Barndommen min skal man ikke tukle med. Mens jeg lever, så skal alt fra min barndom være inntakt, i live og fortsette å minne meg om det jeg likte som liten. Det blir feil når noen fra min barndom dør før meg. Ludvigsen/Lorentzen var udødelig. I mitt hode var det helt feil at han skulle dø nå, burde ikke jeg dø først? Logikken var der, men nå skjønner jeg ikke hva jeg selv mener.
“Husker du den gangen jeg og Nina satte i gang å synge i kor for deg, mens vi leste filosofi?” Brenn i helvete ex-phil.
“Jaaaaaa…” svarte hun nølende.
Så jeg begynte å synge for henne mens vi gikk inn døren til det Hum.fac bygget og passerte andre studenter. Jeg sang strofen til “Dum og deilig” og “Kanskje kommer kongen”. Det ringte en bjelle for henne, så da var jeg fornøyd. Mens vi satt og drev med hver vår eksamensoppgave, hørte jeg “Savnevise” og fikk tårer i øynene. Igjen begynte jeg å tenke at det er så feil at noen fra barndommen min skal dø før meg. Og mens vi satt i en sofa med hver vår bærbare pc, stirret jeg på matpakken som jeg hadde laget til og satt på fat. På bordet.
“Han er jo fortsatt her!” sa jeg til meg selv. Z spurte hva jeg sa, men det var ingenting likvel mente jeg.
Jeg spiste matpakke på fat, og følte at jeg æret barndommen min på en egen måte.
Jeg liker ikke trapper fordi jeg har en tendens til å snuble i dem. Hver gang jeg går opp eller ned ser jeg bare en vei, og det er på hvor bena mine plasserer seg. I bakhodet er jeg livredd for at jeg skal bli akutt blind og snuble for så å slå haken i trappetrinnet. Jeg kan heller ikke lenger se rett fram. Nå må jeg se rundt meg, opp og ned, rundt meg en gang til. Alt jeg holder i hendene må presset mot brystet om det er mulig, og går ikke det ender jeg med å gå rundt meg selv hvert fjerde minutt fordi jeg vet at snart kommer jeg til å slå et eller annet over ende.
Et eksempel er dette: I dag var det gratis kake i en klesbutikk som feiret Hanne Krogh sin sier i Det Store Korslaget. Glad i kake som jeg er, gikk jeg inn og gjorde meg klar til å skjære et stykke. Da jeg skulle ta bestikk endte det med at jeg dyttet alle bestikkene ned på gulvet. Jeg satt på alle fire, med pose og veske rundt meg og plukket alt opp. Det var pinlig. Butikkdamen ønsket meg død, fordervet og langt unna kaken.
Eksempel nr to: Jeg er for øyeblikket på besøk hos forloveden i Haugesund. Når han kom hjem fra skolen idag, lå jeg og hvilte meg, men i det sekundet jeg hørte ham – rullet/hoppet/bønjijumpet jeg av sengen og satte føttene mine på… gardinene som skiller stue og soverom. Det sa “Frrrrrtsjjj” og nå er halve gardinen helt paff og dau. Frode har nå døpt meg “Klomsusen” fordi jeg i lengre tid har vært en vandrende ukordinatisk pære.
Jeg har også utviklet en frykt/nevrose for dører. Hver gang jeg går ut og lukker døren bak meg, blir jeg en anelse panisk fordi jeg ikke forstår helt at en liten liten nøkkel kan holde hele denne leiligheten lukket. Og før jeg beveger meg blir jeg stående og stirre på døren mens jeg lurer på hvorfor den er låst, og hva om jeg ikke låser den – da er hele leiligheten åpen for alle. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke liker å åpne dem. Uansett om det er en klesbutikk eller bokhandel – er det automatisk dører et sted går jeg inn og ut så mye jeg bare kan. I et parfymeri endte det med at de presset på meg gratisprøve av parfyme bare for å få meg til å gå.
Og ikke la meg begynne på hvorfor jeg har lyst til å bare barbere hele hodet mitt og bli kvitt alt håret. Men det har med brilleglass å gjøre, i hvert fall.
Jeg har alltid lurt på hva som er kulturkanalens morsomste program. Dette er jeg nok ikke alene om, jeg mener; hvem har vel ikke brukt flere timer sammen med Google og prøvd å skape en slags forståelse for hva som skjer i P2? Selvfølgelig kunne jeg ha mailet/twitret Are Kalvø (klask i pannen, jeg må nok gjøre det), og udmykt spurt om han kunne lettet mitt sinn for mørke tårn og pollendugg – men jeg har ikke gjort dette fordi jeg er fullstendig overbevist om at du (ja, jeg har høye tanker om mine lesere) allerede har gjort det.
Og hvorfor – nå skal jeg si dette så melodramatisk som mulig – HVOOOOOOOORFOR! klarte ikke produsentene av Fast & Furious filmene å komme opp med NOOOOOOE mer kreativt enn de samme titlene 3 ganger?!?!?! La meg demonstrere i rekkefølge:
Se hvor hardt de har jobbet med valget av titlene, de har til og med TALL! Jeg gir meg ende over. Og “&” tegnet! Det kaller vi variasjon. Jeg irriterer meg. Nå skal jeg drikke kaffe for å roe meg ned.
For 1 uke siden valgte harddisken min å ta selvmord. Jeg er fortsatt overbevist om at det var fordi den mente at det ble for sterk kost for meg å se på en dokumentar om Charles Manson. Samme dag som harddisken tok sieasta hadde jeg likevel tatt backup av alle skriverier samt filmer og de fineste bildene, så jeg var ikke særlig redd.
Nå har jeg en ny harddisk, større minne og et nesten så godt som nytt musikkarkiv igjen. Men det som dominerer arkivet nå er svenske damer som synger varme sanger. Nå som jeg oppdaterer musikken min oppdaterer jeg også dokumentene mine. Problemet med å ha skrivesperre er også at jeg har en 1 år gammel kneskade som har våknet til live, og som gjør at jeg nesten ikke kan gå. Derav sluker jeg smertestillende, og det er litt som å være i konstant bakrus rett etter at jeg har kastet opp magesekken i luften.
For jeg føler meg veldig rar for tiden. Jeg stresser med skoletanker og på toppen av det hele er jeg så lei meg fordi jeg ikke har noen historier i hodet; det gikk så langt at jeg krøp til kors og bestilte “Wreck this journal” fra Amazon i håp om at litt ødeleggelse skal gi meg inspirasjon. Jeg forventer store resultater. Det er nemlig ikke det samme når man går rundt og tenker at man skal bli forfatter men plutselig begynner å tenke at det kanskje ikke blir noe av likevel.
Jeg tror jeg trenger en forfattercoach. Noen søkere?
Jeg har glemt hva jeg skulle fortelle. Jeg husker ikke hva vi snakket om, eller hva jeg observerte. Det eneste jeg med sikkerhet husker er at jeg lo ganske mye og var fast bestemt på at jeg måtte blogge det. Men hva det var husker jeg ikke. Det var veldig morsomt. I hvert fall.
Jeg hadde drukket fire glass rødvin og fem coctailer med søt alkohol i seg, og det var ikke før mot slutten av kvelden at jeg merket svimmelheten komme snikende. Så jeg gikk et runder rund meg selv helt til kvalmheten gikk over. Mens jeg satt på en stol for å sende en kjærlighetsdeklamasjon til kjæresten, kom kurderen som ikke snakker norsk bort for å deklamere hans kjærlighet til meg. Han kysset meg på hånden og jeg smilte høflig, så sa han på gebrokkent engelsk diverse ting som jeg ikke kunne akseptere uten å bli en hore. Etter en god stund i fast arbeid har jeg funnet ut at jobben gjør meg til tider om til en rasist, og nå ble jeg det. Kurderen var jo helt ufarlig, men vi hadde kommunikasjonssvikt og tross alt ante jeg ikke hvem han var.
Det skjedde diverse drama. Det var to gutter som hadde drukket litt for mye, og som var få strakser fra å harpe løs på hverandre på grunn av uenigheter over å betale 50 kr for litt pizza. Det var såpass dramastisk at jeg koste meg litt, sånn innerst inne, og tenkte tilbake på ungdomsskolen når all drama var bra drama uansett hvem som ble skadet. Sånn er det vel i dag også. Alt er sjokkerende, men gåsj så spennende.
Jeg hadde noe veldig morsomt å fortelle. Men fordi jeg ikke husker hva det var, så får du bare le litt for deg selv og riste oppgitt på hodet. Det gjør jeg.
I hele dag har jeg formulert setninger i hodet, stokket om på komma, semikolon og store bokstaver. Når det var stille rundt meg og jeg var den eneste som kunne gjøre det en mann burde (løfte ting) – arrangerte jeg korstog mot adjektiver, kasus og bløte konsonanter. Jeg har drukket mellom 8 og 9 kopper gløgg, fordi vi skulle starte julestemning på jobb, og vært i kraftig verbalt basketak med 5 gutter på tretten år.
De satte seg på gulvet og begynte å leke med en stol, stengte veien for andre som skulle forbi, og de klarte til og med å søle gløgg på teppet. De snakket høyt om ting man kunne stjele uten at det ble sett, noe som gjorde at jeg tasset bort til dem og sukket oppgitt. Det var lite poeng for meg å si noe (delvis fordi jeg opplevde gløggsjokk), for det var fem røde ansikter rundt meg som plutselig ble klar over at folka som gikk pesende rundt oss faktisk var sur på DEM.
Jeg bare smilte, for jeg tenkte bare på hvordan de så ut og hva de hadde på seg. Jan Thomas hadde fått hetta av stolthet. Tretten år og brunkrem til øyevippene. En av de hadde maskara på seg og var fylt til randen av testosteron, noe som gjorde at jeg en gang for alle forkastet ethvert håp om å se en eneste Fabio i min levetid.
Så jeg fortsatte med min indre dialog. Rettet på skrivefeil, slettet personer, hendelser og andres liv. Etter den siste koppen med gløggen ble jeg beordret av en kollega til å legge hode mellom bena og puste normalt. Til mitt forsvar vil jeg si at romanen jeg skriver på nå, er helt fantastisk inni hodet mitt – med og uten gløgg.
Kommentarer