Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Sånn derpå

Planen var at jeg skulle skrive noe om hvordan det var å være med på boklanseringen til Kristian Bjørkelo, og hvordan det var å sitte i panelet og snakke om blogging. Men den planen kommer til å bli en anelse forskjøvet fordi jeg fikk i meg litt for mye alkohol i går og det eneste jeg husker fra arrangementet var at jeg ikke fikk puste (forkjølelse gjør deg alltid litt småuggen, særlig når du har en mikrofon plassert et sted i ansiktet som fanger opp alle lydene du lager. yay). Med mindre jeg plutselig begynner å blø neseblod (igjen) og ligger på gulvet de neste 48 timene, så kommer det noen bedre og lengre ord fra meg i morgen. Må bare kjenne at jeg lever først. Bilder og en slags oppsumering av hvordan det var i går, kan leses HER (WT Litteraturfestival). Ja, det er jeg som har skrevet teksten, høh.

Kjære Terry Pratchett

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

 

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

 

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

En beklagelse

Ikke nok med at jeg førte dere bak lyset med «liv i påsken» og det bare ble 1 bloggpost, men nå er jeg såpass inne i eksamensperiode at bloggen risikerer å bli dekket av edderkopper. Jeg håper dere kan tilgi meg. Vi sees plutselig.

 

DFTBA.

Jeg synger fistel

Barndommen min skal man ikke tukle med. Mens jeg lever, så skal alt fra min barndom være inntakt, i live og fortsette å minne meg om det jeg likte som liten. Det blir feil når noen fra min barndom dør før meg. Ludvigsen/Lorentzen var udødelig. I mitt hode var det helt feil at han skulle dø nå, burde ikke jeg dø først? Logikken var der, men nå skjønner jeg ikke hva jeg selv mener.

«Husker du den gangen jeg og Nina satte i gang å synge i kor for deg, mens vi leste filosofi?» Brenn i helvete ex-phil.

«Jaaaaaa…» svarte hun nølende.

Så jeg begynte å synge for henne mens vi gikk inn døren til det Hum.fac bygget og passerte andre studenter. Jeg sang strofen til «Dum og deilig» og «Kanskje kommer kongen». Det ringte en bjelle for henne, så da var jeg fornøyd. Mens vi satt og drev med hver vår eksamensoppgave, hørte jeg «Savnevise» og fikk tårer i øynene. Igjen begynte jeg å tenke at det er så feil at noen fra barndommen min skal dø før meg. Og mens vi satt i en sofa med hver vår bærbare pc, stirret jeg på matpakken som jeg hadde laget til og satt på fat. På bordet.

«Han er jo fortsatt her!» sa jeg til meg selv. Z spurte hva jeg sa, men det var ingenting likvel mente jeg.

Jeg spiste matpakke på fat, og følte at jeg æret barndommen min på en egen måte.

Unnskyld for framtidige skader jeg påfører deg

Jeg liker ikke trapper fordi jeg har en tendens til å snuble i dem. Hver gang jeg går opp eller ned ser jeg bare en vei, og det er på hvor bena mine plasserer seg. I bakhodet er jeg livredd for at jeg skal bli akutt blind og snuble for så å slå haken i trappetrinnet. Jeg kan heller ikke lenger se rett fram. Nå må jeg se rundt meg, opp og ned, rundt meg en gang til. Alt jeg holder i hendene må presset mot brystet om det er mulig, og går ikke det ender jeg med å gå rundt meg selv hvert fjerde minutt fordi jeg vet at snart kommer jeg til å slå et eller annet over ende.

  • Et eksempel er dette: I dag var det gratis kake i en klesbutikk som feiret Hanne Krogh sin sier i Det Store Korslaget. Glad i kake som jeg er, gikk jeg inn og gjorde meg klar til å skjære et stykke. Da jeg skulle ta bestikk endte det med at jeg dyttet alle bestikkene ned på gulvet. Jeg satt på alle fire, med pose og veske rundt meg og plukket alt opp. Det var pinlig. Butikkdamen ønsket meg død, fordervet og langt unna kaken.
  • Eksempel nr to: Jeg er for øyeblikket på besøk hos forloveden i Haugesund. Når han kom hjem fra skolen idag, lå jeg og hvilte meg, men i det sekundet jeg hørte ham – rullet/hoppet/bønjijumpet jeg av sengen og satte føttene mine på… gardinene som skiller stue og soverom. Det sa «Frrrrrtsjjj» og nå er halve gardinen helt paff og dau. Frode har nå døpt meg «Klomsusen» fordi jeg i lengre tid har vært en vandrende ukordinatisk  pære.

Jeg har også utviklet en frykt/nevrose for dører. Hver gang jeg går ut og lukker døren bak meg, blir jeg en anelse panisk fordi jeg ikke forstår helt at en liten liten nøkkel kan holde hele denne leiligheten lukket. Og før jeg beveger meg blir jeg stående og stirre på døren mens jeg lurer på hvorfor den er låst, og hva om jeg ikke låser den – da er hele leiligheten åpen for alle. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke liker å åpne dem. Uansett om det er en klesbutikk eller bokhandel – er det automatisk dører et sted går jeg inn og ut så mye jeg bare kan. I et parfymeri endte det med at de presset på meg gratisprøve av parfyme bare for å få meg til å gå.

Og ikke la meg begynne på hvorfor jeg har lyst til å bare barbere hele hodet mitt og bli kvitt alt håret. Men det har med brilleglass å gjøre, i hvert fall.

Et mindre orginalt utsagn

Jeg har alltid lurt på hva som er kulturkanalens morsomste program. Dette er jeg nok ikke alene om, jeg mener; hvem har vel ikke brukt flere timer sammen med Google og prøvd å skape en slags forståelse for hva som skjer i P2? Selvfølgelig kunne jeg ha mailet/twitret Are Kalvø (klask i pannen, jeg må nok gjøre det), og ydmykt spurt om han kunne lettet mitt sinn for mørke tårn og pollendugg – men jeg har ikke gjort dette fordi jeg er fullstendig overbevist om at du (ja, jeg har høye tanker om mine lesere) allerede har gjort det.

Og hvorfor – nå skal jeg si dette så melodramatisk som mulig – HVOOOOOOOORFOR! klarte ikke produsentene av Fast & Furious filmene å komme opp med NOOOOOOE mer kreativt enn de samme titlene 3 ganger?!?!?! La meg demonstrere i rekkefølge:

The Fast and the Furious (2001)

2 Fast 2 Furious (2003)

The Fast and the Furious: Tokyo Drift (2006) (Tipset fra Susan i kommentarfeltet)

Fast & Furious (2009)

Fast & Furious Fast Five (2011)

Se hvor hardt de har jobbet med valget av titlene, de har til og med TALL! Jeg gir meg ende over. Og «&» tegnet! Det kaller vi variasjon. Jeg irriterer meg. Nå skal jeg drikke kaffe for å roe meg ned.

Om å overleve pollensatan på eget vis


~34~

Kemeduda

Mandagsbarn om søndagen

For 1 uke siden valgte harddisken min å ta selvmord. Jeg er fortsatt overbevist om at det var fordi den mente at det ble for sterk kost for meg å se på en dokumentar om Charles Manson. Samme dag som harddisken tok sieasta hadde jeg likevel tatt backup av alle skriverier samt filmer og de fineste bildene, så jeg var ikke særlig redd.

Nå har jeg en ny harddisk, større minne og et nesten så godt som nytt musikkarkiv igjen. Men det som dominerer arkivet nå er svenske damer som synger varme sanger. Nå som jeg oppdaterer musikken min oppdaterer jeg også dokumentene mine. Problemet med å ha skrivesperre er også at jeg har en 1 år gammel kneskade som har våknet til live, og som gjør at jeg nesten ikke kan gå. Derav sluker jeg smertestillende, og det er litt som å være i konstant bakrus rett etter at jeg har kastet opp magesekken i luften.

For jeg føler meg veldig rar for tiden. Jeg stresser med skoletanker og på toppen av det hele er jeg så lei meg fordi jeg ikke har noen historier i hodet; det gikk så langt at jeg krøp til kors og bestilte «Wreck this journal» fra Amazon i håp om at litt ødeleggelse skal gi meg inspirasjon. Jeg forventer store resultater. Det er nemlig ikke det samme når man går rundt og tenker at man skal bli forfatter men plutselig begynner å tenke at det kanskje ikke blir noe av likevel.

Jeg tror jeg trenger en forfattercoach. Noen søkere?

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress