Denne videoen tok det 4 måneder å lage

Firefly Effect – All The Jokes Are On Me from Dave Mahler on Vimeo.

eksamensmodus

I listen to indie when the hours are long

Det har skjedd ganske fort. Jeg merker hvor sliten man blir av en 7,5 timers arbeidsdag, og jeg kjenner hvordan bena og føttene nesten får sitt eget liv når de har blitt stått på ganske lenge. Det skremmer meg fortsatt litt at jeg har så lett for å ikke alltid klare å huske den informasjonen jeg blir fortalt, og at å snakke om noe jeg ikke helt kan enda blir tøft.

Det skjer noe i meg når jeg kommer hjem etter endt arbeidsdag, og det er at jeg lurer på om jeg jobber på rett sted. Dette er selvfølgelig bare noe jeg må gå gjennom nå som jeg har fått min første jobb, men det er likevel kjipt å i det hele tatt oppleve følelsene.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=P96xUt9HCTU]

Kanskje det handler om å ikke tenke for mye. Der mislykkes jeg fult og helt, for som alle mine 4 faste lesere vet så er jeg en megatenker uten like som alltid ender med å klage over vissvass. Jeg prøver å gå inn i salgsmodus, men i salgsmodus tenker jeg på hva jeg skal si nå, så jeg må gå i Elisabeth modus og da tenker jeg på hva jeg skal si hele tiden. Jeg tviler på at dette henger på greip for deg, men jeg må skrive dette et sted. Rart med det der, av og til hjelper det å få sagt fullstendig meningsløse ting fordi de virker logisk for deg selv men ikke andre. Som dette. Fullstendig svada fra ende til annen, men for meg gir det en løsning.

Og for å kødde til enda mer for deg:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=9G4PotnjDdk]

Spørsmål til leseren: Hva vil *du* helst at neste post skal handle om? Kommenter i vei!

Sannheten om å få seg sommerjobb

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange jobber jeg har søkt på. Den eneste streken jeg setter er å søke jobb på Kiwi, men jeg merker at jeg snart blir en energibunt som krever å få den grønne drakten på meg så fort som mulig. Den irriterende biten er at jeg får både høre og lese at det er stor etterspørsel etter sommervikarer og deltidsarbeidere. Okey! Jeg har manisk oppdatert mailen min, panisk sjekket mobildekkingen og fanatisk diskutert med vennene mine hva som er galt med dages samfunn.

Er det noe jeg går glipp av? Jeg vil ha jobb! Jeg var en millimeter fra å få jobb i Bokkilden, men da måtte jeg komme meg fortere enn Hiroshimabomben til Oslo. Jeg har pepet mer enn nok «Crivens!» i løpet av uken, og for hver eneste søknad jeg har sendt, jo mer faller håpene mine om at jeg får en jobb. Jeg gjør hva som helst (shush!), så lenge det ikke er en jobb på kiwi eller å røre en hårete rygg. Jeg kan lage kaffe, selge bøker, elektronikk og snakke med gamle som trenger det. Jeg gir meg ikke, og jeg har konkurranseinstinkter. I hvert fall nok til at jeg ikke føler meg ond. Så hva skjer med verden? Skal jeg bare sitte her og søke til neglebåndene mine spyr galle, få emailer om at søknaden min er mottatt og «du blir kontaktet hvis søknaden din er av interesse», for så å ikke høre noe?

Problemet med jobb er at man trenger kontakter. En venn som jobber i en bransje, og som kjenner deg, tilbyr deg jobb etc. Kontakter er alt. Da har du noe å støtte deg til, noen som alltid er der og vil ha noe å tilby. Med kontakter trenger du ikke å søke på sommerjobb.no fordi du kan alltids klage din nød til en venn eller noen i familien og POFF så skjer det en verbal avtale om at du kan da alltids jobbe hos oss! Jeg har ingen kontakter. Ikke en eneste en. Det er vanskelig for meg å få jobb da. Bokkilden jobben var det nærmeste jeg kom, men en telefonsamtale som i noen nanosekunder forandret hele meg og min framtid. Såh:

Jeg trenger en sommerjobb, i hvert fall fram til jeg reiser til Tromsø. Og jeg har søkt på jobb hos ICA (og de har mottatt søknaden blah blah blah). Det er ikke Kiwi, men hooooooi det er like før. Hjelp.

Got my mind up

Å komme tilbake var ikke slik jeg hadde trodd. Kanskje noe inni meg hadde håpet at jeg skulle være på Klemme-stadiet med brorpraten av medelevene mine, men nå som alle har kommet tilbake fra juleferien har det gått opp for meg hvor integrert alle er til sine egne internat og ikke til resten av oss. Et eksempel: to jenter på hver sin side av skolegården får øye på hverandre, slipper ALT av bagasje og løper mot hverandre mens de skriker av glede. De kaster seg rundt halsen på hverandre og faller nesten ned på gaten.

Og jeg begynte å lure på hvorfor ingen hadde vært *så* glad for å se meg. Jeg sto og så på gjenforeningen og tok meg selv i plutselig å vite hvem jeg kom til å ha kontakt med på når jeg er ferdig på skolen – og alle kunne jeg telle på en hånd. Det var en ubehagelig tanke og resten av dagen var jeg trist. Jeg kunne ikke snakke med noen om det, for den eneste jeg kunne snakke med det om hadde sluttet – og sengen hennes var blitt gjort om til en sofa.

Rommet er plutselig mitt. Ikke våres, eller deres – men mitt. Jeg kan sitte hvor jeg vil uten å måtte flytte meg, jeg kan legge fram klær på et annet uten å fylle opp plass. Jeg kan spise mat på rommet uten at lukten plager andre enn meg selv. Det er rart. Helt ok, fredelig og akkurat det jeg trenger – men ikke det samme.

Jeg sitter til klokken 2 på natten og skriver på en ny romanide, uten å helt ha alle stadiene klare. Jeg prøver å ha kontroll over noen andres liv slik at jeg ikke trenger å tenke på mitt eget. Av og til trenger man noen å snakke med, og nå må jeg finne meg en ny en. Jeg er ikke trist, jeg bare tenker alt for mye.

Snape snape severus snape

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Tx1XIm6q4r4]

kjedermegkjedermegkjedermegkjedermeg

Jeg har begynt å samle alle kaffekrusene jeg har brukt i dag og er nå oppe i 8. Jeg kjeder meg så mye at jeg ikke en gang klarer å sitte fordi det rett og slett skjer for lite. Så jeg hører på soundtrack-sangene til «Hairspray» filmen og later som om jeg er med i Broadway versjonen av The Office. Høydepunktet på dagen er når det er lunsj, oppdager så at jeg at [jøss] jeg er allergisk mot sukkererter også, så da er det bare å helle i seg vann, te og kaffe. Det hele er så kjedelig at det faktisk *er* noe som skjer.

Når jeg blir stor skal jeg bli en makuleringsmaskin.

Dag 3

Jeg bare sier det:

Dag 2

Åhmaridubedåre! Hodet mitt er fylt til randen av koder, forkortelser og regninger. Jeg setter meg fortsatt fast når jeg leser et festlig navn (dagens: Arff). Å arkivere det arkiverte er tricky. Dagens hatbokstav: B. Død over B.

Av en eller annen grunn har jeg klart å øke bestanden av kopper på pulten min (5 and counting, skjønnerdetikke…), men det kan ha noe med å gjøre at jeg fant verdens beste kaffemaskin i etasjen under og jeg løper opp og ned mens jeg drasser med meg pappkopper her og der. Hmm. Maskinen er stor, svart og har ikke knapper. Neinei, man har da mote! Her trykker jeg på selve skjermen, 1 2 3 4 5 6 7 8 og 9. Ni varianter. Og valgene; herlige majones valgene! Vil du ha fløte? Ja takk. Sukker? Ja takk. Hvilken styrke? Middels. Vent litt. *ping* Drikken din er nå klar (høfligere enn de fleste Nordmenn).

Negative effekt: Toalettet er litt langt unna.
Positiv: Lett jogging skader ingen.

Men jeg har en del dødtid, så da skriver jeg brev. Til å jobbe utelukkende med papirer er jeg meget stolt av at jeg ikke har ett eneste papirkutt. Åh jeg kan kjenne misunnelsen din!

Min marsmellows er ikke din marsmellows

«Mamma? Visste du at hvis dine ører henger ned så kan du ta dem og vifte med dem?» spurte jeg på vei hjem og brast ut i høylytt knising. Mamma så på meg før hun hermet etter meg og jeg fortsatte å le.

«Man har det så gøy som man lager for seg selv,» sa jeg mellom latterkulene. I hendene holdt jeg ostekake fra Dolly Dimples, og nektet plent mamma en bit da hun sa at siden hun hadde betalt så… men så påpekte jeg at hun hadde spist opp min andre pose med minimarsmellows som var MINE og bare MINE og så hadde hun spist dem uten å si noe som helst, bare spist opp alt sammen! Ostekaken er MIN. Dessuten hadde hun en hel pizza å gomle på. Makan.

Det er allmenn kjent at man ikke tar det som er mitt: cookies, minimarsmellows (det er de som er spesielle, de store vanlige er bare… meh) kaffe, ostekake, sushi, rødvin = MITT. Og jeg ble helt apatisk når mamma svarte meg at hun hadde spist hele pakken uten å nevne det for meg en gang, bare ventet til jeg tilfeldigvis spurte før hun slapp bomben. Man tar da ikke det som er mitt. Så jeg sa bestemt at ostekaken var min men hvis hun døde innen ti minutter eller plutselig bestemte seg for å gjøre meg arveløs så skulle hun få lukte litt på kaken og få smulene. Kanskje.

Etter at jeg hadde spist MIN ostekake beundret jeg min nye hårklipp og lurte på om det var nå jeg skulle ta en Britney, mens jeg var «på topp» liksom. Så tenkte jeg på at jeg håpet jeg fikk svar fra folkehøyskolen snart, for denne ventingen gjorde meg gal. Og jeg stirret på håret mitt og mente at jo, jeg var da en pen jente i dag – så jeg lagde meg espresso mens jeg sang til Aracade Fire i håp om at bilene ville keep on running.

Jeg håper dette lange friminuttet er over snart.
———————————————————–
Filmen under heter «Four eyed monsters» og er 71 minutter lang. Etter at jeg så den ga jeg regissørene umiddelbart 1 dollar og har aldri følt meg bedre. Filmen fikk meg virkelig til å tenke. Jeg oppfordrer alle til å se den og gå inn på spout.com/foureyedmonsters, melde seg inn (Arin og Susan får da automatisk 1 dollar, til å nedbetale gjelden sin). Alt er gratis og du trenger ikke bruke tjenesten mer enn du vil.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=k8rRFFi_stY]

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress