Oss to i Oslo

På lørdag drar jeg til Oslo (til Maren, for å være korrekt) og blir hos henne til 3 juni. Når jeg er der vil jeg sikkert møte alle som har lyst til å møte meg, og har store planer om å bo mye på både kafé og bokhandel.  For tiden skriver jeg på roman, leser manus og venter på eksamensresultater. Jeg har allerede fått en C på en oppgave, noe som gjorde at jeg klappet så mye i hendene at håndflatene ble røde. Jeg skriver på «Anton» og plutselig ser jeg at Aschehoug har en konkurranse på gang. Hjernen min går i spinn, og jeg prøver å glemme konkurransen, for er det noe jeg ikke kan så er det å sende «Anton» til dem. Jeg tror det kalles idioti. Uansett. På lørdag skal jeg prøve å komme meg helskinnet til Sandvika, gå av på rett stopp og begynne å skarre på R-ene bare for Maren sin skyld (tror jeg klarer å gjøre det i 15 minutter før jeg gir opp). Kanskje vi sees?

Hvordan få tiden til å gå mens man leser til eksamen, del 1

Jeg har et ganske rundt hode. Skalle. Dette har visstnok legene fra min fødsel sagt, og jeg har det fra sikre kilder (frisører) at dette er sant. Jeg legger ved et bevis. Bak meg ser du klær som tørker, og hvis alt går nedover, så renner det ned i bøtten jeg har bak meg. Jeg vet fortsatt ikke om planten jeg har på hodet er ekte eller plast. Blomster er ikke helt min greie. Ja, jeg liker å få dem (Hint hint), men når det kommer til å for eksempel legge merke til nye blomster hos [sett inn ønsket familiemedlem her], er jeg et blankt lerret. Blomster? Åh! Der? Var de der ikke før? Den har jeg da sett.. ahahaha osv. Jeg tror kanskje at denne potteplanten er ekte. Noe som minner meg på at der er mulig jeg burde vanne den.

Exphil eksamen er på fredag. Hurrameirundt. Hvis jeg består skal jeg sette i gang min første bloggspørsmålsrunde (rett og slett fordi jeg aldri får noen spørsmål og jeg tviler på at dere lurer på noe, sånn egentlig) og svare på alt. Men før jeg tenker på det, irriterer jeg meg over at filmer jeg ser på macen, plutselig er så mørke at jeg bare hører hva som skjer. En film som har gjort at jeg tenker ekstra mye «Keith» fra 2008, er nå offer for at jeg roper til meg selv (og de som vil høre på) mens jeg klager.

Kanskje jeg bare skal fortsette å balansere blomsterpotter på hodet og slutte å se filmer på macen (jeg har jo ikke TV).

Et samarbeid med sin egen kreativitet

Kreativitet

Bildet er hentet fra Enter.Online

Jeg føler at jeg ikke får gjort nok. Kroppen og hodet mitt er på to forskjellige steder, men prøver likevel å nå hverandre med fingertuppene. Jeg skylder på Elizabeth Gilbert. Etter at jeg leste boken hennes ”Eat, Pray, Love” har jeg i større grad begynt å jakte på min egen kreativitet og gjøre det som jeg tidligere har gjort kun når jeg skriver.

Jeg prøver å snakke til Kreativiteten. Det er ikke lett. Det er ikke lett, fordi det er FOR lett. Er det sånn det skal være? Er jeg så fantastisk åpen og klar for en diskusjon med min egen kreativitet at jeg klarer å skrive ut en hel moleskine notatbok i løpet av 24 timer?

I romanen forteller Gilbert om en stemme fra hennes indre, som kanskje var Gud eller noe annet, men det var i hvert fall en stor stemme som snakket til henne når hun skrev i notatboken sin. Nå hopper jeg over til noe helt annet, nemlig hennes vesle tale på TED konferansen, hvor hun snakket om nettopp; Kreativitet og måten å oppdage den på. Jeg anbefaler å lese Binka sitt innlegg på det sterkeste.

Tilbake til det som skjer med meg. Hode og kropp prøver å snakke med hverandre, munnen min begynner plutselig å si noe og hjernen min begynner å lure på hvorfor jeg snakker med meg selv. Munnen sier noe om historien jeg skriver på for øyeblikket, og plutselig får jeg en idé, men en idé som hjernen ikke kan skrive ned for øyeblikket siden jeg faktisk står i dusjen. Henger du med? Så jeg slår av dusjen og sier høyt ”Hei du! Nå har jeg nettopp lært av Elizabeth Gilbert og Tom Waits at du faktisk er der, og liker å si ting akkurat når det passer deg. Men nå passer det faktisk ikke for meg, så kan du ikke bare lage deg litt kaffe og vente til jeg er ferdig her? Takk!”

Og det rare er at det virket. Det har hjulpet å snakke høyt til den indre Kreativiteten min som alltid er der, men som jeg tidligere bare har latt komme fram når jeg føler for det. Men nå lar jeg den komme fram hele tiden (for jeg har funnet ut at den *er* der jo egentlig hele tiden, man må bare innrømme det selv), og som et resultat på dette er hele meg en vandrende kullsyreholdig drikk som er blitt ristet litt for mye. Åpner du korken nå kommer til å eksplodere. Jeg bare sier det.

Jeg merker at jeg ikke får gjort nok. Er det ikke naturfaglesing, så er det prøve eksamen i Engelsk, og læreren som sier at jeg går på autopilot. Er det ikke Engelsk, så er det tanker om at jeg skal få teksten min utgitt i Signaler 2009 fra Cappelen.  Da begynner kullsyren å leke med munnen min og jeg har en lang monologisk dialog med meg selv. Jeg skriver ting på Post-it lapper og limer dem inn i moleskinen min. Det er ikke før senere samme dag at jeg leser hva jeg har skrevet og spør meg selv (høyt selvfølgelig) om jeg virkelig har skrevet dette.

Kroppen min er ganske langt over streken. Hodet er ganske høyt oppe på bakken. Ved hjelp av morsekoder eller røyksignaler får de kontakt med hverandre og prøver å komme til et slags kompromiss om at ja, her kan vi sikkert få til et samarbeid. Kullsyren begynner å boble igjen og jeg vet ikke hva som skjer. Skjønner du hva jeg mener? Når man har så mye å fortelle, så mye å si, og ikke alltid har muligheten til og virkelig GRIPE ordene – da skjer det før eller siden at man kobler litt ut. Jeg vet nå at jeg hadde koblet fra litt her og der før jeg fikk vite at jeg kom med i Signaler, og først nå har jeg begynt å koble meg sammen. Det er fordi jeg leste boken til Elizabeth Gilbert, har sett foredraget hennes på Ted, og vet at jeg ikke er alene.

Hei, Kreativitet! Hallo kropp og sinn! Skal vi være sammen?

~34~

Kemeduda

Twilight på ekte vis

Så… hvis du bare unnskylder meg litt, så skal jeg bare lese boken en gang til.

Sjelesang

Festligheter

^tittel*skriv her; publiser

Jeg har startet. Jeg har begynt på Sonans Privatgymnas hvor 799 andre har startet samtidig som meg. Greia er abre at min første time ble utsatt fordi læreren min var hjemme med influensa. For å si det midt sagt var jeg psykisk OG fysisk klar for å ha naturfag, men da jeg fikk sms’en dro jeg til Bergen sentrum og sturet i 3 timer på biblioteket hvor jeg like gjerne leste ferdig to bøker.

I følge skolen blir jeg sett på som student. Dette tror ikke Mr B noe på, han sier at han kommer til å juble på mine vegne med en gang jeg viser han studentkortet, men ikke før. Bare fordi han går på Høyskole, vet du. Uansett; jeg har blitt kjent med to noe mennesker, begge er koselige, begge er gøye å prate med. Men når jeg så alle de forskjellige typene som har startet på privatgymnaset (så dem alle på velkomsfest) gikk det opp for meg at når er jeg 20 år, og er kanskje den som ser mest ut som en 16 åring. Det var vondt for brillene mine å ta inn all denne infoen, så jeg bare drakk opp cideren min og håpte at noen skulle bli så fulle at de fikk alle oppmerksomhet og jeg kunne le av dem og ikke av meg selv.

Flere ting jeg legger merke til; etter at jeg nå har endelig fått slutt på denne pokkers lange sommerferien som har vart siden mai, og begynt på skole nå (haha, 1 dag i uken!) så får jeg søvnproblemer. To netter på rad har jeg ikke fått sove, og det føles ut som om jeg har en hangover uten å egentlug ha en. Hva skal jeg gjøre for å sove? Drikke varm melk med honning? Det er noe jeg ikke skjønner, hvorfor akkurat nå?

I dag reiser jeg sammen med Mr B til Haugesund for å bo hos ham i 2 dager, for kanskje ender det opp med at vi flytter sammen til neste år. Oy caramba!

I morgen kjøper jeg sprit

Mr B har gitt meg en skrivemaskin. Og en bukett røde roser som kom levert på døren. Han har sagt at han gleder seg til alle de andre bursdagene vi skal feire sammen, og jeg har kommet ut av tellingen hvor mange ganger vi har sagt «Jeg elsker deg» i løpet av 24 timer.

Samtidig har det gått opp for meg at jeg ikke lenger er her i Sammensuriet like ofte (som kommentaren i forrige bloggpost påpeker), og jeg ser nå at jeg er blitt En Slik Jente. Jeg er blitt Hun jeg ikke likte, hun som er med kjæresten med en gang det er mulig og prioriterer ham mer enn venninner. Og blogg. Det er så masse jeg har lyst til å dagbokitere om, men når jeg ikke er med Mr B så jobber jeg, og når jeg ikke jobber – så sover jeg eller stirrer trøtt på en skjerm. Det tar på å ha en tidsklemme som faktisk ikke er der. Jeg tror generelt ikke på begrepet «Tidsklemma» fordi det er bare opp til en selv hva man vil prioritere. Jeg prioriterer livet mitt. Men så kommer resten inn: Skriving er livet mitt, det er det jeg må gjøre! Og nå får jeg min egen skrivemaskin fra 60 tallet som jeg kan lukte trykksverte fra og kjenne hvordan fingrene setter seg fast mellom tastene. Av og til vil det være fint og ikke kunne fjerne skriveleifer på papiret. En skrivemaskin har så mye mer av sjel som en mac/pc ikke har.

Pappa og Mr B møttes for første gang i dag, og jeg følte at jeg var i midten av en hollywood film hvor alt kunne gå galt når som helst og pappa skulle begynne en form for forhør. Men det kom aldri, og de snakket sammen. Det var rasende festlig. En gave jeg fikk av pappa var en dag på spa, så nå som jeg har både spa-gavekort og en skrivemaskin, er det bare spriten som mangler. Den tror jeg vi tar i morgen.

Når jeg fanger alle sommerfuglene

Vi går mot den 6 måneden, og pappa har enda ikke møtt Mr B. Det ser ut til at møtet faktisk blir rundt min 20 års dag, og jeg syntes det hele minner meg om noe fra en amerikansk chicklit B film. Jeg merker også at etter hvert som jeg jobber mer og mer, må jeg fikse mitt «sosiale» liv rundt mine arbeidstider. August er en stor jobbemåned, og det eneste jeg kan gjøre er å sparke meg selv i håret og gjøre det jeg må.

(dialog på jobb: alle spiser is på pinne

Kollega1: Du e en pikk.

Kollega2: Du kan ikkje si pikk, du si penis. Det e det det heter.

Kollega1: Ka, skal eg pluselig kalle deg ‘Din penis’? Ikkje særlig mandig.

Kollega2: Ok, eg godtar det for denne gang. Ikkje noe pikk!

Kollega1: Du e ikkje akkurat noen pen is heller vet du.)

Forrige uke opplevde jeg mitt første bryllup. Broren til Mr B giftet seg, og da fikk jeg møte ytterligere flere av familiemedlemmene til Mr B og broren. Først ble jeg presentert som Mr B’s «venninne» av moren, men Mr B skjøt inn «KJÆRESTEN MIN ALTSÅ» til stor glede for meg. Jeg merker her at jeg er lei av å skrive «Mr B» i hver setning nå, men meh. Det er rart å møte hele familien som da spør når neste bryllup blir. Hint hint. Finnes det ingen grenser? (Gi meg ti år, så er det min tur)

Husker du min JA periode? Selvfølgelig gjør du det. Se her:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=BJLo2UG8acg]

Hvis jeg spør deg (om du da er i Bergen, gutt eller jente eller begge deler) om vi skal gå på kino sammen og se denne, hva svarer du da?

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress