Kudos for bobben og jobb

Min andre offisielle dag på jobb og jeg er allerede ladet med konkurranseinstinkt og trangen til å selge mer enn mine kolleger. Saken er at jeg hjalp 6 kunder i dag, men ved Magissa jeg var stolt. Det har også gått opp for meg at å selge forsikring er gull verdt. Jeg var best i går og gjorde det ok i dag, men det var når kollegene mine roste meg at jeg virkelig følte jeg hadde gjort det bra.

For ikke å glemme at ikke alle kjente meg igjen fordi jeg fikk ny hårfrisyre i dag (en såkalt «Bob»), noe som gjorde at jeg følte at JA, dæsjken – jeg ser ut som jeg er 20 og ikke 18. Døm selv. Det blir lite skriverier på meg merker jeg, men det er fordi jeg har fått alle de sene vaktene og er så og si klar for å legge meg klokken ni om kvelden.

Jeg antar at det er dette som kalles å være voksen. Sliten.

«Hello sailor»

No Monday in your Sunday

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=WbBnXryfjg4]

Så mye mye mer

Jeg er en jukebox. En jukebox av sanger som fyller meg med liv for øyeblikket og som gjør at jeg er best i fire minutter. Ipoden er på sykehus, og jeg sitter igjen med en furten liten sak som kostet meg 99 kr og et hoppetau som skal hjelpe meg å komme i form.

Alt er bare midlertidig, jeg fornyer meg hver dag fordi jeg stadig finner nye måter å lade meg opp på, og når jeg står på gulvet mens hoppetauet svinger hele meg rundt, er det ikke kroppen min jeg tenker på, men musikken. Jeg kunne aldri vært bare 1 sang, men akkurat nå er jeg det.
Tiden går ganske fort og før jeg vet ordet av det er det gått en time. Nye batterier, nye sanger, ny runde med hoppetau. Det regner ute og jeg er forkjølet, jeg begynner å harke men pokker heller, jeg skal da fullføre treningsøkten!

Min mp3spiller er mye kjipere enn din, men jeg liker å tro at noen av sangene er ok.

It was all hanky panky, but without the panky… and hanky

Jeg har truffet en nabo!!

For meg var den en nesten religiøs hendelse, siden jeg omtrent ikke har sett snurten av andre utenfor betongen jeg bor i. Han åpnet en dør og stirret perpleks på meg og jeg fikk bestemt følelsen av at jeg burde absolutt IKKE være der.

Det er en rar følelse, å føle at man ikke er ønsket når jeg bare skal ned i garasjen (vi har heis også. Som snakker. «Andre etasje». Dessverre er stemmen østlandsk og selv etter flere iherdige forsøk fra min side å skarre noen harde R-er på henne, var alt nyttesløst). Tilbake til religiøs julestemning: Jeg sto i trappen og han stirret sjokkert på meg – selv da jeg lystig kvitret «Hallo!!!!» (jeg tror han kunne *se* utropstegnene) hvisket han bare et lite «Heeei» tilbake.

Jeg var MER enn klar til å si «Jul gledelig, hei hå, nyttår hurra glad!» til ham, men når mannen ikke en gang kunne se å forstå at han nettopp sto og stirret på en nabo – jeg antar at det var litt vanskelig å ta inn alle inntrykkene – ja, da får han bare ha det så godt.

Vi har en Globe utenfor, som lyser døgnet rundt og er riktig så schjøøøøn. Om sommeren kan unge piger ligge i bikini og bli beglodd av småbarnsfedre som savner en stille tilværelse. Da kan jeg glo tilbake med min nye zoom til Lani (kamera host host) og så kan vi le litt brydd av det begge to. Åh, riktig så schjøønt.

Skrikerunger på høyt nivå

En baby skrek så jeg gikk bort til henne, satte meg ned på kne og spurte hvorfor.
”Aner ikke! Men det virker som en SYKT god idé!” svarte hun og gråt videre. Egentlig sa hun ikke det, men det hadde vært kult.

* * *
og så noe helt annet; Amy MacDonald med Mr Rock & Roll – årets (vakre og fengende) landeplage.

Lenge leve individer

Jeg tenker ikke så mye på det. Ikke like mye som første gangen. For første gangen visste jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, eller hvordan jeg skulle takle følelsene. Denne gangen er jeg klar. I hvert fall litt. For akkurat nå tar jeg det som det kommer – jeg er mer forberedt på et «Nei, vi syntes ikke dette er et ferdig materiale, kanskje du skal begynne å skrive på noe nytt» enn «Dette vil vi gjerne gi ut».

Faktum er at jeg nå blir direkte sjokkert hvis jeg blir gitt ut. Jeg er i et sted nå hvor jeg ikke bryr meg så mye – jeg heiser på skuldrene og sier at jeg tar det som det kommer. Noen sier at det kalles å være realist. Jeg sier at jeg er forberedt på sannheten.

Bokklubben har huket tak i meg. Med et gavekort på 750 kr jeg kunne bruke på hva jeg ville hvis jeg meldte meg inn. Jeg har bestilt 5 bøker og to av de er på vei nå, samt en veske med skjerf. Nå kommer jeg meg aldri ut igjen.

I morgen drar jeg og pappa på vår siste båttur fra Bergen fordi Colour Line ikke tjener godt nok her. Jeg kjemper meg fra og tar med dataen for å sjekke myten om trådløs nett på åpent hav. Jeg har sett det før, men har det vært prøvd med mac? I don’t think so.

Jeg savner skolen og gleder meg til å klippe/lime/rotere håret mitt i dag. Pamela Anderson skal skilles igjen etter bare to måneders ekteskap og jeg lurer på om det er håp for meg i det hele tatt. Dessuten ser det ut til at kaffe er tidens mest forurensende drikk, så nå har jeg gitt opp ALT. Dette er forresten min post nummer 500, så kanskje det er håp for meg likevel.

Tenk på alt jeg har gått glipp av:

Løsning:

SI MER JA!

Oh yeah.

Syv ord sier mer enn 300

Jeg er som et orkester inni meg.

Naturhistorisk museum




Min tid er ikke din tid

Jeg er ikke sikker på hvordan det har seg, men når jeg er i Bergen Sentrum sammen med andre i mer enn 2 timer kommer plutselig dette dragsuget inni meg om at nå må jeg ha litt tid for meg selv. Det er en rar opplevelse i grunnen, når jeg vandrer rundt med min nye venninne og så møter vi på hennes venner som jeg ellers aldri ville tenkt meg om to ganger for å være med før jeg begynte på FHS- ja, det virker jo helt normalt å sitte oppe ved DNS og prate. Men det var rart. Etter to timer kjente jeg denne økende trangen til å være alene i hvert fall 1 time før jeg skulle møte pappa for det han liker å kalle «Bonussamvær».

Naturligvis flyktet jeg rett inn på Norli og opp i andre etasje hvor jeg sto og stirret på en hylle med Moleskine notatbøker, så sendte jeg en mms til Binka av hele herligheten (hun er en av få jeg vet om som setter pris på sånt ut av det blå) og etter å ha siklet over bøkene (ja) i over 15 minutter tok jeg til sansene og kjøpe meg enda en splitter ny skissebok. Det er ikke måte på. Jeg trengte å være alene, så jeg satt på en stol omringet av bøker og følte hvordan hele meg bare slappet av. Jeg leste ferdig «Post Office» av Charles Bukowski (som ikke handler om noe i det hele tatt, har noen GENIALE linjer når han avslutter kapitlene og er faktisk en liten grisebok – den er genial, løp og kjøp. Meget lettlest) før jeg med sommerfugler i magen og et bredt smil skjønte at nå kan jeg lese Terry Pratchett’s (Forfatteren er en MANN, bare så det er klart…) nyeste bok (åherre, litteraturorgasme!) «Making Money». Sånt gjør noe med en.

Jeg observerte folk, lagde mentale noveller om dem inni hodet mitt og etterpå satt jeg på Den Blå Steinen uten å føle den trangen til å *måtte* gjøre noe. Det var fint. Jeg har savnet det.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress