Sånn derpå

Planen var at jeg skulle skrive noe om hvordan det var å være med på boklanseringen til Kristian Bjørkelo, og hvordan det var å sitte i panelet og snakke om blogging. Men den planen kommer til å bli en anelse forskjøvet fordi jeg fikk i meg litt for mye alkohol i går og det eneste jeg husker fra arrangementet var at jeg ikke fikk puste (forkjølelse gjør deg alltid litt småuggen, særlig når du har en mikrofon plassert et sted i ansiktet som fanger opp alle lydene du lager. yay). Med mindre jeg plutselig begynner å blø neseblod (igjen) og ligger på gulvet de neste 48 timene, så kommer det noen bedre og lengre ord fra meg i morgen. Må bare kjenne at jeg lever først. Bilder og en slags oppsumering av hvordan det var i går, kan leses HER (WT Litteraturfestival). Ja, det er jeg som har skrevet teksten, høh.

Etter 3 år…

Har jeg endelig bestått exphil.

Enough said.

I kveld

Jeg har ikke vært så flink
siden juli
å blogge

Jeg har ikke vært så aktiv
på å fortelle
noe som helst

Og jeg er heller ikke flink
til å dikte
for det eneste jeg gjør
er å ta en del pustepauser
mens jeg tenker
på hva jeg skal fortelle dere

Min mann er hjemme igjen
det har han vært en stund
og i kveld ser jeg ham spille
Battlefield 3
og koser seg glugg ihjel

Så dette gjør meg lykkelig
fordi alt er som det skal være
og da har jeg ikke så mye å si
utenom at rim
og røre
ikke passer i denne bloggen.

Husk å tipse kelneren.

Bryr du deg nå?

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

Skal bare drikke ferdig kaffen først så skjer det nok noe

Det kan ikke kalles skrivesperre. Det ligner mer på midlertidig stans av fantasi og uttrykkelse og ordvalg når et dokument blir startet. Alt er jo på plass. Jeg har lyst til å skrive, jeg kan skrive, jeg har til og med litt tid til det. Problemet er at jeg glemmer hva jeg ville skrive.

Ideene kommer om natten, jeg overbeviser meg selv om at de er for gode til å glemme, men likevel så går det til helvete. Notatbok, sier du? Jeg er såpass i lala-land om jeg våkner om natten, at jeg ikke kan skrive noe som helst. Da Frode ringte fra utlandet, hadde jeg store problemer med å huske samtalen om morgenen.

Jeg har til og med problemer med denne bloggposten. Hva pokker skal jeg fortelle deg når jeg nesten ikke følger med i mitt eget liv en gang? Emnene jeg tar på universitetet nå, dreier seg om litteratur og litteraturvitenskaplig metode. Og et snasent bibliotekfag som har en skadelig pensumliste. Ikke minst må jeg øve på Digitaliseringsemnet jeg strøk i før jul, noe som gjør alt mye teitere. Men jeg har det bra, jeg lover.

Skrivesperre? Nei nei, ANGST. Jeg kunne sikkert skrevet mer om at jeg ikke har noe å fortelle deg, men det trenger vi ikke nå. Korte bloggposter er tingen dere.

Hvor jeg klager på mer enn bare en pakke

Glede! Vi er tilbake i Tromsø, og har 3 dager sammen før Frode drar på jobb i 2 måneder. I dag tidlig krøp vi ut av sengen klokken ni fordi vi skulle til posten for å hente denne fantastisk mystiske pakken jeg skrev om. Det blir sånn, jo lenger mysteriet holder på, jo mer dyrebar og stor ble den for meg. Til slutt var jeg overbevist om at det var bøker som skulle holde meg med selskap mens Frode er borte. Fra hvem? Øhm. Ja.

Men før vi snakker om pakken, så skal vi snakke om kofferter. Ikke sex, men skikkelige kofferter som man pakker hele livet sitt ned i for en kort stund. da vi ankom Tromsø og kofferten min kom fram på rullebåndet, var jeg overbevist om at noen hadde stått på den og hoppet. Den var ramponert. Masse. Kanskje kastet den litt av bilen med bagasjen og gjentatt prosessen et par ganger. Kofferten min var ødelagt. Det var et lite mirakel at innholdet som holdt alt på plass ikke tøt ut. I løpet av sekunder var jeg på gråten, og hadde lyst til å skrike til de som kjører bagasjen til flyet og spørre hvorfor de ikke kan sette pris på jobben sin, slik flykapteinene gjør.

Vi klarte å rulle kofferten min (25 kg) bort til Kundeservice for ankomst (? eller?) og kort tid etterpå kom en dame som umiddelbart bruke superkrefter i situasjonen. Hun trodde at jeg var på gråten (jeg var ikke det, jeg var på slutten av gråtetrangen), og vi fulgte med henne til en annen «stasjon» på flyplassen hvor hun trykket på et tastatur. Kofferten min ble erstattet. Jeg trengte ikke å krangle en gang (det hadde vært litt fint å endelig få sagt med autoritet «DU TAKLER IKKE SANNHETEN!!!!«). Hun ga meg en papirlapp hvor navnet mitt var «Caselphil» (den var ny) og ba oss gå til en koffertbutikk for å få den erstattet. So we did.

«Får dere ofte folk fra flyplassen som kommer med ødelagte kofferter?» spurte jeg den ansatte på koffertbutikken Morris.

«Ja.» svarte hun med en gang.

Nå har jeg en ny koffert som er litt mindre enn den andre, noe som egentlig er like greit siden jeg alltid pakker veldig mye når jeg først har en stor koffert. Det er også en litt komisk situasjon å oppleve når man handler på Coop og legger handlevarer (masse pizza) inni kofferten og triller den med seg. Vi tok «Gammel-dame-med-rullesekk-» til nye høyder. Det andre som var i kofferten var den mystiske pakken.

Vi satte oss på en benk, og rev av papiret. Jeg ble litt skuffet, siden jeg hadde klart å lage store forhåpninger om både kaffe og ipad:

Fatene er julegave fra jobben til Frode, som da har sendt pakken til meg fordi de ikke har sjekket hvor mange av deres ansatte som er hjemme eller ute på sjøen i julen. Tunge fat som man har som pyntefat under middagsfatene. Anse dette som et hint, kjære blogglesere, om at jeg sårt trenger et nytt spenningsmoment i livet mitt, og at du kan sende så mange mysteriepakker du vil (innen etiske grenser, føler jeg for å si, men hey, etikk? Jeg strøk i exphil, jeg har ikke peiling).

5 år med Sammensurium

Jeg har juleferie. Jeg er ferdig med eksamener og har kommet meg tilbake til Bergen. Og brudebildet er hengt opp. Om åtte dager feirer mannen og jeg vår første bryllupsdag, og om to dager skal nevøen vår bli døpt.

Problemet med å ta opp igjen bloggingen etter en sånn pause, er at jeg ikke vet hvem jeg snakker til. Ifølge bloglovin og facebook har jeg mistet minst 4 lesere (hjertesmerte, det var dere jeg elsket høyest!!!!) og alt jeg kunne ha skrevet er nevnt i setningene over.  Jeg mener, hvor blir det av mine morsomme one-linere? Dialogene jeg har med mine medelever? Bildene? Hva er det som skjer med «Sammensurium»? Jeg hadde trodd at etter 5 år skulle jeg ha fått utviklet meg og bloggen litt.

Jeg skriver fortsatt litt. Jeg har sendt inn novellene til CappelenDamm for å høre om jeg kan få en tilbakemelding, en runddans jeg har blitt ganske vant til nå. Det verste med å skrive, er faktisk å la forlag lese det. Det beste er å bare skrive for meg selv, uten å lure på om jeg kan bli forfatter likevel. Det gjør vondt i hodet å ha 5 forskjellige romaner surrende rundt i hodet, men å føle at man ikke helt klarer å starte fordi jeg må lese pensum. Jeg må tenke skole, utdanning og hvordan jeg skal få tak i den bachelorgraden uten å få de dårligste karakterene.

Denne litt sure posten er også en beklagelse for at jeg er så negativ. Derfor er mitt løfte til deg at jeg skal gjøre alt i min makt for at denne bloggen skal få deg til å le. Vi starter med  Chansey:

Takk dere  som har vært med fra starten, det betyr mer enn dere aner.

Bloggreprise: John, Lennon og meg

Jeg kommer tilbake i dag, men først tenkte jeg å ta reprise av bloggposten jeg skrev om The Beatles og John Lennon. Den orginale posten med de fine kommentarene finner du her. Det er 30 år på dagen John Lennon ble drept, og slike triste tanker trenger litt positive ord.

_________________

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Linselusen Chansey

«DER ER HUN IGJEN!» *prøve å spise lilla ipod*

Verden ifølge nyhetene

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress