NB: Før du leser videre, vil jeg påpeke at dette innlegget er et sponset innlegg. Jeg vet at det er mange som har sine meninger om å blogge om produkter, men siden jeg var såpass lei av at mobilen min døde hver gang jeg mistet den i bakken, står jeg for at jeg takket “Ja” til MyTrendyPhone sitt tilbud. Jeg har ikke solgt sjelen min med andre ord, sånn egentlig (men hvis du mener jeg har det, så håper jeg du ikke forlater Sammensurium for godt).

Jeg har som oftest mobilen med meg. Blant mine studentvenner er jeg kjent for det. På fredag skulle vi spise lunsj sammen, men en i klassen min kom litt etter oss og endte opp med å gå rundt hele kantinen på leting. Det første han fikk høre i det han satte seg var “Du skulle bare ringt til Elisabeth! Hun er ALLTID tilgjengelig!” fra hun som satt ved siden av meg. Dette er kanskje trist, men sant. Trist fordi jeg liker at folk ringer og essemesser meg SOS om koordinater for dagens time. Sant fordi jeg liker oppmerksomheten.

Mobilen min er Nokia N97 mini, før den hadde jeg en Blackberry (hjertesmerte), men måtte slutte med den pga dyrt abonnement. Alle telefonene jeg har hatt, har hatt “fall-i-bakken-mist-batteriet-start-telefonen-på-nytt-bli-dårligere-for-hver-gang” tendenser. Det er min egen feil at jeg er vimsete og ikke har 4 armer.

Etter at mobilen min ble plassert inn i denne vesken, skjedde derimot noe annet. Jeg mistet den i gulvet (med vilje? You will never know), plukket den opp igjen OG DEN LEVDE. Lærvesken holder bakdekselet på plass! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg snudde meg mot den som orket å høre på og fniste “Mobilen min har fått seg et nytt liv!” hvorpå jeg viftet med den i luften. Dessuten får jeg heller ikke riper i skjermen lenger (riper og jeg har en lang fortid sammen, ikke sant Blackberry, Nokia, Sony E og Samsung?), og for en touchtelefon er dette faktum Den Hellige Gral.

Med tanke på alt tilbehøret MyTrendyPhone har, er jeg litt sur på meg selv som ikke kjøpte noe til Blackberryen min der før det var for sent, men nå har jeg i det minste lært. Etter at jeg kjøpte et nytt batteri til mini-pcen min, har den mer levetid enn macen min uten strømledning (NB: jeg har handlet fra MyTrendyPhone før jeg de kontaktet meg, som du kanskje skjønte). Det jeg liker best med at mobilen min har fått seg ett nytt tryggere hjem, er den nesten magnetiske lukkemekanismen. Jeg kunne faktisk løfte vesken opp med Rosebud-boksen min, noe som gjorde at mine medelever så rart på meg fordi jeg kniste (masse kaffe innabords). Mobilen holder seg på plass, og som du nå har skjønt, faller den ikke ut om jeg mister den. Mobilen min er en sånn som har et skyvetastatur, og dette er den delen som er beskyttet av plast. Det tar litt tid å bli vant med å trykke på tastene over plasten, men det er faktisk lettere for meg å skrive essemesser etter litt øvelse.

Det følger med en sånn enkel klips til lærvesken, som jeg kan feste på buksen og snu i hvilken som helst vinkel. Fint å gjøre når jeg får en melding under en Remedieringstime og ikke kan sitte med telefonen når læreren ser på. Hvis du har samme mobil, anbefaler jeg at du kjøper den (jeg mener, baklokket faller IKKE AV NÅR DU MISTER MOBILEN I BAKKEN!). Hvis du er som meg, og under 60, så råder jeg deg derimot til å ikke bruke klipsen veldig synlig eller på f.eks bikini. Litt ulekkert om du har respekt for deg selv.

Hurra for produkter som holder det de lover! Jeg er bare glad for at jeg ikke trenger å sukke og klage i kantinekøen når jeg mister den, jeg. Takk til Lene fra MyTrendyPhone!

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse “vanlige” menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.

Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av “livet mitt” siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles “meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske”, og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).

Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.

“Fant du henne, Anton?” har våknet igjen. Det samme har novellesamlingen og en ny roman. Jeg har lest 2 bøker ferdig på 5 dager, og jeg har ektemannen min her. John Grisham har dukket opp igjen, noe han gjør hver sommer av en uforklarlig grunn. Solen går aldri ned, månen kommer aldri opp, så jeg og Frode blir litt paff hver kveld når klokken er 01.00 og det er lyst ute. Jeg har skaffet meg øyebind (<– link. Funker som pokker)for å i det hele tatt få sove, men et resultat av dette øyebindet er at jeg like godt kan sove til klokken tolv hvis ikke Frode vekker meg.

Vi har begynt med et pusslespill på 1000 biter og jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har bakt kokkosmuffins (mulig 4/5 ganger). I går bakte jeg Mormors Kringle. Jeg er bakejævel, Frode er pusslekongen. Jeg har ikke prøvd å redigere på eksamensoppgaven jeg strøk på, litt fordi jeg er redd for hvordan jeg kommer til å tenke mens jeg er inni den,og litt fordi jeg ikke er klar til å skrive akademisk igjen.

For nå har jeg en romankonkurranse som er med på å holde meg gående. Det blir en slags eksamen dette også, men jeg bestemmer hvordan den skal skrives. Neste uke drar jeg og Frode tilbake til Bergen, og jeg skal skrive på roman, skrive på eksamen og bruke tiden jeg har med Frode før han reiser ut på sjøen. Det er mulig at jeg har mistet litt av min bloggtouch, jeg skriver ikke like romanaktig som før og hva jeg skal skrive om blir alltid skrevet av andre før meg.

Jeg er tilbake nå!

Jeg har et ganske rundt hode. Skalle. Dette har visstnok legene fra min fødsel sagt, og jeg har det fra sikre kilder (frisører) at dette er sant. Jeg legger ved et bevis. Bak meg ser du klær som tørker, og hvis alt går nedover, så renner det ned i bøtten jeg har bak meg. Jeg vet fortsatt ikke om planten jeg har på hodet er ekte eller plast. Blomster er ikke helt min greie. Ja, jeg liker å få dem (Hint hint), men når det kommer til å for eksempel legge merke til nye blomster hos [sett inn ønsket familiemedlem her], er jeg et blankt lerret. Blomster? Åh! Der? Var de der ikke før? Den har jeg da sett.. ahahaha osv. Jeg tror kanskje at denne potteplanten er ekte. Noe som minner meg på at der er mulig jeg burde vanne den.

Exphil eksamen er på fredag. Hurrameirundt. Hvis jeg består skal jeg sette i gang min første bloggspørsmålsrunde (rett og slett fordi jeg aldri får noen spørsmål og jeg tviler på at dere lurer på noe, sånn egentlig) og svare på alt. Men før jeg tenker på det, irriterer jeg meg over at filmer jeg ser på macen, plutselig er så mørke at jeg bare hører hva som skjer. En film som har gjort at jeg tenker ekstra mye “Keith” fra 2008, er nå offer for at jeg roper til meg selv (og de som vil høre på) mens jeg klager.

Kanskje jeg bare skal fortsette å balansere blomsterpotter på hodet og slutte å se filmer på macen (jeg har jo ikke TV).

Jeg legger fram bevis 1: bok og student er enige om samme ting.

Fire eksamener som presser på hodet, syv sider her, seks sider der, tyve sider på den, exphil i midten

tankene er de verste, som dukker opp etter at du har prøvd å gjemme dem unna

for med dem så kommer følelsene – og da er du ille ute, for man skal jo stole på magefølelsen sin? Hvis du stoler på den,

hvordan kommer dette til å gå da? Ikke svar, jeg kjenner svaret men prøver å høre på deg likevel.

Det er verst klokken 11 på dagen, halv fem og når jeg legger meg,

jeg har ikke oppnådd noe og jeg har mislykkes selv om jeg har lest lest lest lest søkt undersøkt notert mailet lærere.

jeg er redd. med små bokstaver og ødelagte bloggposter.

men jeg kan ikke gi opp nå, for det er jo sånn i begynnelsen, det er jo slik det skal være – men jeg liker det ikke fordi jeg mister troen på meg selv

og uansett hvor mange i klassen jeg snakker med, eller lærere, så føler jeg meg alene og uten noen som virkelig forstår eller kan hjelpe meg.

jeg er redd, fordi dette er akkurat det jeg ba om, og dette jeg må gjøre for å fortjene en utdanning.

Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!

På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet “MAG”. Intervjuet ble gjort dagen etter “Signaler 09″ i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram “meg”. Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.

Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.

Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet “mitt” i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom “Fine ord sagt av andre”, hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.

Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.

Jeg liker fotografen, det gjør ikke de bak meg.

Det er så mange historier å fortelle. Vi har mannen som er over 50, han som har kommet til et Studenthus for å danse med jenter i midten av 20 årene og ta bilder. Han har sikkert en historie, men tanken på at han i det hele tatt er der gjør oss motvillige til å tenke videre på det. Klokken 1 om natten er det historier over alt. Det er guttene som sloss, tilskuere som roper og politiet som til slutt kommer til åstedet og tar vitneforklaring. Historier. Det er noen historier man vil fortelle om, men som ikke passer seg. Det er de historiene som man ser skje rett ved siden av seg, og ikke kan gjøre annet enn å tie om dem. Til slutt blir det så mange opplevelser i løpet av kvelden at mye glemmes. Man vet at det blir skapt nye historier neste helg også, men da kommer du til å være hjemme og skrive din egen historie i et word-dokument. Og det er greit, for det er akkurat slik du vil ha det.