Om å vokse litt fra seg selv

Hør her, husker du de gangene på skolen da du vanket med DIN gjeng, dine folk og dine faste venner? Du fant vennene dine tidlig. Det startet på ungdomsskolen og etterhvert gikk du videre til videregående hvor du raskt fikk enda en gruppe som du var med hver eneste dag.

Det som den siste tiden har gått opp for meg er at jeg mer enn noensinne er på mine egne ben. Jeg har selvfølgelig mine venninner som jeg trives best å være med, men det er variert fra dag til dag. Det forandrer seg iløpet av timer og det er virkelig ikke det samme som å være med mine venner fra Videregående. For det er der selve ordet Vennskap får en betydning, du finner deg selv i løpet av tre år, du vokser fra å være en førdømrades sjitunge til å bli en snasn naiv ung fjott. Alt dette skjer egentlig de 6 månedene med sommerferie totalt i løpet av Videregående, men vi ser jo ut som helt nye mennesker når vi kommer tilbake!

Her på Folkehøgskolen er jeg mye for meg selv. Ikke «Jeeezez for en einstøing!» men mer «jeg syns det er litt fint jeg,». Jo mer jeg går omkring på skolen, fra skolebygg til internat, rom til rom – jeg tenker så mye mer (åhherregud, ARMAGEDDON!!!!) og siden jeg føler meg veldig skjermet fra sivilisasjonen blir det så viktig for meg å ha et mål, å følge med på det lille som skjer (her), være positiv og for GUDS skyld; ikke yppe til å få uvenner.

I løpet av den siste uken har jeg tatt en slags bolig i det lille telefonrommet som står ved siden av vanndispenseren; døren har samme trefarge som veggen, og man legger nesten ikke merke til at det er noe rom der i det hele tatt. Man ser det man vil se. Så jeg sitter der inne på benken, skriver i moleskine boken min mens jeg lytter på musikk og det er så spennende å tenke på at nå går folk forbi meg rett utenfor uten å ane at jeg er her. Jeg merker at jeg vokser opp, og det føles så naturlig. Jeg trodde at det skulle skremme meg men tvert i mot, jeg liker det.

ps: Til Binka

Hva er det viktigste for deg?

Kjærligheten er det viktigste for henne. Hun var så og si forlovet. Men så begikk kjæresten selvmord. Alle elevene sto lamslått på gulvet og noen begynte å hviske til hverandre «Hva sa hun?», «Forloveden begikk selvmord,» «Åherregud!». Stemningen ble umiddelbart trist, og jeg fikk et nytt syn på denne jenta som jeg har kanskje ikke har likt så alt for godt i det siste. Plutselig så jeg så mye mer av henne og hvorfor hun er sånn som hun er. Da læreren sa at nå kunne vi sette oss sørget jeg for å gå bakerst, gikk bort til jenta og la armen rundt henne uten å
si noe. Hun smilte bredt til meg og ga meg en klem.

* * *

«Jeg reiser til Oslo i dag,» sa jeg under middagen til mine venninner. Hun ene stirret på meg med store øyne.

«Nei! Drar du? Koffor det?»

«Konfirmasjon til kusinen min. Jeg kommer tilbake på søndag kveld eller mandag.»

«Åhnei, i hele helga? Så trist! Da blir det så stille her.»

«Du klarer deg nok fint uten meg,» svarte jeg.

«Men… eg kommer til å savne deg.»

«Jeg vil savne deg også.»

Jeg føler jeg kommer til å gå glipp av så mye i helgen, i morgen kommer Frank Årebrott (?) til skolen for å snakke OG JEG FÅR IKKE SETT HAM!! VONBROTN! Jeg får heller bare hygge meg med at jeg skal treffe Maren igjen. Og lese denne ferdig:

Pre-bursdagspost

Okåååååå, to dager to go. Jeg blir sendt bort til pappa og jeg gruer meg faktisk litt til å sjekke facebook kontoen min når jeg kommer tilbake på søndag. Og min egen bursdagsgave til meg? Regnklær. Yes. Jeg oser av bergenser.

(sarkastisk tone gjennom hele skrivestunden)

Sommerens beste minne

Vi var på Bømlo og hadde frokost fra 12:30 til 16:00 og middag fra 20:15 til 22:30. Vi spiste tacos og midt under middagen mistet Kim Erlend litt av maten sin. Det han sa var såpass morsomt fra det sekundet det kom fra munnen hans at Elizabeth (aka Nancy), jeg og han ikke klarte å snakke på flere minutter fordi vi lå på gulvet og lo.

Det han sa:

«Åh faen, der fikk eg kjøtt mellom bena.»

Og senere leste vi fra vitseboken som fulgte med i Vi Menn. Koffert, altså. Jeg kommer til å savne det.

I noen timer

«Så hva ønsker du deg til bursdagen?»

«At vennene mine er her.»

~ ~ ~

I går gikk seks/syv timer *sånn* og plutselig var klokken 01:15 og Nancy måtte kjøre oss hjem. Vi spilte ABBA på full guffe og gaulet «DAAAAANCIIIIING QUUUUUEEEEEEN UUUUJEEEEEE!» så høyt vi bare kunne. Jeg fortalte henne at det virkelig har gått opp for meg nå, hvor mye jeg bryr meg om vennene mine og at vennskap til og med er viktigere enn kjærlighet; for venner de er der, kjærlighet varierer. Og det var noe magisk den kvelden. Vi var til tider de eneste på veien, så månen skinne så sterkt mot oss bak skyene og så plutselig kom det fire trailere mot oss i susende fart og det var nesten så jeg kunne høre et svakt sus av «Holidays are coming, holidays are coming….always coca cola.» i bakgrunnen. Når de kom mot oss holdt jeg automatisk pusten og i et nanosekund slo tanken meg at nå er det over, nå slutter det. Men så kjøre vi videre og jeg var der enda. Det var en utrolig følelse.

Og i dag var vi på IKEA. Jeg har notert meg at man reiser på Ikea kun med sine aller beste venner, og i dag var jeg med to av dem. Mens vi vandret rundt og prøvesatt sofaer, hadde heftig øyekontakt hver gang vi så en person med spesielt utseende tok romanen for fullt sus i hodet mitt og jeg så historien utfolde seg i alle disse arrangerte stue/kjøkken og soverom som Ikea hadde laget til. Jeg så familiedrama utfolde på stuen som skulle gi et hint av hytte, jeg så kjæresteparet forelske seg i hverandre på nytt i rommet for tenåringsgotheren og jeg kjente følelsen av en ny verden åpne seg for meg. Jeg måtte trekke pusten og så diltet jeg etter Kim Erlend før faren til Nancy deklamerte at han hadde lest «Ja, vi har elsket», når det egentlig sto «Ja, vi har esker» på et skilt for tallerkener.

Så spiste vi hot dog til fem kroner og deretter kjötbollar i sås; for det er jo det IKEA er til. Et sted å bo på i noen timer.

Swahllabong

This is wonderful newsflash from an ice cream:

Jeg har aldri vært på hyttetur. Nå er det på tide. Hvis alt går som det skal så ender jeg ikke opp med for mange mygg/knottbitt, men mest sansynlig med en groggy hangover istedet. Jeg er også overbevist om at jeg kommer til å velle meg i et virrvarr av ideer og nye hendelser til novellene mine og vil nok også plage mine to venner kanakas når jeg støtt og stadig utbryter «Åh! ååh, det er jo g-e-n-i-a-l-t!!!» uten at de skjønner bæret. Jeg bare vet det kommer til å skje. Det hele er veldig vakkert syns jeg.

This was a wonderful newsflash from an ice cream. Shnakkast!

Sånn oss imellom

Jeg har fått meg en venn. Han er en komplett idiot – men en venn likevel. Jeg har ikke turt å spørre hva han heter for det er helt tydelig at han tror jeg vet det allerede. Alle bør jo vite navnet hans, liksom. For å unngå pinlig taushet og korstog sier jeg bare «Eh.. Du» til ham og det ser ut til å virke så langt.

Det gleder meg at jeg har noen å la alt faenskapet gå utover. Når man driver og retter på reiseutgifter som selv en bavian burde klart å gjøre uten problemer – så blir man litt gretten. Gårsdagens samtale gikk omtrent slik:

«[Navn på kuhjerne] burde kveles på dorullen sin og få evig hår i suppen sin.» knurrer jeg og dunker fingrene på kaffeautomaten.

«Hva har universet gjort deg galt nå da?» spør han.

«Fullstendig mislykkes i å lære et fjotthode betydningen av lønnartkoder og dim fem.»

«Ågud!» han utvider øynene og måper falskt.

«Ja, jeg velter meg i hat.»

«Jeg sorterer penner jeg.» sier han og smiler søtt [som en idiot].

«Ja, det passer dine ferdigheter fint.»

«Uten meg hadde du ikke hatt noen røde penner.»

«Oi, ja det er sant, nå går jeg for å gråte gledestårer over din eksistens.»

«Sees i morgen.»

«Blæ.» knurrer jeg og går mot kontoret.

Dagens samtale:

«Jeg trenger en rød penn.» sier jeg.

«Magiske ordene?» sier han.

«Ta deg en stikkpille?»

«Å så søt du er versågooooood!» synger han.

Han er så irriterende at jeg elsker jobben min.

Dag 3

Jeg bare sier det:

Dag 2

Åhmaridubedåre! Hodet mitt er fylt til randen av koder, forkortelser og regninger. Jeg setter meg fortsatt fast når jeg leser et festlig navn (dagens: Arff). Å arkivere det arkiverte er tricky. Dagens hatbokstav: B. Død over B.

Av en eller annen grunn har jeg klart å øke bestanden av kopper på pulten min (5 and counting, skjønnerdetikke…), men det kan ha noe med å gjøre at jeg fant verdens beste kaffemaskin i etasjen under og jeg løper opp og ned mens jeg drasser med meg pappkopper her og der. Hmm. Maskinen er stor, svart og har ikke knapper. Neinei, man har da mote! Her trykker jeg på selve skjermen, 1 2 3 4 5 6 7 8 og 9. Ni varianter. Og valgene; herlige majones valgene! Vil du ha fløte? Ja takk. Sukker? Ja takk. Hvilken styrke? Middels. Vent litt. *ping* Drikken din er nå klar (høfligere enn de fleste Nordmenn).

Negative effekt: Toalettet er litt langt unna.
Positiv: Lett jogging skader ingen.

Men jeg har en del dødtid, så da skriver jeg brev. Til å jobbe utelukkende med papirer er jeg meget stolt av at jeg ikke har ett eneste papirkutt. Åh jeg kan kjenne misunnelsen din!

Første ekte jobb evah fo sho!

Jeg bedriver assistentering (er det et ord? Jeg burde vite dette!), og det er en del timelønnings greier som blir fikset på. Det hele er grusomt spennende (fakta faen). Jeg har også fått gleden av å utvikle forholdet mitt med Herr Makuleringsmaskin ytterligere samt å dra en full pose med makulert fløff rundt hele etasjen. Jeg har også arkivert navnene til Gloppen, Giske, Henning Olsen og en del Iversener. Forøvrig er jeg møkklei bokstaven H, siden det var fæælt med navn akkurat der. Død over H altså.

Kaffen er…. godtjent under tvil.

Ohoy, 5 uker til med dette!

update: Nå får jeg Adgangskort og ID kort. Åååhåhåh! MAKT!

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress