#1.5

En dag delt opp i to

Jeg har glemt hva jeg skulle fortelle. Jeg husker ikke hva vi snakket om, eller hva jeg observerte. Det eneste jeg med sikkerhet husker er at jeg lo ganske mye og var fast bestemt på at jeg måtte blogge det. Men hva det var husker jeg ikke. Det var veldig morsomt. I hvert fall.

Jeg hadde drukket fire glass rødvin og fem coctailer med søt alkohol i seg, og det var ikke før mot slutten av kvelden at jeg merket svimmelheten komme snikende. Så jeg gikk et runder rund meg selv helt til kvalmheten gikk over. Mens jeg satt på en stol for å sende en kjærlighetsdeklamasjon til kjæresten, kom kurderen som ikke snakker norsk bort  for å deklamere hans kjærlighet til meg. Han kysset meg på hånden og jeg smilte høflig, så sa han på gebrokkent engelsk diverse ting som jeg ikke kunne akseptere uten å bli en hore. Etter en god stund i fast arbeid har jeg funnet ut at jobben gjør meg til tider om til en rasist, og nå ble jeg det. Kurderen var jo helt ufarlig, men vi hadde kommunikasjonssvikt og tross alt ante jeg ikke hvem han var.

Det skjedde diverse drama. Det var to gutter som hadde drukket litt for mye, og som var få strakser fra å harpe løs på hverandre på grunn av uenigheter over å betale 50 kr for litt pizza. Det var såpass dramastisk at jeg koste meg litt, sånn innerst inne, og tenkte tilbake på ungdomsskolen når all drama var bra drama uansett hvem som ble skadet. Sånn er det vel i dag også. Alt er sjokkerende, men gåsj så spennende.

Jeg hadde noe veldig morsomt å fortelle. Men fordi jeg ikke husker hva det var, så får du bare le litt for deg selv og riste oppgitt på hodet. Det gjør jeg.

Vi vil eie byen for å være late

I hele dag har jeg formulert setninger i hodet, stokket om på komma, semikolon og store bokstaver. Når det var stille rundt meg og jeg var den eneste som kunne gjøre det en mann burde (løfte ting) – arrangerte jeg korstog mot adjektiver, kasus og bløte konsonanter. Jeg har drukket mellom 8 og 9 kopper gløgg, fordi vi skulle starte julestemning på jobb, og vært i kraftig verbalt basketak med 5 gutter på tretten år.

De satte seg på gulvet og begynte å leke med en stol, stengte veien for andre som skulle forbi, og de klarte til  og med å søle gløgg på teppet. De snakket høyt om ting man kunne stjele uten at det ble sett, noe som gjorde at jeg tasset bort til dem og sukket oppgitt. Det var lite poeng for meg å si noe (delvis fordi jeg opplevde gløggsjokk), for det var fem røde ansikter rundt meg som plutselig ble klar over at folka som gikk pesende rundt oss faktisk var sur på DEM.

Jeg bare smilte, for jeg tenkte bare på hvordan de så ut og hva de hadde på seg. Jan Thomas hadde fått hetta av stolthet. Tretten år og brunkrem til øyevippene. En av de hadde maskara på seg og var fylt til randen av testosteron, noe som gjorde at jeg en gang for alle forkastet ethvert håp om å se en eneste Fabio i min levetid.

Så jeg fortsatte med min indre dialog. Rettet på skrivefeil, slettet personer, hendelser og andres liv. Etter den siste koppen med gløggen ble jeg beordret av en kollega til å legge hode mellom bena og puste normalt. Til mitt forsvar vil jeg si at romanen jeg skriver på nå, er helt fantastisk inni hodet mitt – med og uten gløgg.

eg ska vaske bilen din eg

"eg ska vaske bilen din eg"

Sjelesang

^tittel*skriv her; publiser

Jeg har startet. Jeg har begynt på Sonans Privatgymnas hvor 799 andre har startet samtidig som meg. Greia er abre at min første time ble utsatt fordi læreren min var hjemme med influensa. For å si det midt sagt var jeg psykisk OG fysisk klar for å ha naturfag, men da jeg fikk sms’en dro jeg til Bergen sentrum og sturet i 3 timer på biblioteket hvor jeg like gjerne leste ferdig to bøker.

I følge skolen blir jeg sett på som student. Dette tror ikke Mr B noe på, han sier at han kommer til å juble på mine vegne med en gang jeg viser han studentkortet, men ikke før. Bare fordi han går på Høyskole, vet du. Uansett; jeg har blitt kjent med to noe mennesker, begge er koselige, begge er gøye å prate med. Men når jeg så alle de forskjellige typene som har startet på privatgymnaset (så dem alle på velkomsfest) gikk det opp for meg at når er jeg 20 år, og er kanskje den som ser mest ut som en 16 åring. Det var vondt for brillene mine å ta inn all denne infoen, så jeg bare drakk opp cideren min og håpte at noen skulle bli så fulle at de fikk alle oppmerksomhet og jeg kunne le av dem og ikke av meg selv.

Flere ting jeg legger merke til; etter at jeg nå har endelig fått slutt på denne pokkers lange sommerferien som har vart siden mai, og begynt på skole nå (haha, 1 dag i uken!) så får jeg søvnproblemer. To netter på rad har jeg ikke fått sove, og det føles ut som om jeg har en hangover uten å egentlug ha en. Hva skal jeg gjøre for å sove? Drikke varm melk med honning? Det er noe jeg ikke skjønner, hvorfor akkurat nå?

I dag reiser jeg sammen med Mr B til Haugesund for å bo hos ham i 2 dager, for kanskje ender det opp med at vi flytter sammen til neste år. Oy caramba!

Ikke helt uten betydning

Det handler om å kunne skrive uten å prøve. Å vite uten å kunne, å handle uten å ha gjort noe. Det handler å lære uten å lese, å huske uten å tenke over det. Det er om å gjøre å være et geni uten at du prøver, å kunne ting uten at du har strevd etter det. Det handler om å være bedre enn andre uten at du blir sliten. For å prøve noe er ikke det samme som å klare det. Å klare det er ikke det samme som å prøve det gang på gang uten å gi seg. Men følelsene er det samme. Nesten. Det handler om å ikke gi seg, å tenke realistisk og optimistisk. Det handler om å være seg selv, uansett om man har problemer med det også.

Greia er at jeg har fått jobb. Og det klarte jeg ved å fortelle litt om meg selv. Hvis jeg klarer det, kan jeg klare mye annet også.

Jeg flytter ut i dag selv om det er i morgen

Det er nå jeg burde skrive, ikke sant. Det er dette jeg har ventet i tre år på slik at jeg kan skrive om det. Kjærligheten og framtiden. Men nå som jeg er inni det – nå som jeg puster luften til en ny tilværelse – klarer jeg ikke å se de åpenbare tingene som jeg så før. Det er mange små ting jeg i ettertid skulle ha skrevet, eller notert meg ned – men jeg eier ikke trangen til det. For sannheten er at jeg ikke har klart å produsere noe skriveverdig siden jul.

Jeg antar at skrivesiden av hjernen min er på midlertidig Game Over, og jeg har ikke akkurat prøvd å ta en runde til. Hvorfor? Jo – for teknisk sett så burde jeg skrive minst 1 time hver dag, bare for å holde meg selv ved like, vokabularet mitt levende og syklig etc. Men NEH! Hva gjør jeg? Jeg ligger heller ved siden av Mr Baggings og gnikker nesen min mot hans. Snakk om prioritering!

Nå er det heller ikke lenge til skoleåret på Åsane er over, og jeg syntes det er helt greit. Jeg trodde at jeg skulle knytte meg til skolen og alt tilbehøret på en sånn overdimensjonal måte, men det har ikke skjedd. Jeg har fått noen gode venner, men jeg kjenner fortsatt ikke mange av de som går på skolen og jeg vet innerst inne at jeg ikke kommer til å savne dem. Atter en gang har jeg mentalt flyttet ut på forhånd og allerede laget meg et rede i Tromsø. Om jeg kommer inn derimot er en annen sak og jeg liker ikke å tenke på hva som skjer om jeg ikke kommer dit jeg vil mest.

Men nå over til Sannhet:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=q-Lovt_kmXM&hl=en]

En dag på utdanningsmesse

Det er en sånn dag. Da alt egentlig kan skrives ned som en liste med gjøremål, tidspunkt, hendelser og utfall. Spennende! Sjå:

• 12:00 – skolen busseruller til Utdanningsmessen i Bergen. Jeg har egentlig ikke tenkt å bli med, men plutselig finner jeg og Siv ut at det er bare å henge seg på. Dessuten har jeg jo funnet ut for bare to dager siden at jeg skal studere på Universitet i Tromsø. Hva?!? Sier du. Hva da?! Jo: Dokumentasjonsvitenskap! Hva er det? Spør du. Jo, det er bibliotekarutdannelse. Herrrrlig.

• 12:45 – det går opp for meg at UIT kanskje har en egen bod hvor de vil ”verve” folk. Dette gleder meg.

• 13:00 – utenfor messens dører står det gjenger med forvirrede, redde og fryktinngytende ungdom fra 10 klasse trinn og oppover (at 16 åringer er der skremmer meg litt – må de bli voksne så fort da? Ok!). Greit, kanskje ikke akkurat sånn, men alle prøver å se veldig kule og opptatt ut. Pah.

• Her mister jeg all begrep om tid. Jeg har 1 time på meg å finne boden til UIT og bli bestevenn med en av de som studerer der. Jeg blir også midlertidig slått ut av fokus fordi jeg får øye på gutter som IKKE går på Folkehøgskolen min. Haba haba.

• Siv og jeg blir tilbudt studiebrosjyre for noe med kjøttdeig.

• Jeg begynner å si ”Tromsø!” relativt høyt flere ganger i håp om at noen peker meg i riktig retning. En mann med lilla tights peker meg i riktig retning.

• Hurra! Jeg tror klokken er ca kvart over og endelig er min frelser her! Jeg huker tak i en søt jente og dumper alle mine bekymringer angående utdannelsen min. Hun ror meg til land og jeg ser lyset. Rly.

• Jeppjepp. Nå kan jeg gå, jeg har planlagt tre år av livet mitt og…. Siv og jeg oppdager en gutt i militæruniform og følger etter ham.

• Vi står og ser på gutter i uniform som køer foran Forsvaret.

• Står der fortsatt. Jeg ser på dem, men fra nå av tenker jeg stort sett bare følgende ord om igjen og om igjen: ”Tromsøøøøø!” ”Dokumentasjonsvitenskap!!!!” ”Bibliotekar!!!” ”TROMSØ!!!!”

• Møter en venninne fra Gymnas. Det er kult. Vi prater og oppdaterer hverandre. Og klemmer. Tromsø!

• Siv og jeg mister hverandre og jeg føler meg en anelse fanget blant alt for mange hormoner. Får øye på flere kjærestepar og blir ikke sur på dem i det hele tatt. Tromsø!

• Får en gratis veske med logoen til Høgskolen i Finnmark printet på, blir tilbudt økologisk juice.

• Følger etter en søt gutt.

• Rømmer fra søt gutt som begynner å følge etter meg. Var ikke søt likevel.

• 13:55 – bussen ankommer og stort sett hvert eneste ord ut av munnen min er enten Tromsø. Bølger av misunnelse fra mine medelever kommer mot meg da de har fått det enda vanskeligere å velge. Noen vet hva de vil inn på, men vet de ikke kan komme inn.

• TROMSØ!!!!!

• Nå er jeg glad.

Got my mind up

Å komme tilbake var ikke slik jeg hadde trodd. Kanskje noe inni meg hadde håpet at jeg skulle være på Klemme-stadiet med brorpraten av medelevene mine, men nå som alle har kommet tilbake fra juleferien har det gått opp for meg hvor integrert alle er til sine egne internat og ikke til resten av oss. Et eksempel: to jenter på hver sin side av skolegården får øye på hverandre, slipper ALT av bagasje og løper mot hverandre mens de skriker av glede. De kaster seg rundt halsen på hverandre og faller nesten ned på gaten.

Og jeg begynte å lure på hvorfor ingen hadde vært *så* glad for å se meg. Jeg sto og så på gjenforeningen og tok meg selv i plutselig å vite hvem jeg kom til å ha kontakt med på når jeg er ferdig på skolen – og alle kunne jeg telle på en hånd. Det var en ubehagelig tanke og resten av dagen var jeg trist. Jeg kunne ikke snakke med noen om det, for den eneste jeg kunne snakke med det om hadde sluttet – og sengen hennes var blitt gjort om til en sofa.

Rommet er plutselig mitt. Ikke våres, eller deres – men mitt. Jeg kan sitte hvor jeg vil uten å måtte flytte meg, jeg kan legge fram klær på et annet uten å fylle opp plass. Jeg kan spise mat på rommet uten at lukten plager andre enn meg selv. Det er rart. Helt ok, fredelig og akkurat det jeg trenger – men ikke det samme.

Jeg sitter til klokken 2 på natten og skriver på en ny romanide, uten å helt ha alle stadiene klare. Jeg prøver å ha kontroll over noen andres liv slik at jeg ikke trenger å tenke på mitt eget. Av og til trenger man noen å snakke med, og nå må jeg finne meg en ny en. Jeg er ikke trist, jeg bare tenker alt for mye.

I’m moving through some changes

Etter jul kommer jeg til å bo på enerom. Nora skal til en annen folkehøgskole, og så skal hun bo tre måneder i India. Jeg har visst om det i to måneder. Men det var først for to dager siden at jeg knakk sammen og gråt mine svarte tårer. Jeg har ikke grått så mye siden marsvinet døde. Av en eller annen grunn hjalp det. Denne siste uken før jul skal vi bruke for alt det er verdt. Hun og jeg. Oss. Vi. Sammen.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress