Det blir ingen aktivitet på bloggen før neste helg, grunnet eksamenslesing og muntlig høring. Jeg er tilbake med nok bloggstoff ca 25 april. Og så forsvinner jeg igjen, hele mai. Fordi DA er det eksamen, og da kan det hende at jeg trenger en gjesteblogger. Hvis du er interessert, ta kontakt. Mailen finner du i margen til høyre, eller på «Om meg».

Jeg skal jo bli bibliotekar. Jeg har lyst til å lære meg å ordne i dokumenter, fikse arkiver hvor arkene er i uorden og mest av alt: vandre rundt i et stort bibliotek og ordne bøkene alfabetisk mens jeg samtidig ordner lånekort til stakkarslige sjeler. Det er det jeg vil.

Så langt tror jeg det går som planlagt. Jeg gjør mitt beste for å lære og å forstå naturfag, pugger alt læreren nevner om eksamen, og noterer i boken min til det går hull i arkene. Dette tar man alvorlig! Foruten om Naturfag er det Engelsk som er på timeplanen, og jeg merker det er rart at jeg er mer ukomfortabel  i dette faget enn Naturfag.

Og så har vi framtiden igjen. Jeg var på utdanningmessen i Bergen i dag, forberedt på å snakke med damene fra Universitetet i Tromsø om jeg kanskje ville ha en sjanse til å komme inn i år. Men så var ikke Tromsø der. Jeg endte opp med å ta i mot en bunke studiebøker for «Studer i Paris!» og India, noe fra Oslo, Bergen og diverse andre Høgskoler.

Problemet mitt var/er: Jeg vet hva jeg vil, skal og må. Tromsø sitt fag, Dokumentasjonvitenskap er det eneste jeg har muligheten til å komme inn på. I Oslo er det karaktersnitt, og det snittet har ikke jeg. Men når de jeg ville snakke med ikke var på messen, begynte plutselig Oslo, Bergen og Volda (tror jeg) å bli veldig tiltrekkende. «Negleakademiet? Ja, det kunne jeg ha prøvd meg på!» Var noe av det som for gjennom hodet mitt når jeg ikke vurderte å dra til Paris og rømme til en bokhandel.

Å vite hva man vil er ikke alltid bra, merker jeg. For når jeg har alt klart, så blir presset på framtiden veldig stort, og hvis det presset sprekker så kan det hende at planene mine må forandres.

Og lets face it: planene mine har ikke tenkt seg til Negleakademiet.

Det blir et par dagers pause fra bloggen (hah, akkurat som om jeg ikke har minipause allerede) fordi jeg har et prosjekt jeg driver på med, og endel skolearbeid. Hvis du er der, hei, jeg har ikke glemt deg.

Veldig raskt og ganske kort. Takk til dere alle for kommentarene på forrige innlegg – dere fylte hodet mitt med fine tanker. Nå skal jeg ut og stirre litt på raketter, drikke meg høy på skogsbær-te. Nyttårsaften kommer nyttårsbilder av meg Mr B. STAY TUNED!

Noe sier meg at det er jul. Askepott med nøttene er på tv, og jeg har pakket inn de siste julegavene. Dette blir siste post før 2009, for jeg skal tilbringe julen hos Mr B og mine framtidige svigerforeldre.

Så takk for et langt år, du. God jul og romantisk nytt år!

Jeg har glemt hva jeg skulle fortelle. Jeg husker ikke hva vi snakket om, eller hva jeg observerte. Det eneste jeg med sikkerhet husker er at jeg lo ganske mye og var fast bestemt på at jeg måtte blogge det. Men hva det var husker jeg ikke. Det var veldig morsomt. I hvert fall.

Jeg hadde drukket fire glass rødvin og fem coctailer med søt alkohol i seg, og det var ikke før mot slutten av kvelden at jeg merket svimmelheten komme snikende. Så jeg gikk et runder rund meg selv helt til kvalmheten gikk over. Mens jeg satt på en stol for å sende en kjærlighetsdeklamasjon til kjæresten, kom kurderen som ikke snakker norsk bort  for å deklamere hans kjærlighet til meg. Han kysset meg på hånden og jeg smilte høflig, så sa han på gebrokkent engelsk diverse ting som jeg ikke kunne akseptere uten å bli en hore. Etter en god stund i fast arbeid har jeg funnet ut at jobben gjør meg til tider om til en rasist, og nå ble jeg det. Kurderen var jo helt ufarlig, men vi hadde kommunikasjonssvikt og tross alt ante jeg ikke hvem han var.

Det skjedde diverse drama. Det var to gutter som hadde drukket litt for mye, og som var få strakser fra å harpe løs på hverandre på grunn av uenigheter over å betale 50 kr for litt pizza. Det var såpass dramastisk at jeg koste meg litt, sånn innerst inne, og tenkte tilbake på ungdomsskolen når all drama var bra drama uansett hvem som ble skadet. Sånn er det vel i dag også. Alt er sjokkerende, men gåsj så spennende.

Jeg hadde noe veldig morsomt å fortelle. Men fordi jeg ikke husker hva det var, så får du bare le litt for deg selv og riste oppgitt på hodet. Det gjør jeg.

Det er fem dager siden jeg har skrevet denne bloggen i tre år.  Det er også fem dager siden jeg og Mr B hadde vår 10 måneders ”nå har vi elsket hverandre lenge gitt!” jubileum og i løpet av disse dagene har jeg gått gjennom store deler av arkivet mitt for å se hva jeg egentlig har gjort på.
Med tanke på at jeg har vært på nett i tre år, føler jeg at det har blitt sagt ganske lite. Sånn egentlig. Jeg ser at det er ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt, og jeg noterer meg nøye at jeg burde få meg en Stavekontrollør som kan luke ut alle skrivefeilene mine som kommer stort sett hver gang.

I løpet av min blogglevetid har jeg bodd 2 år på Blogspot, og tatt resten av tiden på WordPress –før jeg nå skaffet meg min egen lille del av verden med et eget domene. Jeg tror det var bra.
I 2005/06 ville jeg ha en mening om det som sto i avisene, jeg skrev leserinnlegg slik at jeg kunne vandre lykkelig til Norli og kjøpe bøker uten å egentlig betale for dem selv. Jeg var besatt av en gutt som jeg ikke snakket med, ei visste hvordan stemmen hans var – og dagene jeg så ham gjorde at jeg kom meg gjennom skolen.

Men så fikk jeg plutselig skrevet alt jeg ville nettet. Jeg oppdaget at det var andre der ute som skrev mye om politikk, så da var det andre ting jeg kunne skrive om. Jakten på kjærligheten, forfatterdrømmen som jeg ville ha oppfylt før jeg fylte 20 og kaffegleden min som var særegen.  For jeg skriver jo egentlig om det å skrive. Det er den eneste røde tråden gjennom hele denne bloggen – skrivingen og kjærligheten. Man kan trygt si at jeg er en eneste stor klisjé, og jeg liker ikke klisjeer.

Så hva er jeg nå, og hvordan har bloggen blitt?

Jeg er jenta som skriver uten å skrive. Hun som drikker 6 kopper kaffe før hun fortsetter med te, og ser på selv i speilet uten briller. Jeg er hun som ikke har lyst til å være søt, for jeg vil at noen skal se meg rett i øynene og si at jeg er vakker. Jeg er hun som heller leser nettavisene enn papirversjonen. Jeg lar være å trykke på artiklene fordi jeg syntes det er mye mer spennende å lese overskriftene. Politiske meninger og engasjement er ikke noe som går hånd i hånd i meg – fordi jeg har ikke funnet mitt parti, mine meninger eller mine mål. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at da jeg begynte med bloggen ville jeg bli døvetolk og så forfatter, men nå er det bibliotekar OG forfatter.

Med ”En Kaffebønnes Sammensurium” har jeg ikke prøvd å bli noe jeg ikke er. Jeg skriver fortsatt om det jeg tenker på, men likevel savner jeg det å kunne skrive mer detaljert og ikke alltid sensurere meg. Men det er sånt som skjer, for jo eldre jeg blir desto mer distré, kynisk og innadvent blir jeg. En bloggreise om meg er som å lese en annens jentes liv – en som jeg ikke er lenger, men som jeg kanskje var. Det er rart å tenke på. Likevel er det veldig lite jeg ville ha forandret på. For hvis jeg hadde kunnet forandre på ting som jeg har skrevet, ville jeg aldri ha vært her akkurat: Skrevet til deg.

Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hvor lenge du har lest, jeg vet ikke en gang om du leser. Jeg vet ikke hva du syntes om meg. Jeg vet bare at du er der. Men hvis du er en av dem som har lest lenge, og ikke alltid har kommentert, så ville jeg vært veldig glad hvis du tok deg tid til å gi en liten kommentar her og nå. Fortell meg hva du har likt best, hvorfor du leser og hva som skal til for at dette Sammensuriet skal leve videre.

Takk for 3 flotte år, jeg satser på tre til.

Her om dagen klarte jeg å gjøre tabben som alle jenter gjør i løpet av livet sitt når vi skal gjøre leggene våre om til glattpolert Lara Croft-ben ellerwhatever. Kvifor? Fordi jeg skulle på julebord med Mr B og da ville jeg ha glattpolerte ben som han kunne ta på. Jeg gjorde det for ham, selv om han ikke brydde seg. Som alle andre jenter hører jeg det jeg vil høre, så jeg skaffet meg en porsjon aaaaaaaalt for tåpelige barberhøvler (Red Alert allerede her) og gikk til verks.

1 time senere var bena mine nesten skoldet, jeg kunne SE alt der håret var blitt revet fra roten av, og fortsatt kan jeg skimte Sarah Palin på høyre legg og Alaska på venstre. Og alt dette gjorde jeg for Mr B. Men så sier gutten at han ikke bryr seg og jeg blir jo helt forfjamset for det er jo mine ben og det som er mitt er hans og jeg mener da vitterlig at hvis jeg barberer leggene mine for ham så skal han bry seg noe mer! Det er det vi jenter gjør; vi sminker oss med munnen åpen og klarer ikke å lukke den igjen fordi da får vi maskara i øyet, men vi fortsetter og fortsetter og fortsetter. Hva er takken? Et klapp på hodet.

Siden alle jenter vet hva jeg snakker om, og du og jeg har en spesiell kontakt – syntes du skal stemme på meg i Tordenbloggen i dag (i den krysseavboksen og i kommentarfeltet). Hurra! Nå skal jeg gå og se hvordan det står til med Tina Fa…. Jeg mener Sarah.