Mest sannsynlig drømmer jeg

Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Don’t cry for me Argentina

Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse «vanlige» menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.

Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av «livet mitt» siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles «meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske», og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).

Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.

Bare la meg skrive og elske

«Fant du henne, Anton?» har våknet igjen. Det samme har novellesamlingen og en ny roman. Jeg har lest 2 bøker ferdig på 5 dager, og jeg har ektemannen min her. John Grisham har dukket opp igjen, noe han gjør hver sommer av en uforklarlig grunn. Solen går aldri ned, månen kommer aldri opp, så jeg og Frode blir litt paff hver kveld når klokken er 01.00 og det er lyst ute. Jeg har skaffet meg øyebind (<– link. Funker som pokker)for å i det hele tatt få sove, men et resultat av dette øyebindet er at jeg like godt kan sove til klokken tolv hvis ikke Frode vekker meg.

Vi har begynt med et pusslespill på 1000 biter og jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har bakt kokkosmuffins (mulig 4/5 ganger). I går bakte jeg Mormors Kringle. Jeg er bakejævel, Frode er pusslekongen. Jeg har ikke prøvd å redigere på eksamensoppgaven jeg strøk på, litt fordi jeg er redd for hvordan jeg kommer til å tenke mens jeg er inni den,og litt fordi jeg ikke er klar til å skrive akademisk igjen.

For nå har jeg en romankonkurranse som er med på å holde meg gående. Det blir en slags eksamen dette også, men jeg bestemmer hvordan den skal skrives. Neste uke drar jeg og Frode tilbake til Bergen, og jeg skal skrive på roman, skrive på eksamen og bruke tiden jeg har med Frode før han reiser ut på sjøen. Det er mulig at jeg har mistet litt av min bloggtouch, jeg skriver ikke like romanaktig som før og hva jeg skal skrive om blir alltid skrevet av andre før meg.

Elsk meg!!

Jeg er tilbake nå!

Hvordan få tiden til å gå mens man leser til eksamen, del 1

Jeg har et ganske rundt hode. Skalle. Dette har visstnok legene fra min fødsel sagt, og jeg har det fra sikre kilder (frisører) at dette er sant. Jeg legger ved et bevis. Bak meg ser du klær som tørker, og hvis alt går nedover, så renner det ned i bøtten jeg har bak meg. Jeg vet fortsatt ikke om planten jeg har på hodet er ekte eller plast. Blomster er ikke helt min greie. Ja, jeg liker å få dem (Hint hint), men når det kommer til å for eksempel legge merke til nye blomster hos [sett inn ønsket familiemedlem her], er jeg et blankt lerret. Blomster? Åh! Der? Var de der ikke før? Den har jeg da sett.. ahahaha osv. Jeg tror kanskje at denne potteplanten er ekte. Noe som minner meg på at der er mulig jeg burde vanne den.

Exphil eksamen er på fredag. Hurrameirundt. Hvis jeg består skal jeg sette i gang min første bloggspørsmålsrunde (rett og slett fordi jeg aldri får noen spørsmål og jeg tviler på at dere lurer på noe, sånn egentlig) og svare på alt. Men før jeg tenker på det, irriterer jeg meg over at filmer jeg ser på macen, plutselig er så mørke at jeg bare hører hva som skjer. En film som har gjort at jeg tenker ekstra mye «Keith» fra 2008, er nå offer for at jeg roper til meg selv (og de som vil høre på) mens jeg klager.

Kanskje jeg bare skal fortsette å balansere blomsterpotter på hodet og slutte å se filmer på macen (jeg har jo ikke TV).

Judge a book by its cover

Jeg legger fram bevis 1: bok og student er enige om samme ting.

Eksamensrus

Fire eksamener som presser på hodet, syv sider her, seks sider der, tyve sider på den, exphil i midten

tankene er de verste, som dukker opp etter at du har prøvd å gjemme dem unna

for med dem så kommer følelsene – og da er du ille ute, for man skal jo stole på magefølelsen sin? Hvis du stoler på den,

hvordan kommer dette til å gå da? Ikke svar, jeg kjenner svaret men prøver å høre på deg likevel.

Det er verst klokken 11 på dagen, halv fem og når jeg legger meg,

jeg har ikke oppnådd noe og jeg har mislykkes selv om jeg har lest lest lest lest søkt undersøkt notert mailet lærere.

jeg er redd. med små bokstaver og ødelagte bloggposter.

men jeg kan ikke gi opp nå, for det er jo sånn i begynnelsen, det er jo slik det skal være – men jeg liker det ikke fordi jeg mister troen på meg selv

og uansett hvor mange i klassen jeg snakker med, eller lærere, så føler jeg meg alene og uten noen som virkelig forstår eller kan hjelpe meg.

jeg er redd, fordi dette er akkurat det jeg ba om, og dette jeg må gjøre for å fortjene en utdanning.

En annen type utlevering (til nye lesere)

Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!

På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet «MAG». Intervjuet ble gjort dagen etter «Signaler 09» i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram «meg». Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.

Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.

Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet «mitt» i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom «Fine ord sagt av andre», hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.

Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.

Jeg liker fotografen, det gjør ikke de bak meg.

Observasjoner

Det er så mange historier å fortelle. Vi har mannen som er over 50, han som har kommet til et Studenthus for å danse med jenter i midten av 20 årene og ta bilder. Han har sikkert en historie, men tanken på at han i det hele tatt er der gjør oss motvillige til å tenke videre på det. Klokken 1 om natten er det historier over alt. Det er guttene som sloss, tilskuere som roper og politiet som til slutt kommer til åstedet og tar vitneforklaring. Historier. Det er noen historier man vil fortelle om, men som ikke passer seg. Det er de historiene som man ser skje rett ved siden av seg, og ikke kan gjøre annet enn å tie om dem. Til slutt blir det så mange opplevelser i løpet av kvelden at mye glemmes. Man vet at det blir skapt nye historier neste helg også, men da kommer du til å være hjemme og skrive din egen historie i et word-dokument. Og det er greit, for det er akkurat slik du vil ha det.

Måkesatan

Jeg vet ikke med deg, men når man griller ute og alt er fryd og gammen og plutselig kommer det en måke som stjeler biffen din og fly ut på sjøen før den kommer tilbake og fortsetter å spise på biffen din til det bare er bein igjen, SÅ BLIR MAN LITT SJOKKERT.

Hør min skriverevolusjon! Vræl.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009». Bare litt. Liksom.

Den Gang Da

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress