Det er en stund siden jeg skrev på en av de mange historiene jeg har liggende i «Gaffalinjen» (med soundtrack!*) mappen på macen. Men i går og i dag var det plutselig rett tidspunkt å begynne. Forrige gang jeg skrev på den nye historien, endte det opp med at jeg og Romanfiguren ble uvenner. Fordi jeg ikke orket å yppe til vold (jeg snakker om overskrifter; «Jente fikk skrivepress, trodde romanfigur var inni hodet sitt»), tenkte jeg at jeg likegreit kunne fullføre en eksamener eller to.

I går fikk jeg skrevet 6 nye sider. Godt på vei inn i side tre merket jeg den gode skriveboblen og før jeg visste ordet av det hadde jeg en bok i magen. Er det ikke det forfattere sier? Gravid med bok? Ja, det er jeg. Men så skjedde det igjen, hovedpersonen min begynte å gå litt i vrangen og vi endte opp med en diskusjon.

Romanfigur (RF): – Hey! Du skrivende menneske. Se her. Hvor er jeg nå? Jeg er fortsatt på dette taket. Kan du bestemme deg snart?

Meg: – Jeg holder jo på! Du må ikke avbryte hele tiden! Kan du ikke bare følge manuset og…

RF: – Jeg vet jo allerede hvordan dette ender, men jeg er bekymret over hvordan du gjør alt sammen! Du går så mange omveier!

Meg: – Hvordan kan du vite hva som skjer når det ikke er skrevet enda? Det er jeg som er favorittgeniet her, ikke du.

RF: – Dessuten funker ikke svak filmdialog på meg, og det vet du.

Meg:  – Hva er galt med deg?! Kan du ikke bare være en snill Romanfigur og gå tilbake til rollen din?

RF: – Jeg vil hjelpe deg. Prøv å gi meg noen fregner, slik at dialogen til min medfigur går lettere. Som sagt vet jeg jo allerede hva som skjer, men jeg må hjelpe deg med å finne det ut også.

Meg: – Du irriterer meg.

RF: -  Bra! Skriv det ut av systemet. Hvis jeg irriterer deg så kan det hjelpe på handlingen.

Meg: – Jeg liker ikke at du skal bestemme hva jeg skal skrive. Det er helt feil.

RF: – Slik er litteraturen, baby. Dere forfattere tror dere har all makten, men egentlig så er det vi romanfigurene som surrer dere rundt lillefingeren vår.

Meg: – …

RF: – For eksempel, det hjelper å snakke med meg. Snakker du med meg så får du ideer, og du skriver de. Det er jo derfor at jeg *kan* snakke med deg, fordi du har hatt ideen om det.

Meg: – Skulle ønske du var stum.

RF: – Men du vet allerede hva jeg tenker. Telepati for the win!

Meg: – Jeg visste ikke at romanfigurer kommer med bruksanvisninger.

RF: – Er det ikke flott å få mer for pengene?

Meg: – Penger?!?!?!

RF: Åh! Se! Nå må du gi meg fregner fortere enn svint, ellers så ødelegger du alt!

Meg: – Vet ikke om jeg vil. Kanskje jeg tar en kaffe først.

RF: – Jeg kan godt gi deg skrivesperre jeg.

Og sånn fortsatte det. Men hun fikk fregner da. Jeg føler jeg er helt alene i verden om å snakke med de jeg skriver om, og syntes det er en skummel tanke. Eller kalles det å snakke med Kreativiteten? (*<- Trykk Play)

*Første sang er: The Boy – Roddy Bottum, fra soundtracket til «I’m Reed Fish».

Sang nr to er : Anyway you want it -Journey

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009″. Bare litt. Liksom.

Forrige gang jeg opplevde noe minneverdig på jobb, var når jeg hjalp en Statsløs. Det hender fortsatt at jeg møter på statsløse, men ingen har gjort like stort inntrykk som den første. Det er av den type overraskelser som gjør at man blir takknemlige for det livet man har, og føler at tankene som kommer i det øyeblikket er mye viktigere enn så mye annet.

I dag var det derimot noe nytt. Jeg møtte en frimurer. Først trodde jeg han var medlem av Illuminati, pga smykket han hadde på seg. Det var et øye, en passer opp ned, og en slags mur som da omringet øyet i midten. Så jeg gjorde slik jeg gjorde den dagen Herman Friele var til stede. Jeg tok mot til meg og trådte ut fra «Jeg-er-på-jobb-alt-preller-av» modusen.

«Unnskyld, men er det et illuminati smykke?» Spurte jeg, og pekte på gullsmykket hans rundt halsen. Og så skjedde det noe, det samme som skjer med en hver person som blir spurt om det som han/hun bryr seg mest om. Han tok av seg de lyseblå solbrillene, stappet dem i brystlommen og inntok en posisjon som fortalte meg at nå kommer det en lang historie.

«Nei, men hva tror du?»

«Em… jeg vet jeg har sett det før på tv eller noe, og i noen bøker – men jeg kommer ikke helt på hva det er.» Sa jeg.

«Ja, du skjønner, jeg er frimurer. Dette smykket er nemlig ikke vanlig blant Norske frimurere, dette fikk jeg mens jeg bodde på Filipinene.»

Jeg ble interessert, og stirret storøyd på mannen foran meg. Han snakket videre, og fortalte meg at han hadde møtt en felles frimurer på flyplassen som hadde kjent igjen smykket hans. Han gestikulerte litt og da la jeg merke til et tatovert hjerte mellom hans tommel og pekefinger. I mitt stille sinn døpte jeg ham «Hjerterom».

«Jeg har hørt veldig mye negativ om frimurere. Så du den dokumentaren for en tid tilbake på Tv 2? Der var det jo mange tidligere frimurer som var svært negative.» Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, men dette var noenlunde.

Hjerterom smilte. «Svært mye av det som kom fram i dokumentaren var faktisk sant, men en del var også pur tull.» Mens han snakket om hva Frimurere står for, begynte jeg å lure på om han virkelig mente det han sa, og om jeg burde tro på ham.  Jeg har aldri helt forstått meg på frimurerne, men barnesinnet mitt har blitt påvirket av det jeg har sett i media i flere år, og jeg har fått et noe negativ syn på hele opplegget. Men frimurere har også fascinert meg, så nå så jeg sjansen til å kanskje lære noe nytt.

Han fortalte meg at han var av grad 32, at han hadde bodd store deler av livet i Filipinene – men etter 5 mordforsøk pga jobben sin (jeg spurte ikke) orket han ikke mer. I Filipinene bli utlendinger behandlet som om de er like mye verdt som en gatehund. Dette er da ifølge Frimurer Hjerterom – ikke meg. Hjerterom sa at siden lokalbefolkningen visste at han var frimurer, ble han behandlet som likeverdig. Ifølge ham var store deler av innbyggerne der han bodde, frimurere.

Jeg vet ikke hvor mye av det han fortalte meg var sant. Det er nok en del jeg har glemt (vi snakket i 30 minutter, og kunne sikkert snakket med om jeg ikke hadde måttet returnere til arbeid), men som jeg vil komme på i natt når jeg begynner å tenkte på om han hadde vært Illuminati istedet for.

«Illuminati er en gruppe med fanatiske mennesker. Vi frimurere tror på at det er *noe* over oss, men vi har ingen spesiell Gud. Det finnes frimurerklubber for kvinner også.»

«Gjør det?» Spurte jeg, overrasket. Han nikket. «Under et møte jeg hadde i losjen i Filipinene hadde vi blant oss en muslim. Så når vi ba, var det et stort bord på midten av gulvet, hvor Bibelen og Koranen lå ved siden av hverandre. Vi dømmer ingen.»

Det endte med at jeg fikk visitkortet hans. Han sa at han hadde flere bøker om historien til Frimurerne, og hvis jeg ønsket å låne dem for å lese litt, var det bare å ta kontakt. Jeg lurer på om jeg skal det, bare for å få litt mer inni knollen. Jeg blir fortsatt overrasket over hvor mye en person kan overraske en når man spør om de rette tingene. Det har gått opp for meg at er det noe man lurer på, så skal man spørre. Man kan ende med å låne bøker. Hvor mye av det som er sant, gjenstår å se.

Jeg har et problem. Som alle andre jenter med en skrikende, seksuelt frustrert 13 åring inni meg – har jeg lest Twilight serien bare for å bli ferdig med den. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å begynne en gang til, denne gangen midt i bok nr 3 og så lese meg til siste bok. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være fordi jeg har brukt store deler av kvelden på å se på Twilights ekstramateriale på dvd. Så nå irriterer jeg meg over språket, klisjeene og alt annet som er mulig å irritere seg over. Det er først når jeg lukker boken og tenker over det jeg nettopp har lest at jeg liker det. Da forsvinner alt jeg har irritert meg over, og jeg er litt betatt av hele boken. Alt går veldig sakte, det er alltid drama og hadde det ikke vært for at det var vampyrer og varulver der – ville jeg ha trodd at bøkene bare var en ny episode av The Hills.

Det andre problemet er at vi holder på å flytte igjen. Etter at jeg og mamma flyttet fra Oz, flakset vi inn i en leilighet litt mer mot Bergen, og nå flytter vi ut herfra også. Denne gangen er det ca 10 minutter med gåing unna nåværende posisjon. Problemet mitt er nå pakkingen. Jeg er en sånn som hater å pakke ned (les: rydde ting unna og ned i en boks), men liker å ta dem ut igjen.

Jeg eier for masse ting, ting som nå gies til Fretex (Ideelt sett skulle Clas Olson med H fått med, men det passer vel ikke helt imaget) og alt skal ned i disse pokkers boksene. Vi får utsikt nå, mot golfbanen. Jeg vil kunne høre sinte, grublende, golfglade menn og kvinner veksle mellom å rope «FORE!» og «FAEN!» ved hull nummer fire. Egentlig kommer jeg ikke til å kunne bo så lenge der, siden leiligheten mest blir mammas. Jeg satser vilt på at jeg kommer inn på Dokumentasjonvitenskap i Tromsø. Men fram til 23 juli blir jeg sittende på terrassen og skriver på romanen, mens pollen vasker meg i øynene og neglene graver meg i siden.

Det tredje problemet er at jeg nå er midt i eksamenslesing, og jeg har min første den 18 mai (fantastisk dato). Fire eksamener er jo egentlig ingenting – med tanke på at min andre halvdel har ca 10. Jeg leser en hel bok om naturfag – et bredt emne der Gud kan dra seg i håret og le. Siden jeg ikke aaaaner hva jeg får på eksamen, leser jeg derfor hele boken, samt notatene mine og papirer fra faget som Maren sendte til meg. Problemet blir å huske og forstå alt sammen uten å klage på dyskalkulien. Det kan bli litt vanskelig, så Mr B. får knipse meg litt i pannen.

Dette kommer til å bli litt av en måned. Og det er et problem.

Bildet er hentet fra Enter.Online

Jeg føler at jeg ikke får gjort nok. Kroppen og hodet mitt er på to forskjellige steder, men prøver likevel å nå hverandre med fingertuppene. Jeg skylder på Elizabeth Gilbert. Etter at jeg leste boken hennes ”Eat, Pray, Love” har jeg i større grad begynt å jakte på min egen kreativitet og gjøre det som jeg tidligere har gjort kun når jeg skriver.

Jeg prøver å snakke til Kreativiteten. Det er ikke lett. Det er ikke lett, fordi det er FOR lett. Er det sånn det skal være? Er jeg så fantastisk åpen og klar for en diskusjon med min egen kreativitet at jeg klarer å skrive ut en hel moleskine notatbok i løpet av 24 timer?

I romanen forteller Gilbert om en stemme fra hennes indre, som kanskje var Gud eller noe annet, men det var i hvert fall en stor stemme som snakket til henne når hun skrev i notatboken sin. Nå hopper jeg over til noe helt annet, nemlig hennes vesle tale på TED konferansen, hvor hun snakket om nettopp; Kreativitet og måten å oppdage den på. Jeg anbefaler å lese Binka sitt innlegg på det sterkeste.

Tilbake til det som skjer med meg. Hode og kropp prøver å snakke med hverandre, munnen min begynner plutselig å si noe og hjernen min begynner å lure på hvorfor jeg snakker med meg selv. Munnen sier noe om historien jeg skriver på for øyeblikket, og plutselig får jeg en idé, men en idé som hjernen ikke kan skrive ned for øyeblikket siden jeg faktisk står i dusjen. Henger du med? Så jeg slår av dusjen og sier høyt ”Hei du! Nå har jeg nettopp lært av Elizabeth Gilbert og Tom Waits at du faktisk er der, og liker å si ting akkurat når det passer deg. Men nå passer det faktisk ikke for meg, så kan du ikke bare lage deg litt kaffe og vente til jeg er ferdig her? Takk!”

Og det rare er at det virket. Det har hjulpet å snakke høyt til den indre Kreativiteten min som alltid er der, men som jeg tidligere bare har latt komme fram når jeg føler for det. Men nå lar jeg den komme fram hele tiden (for jeg har funnet ut at den *er* der jo egentlig hele tiden, man må bare innrømme det selv), og som et resultat på dette er hele meg en vandrende kullsyreholdig drikk som er blitt ristet litt for mye. Åpner du korken nå kommer til å eksplodere. Jeg bare sier det.

Jeg merker at jeg ikke får gjort nok. Er det ikke naturfaglesing, så er det prøve eksamen i Engelsk, og læreren som sier at jeg går på autopilot. Er det ikke Engelsk, så er det tanker om at jeg skal få teksten min utgitt i Signaler 2009 fra Cappelen.  Da begynner kullsyren å leke med munnen min og jeg har en lang monologisk dialog med meg selv. Jeg skriver ting på Post-it lapper og limer dem inn i moleskinen min. Det er ikke før senere samme dag at jeg leser hva jeg har skrevet og spør meg selv (høyt selvfølgelig) om jeg virkelig har skrevet dette.

Kroppen min er ganske langt over streken. Hodet er ganske høyt oppe på bakken. Ved hjelp av morsekoder eller røyksignaler får de kontakt med hverandre og prøver å komme til et slags kompromiss om at ja, her kan vi sikkert få til et samarbeid. Kullsyren begynner å boble igjen og jeg vet ikke hva som skjer. Skjønner du hva jeg mener? Når man har så mye å fortelle, så mye å si, og ikke alltid har muligheten til og virkelig GRIPE ordene – da skjer det før eller siden at man kobler litt ut. Jeg vet nå at jeg hadde koblet fra litt her og der før jeg fikk vite at jeg kom med i Signaler, og først nå har jeg begynt å koble meg sammen. Det er fordi jeg leste boken til Elizabeth Gilbert, har sett foredraget hennes på Ted, og vet at jeg ikke er alene.

Hei, Kreativitet! Hallo kropp og sinn! Skal vi være sammen?

Jeg husker når jeg oppdaget Damien Rice og ikke følte meg suicidal av å høre på ham (en annen sak med James Blunt). Enkelt og greit likte jeg lyden, tekstene og stemningen. Så oppdaget jeg Iron & Wine, Yann Tiersen, Arcade Fire, ELO, Feist, Billy Ocean, BTO, Eels, Gary Moore, John Mayor, Jens Lekman og diverse andre. De var mine. Mine hemmelige artister som gjorde at jeg fikk skrevet fine ord i et word-dokument og stablet dem sammen til en roman.

Og så oppdaget jeg blogging. Med blogging kom det andre personer som likte «mine» artister, og i tillegg skrev de poetiske bloggposter om artistene. Plutselig var ikke Damien Rice min lenger. Snart fant jeg ut at det var ganske mange som skrev eller nevnte «mine» artister i bloggene sine, og fortalte om inspirasjon som kom til dem ut av det blå med en gang sangene ble spilt.

Jeg følte meg lurt. Yann Tiersen og filmen «Amelié fra montematre» var ikke en del av meg lenger, og hver gang jeg fant (finner) en blogg som nevnte/nevner disse to navnene i samme setning ble/blir jeg molefonken.  Jeg hadde med ett ingen som var bare mine, og sånn har det egentlig fortsatt. I min søken på skrivemusikk begynte jeg å ty til sjangeren Indie, og det fungerte bra, helt til Indie ble noe alle likte og som alle gjorde om til en del av sin egen klesstil og bildeproduksjon.

Jeg ble sur.

Jeg *er* sur.

Ok, jeg ikke sur, jeg er irritert, barnslig og veldig eiersyk (dette ordet irriterer meg, kan jeg sette det sammen til et langt ord eller må jeg bruke bindestrek? Det er et dilemma). Når jeg oppdager en artist forventer jeg at jeg faktisk får ha artisten for meg selv en liten stund før alle skal eie vedkommende. Vræl. (Red.anm. Legg merke til bruken av monotont punktum.)

.

Det ser ut til at jeg ikke lenger har en identitetskrise, men at identitetskrisen var mer meg enn de jeg trodde. Jeg likte å lete etter nye ting, for da satt jeg der med summende fingre som lekte på tastaturet. Det var enkelt, null stress og meget moro. Den tid er over, jeg skylder på bloggere (hvis du er en blogger så bare ignorer det siste der, jeg er så glad i deg atte) og her kommer framtiden. Jeg har vokst meg fast på en rar tankegang og nå nekter jeg plent å høre på noe som jeg vet at alle andre liker. For jeg vil ha min musikk, min tankegang og min, min inspirasjon. Kan man ha sin egen inspirasjon? Min muse?

Jeg prøve å høre på Damien Rice for noen dager siden. Det gikk dårlig. Han fikk meg ikke til å tenke på nye historier, men heller det andre følte og gjorde når de hørte på ham. Musikk er viktig når man skriver, det er det som dytter en av gårde og slukker alt rundt en. Bare deg og fantasien. Lager en rosa boble med skrivemaskinlyder og kaffelukt. Det er der jeg vil være, det er der jeg har vært. Det er der jeg er på vei.

Og jeg har Mozart med meg, uansett om du hører på ham du også eller ei!

.

.punktum.

Det skjedde ganske plutselig. På grunn av en notatbok som jeg nå driver og ødelegger systematisk, har en dør åpnet seg i hodet mitt og jeg lager tankekart av en historie som jeg ikke kan fortelle noen om. Så langt har boken blitt satt fyr på, blitt tygget på, tatt med i dusjen og fått sjampo på sidene sine, fått sider dekket av kaffe, blitt klippet i strimler og kastet ned fra et tre etasjes hus.

Og det virker. Jeg bruker tre notatbøker nå og ideene surrer rundt i hodet på meg. Det er ganske fint, å kjenne hvordan en annens liv blomstrer foran meg, og lange setninger med utropstegn og semikolon finner sin plass. For nå har jeg funnet en måte. En måte å skrive på, noe å gjøre. Jeg har nesten begynt å finne tid og sted, morgen og sent på kvelden. I ettertid når jeg ser over hva jeg har skrevet i det siste, burde jeg jo egentlig døpe om bloggen til et eller annet «Jakten på forfatteren» eller noe (oy, jeg har copyright på den tittelen der!).

Det rare med å ha et så sterkt forfatterønske som jeg merker jeg har, er at det plutselig er min identitet. Uten skrivekløe og trangen til å Fortelle Deg noe føler jeg meg som Ari Behn uten S’ene og temperamanget sitt. Jeg akter å ødelegge notatboken ytterligere, og kankje jeg skal vise noen bilder også. Det jeg vet er at nå er det bra. Jeg er bra. DETTE er bra.

Sett deg ned og skriv. Sett deg ned og skriv det du vil, det du kan, det du må, det du er. Skriv tankene, følelsene og ordene du liker, hater, trenger, misbruker. Bruk dem nå, skriv dem nå, få det ut. Nå.

For hva er du hvis du ikke får ordene til å virke? Hva er du om du ikke klarer å formulere romanideen din? Hva er du hvis du tviler på det du vil være?

Hvor er den delen av deg som skrev en novellesamling i løpet av 3 måneder? Hvor er den personen som skrev seg gjennom ungdomsskolen for å slippe å innse det faktum at alle ignorerte deg? Hvem er du nå?

Når skal du få tid til å sette deg ned og skrive på romanen, når tid er alt du har? Hva skal du gjøre når du lukker deg inne og gråter på badet fordi du ikke klarer å ha en muntlig framføring foran elevene i klassen din?

Du stirrer på de to bildene du har på pulten din, den ene av en brødrister, den andre av en blekkpenn og etui. For 1 år siden inspirerte bildene deg,nå gir de deg minner. Hva skal inspirere deg nå?

Sett deg ned og skriv. På dataen, på skrivemaskinen, i notatbøkene. Men noen ganger så blir du den verste versjonen av deg selv, og akkurat som de sa i «you’ve got mail» så er det ingen løsning på det annet enn å ARBEIDE HARDERE.

Men hva gjør du når du gir opp? Du kjenner hvordan alt rundt deg går fortere, mens din egen tid går saktere og produktiviteten ikke er der. Hva skal til for at inspirasjonen skal komme? Er det brev fra en vilt fremmed? Husker du brevet du fikk i postkassen hvor det sto «Fra en som bryr seg» og du trodde det var en bloggleser som hadde funnet adressen din? Men så var det reklame for slanking.

Sett deg ned og skriv det du vil, det du kan, det du må. det du er.

Men hva er du når du ikke har flere romaner i hodet?

Og hva skal du gjøre nå som du ikke finner batteriladeren til din EOS350, hva skal du gjøre?

(bildet er tatt av Frøken Iskrem)

Det er en debatt som ligger og rører seg inni meg. Den er ganske stor, og fylt til randen av kraftige salver mot Systemet. Du vet hva jeg mener. Jeg har skrevet utallige utdrag i notatboken og i word-dokumenter, som senere er strøket ut og/eller gjemt bort i «Gaffalinjen» filen på dataen (og som jeg ikke tenker på før det har gått 3 måneder). Jeg gjør nemlig ikke noe med det. Jeg overlater diskusjoner til andre talentfulle skribenter og tenker «Men dette har jeg jo tenkt og skrevet selv!» før jeg bare lager hmfp’e lyder fordi jeg ikke har gjort noe med saken.

Problemet er jo selve bloggen. Dette er en dagbok hvor alt rotet fra hodet mitt får plass, og i det rotet er det ikke mye Debatt som tar plass. Et eksempel på hvor lite av dagens hendelser som har tanketid i hodet mitt ser slik ut:

Obama! Mer superkjendis en politiker, så langt. Politikk! Hø, nei den har vi ikke sett. Stemme hva da? Gahr-Støre er søt, blir nok den neste Willoch. Gaza! Hamas og de andre… en linje? Som i ah. Hm. Ok, ikke gøy at så mange dør. Hvordan startet dette? India! Bomber. Håper venninnen min i India har det bra. Hva var det jeg tenkte på igjen? Naturfag! Jeg er livredd. Tromsø. Kommer jeg meg ikke dit får jeg et sammenbrudd. Neidetvarda…akkurat, Gene Kelly på TV! Fred Astare! Må danse, må skrive, må lese, må leve, må elske, må.. debattere! Men hva mener jeg da? Masse! Og jeg bruker veldig mye utropstegn. Pokker ta, jeg har lyst til å skrive om det jeg kan og har en mening om. Men har andre det? Hvordan skal jeg kunne skrive om mine matte-problemer, som helt tydelig gjelder store deler av Norges unge befolkning? Æsj. Får det ikke til. Kaffe nå. Åhghud, er det en Moleskine notatbok!!!???

Tankene mine sporer ut av linjene, og så er jeg tilbake der jeg begynte. I stedet for å gjøre det jeg faktisk vil, å snakke om det som skjer i verden akkurat nå – så setter jeg meg tilbake og observerer hva andre sier. Hvor lenge kan man observere uten å si noe selv? Jeg har gjort det i tre år. Jeg begynte å observere da bloggen ble levende, og da kom det ikke flere leserbrev til Bergens Tidende fra meg. Så nå lager jeg plutselig nyttårsforsett som jeg hadde planer om å ikke gjøre. Listen har blitt 10 punkter lang, og å kunne skrive en interessant blogpost om noe viktig, står høyt på listen. Rett etter å lese bøker ferdig før jeg kjøper nye. Host.

Det er en sak inni meg som vil ut. Jeg har nevnt den før, både her og i andre steder i bloggen. Men jeg vil mer og jeg vil at det skal være betydningsfull for flere enn meg. I år fyller jeg 21 år, og det ville vært en skam om det jeg har inni meg ikke kommer ut før den tid. Jeg tror du er enig.

Det er på tide å bli ny.

Lisa Hannigan: I don’t know (<- Trykk på Playknappen her før du begynner å lese)

Hei:  Mitt navn er 2009 og jeg skal være din guide for de neste 11 månedene. I løpet av vår tid sammen kommer det til å skje en hel del, men før vi starter reisen vil jeg på det sterkeste anbefale deg å bruke setebelte, og ikke se ned.Vi begynner reisen vår ved å raskt mimre hva du gjorde sammen den forrige guiden, 2008. Du begynte turen på en Folkehøgskole, og klippet håret ditt slik at du kunne ta permanent. 2008 forandret deg mye, ikke minst fordi du plutselig fant kjærlighet som egentlig alltid hadde vært der.

På denne reisen kommer du til å oppleve forvirrende ting som mest sannsynlig gjør at du ønsker deg tilbake til 2001. Styr unna slike tanker, 2009 lover så mye mer enn hva 2001 noensinne kunne love. Du vet hva jeg mener.

Du kommer til å oppleve store forandringer, blant annet den fryktede eksamen i Naturfag som du skal ha. Ikke tenk så mye på det. Tenk heller mer på hvor du skal; etter våres beregninger skal du komme deg til Tromsø og bo i snø. Du hater snø, så dette er jo perfekt. Vi skal gå videre med denne guidede turen.Til høyre ser du det som allerede har hendt, alt til venstre er det som kunne ha skjedd. Se rett fram og pust. Nå nevnte jeg i begynnelsen at du ikke skulle se ned, så vennligst reis deg opp igjen. Ikke tving 2009 til å saksøke deg via Facebook. Ja, det går an. Advokater gjorde det sammen med 2008 hele tiden. Som du sikkert forstår er 2009 mye mer alvorlig enn 2008. Jeg har jo tross alt Obama med meg på laget.

Jeg noterer at du akter å skrive ferdig boken din før din 21 års bursdag. Se rett fram. Et råd er nok at du tenker mer på boken din etter eksamen. Dette året byr på såpass mye at du kommer nok til å bli mer naiv enn det du allerede er. Ikke se på meg på den måten. Her er det kalde harde fakta som tilbys. Du kommer til å oppdage ny og gammel musikk, nye måter å drikke alkohol på, og ikke minst; hvordan det blir å studere på et universitet uten å ha mammaen din i nærheten. Atter en gang vil jeg takke for at du har valgt å fortsette til 2009, dette kommer til å bli en humpete tur. Gå og fly en drage før vi fortsetter.

Joshua Radin: You got growing up to do