Iik, eit steinras?

Jo mer jeg skriver på denne romanen, deste mer eksponeringsbehov får jeg. De dagene jeg ikke prøver å konstruere skriveboblen min igjen, vil jeg bare skrive «meg og min skriving» fb-statuser og twittermeldinger. Hvorfor? Fordi jeg vil ha oppmerksomhet og en heiagjeng. Jeg innrømmer det glatt fordi jeg er overbevist om at jeg ikke er alene om dette, men grunnen til at jeg skriver det nå, er fordi jeg har bannlyst meg selv fra å blogge om romanskrivingen. Uansett hva jeg skriver om «Fant du henne, Anton?» nå, så blir det bare klaging/melodrama og gjentagelser. La meg si det som det er: jeg prøver å få ferdig et førsteutkast til desember, og sende det til forlaget jeg er i dialog med.

Obs, har jeg ikke sagt det?

Som sagt, med vilje. For hvis jeg hadde pøst ut med alt jeg har hatt boblende inni meg siden august, ville ikke dette blitt så spennende, og jeg hadde blitt (eller kanskje jeg har blitt det allerede, i såfall les bloggposten ferdig og kom til samme konklusjon som meg at ja jeg/du har blitt en sånn en) en sånn skriveperson som jeg virkelig ikke liker.

I år har jeg prøvd å delta på NaNoWriMo igjen, og i 12 (tror jeg) herlige dager klarte jeg å skrive mellom 800 og 900 ord hver dag. Dette stoppet opp ganske plutselig for noen dager siden da jeg skrev en scene, og mens jeg trykket på mellomromstasten og komma, visste jeg at dette ikke var noe bra. Det var litt som å skrive sin egen gravstein, og hamre inn minst fem konsonanter på rad i etternavnet mitt.

(Det minner meg forøvig på at jeg har glemt hva en konsonant er for noe.)

«Det er kjempelett å ville bli forfatter, bare skriv på disse 56 sidene i 6 år og så….. hva? du trenger en fast jobb og penger hver måned? ØH…»

(Hurra, jeg vil bli forfatter og husker ikke 60 % av hva jeg lærte i Norsktimene på skolen(e). Awesomesauce. Ikke gi opp drømmene likevel, kjære leser. Bare fodi du har glemt mye av hva du lærte på skolen, så betyr ikke det at du bare skal legge deg på gulvteppet og bli der. Gjør som meg; ((<–sikkert feil bruk av semikolon, men POKKER TA, den er på tastaturet, la meg bruke den!) Jeg aksepterer at jeg har glemt masse og overbeviser meg selv om at dette gjør meg til en veldig spesiell person som en dag skal bli intervjuet av Skavlan, helst før programmet blir tatt av luften. Logikken er der.))

Dette betyr også at jeg stor sett hver dag har denne ord-for-ord monologen med meg selv (og min Muse), uten et eneste EUREKAøyeblikk. Så jeg lukker Word, stirrer surt på macen og tenker/mumler: «Fnark. Schmekkel. Satan. Effing eff eff efff eff…..!!!…!!!!…Gah. Fng. JAMMEN. Arrrrrhhhhh. BAJS.»

Buhu jeg har det så vanskelig.

En inspirasjon: Vi er mange som har det sånn

Virrvarr ønsket at jeg skal skrive om hva som inspirerer meg. Og i disse NaNoWriMo tider syntes jeg det passer bra. Jeg har merket at for hver november blir jeg mer og mer produktiv, særlig siden i fjor. Det er sånne småting, som inspirerer meg mer enn noe annet, og som starter noe i hjernen min. Jeg vet ikke hvordan det skjer, men det virker. Mine egne små Muser [Mjuuus] (inspirasjonskilder).

Her skal du få se noen bilder og videoer av de som inspirerer meg mest nå for tiden.

Ray LaMontagne. Mannen med husky whiskystemme som kryper seg inn i underbevisstheten og klorer fram ord, setninger, hendelser og episoder jeg ikke trodde var mitt å skrive.

Sangen til Ray.

Ben Folds. Som synger og spiller helt til jeg ikke klarer å la være å spille på tastaturet. Ordene betyr ikke så mye, men musikken gjør at jeg går inn i en skriveboble og har en liten fest.

Ben Folds Video

Siv Ingrid (også kjent som Siv I. Vannet og Svingri). Vi møttes på folkehøgskolen, og før jeg visste ordet av det hadde var det henne jeg så for meg når jeg skrev. Hun er min ideelle leser. Ler på de rette og av og til uventede stedene, har en kommentar til det meste og ja, hun ser så utrolig søt også.

Siv Ingrid

Foamy! Det konstant rasende og opprøske  ekkornet Foamy som har en heliumstemme uten like. Stemmen hans, og mye av det han sier lurer i underbevisstheten min og gir liv til mye i romanene.

Foamy Rant.

Invader Zim Gir. Siv introduserte meg for denne serien, og etter å ha sett ca 4 episoder resulterte det i at jeg skrev 5 sider på romanen. Dette er «Doom song» (dommedagsangen) som oppsumerer hvordan dette geniale, men dog alt for lite belønte showet går ut på:

Doom Song

Min siste inspirasjon for tiden har vært Ingrid Olavas sang; Her kommer vinteren

Siden du og jeg er bestevenner, så håper jeg du fortsatt syntes jeg er litt rar. Normal er så fryktelig overvurdert.

Hvordan snakke med sin egen bok

Jeg har en tittel. Jeg har skrevet 6 sider, og det har tatt meg 3 måneder. Men nå har jeg en tittel og personene jeg skriver om blir mer og mer levende. De har fortsatt ikke noe ansikt, det eneste jeg ser klart for meg er håret deres og stemmen. Alle har en stemme. Siden jeg også sånn halvveis deltar i NaNoWriMo tredje år på rad, har jeg begynt å snakke med romanen min også. Kall det hva du vil, men det er ikke akkurat dagligdags.

I løpet av de siste dagene nå har en typisk samtale mellom meg og en romanfigur gått slik:

IC: Men hva skal du si? Og gjøre?

Gutten som kalles R: Jeg skal løfte seriøst på øyebrynene og si det du skriver.

IC: Jeg vet ikke hva jeg skal skrive.

FR: Tøv. Hva er det som har skjedd da? Jeg har jo ikke vært helt våken.

IC: Du har begynt å snakke om deg selv i tredjeperson.

FR: Ikke verst. Og jeg er fortsatt ikke kaklende gal?

IC: Ikke enda, men jeg vet ikke hva som skjer når jeg først lar deg få frie tøyler.

FR: Ja, jeg er en real ostepop.

IC: …

FR: Kan man si det?

IC: Vent litt.

FR: Jeg likte det du skrev om legoen da. Og plastelinaen. Du skriver bedre enn du tror.

IC: Det ser ut til at du er litt ustabil ja.

FR: Hurra! Jeg løfter på håndleddet.

IC: Akkurat. Hva skjer nå?

FR: Jeg går tilbake til romanen og leker i barnehagen.

IC: Og hva skjer der da?

FR: Vet da ikke jeg! Jeg bare gjør det du sier! Jeg er en marionett! Det du skriver er loven.

IC: åååhhhh…. makt.

FR: Såså. Du har skoletime om femten minutter.

IC: Er du en romanfigur eller er du….

FR: Skriv at jeg spiser fiskeboller, kanskje jeg får meg dame.

Det er noe som skjer i det jeg skriver. Det er litt i hodet og mye på papiret, men det skjer noe. Og jeg tror det er bra.

Et forfattermareritt

Jeg har en slags tidsklemme. Folk jeg kjenner blir utgitt i bokform før meg, og de er så avslappet rundt det hele, mens jeg – som lever og ånder for å bli forfatter til det fulle og det hele, strever strever og strever så mye at av og til når jeg er helt alene så gråter jeg. For det gjør vondt å prøve å skrive ferdig en roman som går i et kontinuerlig hjul i hodet, det gjør vondt å vite at de jeg kjenner klarer å komme til forlagene og faktisk bli der. Det er grenser for hvor mye entusiasme jeg klarer å vise, men jeg vet hvordan jeg selv ville at andre skulle oppført seg om det hadde vært meg, og da vil jeg jo vise gleden min. Nå orker jeg ikke å høre hvem som skal bli utgitt, når de skal bli utgitt, og hvordan man kan kjøpe romanen og hva forlagene har sagt.

Når noen spør meg om hvordan det går med skrivingen orker jeg ikke å svare nesten. Men jeg svarer og så kan jeg føle hvordan vedkommende legger hodet på skakke og sier noen trøstende ord. Trøstende ord fordi vedkommende enten allerede er utgitt/skal bli, eller ikke har den minste interesse i skriving overhodet. Det gjør vondt.

Akkurat nå skriver jeg på en roman som har vært i hodet mitt siden før jul, en roman som først var en annen roman, som så ble en novelle, plutselig flere romaner men nå er det en hel roman som er satt sammen og vil ut. Men det er grenser for hvor mye jeg kan skrive og hvor mye tid (håhå tidsklemma!) jeg har når jeg både jobber og leser naturfag. For skole må være første prioritet, skolen er det som gir meg muligheten til å reise til Tromsø, muligheten til å bli bibliotekar. Likevel; i bakhodet er det skrivingen som leder. Det er den jeg vil drive med, det er det jeg vil gjøre 24 timer i døgnet.

Men jeg kan ikke fordi jeg har ikke tid, har skole, har jobb bla bla bla. Og så er det venner og bekjente som skriver, sender til forlag, deltar i konkurranser og blir utgitt. Jeg kommer til forlagene, får gode tilbakemeldinger, men ingen utgivelse.

Det er en slags tidsklemme. Og jeg orker ikke å glede meg for andre lenger. For uansett hvor mange ganger jeg har hatt en liten drøm om at noen av de jeg kjenner skal fortelle forlaget de er hos om meg eller noe i den durjegvetikkehelthvajegsiernå – så er det ingenting som skjer og jeg er på stedet hvil.

Jeg skriver, det går sent, men jeg skriver. Og jeg kommer ingen sted videre. Det eneste jeg vil bli er forfatter. Men alle andre blir det før meg, sånn helt plutselig. Det er en slags tidsklemme – ikke en gang NaNoWriMo hjelper for meg.

Skriveuke, Morrissey og alt for masse kaffe

Den som sier at skriving ikke er jobb kan helle karsk i øyekroken og knaske litt rottegift. Jeg går nå inn min andre uke hvor vi har linjefag på skolen – noe som for meg betyr å skrive. Etter NaNoWriMo begikk hjernecellene mine et meget fantasiløst selvmord (fantasien forsvant etter ord 51.280) og nå bruker jeg mye av tiden på å ta opp igjen tapt søvn mens stemmen til Morrissey og Sufjan Stevens (derav de syv ordene her om dagen, jeg følte meg som et orkester når han sang) spilles på Ipoden (Noddy heter den).

Skriving er jobb. Man må finne på noe, lage liv, ende liv og ikke minst gi livene noen jææææævlig bra historier. For meg er blogging stort sett den eneste plassen hvor jeg kan fortelle dørgende sannhet og siden jeg har skrevet komplett kjønnssykdom i over to uker allerede (den NaNoWriMo romanen skal printes ut og så skal jeg bedrive eksorsisme på den) syntes jeg faktisk at alt jeg skriver nå er så dørgende kjedelig at det er like før jeg prøver å gjøre mitt eget liv om til en roman.

…………….øh.

Vent litt.

Det har jeg jo gjort allerede ha ha ha ha ha ha ha(<— ytterst panisk og eviggående latter).

Jakten går mye ut på å finne et sted hvor jeg føler skrivingen kommer. Dette er så og si nesten umulig siden det er kaldt ute og jeg hater å fryse. Jeg kan sitte ute på steinbenken og risikere blærekatarr, forkjølelse og sprukne lepper – ELLER bare sitte på rommet og stirre på kaffekoppen mens kaffetrakteren bak meg (ja. jeg har kaffetrakter på rommet….) putrer og går.

Jeg tror jeg tar kaffetrakteren med meg ut i stedet og skriver om den.

Syv ord sier mer enn 300

Jeg er som et orkester inni meg.

Elevstevne

I natt klokken tre reiser Nora til Ghana, jeg kommer til å bo alene i to uker og ikke høre pusten hennes om natten. Det blir rart. Jeg har blitt så vant med å høre at hun klør på bena sine før hun sovner og av og til halvsynger i søvne. Det er 5 stykker som drar, noen litt fram og tilbake. U-Landslinjen og Friluftsliv har praksisuke, noe som gjør at disse to ukene på skolen blir betydelig stille. Skrivelinjen skal ha skriveuke, og jeg skal sitte bak tastaturet og skrive på historiene mine helt til øynene lukker seg midt i en setning.

I går hadde vi besøk av tidligere elever og jeg hadde håpet å få snakke med noen som gikk på linjen min, men det hele utfoldet seg til en deprimerende stemning hvor ingen ville prate med oss og bare sa ting til læreren vår som spurte. På Internat 5 hadde vi stått på og vasket, ryddet rommet slik at det ble Falsk Renhet («Ja, vi har det alltid like rent som dette, her er det ingen hybelkaniner som kommer forbi støvsugeren!») og det luktet dugg i hele gangen. Vi var forberedt på at de tidligere elevene skulle komme og se på sine gamle rom, men kom det noen?

Neida. De ville jo ikke prate med oss, bare med sine gamle skolevenner. Det hele var en real nedtur hvor de fleste bare gikk forbi oss og smilte med munnen når man måtte se på hverandre. Jeg klarte å huke tak i en god sjel, likevel. Julian som gikk på skrivelinjen i fjor foret meg med info om Irlandsturen, skriveuken og om lærerne. Vi pratet om skriving og hva vi skrev. Julian var snill. Den eneste.

Hvor er høfligheten?! En ting er helt klart, og det er at til neste år skal jeg hoppe på ryggen til neste års skrivelinje elever og tvinge dem til å snakke med meg. Ærlig talt.

PS: om noen av fjorårets elever skulle komme til å lese dette står jeg fortsatt på mitt. Sånn er det.

Skrivesperre = Shopping

Det er en stor sperre foran øynene mine. En sperre som ikke vil åpne for meg med mindre jeg betaler bompenger. Jeg strever med å formulere meg, jeg strever med å skrive noe som gir mer mening enn 42 og jeg drikker så masse kaffe at jeg nesten ikke klarer å bevege fingrene.

*Dyster kalkunfilmmusikk her*: Jeg sitter fast i romanen… … … *langt og hult dameskrik*

Dette er et tegn på at noe skjer. At det er bare spørsmål om tid., så skal jeg klare å tyte ut 10 000 ord til (målet er 10 500 kveld). Men hva er det som skjer? Joda, jeg blir sittende fast på side 23 og stirrer panisk på skjermen mens jeg hviner til meg selv (”FEKK FEKK FEKK!!! FÆN HELLER! MAMMAAAAA, VI MÅ UT OG SHOPPE!!!!”), og bare skriver meningsløst svada mens jeg venter på mitt innfall med genialitet.

Så det ble shopping i stedet.

Det er lenge siden jeg har gått skikkelig bananas på et kjøpesenter med mamma som personlig lommebok, men i dag var det virkelig min dag og jeg nøt hvert sekund. Jeg fant det meste i ekstra small og toget inn på prøverommet (mamma krevde at jeg måtte prøve, jeg mukket ikke) og som en klok mann sier i disse dager på TV: YOU LOOK GREAT! Visst fasan så jeg topp ut. Og skoene. Herregud. Skoene. Jeg føler meg så elegant! Høy! Sko… med hæl. Ikke for høy ikke for lav.

Jeg har en snill og tålmodig mamma.

Nok om DET!

JEG SITTER FAST! Og i tillegg har jeg fått i lekse til Mandag å skrive en engelsknovelle. En gotisk novelle. Edgar Allan Poe Style lizzom. Dette er relativt nytt for meg. Kaffebønnen har ikke skrevet gotiske noveller før. Nevah evah. Og nå sitter jeg her med mål på å skrive 600 ord i kveld. Men hvordan i huleste skal jeg skrive en Gotisk novelle? Skal jeg sette på Paris Hilton, sippe saft og nilese herr Poe? Fekk fekk fekk. Any ideas?

Hulk.

Heisann, lukter jeg kaffe?

Gi meg litt kakao så roer jeg meg ned

Jeg har skrevet på National Writing Month romanen i hele dag. Etter at jeg oppdaget på en lite kul måte at jeg ikke ville rekke bussen til Bergen for å møte en venninne, fastlo jeg at da kunne jeg like gjerne ta et spark bak og benke meg foran dataen og klikke i vei på tastaturet mens musikken fra Pandora suser og går.
Det ble en del del ord (noget over 1300 ser jeg), men jeg knurrer ved tanken på at disse timene gav meg så få sider. Jeg mener, her sitter jeg og peser med engelske ord. Jeg freser hver gang jeg ikke finner ordet jeg letter etter i ordboka og piper i ekstatisk bannefurore når jeg klarer å avsluttet ett kapittel.

Hvorfor er da resultatet med 9 timers skriving og alt for masse kaffe bare 4 sider? Hæ? Makan til frekkhet hæ? Jeg har lyst til å saksøke meg selv! Prioriteringer dame! 4 sider!!!!!???!?!? Hvor gikk det galt?

4 sider!!!! Whatta hunen skal dét bety! Dask meg på rumpa og kall meg Inger, nå skal jeg skrive til blodet siler og stavekontrollen BRENNER etter å rette skrivefeilene. Makan.

Skam deg, Elisabeth, skam deg. Før kunne du skrive 10 sider på én dag. Hva har skjedd med deg?

National Novel Writing Month

Kjøleskapet er fullt!

Uansett hvor mange ganger jeg åpner og lukker kjøleskapet, uansett hvor lenge jeg stirrer inn i det hvite rom som bugner av mat og drikke, blir det eneste jeg tar ut en kartong melk. Etter femten minutter kobler hjernen min ut, fordi jeg overanstrenger meg ved tanken på å skrive en roman på 50 000 ord i løpet av november måned.

Jeg åpner kjøleskapet igjen, stirrer på alt som bugner (og sikkert går ut på dato der og da) over og blir mindre spispart etter hvert som sekundene går. Ett eller annet sted der inne må det jo være noe jeg kan knaske på, tenker jeg. Etter enda noen minutter med åpning og lukking av kjøleskapet slår jeg fast at vi har for mye mat, vi har jo ikke NOE godt som i det hele tatt er innenfor synlig rekkevidde og spiselig.

Jeg setter meg foran dataen og åpner et word – dokumentet igjen. Nei du, jeg kan ikke skrive 50 000 ord i november. Ikke når jeg er på skolen i tillegg. Det tok meg to år å klare å fullføre romanen min på litt over 60 000 ord, så nå satser jeg på 20 000.

Kjøleskapet er fortsatt fullt, jeg står og stirrer. Da tar vi kaffe.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress