolade og KAFFE.

Fantastisk <3.

«Hei hå gamle grukk, står til? Din favoritt-Elisabeth her!»

Jeg var i ypperlig humør. Cookiedeigen hadde gått til hodet på meg og gløggen var fortsatt frisk i blodomløpet. Så jeg bestemte meg for å slå av en prat med min biblioteksvenn via telefon (som jeg aldri har truffet, vi møttes via en sånn litteraturside for fire år siden og har meningsløse telefonsamtaler når det passer oss. Enten det eller hysteriske SMSer om alt fra Ari Behn til kakao. Alle burde ha en slik venn).

«Vettuva, det kom nettopp en trikk rett forbi vinduet her, i en sånn hurtigående tøff-tøff og alt bare rister. Hører du stemmen min? Hele meg rister!»

«Det flakser og går borti Oslo, eller hur?»

«Vil nå ikke si det, prøver å holde meg i ro. Så hva skyldes den æren av å høre stemmen til min favoritt-iskrem? Lenge sia sist!»

«Jeg hadde samfunnsfag-tentamen i dag. Frykter det gikk rett til sykeleiet. Jeg trenger trøst. Hulk hulk.»

«Awww, søte Elisabeth, opp mer overleppen! Tut-tut!»

«Tut-tut?»

«Ja? Lærte det for noen uker tilbake, liksom ‘Tut-tut-jeg-brisker-med-fjærene-og-lufter-mitt-bryst-i-støtte-til-deg-tut-tut’. Skjønner?»

«Må du slutte å vrøvle. Jeg trenger støtte mann, ikke grautskallepiss! Tentamen! Hjælp! Hva gjorde du for å overleve?»

«Jeg sov meg gjennom det meste av Gymnaset. Og juksa så busta fauk.»

«Nå ødelegger du.»

«Hoisann, ikke meningen, skal jeg sende deg en sånn – OI! Enda en trikk! Hør!»

Her flytter biblioteksvenn telefonen mot vinduet og jeg føler mine øreflipper flakse.

«Hørte du? Hørte du?»

«HULK!!!»

«Aww, Beth da, hvordan gikk det? Hvor mange sider skrev du?»

«To sider….»

«Sow? Du skrev fire sider på særemne og fikk fire pluss, da kan det jo hende du får tre nå?»

«Siden når begynte du å hoppe i karakterburet?»

«Vil du ha støtte eller ikke? Den kommer ikke på sølvfat vettu.»

«…»

«Hvasa?»

«Ikkeno…»

«Elisaaaaabbbeeeth?»

«Hei hå?»

«Skal jeg sende deg en tidlig julegave?»

«Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa, men nå må jeg legge på, mamma ringer. Hadebra dude! Snakkes snart?»

«Okidoki, jeg må lufte hunden. Ringer deg når jeg har sendt julegaven og har roet meg ned etter å ha kjeftet på postfolka. Hadebra kaffebønne!»

«Hejdå.»
Klikk.

Sms prat med pappa.

Pappa:

«OjOj. Jeg holder fortsatt på med Sound of M. En gullgruve for en tilårskommen romantisk kinoelsker m hang til quiz:-D Og så lang DVDen er….« Siste settning er et bevis på yr glede. Pappa fikk som nevnt «Sound of Music» av meg til bursdagen.

Jeg:

«Skjønner du hvor glad jeg er i pappen min nå?»

Pappa:

«Å. Jeg har alltid satt stor pris på at vi har et godt forhold. (Når og hvor vil du til syden neste sommer?)»

Gir man sin far de rette gavene kommer fordelene flygende mot en!

SMS fra pappa:

Jeg ble litt paff av denne plutselige tekstmeldingen fra Store Mythos, og sendte tilbake ett lite «Hva?». Mamma sa i mellmomtiden at det visstnok er et kjent ordtrykk. Aldri hørt før.

Så kom svaret:

Så var mobilhælvete igang og nå har jeg nesten ikke penger på kortet fordi pappa savner meg. Jeg har verdens beste pappa, det er jeg sikker på.