Vil jeg virkelig bli forfatter?

For å vite hva man vil må man gjøre det man vil. Skjønner du? I flere år nå har det vært åpenlyst at jeg skal bli forfatter. Mer for min egen del enn noen andres. Men er det forstatt like åpenlyst for meg når jeg omtrent ikke har klart å skrive noe siden jul? Til tider har det kommet noen timer med skrivelyst og glede, men det dabber av. Og nå som jeg driver med både skole og jobb blir skriving noe jeg ikke lenger gjør. Jeg begynner å lure på om det var noe jeg kunne før.

For nå som jeg ikke skriver hver dag kommer jeg nærmere å miste det. Det eneste som gjør at jeg fortsatt innerst inne tror jeg kan bli forfatter er at jeg skriver i notatbøkene mine. Men å skrive på et blankt word dokument har jeg ikke gjort på lenge. Det er ekkelt å merke at forandringer skjer på en langsom måte som plutselig blir raskere enn alt annet.

Når noen spør meg hvordan det går med skrivingen får jeg vondt inni meg og svarer «Joda…. jeg har en liten sperre akkurat nå…» men hvor lenge skal denne sperren vare? Jeg har historien klar, jeg kan teknisk sett begynne å skrive; jeg har til og med de første setningene klare! Men likevel er det noe som holder meg tilbake og jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Ikke.

Vil jeg bli forfatter fordi jeg alltid har ønsket det, eller vil jeg bli det fordi jeg har sagt det for lenge?

Siste post fra folkehøgskolen

Jeg hadde tenkt at denne posten skulle være rimelig kul. Jeg skulle fylle den til randen med humor, satire og seksuelle referanser til å ta og føle på. Å komme til en konklusjon for dette året er umulig for meg. Jeg kan ikke si at jeg har 1 hel konklusjon for alt som har skjedd. Det eneste jeg faktisk vet med sikkerhet er at jeg ikke, under noen omstendigheter what so evah kommer til å savne maten. Det gjør noe med deg når du får tørt brød, svett ost og slapp skinke hver eneste dag. Du mister håpet og tenker at du like gjerne bare kan spise plastikkplantene nå.

Jeg gleder meg til å slutte, og jeg gleder meg til å besøke russevennene mine i Oz. Jeg gleder meg til å være i Hellas når det er 17 mai og jeg gleder meg til skolestart den 13 august. Og jeg gleder meg til jeg fyller tyve år. I går var jeg en 16 år gammel jente som begynte å blogge, i dag er jeg 19 og litt til som fortsatt skriver. Tankene mine er tilfeldige, i en annen rekkefølge og øh – jah. Høh.

Og jeg gleder meg til Eric Clapton konsert den 6 august. Jeg gleder meg

Mens jeg skriver dette merker jeg en slags økende irritasjon over ting jeg ikke får sagt. For i motsetning til andre er jeg skummelt likegyldig til dette året. Jeg irriterer meg over at folk lovpriser fhs-året sitt som en livsforandring og at de knyttet seg til det som en hund i bånd – for jeg har ikke knyttet meg til denne skolen, jeg har knyttet meg til det som kommer etterpå, den behagelige trygge tanken på at jeg har sikret meg 3 år fram tid hvor jeg vet hvor jeg skal være. Det er det som er greia med folkehøgskole: de fleste som går her vet ikke hva de vil etterpå og bruker store deler av tiden her på å fortrenge tankene og fortrenge fakta. Det irriterer meg. Så når alt er over klarer de ikke å takle det. Og velger heller å jobbe. Det irriterer meg, og da irriterer jeg meg selv. Empati er nøkkelen her. Hvorfor? Det bare er sånn.

Men jeg har hatt det fint her. Jeg har sovet alt for mye, og kjedet meg. Jeg liker å kjede meg. For da – da skriver jeg. Og skrive har jeg gjort. Visst faen. Takk for i år.Vennskap

Det som var mitt blir ditt

Jeg sitter her og vet at det er dette øyeblikket jeg må ta vare på. Dette sekunder uten stress, uten lekser, uten eksamen. Jeg sitter utenfor internat 5 og drikker svart kaffe mens solen treffer meg i øynene og gjør at jeg nesten nyser – men ikke helt. Jeg sitter her og tenker så lite som mulig. Igjen får jeg følelsen av at jeg er voksen. Om knappe 2 måneder er jeg plutselig 20 år og for første gang i livet mitt uten mamma eller pappa til å feire bursdagen min med.

Og jeg er merkelig nok ok med det hele. Jeg får ikke tårer i øynene, jeg føler meg ikke ensom og jeg får ikke angst av å tenke på framtidige studier. For meg er det bare en del av livet. Og jeg satte livet på pause da jeg valgte et år på folkehøgskole. Nå er det på Play igjen, og jeg liker følelsen den gir meg.

Jeg sitter og ser på hvordan de andre oppfører seg. Det slår meg at det er nesten som om noen ikke helt vil godta at 33 uker er over, fordi studielivet ikke er noe de vil takle. Jeg er naiv nok til å lure på hvorfor de ikke forberedte seg på forhånd. Slik jeg gjorde. Jeg knyttet meg ikke like mye til skolen, slik som andre gjorde, jeg knyttet meg ikke til lærere eller til dette rommet jeg har sovet i.

Men jeg knyttet meg til elevene, elever som jeg med sikkerhet vet at jeg kommer til å se igjen. Jeg gikk ikke på denne skolen for å stå på parkeringsplassen og gråte om 3 dager fordi jeg ikke får se vennene mine igjen – nei, jeg gikk på denne skolen for å få vennskap som i hele meg vil vare. Det er da ikke farvel? Det er jo bare pause. 6 av oss skal til Tromsø. Resten ser jeg igjen til neste år ved skoletreff, og samtidig møter jeg elevene som begynner her etter meg.

Det er bare en del av livet. Og livet for meg er å vite hvor mine neste 3 år skal foregå. Et år på folkehøgskole kan til tider får deg til å glemme hva du skal etterpå, og for noen betyr det panikk. For andre er det en lettelse å få komme seg bort. Jeg tar det som en selvfølge. Folkehøgskole er det smarteste valget jeg har tatt når det gjelder min skolegang, men når jeg har sagt det er det også fordi jeg hele tiden hadde i tankene at jeg skulle ha flere eksamener i framtiden. Jeg er forberedt på å få et slags leksesjokk oppi Nord, men jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere.

Det er 3 dager igjen og nå er rommet mitt nesten ikke mitt lenger.

Veddemål

4 dager igjen.

Jeg lover at jeg ikke skal gråte.

Oppdatert 9 mai:

Åh som jeg tapte!! åååååååh som jeg gråt! Jeg tapte jeg tapte. Men hva skal man gjøre da, når 30 jenter rundt deg gråter fordi du drar?

Da Elisabeth Iskrem møtte Patty Smith

Det var helt tilfeldig. Hun gikk 2 meter unna meg, sammen med en av sine venner – kledt svarte posete klær og tok bilder av Svaneapoteket med sin polariod kamera. Jeg stanset midt i veien og stirret på kvinnen som passerte meg og begynte å lurte på hvor jeg hadde sett denne skapningen før. Og så gikk det opp for meg at det var damen på plakaten, Patty Smith. Jeg virret rundt for å dele øyeblikket med noen andre utenom pappa (som også hadde kjent henne igjen – han har vært på konsert en gang i tiden), men alle bare gikk forbi henne. Jeg gapte, pep og sa ulogiske ord. Løp etter pappa, fikk låne en en fjærpenn (ikke spør) og så tasset jeg forsiktig bort til kvinnen kledt i svart.

Jeg unnskyldte meg forsiktig og hun smilte rolig tilabake. Selvfølgelig kunne jeg få autografen, hva jeg het? Elisabeth. Hun skrev i boken jeg nettopp hadde kjøpt (Wicked) «To Elisabeth, people have the power – Patty Smith». Jeg klarte å prestere de samme gamle klisjeene av «Du er en virkelig inspirerende artist,» «Håper du har det fint her i Bergen!» som alle andre sier, så løp jeg tilbake til pappa. Jeg skalv som et aspeløv og sendte melding til nesten alle på kontaktlisten min etterpå. Patty Smith! Det som skremmer meg mest er at hvis hun i tillegg hadde vært en forfatter (men da måtte jeg i så fall vite det da jeg så henne, nå hjelper det ikke), hadde jeg mistet hodet HELT.

For øvrig kan du lese mer om henne hos Frøken Martinsen HER.

1 liter tårer

8 dager. Jeg får høre av læreren min at jeg har drivet. Jeg har det drivet som man trenger for å bli forfatter. På mitt beste har jeg språket, drivet og ordene med meg. Læreren min ser på meg når han sier dette, vanligvis gjør han ikke det. Når samtalen er ferdig oppdager jeg at jeg har svettet under armene, og det slår meg hvor mye jeg har gruet meg til å ha denne oppsummeringen.

Jeg blir trist i løpet av dagen, og hormonene blir som en vaskemaskin. Når noen stryker meg over ryggen og spør om det går bra, rister jeg på hodet og knekker sammen i gråt. Jeg gråter ikke fordi det bare er 8 dager igjen, men på grunn av noe annet som ikke blir nevnt her. Det var en liten episode som er ordnet opp i nå, men da den nettopp hadde skjedd, kræsjet bilen min i en sjø. Jeg vandret rundt og var en egen liten q-tips med vann – og det gikk opp for meg at det er mange her som bryr seg om meg, bare ved å holde rundt meg og ikke si noe. Det var ganske tydelig at jeg hadde grått, og det like greit at det kom nå og ikke siste skoledag.

Og for å gjøre det hele verre fikk jeg sendt en video basert på en sann historie, og syntes det hele var riktig så urettferdig!

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=CItKhUwbYc4&hl=en]

Jeg skal begynne å være en ekte blogger

9 dager igjen. Jeg er inspirert. Men denne gangen er det mer alvorlig enn det å bestemme seg for å si mer Ja. Denne gangen er det inspirasjon til å passe på vennene mine. Å sørge for at de har det bra, har god selvtillit og selvfølelse. Når man virkelig begynner å forstå viktigheten av en klem, begynner man å skjønne virkningen av vennskap. Å være mot andre slik du vil de skal være mot deg.

Er du lei deg vil du at vennene skal være der uten at du trenger å si noe, og holde rundt deg og ikke egentlig si noe. Og da gjør du det samme for dem. Det er sånn det fungerer. Det har jeg lært etter 32 uker. Og det har jeg lært av Marco (www.newpage.no) som holdt foredrag for elevene på folkehøyskolen i går. Det gjelder å forstå hverandre, og det gjelder å virkelig vite hva respekt er. Og for meg er respekt på nesten lik linje som beundring.

Og nå er jeg inspirert. Inspirert til å begynne å bære mitt ”Free Hugs” skilt i Bergen Sentrum to ganger i uken når sommeren begynner, inspirert til å gi til andre det jeg selv har tatt for gitt alt for lenge. Jeg er inspirert til å skrive om min første opplevelse hvor jeg ble gjenkjent på busstoppet som Bloggeren Elisabeth Iskrem, og at jeg nå har bevis for at hvis du kjenner meg igjen – så er jeg overraskende hyggelig og relativt ekstatisk (veldig koselig å snakke med med andre ord!).
For første gang fikk jeg følelsen av å vite hvordan en forfatter har det, og en slik liten god følelse går en lang vei. Damen het Ingrid. Jeg krevde å dedisere en post til henne fordi jeg ikke kunne la et slikt øyeblikk gå ubeblogget – så denne posten er til deg Ingrid. Takk.

Jeg er inspirert til å gjøre noe. Og det er å VÆRE. Jeg skal VÆRE. Jeg skal være der for de som trenger det, for de har vært der for meg, og jeg skal være der for alle om ni dager når vi står på den samme parkeringsplassen vi ankom den 20 august 2007 og tar midlertidig avskjed. Jeg skal være. Jeg skal være.

Det er 11 dager igjen. På skrivelinjen er det intriger, og i dag ble tårer og vonde ord kastet rundt rommet fordi etter 30 uker har irritasjonen bølget seg løs og blitt sluppet løs. Jeg så sjokkert på og løp etter tårene for å klemme på dem.

I går begynte jeg å gå videre. Jeg bestemte meg for å begynne å rydde rommet mitt, pakke tingene og forberede meg på å for å gjøre meg klar. Etter det satte jeg meg foran macen (den lever!!!!) og begynte å søke hemningsløst etter sommerjobber og deltidsjobber. Plutselig ante jeg ikke hvor mange jeg hadde søkt på og før jeg visste ordet av det begynte jeg å søke stipend over hue og ræva via legatforbund. I dag har det gått opp for meg hvor produktiv jeg var i går. Jeg skulle gjerne opplevd i går en gang til.

Russen lever igjen. Natt til første mai planlegger hele skolen min å gå på byn, og jeg akter å se på russen som det er en veldig bra kveld på kino. Egentlig har jeg ikke så lyst å se på dem, for noe inni meg vil begynne å tenke på hvor mye jeg trivdes i den røde buksen og hvordan vi alle var like i de får ukene. Men samtidig oppfører de seg barnslig. Herregud så herlig det er å være russ hahahahah jeg skal være skikkelig vill altså yeeeeeeeeeeeeeeeey driter i skolen vi skal ut å kjøre spyle fremmede med vann hahaha. Etc. Jeg ser virkelig ikke poenget med å oppføre seg sånn, ei heller å komme ravende full på skolen klokken halv ni om morgenen. Forklar meg gjerne logikken.

Diskuter:

Det er 11 dager igjen. På skrivelinjen er det intriger, og i dag ble tårer og vonde ord kastet rundt rommet fordi etter 30 uker har irritasjonen bølget seg løs og blitt sluppet løs. Jeg så sjokkert på og løp etter tårene for å klemme på dem.

I går begynte jeg å gå videre. Jeg bestemte meg for å begynne å rydde rommet mitt, pakke tingene og forberede meg på å for å gjøre meg klar. Etter det satte jeg meg foran macen (den lever!!!!) og begynte å søke hemningsløst etter sommerjobber og deltidsjobber. Plutselig ante jeg ikke hvor mange jeg hadde søkt på og før jeg visste ordet av det begynte jeg å søke stipend over hue og ræva via legatforbund. I dag har det gått opp for meg hvor produktiv jeg var i går. Jeg skulle gjerne opplevd i går en gang til.

Russen lever igjen. Natt til første mai planlegger hele skolen min å gå på byn, og jeg akter å se på russen som det er en veldig bra kveld på kino. Egentlig har jeg ikke så lyst å se på dem, for noe inni meg vil begynne å tenke på hvor mye jeg trivdes i den røde buksen og hvordan vi alle var like i de får ukene. Men samtidig oppfører de seg barnslig. Herregud så herlig det er å være russ hahahahah jeg skal være skikkelig vill altså yeeeeeeeeeeeeeeeey driter i skolen vi skal ut å kjøre spyle fremmede med vann hahaha. Etc. Jeg ser virkelig ikke poenget med å oppføre seg sånn, ei heller å komme ravende full på skolen klokken halv ni om morgenen. Forklar meg gjerne logikken.

Diskuter:

mac har faktisk problemer de også

Macen min har fått det for seg at den ikke vil virke. Skjermen er blå og det blinker et spørsmåltegn mot meg. Tenk på alt som er i den. Ordene mine. Livet mitt fra folkehøgskolen. Bildene. Videoene. Meg min og mitt. Jeg tar alltid backup før jeg drar et sted, men før Irland gjorde jeg det ikke. Damn you Mac! I love to hate you etc etc.

Sees snart.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress