Hvordan kle på et hjul (eller hvorfor jeg er skyldig i å ikke følge med på hva mamma gjør)
7. januar, 2012 7 kommentarer
Det første jeg stirret på da jeg kom tilbake til leiligheten i Tromsø, var sengen. Jeg sto og stirret på lakenet, dynen, puten og det som holdt det hele sammen. Sengetøyet. Dynetrekk, putetrekk. Og så sukket jeg, et slik sukk som bare kan sukkes når kroppen vet at snart blir det en halvtime – kanskje mer – med febrilsk ikke-sexrelatert-lakenpolka.
Jeg har aldri vært flink til å bytte sengetøy. Ja, jeg klarer det til slutt, men selve prosessen er som tittelen sier som å kle på et hjul. Dette pleide pappa å fortelle Elisabeth på 4 år da jeg ikke klarte å kle på meg selv, og han måtte hjelpe til. Både han, mamma og min mann kan bekrefte at jeg ikke er flink til noe så enkelt som å ta på et laken, og uansett hvor mange ganger mamma prøvde å vise meg hvordan det skulle gjøres endte det med at jeg satt på sengekanten og gråt av fortvilelse. Tårene mine var i hvert fall veldig fortvilet.
På folkehøgskolen var ikke mamma der for å hjelpe meg med sengetøyet (det samme gjaldt klesvask: jeg er en bortskjemt søskenløs jente som tok rene klær for gitt. Det ble litt av en sjokkartet opplevelse da jeg første gangen skulle vaske ullsokkene mine og resultatet ble små barnesko. Ingen hadde fortalt meg at slike ting krympet i vask, men jeg hadde heller ikke spurt. Logikk?), så jeg måtte prøve meg fram selv. Jeg visste ikke at det fantes laken som man bare kan feste rundt madrassen (det man ikke vet, finnes ikke?), så den første gangen brukte jeg nesten 1 time på å ta på lakenet. Jeg var veldig fornøyd med den øvre delen hvor puten skulle ligge, helt til jeg så på hele resultatet og der hadde jeg klart å bøye madrassen i en bue, med halve lakenet i en ball. Men den øvre delen var jo fin. Etter ytterligere minutter med å behandle madrass og dyne som et hjul i en fin kjole, ringte jeg mamma og hulket litt (underdrivelse). Til slutt fikk jeg hjelp av en annen på internatet. Low point.
Det har tatt meg nesten tre år å få en dyne inn i dynetrekket på mindre enn 15 minutter. Jeg har flere ganger klart å få dynen inn i dynetrekket, men jeg har også klart å dra dynen med meg ut når jeg trodde jeg var ferdig. Og ikke glem at det er vanskelig å vri dynen rett vei, når den har vridd seg rundt og ligner på en anakonda.
I 2009 leide jeg et rom hos en eldre dame, og der var sengen i en slags hemslignende tilstand, nesten 1 meter over gulvet og med en stige opp til madrassen. Kan du tenke deg hvordan det var å ta på laken på en madrass fra den høyden? Jeg oppførte meg som om mine siste timer var kommet hver gang jeg skulle bytte laken. Det gjorde noe med meg når jeg var 1 meter over bakken og satt på en rekke trebjelker som også knirket hver gang jeg flyttet på meg. Hele kroppen min og tankene mine skrek ”Ditt utyske!!!!! Du kommer til å brekke bein og knekke alle hårstråene på hodet ditt. Bare sov på den alt for korte sofaen i stedet.” Da jeg endelig hadde fått lakenet på madrassen var jeg så stolt at jeg ble flau etterpå. Jeg har til og med sett videoer på youtube om hvordan det hele gjøres, og feilet da også.
Jeg har lært meg at man aldri skal undervurdere sengetøy. Tidligere var det noe som mamma ordnet for meg, det ble gjort uten at jeg så det og det var ikke en eneste rynke i lakenet. Jeg trodde det skulle være lett å ta på laken, men det er i sannhet et kunstverk. Så, alle stuepiker på hoteller og gjestetun: I salute you. Dere er en av samfunnets mange helter. Etter at jeg oppdaget laken som bare festes rundt madrassen (sikkert oppfunnet for slike idioter som meg), har madrassen bøyd seg en anelse, men jeg gir faen, for dekker jeg den til med puten så eksisterer den ikke. Moralen i denne historien er: Ikke ta laken og sengetøy for gitt, lær deg å kontrollere kunsten før du flytter hjemmefra og blir offer for at vennene dine er sjokkert over at du ikke kan noe så grunnleggende som å kle på et hjul.
Kommentarer