Hvordan kle på et hjul (eller hvorfor jeg er skyldig i å ikke følge med på hva mamma gjør)

Det første jeg stirret på da jeg kom tilbake til leiligheten i Tromsø, var sengen. Jeg sto og stirret på lakenet, dynen, puten og det som holdt det hele sammen. Sengetøyet. Dynetrekk, putetrekk. Og så sukket jeg, et slik sukk som bare kan sukkes når kroppen vet at snart blir det en halvtime – kanskje mer – med febrilsk ikke-sexrelatert-lakenpolka.

Jeg har aldri vært flink til å bytte sengetøy. Ja, jeg klarer det til slutt, men selve prosessen er som tittelen sier som å kle på et hjul. Dette pleide pappa å fortelle Elisabeth på 4 år da jeg ikke klarte å kle på meg selv, og han måtte hjelpe til. Både han, mamma og min mann kan bekrefte at jeg ikke er  flink til noe så enkelt som å ta på et laken, og uansett hvor mange ganger mamma prøvde å vise meg hvordan det skulle gjøres endte det med at jeg satt på sengekanten og gråt av fortvilelse. Tårene mine var i hvert fall veldig fortvilet.

På folkehøgskolen var ikke mamma der for å hjelpe meg med sengetøyet (det samme gjaldt klesvask: jeg er en bortskjemt søskenløs jente som tok rene klær for gitt. Det ble litt av en sjokkartet opplevelse da jeg første gangen skulle vaske ullsokkene mine og resultatet ble små barnesko. Ingen hadde fortalt meg at slike ting krympet i vask, men jeg hadde heller ikke spurt. Logikk?), så jeg måtte prøve meg fram selv. Jeg visste ikke at det fantes laken som man bare kan feste rundt madrassen (det man ikke vet, finnes ikke?), så den første gangen brukte jeg nesten 1 time på å ta på lakenet. Jeg var veldig fornøyd med den øvre delen hvor puten skulle ligge, helt til jeg så på hele resultatet og der hadde jeg klart å bøye madrassen i en bue, med halve lakenet i en ball. Men den øvre delen var jo fin. Etter ytterligere minutter med å behandle madrass og dyne som et hjul i en fin kjole, ringte jeg mamma og hulket litt (underdrivelse). Til slutt fikk jeg hjelp av en annen på internatet. Low point.

Det har tatt meg nesten tre år å få en dyne inn i dynetrekket på mindre enn 15 minutter. Jeg har flere ganger klart å få dynen inn i dynetrekket, men jeg har også klart å dra dynen med meg ut når jeg trodde jeg var ferdig. Og ikke glem at det er vanskelig å vri dynen rett vei, når den har vridd seg rundt og ligner på en anakonda.

 

I 2009 leide jeg et rom hos en eldre dame, og der var sengen i en slags hemslignende tilstand, nesten 1 meter over gulvet og med en stige opp til madrassen. Kan du tenke deg hvordan det var å ta på laken på en madrass fra den høyden? Jeg oppførte meg som om  mine siste timer var kommet hver gang jeg skulle bytte laken. Det gjorde noe med meg når jeg var 1 meter over bakken og satt på en rekke trebjelker som også knirket hver gang jeg flyttet på meg. Hele kroppen min og tankene mine skrek ”Ditt utyske!!!!! Du kommer til å brekke bein og knekke alle hårstråene på hodet ditt. Bare sov på den alt for korte sofaen i stedet.” Da jeg endelig hadde fått lakenet på madrassen var jeg så stolt at jeg ble flau etterpå. Jeg har til og med sett videoer på youtube om hvordan det hele gjøres, og feilet da også.

Jeg har lært meg at man aldri skal undervurdere sengetøy. Tidligere var det noe som mamma ordnet for meg, det ble gjort uten at jeg så det og det var ikke en eneste rynke i lakenet. Jeg trodde det skulle være lett å ta på laken, men det er i sannhet et kunstverk. Så, alle stuepiker på hoteller og gjestetun: I salute you. Dere er en av samfunnets mange helter. Etter at jeg oppdaget laken som bare festes rundt madrassen (sikkert oppfunnet for slike idioter som meg), har madrassen bøyd seg en anelse, men jeg gir faen, for dekker jeg den til med puten så eksisterer den ikke. Moralen i denne historien er: Ikke ta laken og sengetøy for gitt, lær deg å kontrollere kunsten før du flytter hjemmefra og blir offer for at vennene dine er sjokkert over at du ikke kan noe så grunnleggende som å kle på et hjul.

Jeg skal gi deg litteraturstudent, jeg.

Noe sier meg at jeg er blitt en litteraturstudent. Jeg liker å tro at jeg har et noenlunde ok vokabular, men det var før jeg hadde min første time i Epikk og Drama. Plutselig er det nye ord på banen. Jeg løper etter dem, prøver å få et tak, men så hopper de tilbake til foreleseren og jeg fikk ikke med meg hva som skjedde.

I fjor spurte jeg mye. I metodekurset ble de nye ordene kastet på meg, og når jeg prøvde å spørre foreleseren hva de faktisk betydde fikk jeg gult kort (det er overraskende at jeg som kan så lite om fotball har valgt å bruke den slags formuleringer). Som litteraturstudent er det mange forelesere som forventer at du skal vite hva alle De Kompliserte Latininspirerte ordene betyr, selv om de faktisk kan forklares på Norsk Anno 2011. Kan man bruke disse ordene, helst i et hypotetisk spørsmål til foreleseren og medstudenter, uten å måtte forklare hva man selv spør om, er man trygg. Det visste jeg ikke da, og mot slutten av kurset sa foreleseren til meg ”Kan du ingenting du hehehehe?”. Hjernen min krøllet seg sammen i fosterstilling.

Før du leser videre, jeg følte meg som Kuzco i det han skjønte han var en llama. Action:

Min første opplevelse med Epikk (nytt ord), var at foreleseren sa at vi skulle lese sanger fra Odysseen og Iliaden. Men først skulle vi analysere Ødipus. Det eneste jeg kunne bidra med i den timen, var at jeg visste hva Ødipuskomplekset var for noe. Og så kom ordene: Temporal plassering. Synkroni. Anakroni. Analepse. Prolepse. Singulativ. Anaforisk. Iterativ. Fokalinstans. Metrum. Heksameter.
The list goes on.

Dette var bare begynnelsen. Jeg har to kurs til, og ordene blir ikke akkurat enklere. Wikipedia og jeg ble bestevenner. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte om forklaringer på ord jeg ikke skjønte, og hver eneste gang jeg fikk et svar tenkte jeg ”Jammen, hvorfor sa du ikke bare det FØRST?!”.
For man kan ikke si ”vers” når man kan si ”vinje”, og man kan ikke si ”vers” når man kan si ”strofe”. Hva har det stakkars verset gjort galt?!
Ikke få meg til å klage over hva ”fantastisk litteratur” er en gang. Det er visst ikke bare gode bøker, det betyr så mye mer enn bare det. Bare la oss si at jeg er en litteraturstudent.

No story lives, unless someone wants to listen

(Oppdatering 13 juli: I etterkant av denne bloggposten ble jeg intervjuet hos Norgesglasset på NKR P1 den 12 juli. Om du tør å høre mine kraftige, rulle-Rer og gradvis mørke toneleie, gå HIT. Hepp hepp!)
____________________________________

1999:
Jeg var 11 år da det begynte. Pappa hadde lest en anmeldelse i Dagens Næringsliv (NB: jeg tok feil om BT, pappa kom med korrigering) om at en engelsk forfatterinne hadde blitt populær i England, med en historie om en liten gutt som viste seg å være en trollmann. Fordi jeg allerede var glad i å lese, bestemte pappa seg for å forhåndsbestille boken på biblioteket, og jeg var den første som fikk låne den. Jeg husker at jeg forelsket meg med en gang. Dette var historien om en gutt som var nesten like gammel som meg, som ikke hadde noen venner, men likevel skulle han bli noe stort.
Etter å ha lest ”Harry Potter og de vises stein”, fikk jeg mamma til å kjøpe og lese boken. Etterpå lånte jeg den til en jente i klassen, og jeg syntes å huske at hun likte det også. Men dette var første gangen jeg og mamma leste samme bok og likte den like godt.

Vår og høst 2000:
Jeg var 12 år når jeg skrev mitt første noe paniske brev, til rektor Humlesnurr og gjemte det bak en blomst i stuevinduet. For jeg tenkte, ”Tenk om… tenk om Rowling faktisk forteller noe som er sant, tenk om det er ekte, tenk om hun kan få Humlesnurr til å hente meg fra denne forferdelige skolen, og de forferdelige dagene i friminuttet? Tenk om”. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde lagt brevet der, jeg var for opptatt av å lese ”Harry Potter og fangen fra Azkaban” tre ganger på rad. Men jeg vet at mamma mest sannsynlig fant brevet, men jeg kommer aldri til å spørre henne om det. Ikke bare fordi det blir Hei-Flauhetsskala-Fra-Tiden-Jeg-Vil-Blokkere, men fordi jeg er en anelse sjokkert over hvor langt inn i denne trollmannsverden jeg stupte. Jeg var 12, nesten 13 år gammel, og trodde at det fantes en skole som het Galtvort selv om jeg visste at bøkene var fiksjon. Alt ble blandet sammen i et sammensurium (see what I did there?)  av ønsker.

2001:
Den 11 september 2001 var jeg med pappa på jobb og der leste jeg ferdig bok nummer fire. Etterpå kjøpte jeg en McToast hos McDonalds, hele tiden tenkte jeg på hvordan boken endte, og alt som skulle skje i de neste. Noen timer senere fikk jeg for første gang lov av pappa til å se den amerikanske såpeoperaen ”Passions” på TV2, og det var der jeg så nyhetsvarselet om at et angrep på USA hadde skjedd. Dette er det eneste jeg husker fra den dagen. Om det er fordi det var 11 september eller fordi det var den dagen jeg hadde lest ferdig bok nummer fire, vet jeg ikke. Men mens jeg ventet på bok nummer fem, leste jeg de tre første bøkene nok en gang, og diskuterte dem med mamma etterpå.

For tenk om. Tenk om det var ekte.

Jeg har aldri deltatt på en Harry Potter kinopremiere. Jeg har kun stått i kø for en Harry Potter bok 1 gang, og det var den aller siste, sammen med min venninne Gabby som delte min besettelse av bøkene. Det var i russetiden, og klokken 00:08 hadde jeg mitt eksemplar.

2003:
Jeg opplever å for første gang gråte av en bok. Jeg sitter på rommet mitt hos pappa, og gråter fordi jeg vet at Sirius nå skal dø. Jeg klarer ikke å legge boken fra meg, jeg må lese den ferdig, selv om det da betyr at jeg neste dag ikke har noe å lese på. På denne tiden har jeg internett, jeg har tilgang til internettforumer og det som finnes av fansider, men jeg har aldri meldt meg inn i noen. Jeg lurer på om jeg skal strikke et skjerf, men tenker at det er såpass mange andre i verden som gjør det.

2004:
Jeg vet at jeg skal bli forfatter på dette tidspunktet. Jeg har lest intervjuer med J.K Rowling, om hvordan hun alltid visste det, det var bare snakk om når. Det går opp for meg at dette gjelder meg også, jeg har alltid visst det, selv om jeg i en lengre periode ønsket å bli harpespiller, stepper, døvetolk og golfspiller. Men det er alltid litteratur jeg har kommet tilbake til. Jeg tenker på meg selv som 11 åring, og det går opp for meg i hvilken stor grad jeg bevisst har fortrengt barneskoleårene til fordel for lesing.

For tenk om.

2005:
Det er året jeg begynner å blogge. Eller, jeg starter i desember, men det er ”det” året likevel. Jeg merker at jeg irriterer meg over store deler av Harry Potter bøkene fordi det bare er de sist 200 sidene som er noe moro å lese. Da blir jeg sint på meg selv og føler meg som en dårlig fan. Men bøkene får meg fortsatt til å gråte, de får meg fortsatt til å se tilbake på mine egne Hermine historier jeg skrev for fire år siden på en gammel PC, og jeg drømmer fortsatt om å møte skuespillerne. Men dette året leser jeg alle de tidligere bøkene på engelsk, og jeg oppdager J.K Rowling sin stemme. I flere år har jeg vært forelsket i Torstein Bugge Høverstad sin oversettelse, men det er først i 2005 at jeg blir kjent med Rowling sine egne ord. Det går opp for meg at jeg i mitt hode alltid har lest ”Humleskurr” i stedet for Humlesnurr, og ved flere anledninger slår jeg meg selv i pannen med bøkene. Jeg oppdager Harry Potter på nytt når jeg leser de på engelsk, og fortsatt snakker jeg og mamma om dem. Sammen.

2007:
Gabby og jeg er i bokkø. Det er min første, og så langt eneste bokkø. Jeg har sett alle filmene som har blitt filmatisert, men bare 1 gang fordi jeg nekter å la dem ødelegge inntrykkene mine fra boken. Når jeg leste bøkene var alltid Draco en overvektig idiot, på samme måte som fetteren til Harry. Det var bare slik jeg så ham for meg. I ettertid når jeg så Draco på film, ble jeg irritert fordi jeg ble mer tiltrukket av den Onde Draco enn Harry, og følte meg som en smeltende klisjé. Før bokkøen, hadde jeg spurt min daværende forelskelse om han ville bli med. Han sa nei, og jeg visste at det ville aldri bli oss to. Det var nok like greit, siden han nå har blitt den Draco jeg hadde i hodet når jeg leste bøkene.

For tenk om.

7 juli 2011:
Mamma og jeg sitter og ser på livestream fra premieren på Harry Potter og dødstalismanene del 2 via Facebook. Når J.K Rowling, Emma Watson, Daniel Radcliff og Rupert Grint holder sine siste taler foran millioner av fans, gråter vi begge to. De gråter, vi gråter, verden gråter. Jeg tenker på at jeg aldri har vært på en premiere, og nå kommer jeg aldri til å ha muligheten heller. For det var alltid en ”neste film” og en ”neste bok”. Det var alltid en til. Nå er det ikke mer. Nå er det bare ”Twilight” filmene som gjenstår og det er ikke akkurat noen skjerf å strikke til de filmene/bøkene.
Det er øyeblikket for J.K Rowling. Hun sier, med tårer i øynene, at Galtvort vil alltid være Hjem for deg og meg, for oss alle. Det er en film igjen, og så er det over. Det er den eneste gangen jeg har vokst i takt med en romanfigur, at en romanfigur har fulgt meg gjennom barndommen og hjulpet meg til bli den jeg er i dag. Og det er jeg takknemmelig for.

Jeg var 19 år da det var over.

For tenk om.

Elle melle deg fortelle, skipet går ned

”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

Every day, something we make makes your life better. Usually.

Jeg har en vannblemme på tungespissen. Den har vært der i litt over 1 uke, og driver meg sakte men sikkert til vannvidd. Det er som å ha en daff kråkebolle i munnen, så hver matbit føles som tredje verdenskrig. Det har gått opp for meg glad jeg er i alle kroppsdelene mine, og når en av dem da ikke fungerer like bra som andre deler, resulterer det i at alt jeg gjør blir kaos. Klimaet i Tromsø gjør derfor at jeg får eksem på samme plass, gjerne i flere måneder. Jeg snakker om min venstre langefinger. Den pokkers langefingeren. Jeg har til og med hatt betennelse i den, så mens mine fire andre fingre var av normal størrelse, var langefingeren rød og pølsete. Dette gjorde at jeg nesten ikke klarte å lage mat, skrive eller vaske håret. Hele kroppen min oppførte seg som om jeg var døden nær, bare på grunn av litt eksem på en finger. Som et resultat av dette må jeg av og til gå med bomullshansker, og late som om jeg er en dansende Michael Jackson (jeg ikke, men jeg gjør det).

Det er også den tiden av året jeg ikke vet om jeg er forkjølet, har pollenallergi eller er hypokonder. Mest sannsynlig er det en blanding av alle tre, resultatet er det samme og jeg føler nesen min smelter. En fordel med å bo i Tromsø er at pollenallergien min ikke aktiveres like fort som den gjør når jeg er hjemme i Bergen. Men siden jeg var en rask tur til Bergen i helgen, har den bestemt seg for å bli med meg tilbake til Tromsø. Det er de små tingene, som egentlig ikke er viktig for noen andre enn meg selv, men som jeg velger å murre over. Dette kan også kalles idioti. Men den kråkebollen i munnen min driver meg til vannvidd, og gjør at jeg biter meg selv på innsiden av munnen hele tiden.

En annen sak er at jeg i mai ikke lenger er studerer Dokumentasjonsvitenskap. Søknaden min til uni om å slippe tallbaserte fag ble avslått, men det har jeg forståelse for. Når man tar dok.vit må man ha disse emnene for å få Bachelor i faget, og tar jeg dem ikke kan jeg ikke akkurat fortsette. Så i august blir jeg en Litteraturstudent, som så mange andre. Jeg startet på dok.vit med de rette intensjonene, men det hele ble litt for mye når jeg aldri følte at jeg faktisk lærte noe om det jeg virkelig vil bli. Alle jeg har snakket med sier at jeg likevel kan bli bibliotekar med Bachelor i Allemenn Litteraturvitenskap, så jeg håper det går bra. Noen vil kanskje si at jeg burde ha byttet studie for lenge siden, men jeg er glad for at jeg har fått den erfaringen jeg har til nå og faktisk får hjelp av UiT til å studere videre. Neste kråkebolle blir ex-phil (ex-bajs).

Som 8 åring hoppet jeg 3 meter fra et tre for å slippe unna noen plageånder og klarte bite meg selv i tungen. Det resulterte i en massiv vannblemme og en nesten ødelagt tunge i flere måneder. Jeg har faktisk lyst til å hoppe ned fra et tre denne gangen også, bare for å bli kvitt faenskapet. I stedet skal jeg nå prøve å stikke hull på den med en saks. Hvis jeg ikke overlever dette, vit at jeg syntes du kler den genseren du har på deg der du sitter.

For jeg vet jo ikke hva du egentlig tenker nå

Det er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. Jeg ville fortelle hvordan jeg har hatt det, men nå har det blitt (litt) til hvordan mange har det. Det er vanskelig å fortelle deg hva jeg vil nå, hva jeg vil skrive uten at noen skal tro at jeg framstiller meg selv som et offer. Jeg føler jo at jeg var det, kanskje ikke et mobbeoffer, men et offer likevel. Jeg ser ser at det er enkelte som nå mener at jeg selv mobber, og at jeg ikke er rettferdig. Er ikke enig. Jeg trodde at jeg trengte en unnskyldning.Jeg trengte  å se selv at nå kan jeg gå videre i hverdagen uten å tenke på skoleårene. Tilbakemeldingene fra dere alle har betydd mye for meg, og jeg håper dere vet det. Men nå vil jeg prøve å gå videre, prøve å få universitetet til å forstå hva dyskalkuli er for noe, og prøve å tenke på barndommen min som noe mer enn bare kjiphet.

Don’t Forget To Be Awesome.

Bryr du deg nå?

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

Bloggreprise: John, Lennon og meg

Jeg kommer tilbake i dag, men først tenkte jeg å ta reprise av bloggposten jeg skrev om The Beatles og John Lennon. Den orginale posten med de fine kommentarene finner du her. Det er 30 år på dagen John Lennon ble drept, og slike triste tanker trenger litt positive ord.

_________________

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Unfinished

«Hvorfor hatet du meg sånn?» spurte jeg ham. Vi var på samme plass, han og flere andre av mine «mobbere»/plageånder fra barne- og ungdomsskolen. For første gang var jeg ikke redd ham på noen som helst måte, jeg hadde plutselig sjansen til å se ham rett i øynene og spørre ham. Han sto ved bassenget og jeg stilte meg ved siden av ham.

«Hva mener du?» sa ha og så på meg. Han virket totalt oppgitt over at jeg snakket i det hele tatt.

«Hva har jeg noensinne gjort deg? Hvorfor var du så fæl mot meg på skolen? Jeg forstår det ikke.» sa jeg. Omtrent på dette tidspunktet kom Kristine Tofte bort til oss, og sto ved min side. Hun tok meg i hånden, men han virket ikke som om han oppfattet at hun var der.

«Vil du virkelig vite det?» spurte han oppgitt. Jeg nikket og på dette tidspunktet sa jeg navnet hans.

«Det var den pokkers leppestiften din. De små greien du smurte på leppene hele tiden.» sa han.

«HÆ?» sa jeg. Han mente det lille sminkesettet som jeg hadde fått i gave av pappa som liten. Det at jeg ikke brukte leppestift før videregående, var helt irrelevant, ser det ut til. «Leppetift?! Du gjorde livet mitt til et helvete på grunn av leppestift? Hva er i veien med deg?» ropte jeg. På dette tidspunktet kjente jeg trangen til å gråte, og akkurat da klemte Tofte meg i hånden.

«Ikkje no, når du gråter e det verdt noe, han her e ikkje verdt det» sa hun på beroligende nynorsk. Han så på meg, himlet med øynene og snudde seg for å gå.

«Jeg snakker til deg!» ropte jeg og løp etter ham. Jeg grep tak i skulderen hans og i det han snudde seg stilte jeg meg få centimeter unna ansiktet hans.

«Du såret meg. Du såret meg, du såret meg, du såret meg.» sa jeg. Og så sa jeg navnet hans gjentatte ganger, helt til det så ut som om han skjønte budskapet.

Jeg snudde meg mot Tofte og hun ga meg en klem. Omtrent da våknet jeg og lurte på hvorfor jeg hadde en trang til å ta et oppgjør med fortiden akkurat i dag. Nå skal det sies at jeg hadde en lignende «samtale» med gutten for noen år tilbake også. Jeg var på russedåp, full av mot og alkohol, og spurte ham omtrent de samme spørsmålene som i drømmen. Men jeg husker ikke svaret hans, for jeg tror han bare lo av meg og gikk. Jeg lurter fortsatt på hvorfor.

John, Lennon og meg

Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress