Mest sannsynlig drømmer jeg

Det starter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det fortsetter med at jeg stirrer på dokumentet mitt i noen timer før jeg drikker minst 3 kopper kaffe og leser en bok. Så skriver jeg med store bokstaver i notatboken min og lager masse utropstegn. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg ser at jeg har fått litt mer på oppgaven, men ikke nok. Jeg velger å ikke tenke på det etter en stund, og ser for meg at jeg plutselig blir en verdenskjent barista eller noe i den dur.

Flere av mine bekjentskaper har fått seg jobb i bokhandel, noe jeg syntes er fantastisk, for da får de lukte på bøker og anbefale sine favoritt (lukter)bøker til hvem som helst. Det er sånne ting som får verden til å gå rundt. En dag håper jeg å få gjort det samme. Bare at jeg kommer til å ha en grå strek under nesen fordi jeg lukter på alle blyantene i butikken. Lat som om jeg er sjarmerende, ok?
Foruten å klage (jeg gjør det mye. Ofte. Hele tiden) så har jeg hatt besøk fra Oslo, møtt to blogglesere og en haug med andre internettmennesker som har gjort livet mitt rikere (og noe bedugget).

Jeg tror jeg og Maren snakket om hvor mye alt har forandret seg, med tanke på blogging, og at det å overnatte hos en medblogger kanskje var utenkelig for noen år siden. Mye av forrige uke/helg har gått i en liten tørketrommel for meg, og jeg skylder egentlig alt på Christopher Nolan og Leonardo DiCaprio. Enten var alt en drøm, eller så drømmer jeg fortsatt.

På et tidspunkt med mine nye venner forklarte jeg (latterliggjorde meg selv) mitt hat for øl. Jeg begrunnet dette med at det luktet gjær, og at jeg umiddelbart koblet gjær med menstruasjon. Dette sier nok mer om meg enn øl, men jeg står på mitt. Jeg drikker ikke noe som minner meg det som ødelegger hoftene mine hver måned. Brøl.

”Hva vil du da?” spurte hun meg, jeg husker ikke hvem.
”Være forfatter,” svarte jeg.
”Jammen du ER jo det!” sa hun overbevisende.
”Nei, ikke enda.”
Og så måtte jeg forklare hvordan jeg føler at utdannelsen står i veien, fordi jeg vil jo bli bibliotekar, men. . .Hun så poenget, og vi var tilbake til starten. Hvis jeg bare kunne værte fjortis igjen, ville denne såkalte krisen min vært lettere å høre på. For det fortsetter med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Utdanning for dummies?

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg «HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!». Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  – og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde «tid» til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre «Fant du henne, Anton?», men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Solen skinner helt til september

Mannen og jeg drar tilbake til Bergen i morgen. Jeg ser fram til dette, fordi jeg har glemt hvordan mørke om natten er. Siden Februar har stort sett natt vært det samme som dag for meg. For som dere alle vet, solen går ALDRI NED I NORD. I ren desperasjon kjøpte jeg meg en øyemaske til 1 dollar, og nå er jeg en av dem som får håret ut av posisjon med den minste bevegelse. Snart kommer strikket til å ryke, og da er øyet mitt dens offer. Som et resultat av at klokken 3 om natten ser ut som 3 om dagen, har døgnrytmen til meg og mannen blitt noe forandret. Jeg vil sove i mørke, jeg kommer til å dra ned rullegardinen med slik iver at jeg ødelegger hele greien.

Det har også blitt knapt med uteliv ergo at jeg skriver om folk jeg spionerer på. Noe som bloggen smertefult merker. På den annen side har jeg og Frode noen rare samtaler av og til (ferske samboere ftw!), og her om dagen skjedde dette:

Jeg ser på puppene mine og kjenner på dem. Jeg ser nok veldig alvorlig ut, dog forvirret.

Frode:  «Hva er det med deg da?»

Jeg: «Puppene mine! Hormoner. De er på!»,

Frode: «På? Jeg har ikke gjort noe med dem. Slå dem av!»

Nå må jeg bare pakke, og ifølge Frode kan kofferten min romme en hel ku. Først får jeg se om den rommer tingene mine.

Matvarer/Matvrak på et supermarked nær deg

Jeg har begynt å bli ganske opptatt av mat i det siste. I stedet for å gå på butikken for å overleve fire dager til, har jeg begynt å handle mat for å LAGE maten og faktisk smake det jeg har laget etterpå. Min klassevenninne og jeg har de siste dagene oppdaget hyllene i matbutikkene på nytt. Eurospar, Eksotiske Matvarer (importerte saker fra fine land som Vietnam) og generelt alt som har MATVARER i seg. Plutselig ser jeg alt med nye studentøyne, og det er her alt virkelig skjer.

Så jeg har begynt å LAGE MAT. Jeg mener, jeg lager skikkelig mat mens jeg kjenner hjernen min sitte i et hjørne og slappe av. Det er så fantastisk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. På søndag lagde jeg og min klassevenninne indisk mat, og hele prosessen var så eksotisk (du vet, kutte opp, hakke hvitløk, gnikke nanbrød med hvitløk og steke i pannen, kjenne duftene sive rundt i kjøkkenet og inn i nesen). Det ble en sterk indisk og når jeg kom meg hjem hadde jeg magepine. Men det var verdt det.

Og fordi jeg SELVFØLGELIG (ja, jeg bruker store ord i dag. saksøk meg) er jente har jeg sett «Julie&Julia» og dette var ikke bra for noen av smaksløkene i hodet mitt. Så i dag dro jeg (ok, hun kom frivillig) klassevenninnen min med meg på butikken og det tok ikke lang tid før vi sto foran en hylle med nudler og gapte. Etter at vi gikk litt separat (ca 6 meter) hørte jeg henne gispe, og uten å snu meg sa jeg «Nanbrød?» og svaret var «Jaaaaa, jeg kan ikke noen for det.».

Jeg endte opp med å gjøre en vegetarianer stolt. STOLT sier jeg. I kurven min var det grønnsaker på grønnsaker, baguett, chilisaus og bønnespirer (dette er nesten som godteri). Det ble dyrt. God mat koster (en stor skam), selv om det ikke er økologisk en gang (for da koster det enda mer). Pappa ville vært stolt. Vel hjemme begynte matdansen og jo mer jeg lager mat på denne måten, desto lykkeligere merker jeg at jeg blir (selv om savnet etter gutten der borte er litt overveldene til tider). Jeg kutter, skjærer, lar hunden til vertinnen lukte på varene og så fyrer jeg løs med steking og koking. Luktefilm skulle vært oppfunnet, for hadde du luktet det jeg spiste etterpå (og at jeg glemte å ta bilder er jo en SKAM! det også), ville du nikket anerkjennende og sagt «Du kommer til å klare deg bra».

Og i morgen skal jeg begynne å strikke.

Frode, du blir prøvedukke.

Oppdrag Jostein Gaarder

Under den første Bokklubb-festen ved Operabygget i Oslo i fjor, møtte jeg Jostein Gaarder og en haug med andre fine forfattere. Jeg har glemt de fleste av samtalene/paniske autografjaktene jeg hadde på gang, men det som ble sagt mellom Jostein og meg har forfulgt meg stor sett siden den dagen jeg fikk mail fra CappelenDamm om at jeg ble med i Antologien deres.

For mens jeg sto der med penn og Moleskine bok, avventende på signaturen hans – måtte jeg jo selvfølgelig si at jeg skulle bli forfatter selv. Han smilte bredt og sa at det var et bra valg, spurte om jeg likte å skrive og jeg svarte at joda, jeg har fått konsulentuttalelse fra de fire største forlagene i Norge (og det er jo egentlig litt deprimerende i seg selv).

Han så plutselig så energisk på meg (det er jo Jostein) og spurte hva jeg het.

Elisabeth, sa jeg.

Ja, sa han, men hele navnet ditt? Jeg må jo lese det du har skrevet når du blir utgitt.

Haha, sa jeg, du kommer ikke til å huske meg om femten minutter uansett.

Jeg prøvde å være en spøkefull realist, men han så på meg med alvor. Øh, ok da, tenkte jeg, og sa hele navnet mitt. Han ba meg gjenta det (selvfølgelig, alle gjør det), og så nikket han. Jeg takket, og sa adjø. Og jeg sa ikke en gang at det var boken han skrev med Klaus Hagerup som gjorde at jeg ville skrive (Bibbi Bokkens Magiske Bibliotek), noe jeg har angret på siden.

Så nå vil jeg utfordre mannen. Jeg vil utfordre en Forfatter som sa han ville lese det jeg skrev, og ville huske meg. Fordi jeg ikke tror ham, vil jeg leke og finne det ut. For nå er jeg jo i noen bokhyller, i noens hjem, i noens tanker. Det er flere nå som har lest eller leser ordene mine nå enn tidligere, og jeg vil se om Jostein kan bli en av dem.

Selvfølgelig har jeg googlet. Jeg har googlet, finn.no’et, sesamet og forfattersidet ham. Uten resultat av mailadresse. Ja, jeg er helt på jordet og under kraftig Forfattergroupie syndrom, men jeg vil gjøre det beste jeg kan ut av alt sammen.

Jostein Gaarder, husker du meg (dumt spørsmål, jeg har ikke skrevet etternavnet mitt – men pytt)? Nå kommer jeg og emailer deg (hvis jeg får tak i eposten din selvfølgelig).

Sofistene sa «Alt er relativt!» og Sokrates ble sinna

Jeg har fått smaken på ex-phil. For 4 uker siden ante jeg ikke hva faget betydde – bare at et måtte være noe med filosofi. Så jeg visste det nok likevel. Det jeg ikke hadde forventet meg var at jeg skulle forstå hva foreleseren snakket om, eller at jeg skulle like å lese i pensumboken. For det har gått opp for meg at moralfilosofi og etikk er overalt. Akkurat som kjærligheten. Jeg går som vanlig automatisk utifra at de leserene jeg har enten er i min aldersgruppe eller noe eldre, så ex-phil burde ikke trenge noen intro her.

I den siste uken har nemlig jeg og mine medstudenter vært ganske arg på hvordan filosofihistorien en gang i tiden har vært, og som fortsatt preger oss (deg og meg). For moral og etikk, logikk og ulogiske tanker/resonnementer/meninger kan alltid kveruleres på. Det jeg mener er rett, er ikke sikkert det du mener er rett, og det du mener er logisk å gjøre, er ikke sikkert det jeg mener er logisk å gjøre. Sånn. Noe i filosofien mener at jeg kan respektere dette. At jeg respekterer din tro, ditt samfunn og dine skikker. Hvis jeg ikke respekterer det er det bare en ond sirkel eller noe lignende. Men så kommer disse pokkers sofistene inn på banen og trår til med «Alt er relativt». En frase mine medstudenter har forarget seg over fordi man kan bruke frasen på nesten alt som blir sagt, motsagt og gjort.

Følgende skal visstnok være Sofistisk:

Du mener at det er galt av meg å drepe denne fuglen? Vel, alt er relativt. For *meg* er dette rett, dette er en ond fugl! Den har spist alle frøene i hagen min så jeg ikke kan få blomster! Siden den er ond, fortjener den ikke å leve, og dette mener jeg er rett. Mine følelser sier at dette er det som var rett handling.

Det er lenge siden jeg har vært på frådens rand av irritasjon/frustrasjon, og etter hvert som jeg leser mer om hvordan dette ble utført og at Sokrates var den eneste som sa imot Sofistene – går det opp for meg at jeg liker filosofi (Hører du, Binka? Weee!). Jeg liker det fordi det er noe herlig uforståelig, irriterende over det hele som gjør at jeg føler jeg kan forandre verden. Denne følelsen varer i en halvtime etter at forelesningen er over, og så får jeg øye på et skilt i kantinen hvor havregrøt koster 12 kroner.

Jeg prøvde i hvert fall.

Framtiden i mine hender

Det første som skjer, er at jeg har problemer med å tro at det som jeg har kjempet for skal skje; endelig har skjedd. Med ett skal jeg få studere til å bli bibliotekar, og få være student. Student. Det er et veldig stort ord det nå. Jeg skal få bo alene i ett år – akkurat som på folkehøgskolen, men denne gangen med eget bad – studere et fag jeg ikke vet alt om, men nok til at jeg vet hva jeg vil.

Jeg skal starte på nytt. Være en ny meg, få nye venner og være livredd. Jeg gleder meg til å få eksamens-angst igjen, og jeg gleder meg til å føle at jeg virkelig gjør noe. Men likevel er det så uvirkelig alt sammen. Jeg antar at jeg fortsatt er litt redd fordi jeg har gått glipp av dette to ganger tidligere. Men tredje gang er lykkens gang, eller hva?

I går bestilte jeg flybillett. En vei. Det var nesten litt høytidelig. Fåkk at kontoen min hadde et trist tall etterpå, jeg skal ha 1 enveis billett takk! På onsdag skal jeg begynner jeg å pakke. Jeg skal pakke to macbooker (denne posten skriver på den nye Pro), nesten 20 notatbøker, noen kilo klær og sikkert 3 tonn kaffe og te. Jeg håper bare at jeg overlever. Den 8 august reiser jeg og Frode oppover, men den 13 august reiser jeg til Oslo for å være med på antologien sin lanseringsfest den 14. Plutselig skjer alt sammen så fort, og plutselig syntes jeg det går for fort.

Hvordan bli drept av en Rosablogg

Postpost: I denne posten setter jeg mine egne meninger veldig på spissen, og det skal forhåpentligvis ose av mørk, rotten kynisk galgensatire. Jeg håper du forstår.

______________________________________________

Jeg er hjemme, og har (om mulig) oppdatert meg på hva som har skjedd i verden. Hva som skjer i Kina er fortsatt noe usikkert for meg, men jeg antar at alle er veldig opprørt over Michael Jackson sin død. Mest sannsynlig ikke. Og så har det vært flom i det landet som alle har hørt om, men som ingen vet hvor er. Med dette menes selvfølgelig meg.

Og jeg har lest. I de timene jeg ikke badet, solte meg, grillet eller lekte med forloveden – leste jeg hva som skjedde i bloggerland. Jeg lærte meg et nytt begrep – Rosabloggere. Og det gikk opp for meg at noe var galt. Jeg leste hva andre bloggere skrev om dette begrepet før jeg reiste på ferie, men først når jeg var borte fra den plassen hvor jeg har min bloggersentral festet, gikk det opp et lys for meg.

«En Kaffebønnes Sammensurium» er en fullstendig katastrofe blogg. Hvorfor? Jo nå skal du høre kompis:

  • * Jeg skriver ikke om mote eller sminke – muuuuuulig fordi jeg ikke er så interessert? …
  • * Jeg poster sjelden bilder av meg selv med fine poseringer – Kan hende dette er fordi jeg vil bli forfatter og ikke modell? hm ….
  • * Jeg har aldri blitt intervjuet at en avis – bitter bitter bitter barnslig bitter bitter.
  • * Jeg har ingen reklame på bloggen min, så jeg tjener ingenting – men det er jo slik *jeg* vil ha det. Kanskje det er slik at Rosabloggerene ikke vil ha det på samme måte som meg?
  • * Jeg har under 100 lesere daglig – Dette liker jeg, sånn egentlig. You get me, for å si det sånn.

Ser du? Jeg burde egentlig bare logge av hele bloggen. . Jeg skulle veldig gjerne vært en som andre hører på. Jeg skulle gjerne sluttet å starte hver eneste setning med «Jeg». Nei, det ser ut til at det bare er disse «Rosabloggerene» som vet hva som biter. Bloggen min har begått kollektivt selvmord for alvor, og jeg er nå full av faen.

Så hva skal jeg gjøre med dette?

Jeg skal skrive, lese og tenke. Jeg kan starte min egen skriverevolusjon – bli en Kaffeblogger med attitude.

Nå…

Nå skal jeg skrive om religion.

Så stor er jeg.

Romanfigur VS Forfatteren Del 2

Det er en stund siden jeg skrev på en av de mange historiene jeg har liggende i «Gaffalinjen» (med soundtrack!*) mappen på macen. Men i går og i dag var det plutselig rett tidspunkt å begynne. Forrige gang jeg skrev på den nye historien, endte det opp med at jeg og Romanfiguren ble uvenner. Fordi jeg ikke orket å yppe til vold (jeg snakker om overskrifter; «Jente fikk skrivepress, trodde romanfigur var inni hodet sitt»), tenkte jeg at jeg likegreit kunne fullføre en eksamener eller to.

I går fikk jeg skrevet 6 nye sider. Godt på vei inn i side tre merket jeg den gode skriveboblen og før jeg visste ordet av det hadde jeg en bok i magen. Er det ikke det forfattere sier? Gravid med bok? Ja, det er jeg. Men så skjedde det igjen, hovedpersonen min begynte å gå litt i vrangen og vi endte opp med en diskusjon.

Romanfigur (RF): – Hey! Du skrivende menneske. Se her. Hvor er jeg nå? Jeg er fortsatt på dette taket. Kan du bestemme deg snart?

Meg: – Jeg holder jo på! Du må ikke avbryte hele tiden! Kan du ikke bare følge manuset og…

RF: – Jeg vet jo allerede hvordan dette ender, men jeg er bekymret over hvordan du gjør alt sammen! Du går så mange omveier!

Meg: – Hvordan kan du vite hva som skjer når det ikke er skrevet enda? Det er jeg som er favorittgeniet her, ikke du.

RF: – Dessuten funker ikke svak filmdialog på meg, og det vet du.

Meg:  – Hva er galt med deg?! Kan du ikke bare være en snill Romanfigur og gå tilbake til rollen din?

RF: – Jeg vil hjelpe deg. Prøv å gi meg noen fregner, slik at dialogen til min medfigur går lettere. Som sagt vet jeg jo allerede hva som skjer, men jeg må hjelpe deg med å finne det ut også.

Meg: – Du irriterer meg.

RF: –  Bra! Skriv det ut av systemet. Hvis jeg irriterer deg så kan det hjelpe på handlingen.

Meg: – Jeg liker ikke at du skal bestemme hva jeg skal skrive. Det er helt feil.

RF: – Slik er litteraturen, baby. Dere forfattere tror dere har all makten, men egentlig så er det vi romanfigurene som surrer dere rundt lillefingeren vår.

Meg: – …

RF: – For eksempel, det hjelper å snakke med meg. Snakker du med meg så får du ideer, og du skriver de. Det er jo derfor at jeg *kan* snakke med deg, fordi du har hatt ideen om det.

Meg: – Skulle ønske du var stum.

RF: – Men du vet allerede hva jeg tenker. Telepati for the win!

Meg: – Jeg visste ikke at romanfigurer kommer med bruksanvisninger.

RF: – Er det ikke flott å få mer for pengene?

Meg: – Penger?!?!?!

RF: Åh! Se! Nå må du gi meg fregner fortere enn svint, ellers så ødelegger du alt!

Meg: – Vet ikke om jeg vil. Kanskje jeg tar en kaffe først.

RF: – Jeg kan godt gi deg skrivesperre jeg.

Og sånn fortsatte det. Men hun fikk fregner da. Jeg føler jeg er helt alene i verden om å snakke med de jeg skriver om, og syntes det er en skummel tanke. Eller kalles det å snakke med Kreativiteten? (*<- Trykk Play)

*Første sang er: The Boy – Roddy Bottum, fra soundtracket til «I’m Reed Fish».

Sang nr to er : Anyway you want it -Journey

Hør min skriverevolusjon! Vræl.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009». Bare litt. Liksom.

Den Gang Da

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress