Når hverdagen blir til krig på relativt høyt nivå

I godt over fem måneder har jeg deltatt i en ufrivillig og ganske ”alene” krig. Det er en sånn krig som gir meg en irriterende spenning i hverdagen, og som gjør hver morgen til en usikker start. Jeg snakker selvfølgelig om brød, som jeg ikke spiser så veldig mye av, men på grunn av denne hverdagsgalskapen har jeg ikke noe valg. For å sette ting helt på spissen er det litt som dette:

Hashtag Den Følelsen. Hvis jeg taper krigen mot brødet, vil verden til å gå under og jeg kommer til å bli kvalt av paprika.

La meg ta deg gjennom de forskjellige punktene av denne krigen som jeg aldri vet om jeg kommer til å vinne :

1. Hver morgen er som en ustabil stol når det kommer til å åpne brødskuffen. Hva kommer jeg til å se i dag? Vil det være noe grønt på brødet i dag? Litt pels? Eller er jeg heldig og overlever nok en dag? Spenningen stiger.

2. Hvis brødet er akseptabelt, jubler jeg høyt og lenge og nyter at jeg har vunnet over General Mugg atter en gang.
Dersom jeg oppdager at brødet har fått noen grønne kviser, synker jeg som oftest sammen og uler desperat, slik at hunden vår Juno får Tourettes.

3. Det er på dette punktet at jeg begynner å spørre meg livets store spørsmål: Hva skjedde? Hvorfor var brødet i ypperlig stand for 24 timer siden? Hva slags gjærgud er det som leker med meg? Har brødet plutselig våknet og funnet ut at dette livet er ikke noe for meg, la meg seile ned i bosset og kontemplere måkemating?

Det virker ikke som mange punkt å gå gjennom, men stol på meg – det er et realt inferno følelsesregister å oppleve. Det er snakk om mat her, og jeg er ikke alltid flink til å spise opp alt jeg lager. Så jeg blir ekstra obs på Livet med stor L når jeg oppdager at et brød jeg er nesten med 100 % sikkerhet kan si at jeg kjøpte for et par dager siden, plutselig har fått en midtlivskrise. Da må jeg kaste brødet, og bearbeider meg selv i hele femten minutter over at vi nordmenn glemmer mat vi har, og kaster det når vi oppdager det. Hytt hytt med neven etc.

For øyeblikket leder jeg krigen, mest fordi jeg klarer å presse i meg 3-4 skiver til frokost. Men hvem vet hvor lenge dette kommer til å vare? I fire dager har jeg sluppet jubelen løs og ikke trengt å bekymre meg over hjertebank og høy puls (kanskje fordi jeg har drukket kaffe først, men det er bare detaljer). Jeg gruer meg til i morgen tidlig.

* Jeg overdriver for effekt.

Ingen ser det når jeg oppdager noe i meg selv, men jeg skulle ønske noen gjorde det likevel.

1. Står ved overgangsfeltet og venter på å gå over.

2. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at ingen andre enn meg kan skrive om akkurat det jeg vil. Jeg bråstanser.

3. Gutt med sykkel kommer borti meg, jeg unnskylder med en eneste gang at sykkelen hans har gitt meg et blåmerke på baken.

4. Går litt haltende mot et eller annet der framme. Tenker fortsatt på at jeg nå sitter fint i det, siden hjernen min nå har bestemt seg for å hjelpe meg på den eneste måten den vet: ødelegge. Tråkker på hundebæsj.

5. Kjenner at jeg har høy puls og at hjertet banker fortere enn vanlig. Dette har skjedd flere ganger i løpet av det siste året. Mens jeg prøver å finne et sted hvor jeg kan fjerne hundelorten fra skoen, uten at noen stirrer på meg for å gjøre meg flau, begynner jeg mentalt å skrive et nytt kapittel på «Fant du henne, Anton?».

6. Ender opp med å skrape skoen mot et tre, og gå i en slags gressmoonwalk rundt treet etterpå. Har gitt opp håpet om å bevare min sosiale status. Tenker i samme sekund at jeg har ingen sosial status her i Bergen Sentrum.

7. Vel, siden jeg ikke har noen betydning her i Bergen, så betyr jo det også at jeg ikke betyr noe som helst. Sånn egentlig. Forbannet være alle mine tanker og jeg kan gå rundt dette treet så lenge og mye jeg bare vil jeg bryr meg ikke lenger bare stirr på meg du lettkledde playboy fffffffuuuuu. Bryr meg litt likevel.

8. Det betyr fortsatt at det er kun jeg som kan skrive de historiene jeg har i hodet, og ingen Terry Pratchett, Neil Gaiman eller Veronica Roth kan skrive dem for meg. Men de gjør en jævlig bra jobb.

9. Hvor er jeg nå?

10. Ah, nei, jeg trenger ikke hjelp til å se på krabbene i tanken, jeg trenger hjelp til å finne meg selv.

11. Står ved overgangfeltet og venter på å gå over.

12. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at jeg kan når jeg vil, og visst pokker vil jeg. Jeg går videre til Litteraturhuset.

125295782874759 Ukjent kilde.

Hvor Elisabeth er litt forvirret

Potet

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

hnngg

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.

Metaforisk fosterstilling for en gammel blogger

Selv etter syv år hvor jeg har blogget/truet med å slutte å blogge og ellers latet som om bloggen ikke eksisterte helt til noen (meg selv) påpekte at den faktisk VAR der….. *pustepause*…. så har jeg fortsatt ikke lært. Hva jeg mener? Jo. Når jeg sier i en bloggpost at «jeg skal skrive mer i morgen» så er den umiddelbare effekten av dette at jeg ikke kommer til å skrive noe i morgen, rett og slett fordi jeg har plassert hjernecellene mine i en apatisk tilstand av «forventingsangst». Eller sceneskrekk, for dere teatermennesker. Jeg lærer aldri, og i flere dager nå har jeg vært livredd for å ytre et eneste ord inne på Sammensurium fordi jeg bare tenker «ja men det jo ingen som kommer til å kommentere lenger for du driver jo bare med sammendrag og du vet heller ikke hva bloggleserne dine faktisk vil lese for tiden SE OPP FOR NESEHORNET!».

Derfor er jeg nå inne i Kaffebønnens personlige «survivalmode», hvor jeg blankt ignorerer hva jeg tidligere har blogget om, og raser videre mot noe der framme, akkurat som det tidligere nevnte capslock-Nesehornet.
Livet mitt dreier seg for tiden om dette:

og at jeg og mannen snart får oss en valp. Jeg har endelig klart å komme inn i en slags «bare se, ikke kjøpe» modus hver gang jeg setter mine ben på jobb (bokhandelen på Litteraturhuset, for de av dere som ikke har fått dette med seg), og på lønningsdagen klarte jeg faktisk å styre unna alle steder som selger bøker. Til slutt var det Bodyshop som kidnappet meg og lommeboken. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke hikste da jeg skulle betale, men for alt jeg vet nøs jeg bare da hun sa totalprisen. We will never know.

Rett etter at jeg i dag hadde kjøpt gave til en i familien, vandret jeg inn på en 7/11 for å kjøpe noe drikke. Jeg nekter å si hvilken type drikke det var, bare at det er i familie med «kokosnøtt».
Selgeren så rart på meg og sa «Er du sikker på at du skal ha den?»
Jeg: «Ja, er det… galt?»
Selger: «Nei nei! Det er bare at den har en ganske spesiell smak…»
Jeg: «Men det er sånn jeg liker det, jeg er såpass spesiell selv.»
Selgeren valgte da å gå et steg bakover og bøyde seg en anelse fram: «Du har rett. Jeg bøyer meg i støvet.»

Hva har bloggleserene mine lært i dag da?
At hver gang de ser eller hører ordet «nesehorn», kommer de til å se/høre det i capslock.

NESEHORN

NESEHORNBALLETT

Fordi jeg har faktisk ikke skrevet noe på 2 år

Jeg har holdt på med romanskrivingen i noen år nå. Det begynte i 2007 og historien har fulgt meg siden. Jeg kjenner nå historien så godt, at jeg ofte er usikker på hva jeg har skrevet og ikke skrevet. Alt blir liksom blandet litt sammen. I litt over to år (eller tre år, om vi tar med hele studietiden), har jeg likevel ikke kommet så langt på romanen som jeg skulle ha ønsket, men dette skylder jeg ene og alene på studiet og min enorme frykt for å ikke vite hvordan jeg skulle skrive ting. Mest det siste.

Det magiske merket har vært 55/56 sider. En gang i fjor sommer var jeg faktisk oppe i 70 sider, men et eller annet skjedde og jeg likte ikke det jeg hadde skrevet. Tilbake til 55 sider. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å slutte å se på det sidetallet, og bare fortsette å skrive. Det er nok mer at det føles som om word nekter å vise meg at jeg har skrevet mer enn 55 sider, så derfor er det det eneste jeg får se.
Men 1 måned som ansatt på Litteraturhuset, hvor jeg har vært omringet av bøker, forfattere og skrivende kollegaer – så er det noe som har løsnet. Jeg har for første gang på to år funnet ut hvordan jeg vil historien om Sebastian skal utvikle seg. Jeg har til og med funnet ut hvilken mailadresse fyren skal ha, noe jeg er ekstremt stolt av.

La meg illustrere. Siden 2009 (etter -Signaler 09- utgivelsen), har jeg stått og sett på teksten min slik:

Alt er så uklart og jeg tør ikke nærme meg noe jeg ikke vet slutten på.

På avstand og veldig avventende.

Nå derimot har jeg klart å ta i bruk notatboken og skrevet mer i den enn hva jeg gjorde i 2012. Jeg mistenker at denne kreative boblen har løsnet fordi jeg endelig tør å skrive, jeg har tid og jeg har så mange skrivende personer rundt meg enn tidligere. Plutselig så konkurrerer jeg med meg selv, slik at jeg faktisk kan fortelle dem nesten gang de spør at «Ja, jeg har fått skrevet en god del,».
I 2008 hadde jeg som mål å bli ferdig med «Fant du henne, Anton?» innen 3 år. Aha hahahaha etc. FortidsElisabeth hadde glemt dette med studier og slikt. Men nå, i 2013, kan jeg faktisk prøve å lage en slags frist til meg selv. Hvis jeg kan klare å bli ferdig med et første utkast av romanen før desember, da har jeg gjort noe vettugt. Da har jeg gjort noe bra for meg selv, og så kan jeg gå videre til redigeringshelvete hvor jeg da kan begynne et sterkt hatforhold til mine egne ord. Er det ikke sånn det funker? Jeg vet ikke, jeg har ikke kommet så langt før.

Så, brb, jeg må romanisere litt. For nå har jeg kommet opp i 59 sider.

Hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen

Jeg reiser meg fra stolen, går fem steg mot kjøkkenet og stanser opp fordi jeg umiddelbart har glemt hvorfor jeg i det hele tatt reiste meg. Så jeg snur meg fort tilbake mot stolen min og stirrer intenst på den fordi svaret må jo ligge et sted der baken min nettopp var godt plassert.

Det er sånn det har vært for meg de gangene jeg den siste tiden har tenkt å skrive noe om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen. I en bokhandel (jeg sverger, hjertet mitt synger litt hver gang jeg tenker de ordene). Allerede den første dagen forsvant min store frykt for kassa-apparatet (nå som jeg har oppmerksomheten din, hva er rett: kassEapparat, eller kassAapparat? Svar gjerne i kommentarfeltet).

Jeg har møtt Jostein Gaarder.
Var det en brå overgang?
Vel
Hverdagen min har blitt ekstremt brå og uforutsigbar nå som jeg jobber i bokhandelen (brå og uforutsigbar for en som lever og ånder for bøker og de som har skrevet dem og blir helt satt ut når en forfatter er i nærheten mens ingen rundt meg syntes dette er verdt å lage noe stort nummer ut av kan du fatte og begripe hnng)…….
…… Så da Gaarder plutselig dukket opp tidligere enn ventet (før et arrangement), begynte en liten, men bestemt, stemme i hodet mitt å sitere DENNE bloggposten jeg skrev om mitt første møte med ham.

Jostein Gaarder

Jeg kvinnet meg opp, og da det var naturlig for meg å snakke med ham, fosset ordene mine ut så jeg husker bare bryddstykker av hva jeg sa.

«Jeg ville bare si at jeg fikk det til. Året etter at vi møttes, så debuterte jeg med et lite romanutdrag i Signaler 09, og jeg ville bare si det til deg… selv om du ikke husker meg.» sa jeg (omtrent). Og Jostein snudde seg mot sin venn og sa,
«Hun klarte det! Hun ga ikke opp! Du må ikke gi opp, FORTSETT!» sa han til meg igjen og smilte.

Sånn var det litt da.

 

Det jeg har lært er at å jobbe i en bokhandel er noe helt annet enn å være en kunde. Å jobbe der gjør at du umiddelbart har lov til å snakke med alle, inkludert forfattere du (jeg/du/han/hun er jo trofast fan og har lest alle bøkene til vedkommende) egentlig har mest lyst til å sikle på fordi du er redd du kommer til å spontanbrenne bare du er 4 meter unna dem. Men som bokhandler så har du lov, det er ok, det er fint. Det er likevel min korte, men ganske så hyggelige samtale med statsråd Heikki Holmås som fortalte meg at jeg kan snakke med de jeg vil uten å gå helt shallaballadingdong.

Holmås skulle delta på arrangement (hallo), og jeg hadde fått beskjed at hvis jeg tilfeldigvis så en statsråd gående rundt i boksalongen, så skulle jeg bare sende ham opp i andre etasje. Jeg skal sende ham opp i andre etasje slik ingen andre har sendt ham opp i andre etasje, tenkte jeg da. Det fine var at faren min var kommet innom og ble derfor vitne til følgende samtale:

Jeg får øye på Heikki Holmås som nærmer seg døren, og venter til han er inne i lokalet før jeg utbryter lystig:
«Hallo, statsråd! Der var du. Noen av de du skal møte sitter inne i Colonialen, men hvis du har lyst, så er det bare å gå opp i andre etasje hvor dere skal være etterpå.»
«Tusen takk!» sier han, smiler bredt og forsvinner ut døren. Han sa noe annet før dette, men jeg husker ikke helt, det var så mye latter i hodet mitt.
«Har du møtt ham før?» spør pappa. Jeg rister på hodet.
«Nope. Ville bare være glad og smooth, slik at han fikk en bra start på dagen,» svarer jeg.
Pappa nikker fornøyd, men jeg kommer aldri til å glemme blikket hans som oste av det jeg mistenker er en slags respekt.

Men for å si det sånn: jeg har kysset Terry Pratchett på kinnet. Jeg tør si Hallo til en statsråd. Man jobber jo i bokhandel.

Yay? Nay? YAY!

 

I’ll be better after a banana

Hei? Ser du meg?

Ja hei.
For noen dager siden kom det faktiske beviset på at jeg nå er det man kaller Litteraturviter. På grunn av alt som har skjedd med meg og tiden som student de siste tre årene, var jeg derfor av naturlige årsaker litt smånervøs når det gjaldt diplomet. Kanskje universitetet hadde funnet ut at jeg ikke fikk lov til å få Bachelorgraden min likvel, kanskje jeg manglet 2,5 poeng i et fag ingen hadde fortalt eller vist meg var obligatorisk. Slike ting.

Diplomet kom altså, og da jeg åpnet brevet og fikk se det hele, kjente jeg fyrverkeri i magen. Jeg tror man vil kalle det «lettelse». Siden jeg nå nevner diplomet, så kan jeg nok også nevne et par andre ting som har skjedd siden sist (jeg må jo prøve å oppleve ting som jeg kan blogge om, og ja dette er min dumme unnskyldning for at jeg blogger såpass lite – jeg må oppleve det jeg vil skrive om og så faktisk huske hva jeg skal skrive).

Jeg har klart å få en liten jobb i bokhandelen til Litteraturhuset i Bergen.

*Her kan du ser for deg hvordan denne bloggen i 7 år har bygget opp til noe som dette. Sett inn passende Tumblr-slang av følelser*


BOKHANDEL.
LITTERATURHUSET I BERGEN.

Swoon.

1359556782394

I samme sleng har nettopp bloggingen min gjort at jeg nå skal holde et 6 ukers (6 mandager) bloggkurs for noen ungdommer fra 12 år og oppover, noe som for tre år siden ville gjort meg betydelig mer nervøs enn det jeg er nå. Foreløpig er det to stykker som har meldt seg på, og jeg gleder meg omtrent like mye som det å jobbe i bokhandel. Kurset er i ungdomshuset 1880 i Bergen (Link til nettside HER, (kontaktskjema øverst til venstre)), og jeg vil jo selvsagt at flere unge (12-22 åringer) skal melde seg på, for jeg er jo kjempehyggelig og skjønner hva du snakker om når du shipper karakterer fra forskjellige universer (Altså: er du interessert, eller kjenner du noen ungdommer som vil melde seg på, sjekk ut bildet og denne linken). Dette kurset er ene og alene takket være Kristian (som bloggere og twitterfolk også kjenner som vår alles Mulla.) Takk.

20130130_125945

La oss ikke henge oss for mye opp i skriveleifene der, ok?

Med andre ord: Jeg har fått jobb! Nesten! Jeg prøver fortsatt å finne en jobb som kan lede til fulltid, siden det er litt okei å ha en inntekt.
Nå skal jeg bare forberede meg på min første dag i bokhandelen i morgen.

Where do we go from here

Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg . Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?

Denne posten gir deg ingen nytte i hverdagen, men det føles så bra å få sagt det

Prepost: Denne posten inneholder alt for mange sidespor (heretter referert til som Sidenotes, av en eller annen magisk grunn) og parenteser. Du er herved advart. Om ønskelig kan bare scrolle helt ned og se den helt urelaterte musikkvideoen på slutten av posten. Den er helt urelatert til posten fordi mye av det jeg har skrevet er på sett og vis urelatert til hverandre, så derfor er musikkvideoen ganske viktig likevel. Når jeg tenker over det, så får du bare glemme denne posten helt, IKKE se videoen og fortsette med leksene dine. Jeg beklager.

Pre prepost: Men hvis du faktisk ønsker å lese hele denne bloggposten, vit at du gjør det på egen risiko og at jeg ikke forventer at du skal forstå noe som helst. Du ser forresten helt nydelig ut i den genseren du har på deg, er den ny?

Alle vet at dagen før eksamen begynner man å gjøre helt andre ting enn å forberede seg på den faktiske eksamen. I mitt tilfelle har dette forandret seg en anelse de siste dagene, ikke bare fordi jeg har en leilighetsokkupant (er det et ord? Nå er det i hvert fall det), men også fordi jeg er skremmende forberedt. Okkupanten som jeg deler seng med om kvelden (her gir jeg deg litt plass til å tenke så mye på sex du bare vil, før jeg ødelegger hele fantasien for deg og avslutter med en parentes), er en du har lest om før (hun med de røde leppene).

(sidenote 1: Hun er en slik en som får meg til å studere når jeg faktisk må, og etterpå lar meg se på boyband-musikkvideoer fra 2012 mens jeg hyler/piper/røler/hikster om hvordan videoene voldtar meg visuelt og lyrisk. Gi meg ”Blue” som står med hver sin mikrofon mens de synger lystig om at alle må reise seg, og fortell meg hvorfor i helvete ”The Wanted” ikke er i fengsel for å oppmuntre smårips (14 år gamle jenter) til å jukke på dem.))

(sidenote 1.2: Nå har jeg glemt hvor jeg egentlig ville med dette, men det er sent på kvelden, jeg og okkupanten har drukket kaffe, og nå hører jeg på en eller annen ung fløtepus på spotify forføre vesle Elisabeth IC fra ungdomskolen.)

Speideren! Det var det.
I stedet for å sovne til marerittet om at jeg den 24 april kommer til måtte skrive om en detaljert oppgave som heter ”Skriv alle navnene på personene nevnt i Forbrytelse og Straff, samt detaljert karakteranalyse. Diskuterer vokal og konsonantbruken”, har jeg de siste 3 dagene drømt om min fortid som speiderpike.
(sidenote 2 : jeg har helt sikket blogget om dette for noen år siden, men fåkk det, dette er min blogg og mine skrivefeil.)

Jeg er av den overbevisning om at alle ALLE jenter en eller annen gang i livet har vært medlem av TL-klubben, Pennyklubben, speideren og korps samtidig, og her om dagen gikk det opp et lys for meg når det gjaldt min fortid i korps og speideren. La meg prøve å ikke virke alt for vimsete (hvis du fortsatt leser, og klarer å forstå denne teksten: jeg salutterer deg):

1: I korpset spilte jeg klarinett (også kjent som lakris), og av og til tverrfløyte. Den eneste noten jeg klarte å lære meg var ”F”, som jeg i dag har glemt. Jeg spilte alt på gehør og latet som om jeg var klarinettsavant. Meg om det. I dette korpset var det også to jenter som var med på å gjøre mitt og diverse andre jenters liv til et helvete. Disse to jentene klarte av en eller annen grunn å få meg til å skamme meg over at jeg spilte i et korps (vi vet begge to at jenter er generelt onde i en alder fra 12-16, og gjør alt de/vi kan for å overleve hverandre – se sidenote 3 lenger nede), selv om de var med selv. Den verbale og psykiske terroren de drev med hjemsøker meg hver gang jeg hører lyden av en trombone (ikke misforstå, det er et meget fint instrument). Det jeg plutselig for noen dager siden begynte å tenke var altså: hvorfor i huleste følte jeg meg enda mer som en uvelkommen nerd (negativt ladet, mind you) som spilte i korps, når disse to jentene gjorde det samme, men når det gjaldt dem så var det kult? HVORFOR? Spis en rå paprika og fortell meg din konklusjon etterpå.

(sidenote 3: Det er nå du kan sette på Hunger Games soundtracket i bakgrunnen mens du skumleser resten av denne teksten)

2: Jeg har delvis blokkert, delvis fornektet og ganske helhjertet glemt mye av min periode i speideren. Men jeg vet hvorfor jeg ble med, og det var på grunn av Ole, Dole og Doffen sine speiderbøker. Jeg dro mamma med meg til alle butikker i kommunen for å få tak i neste speiderbok slik at jeg kunne lære meg hvordan jeg skulle klare å overleve dersom jeg plutselig ble angrepet av en bjørn. I en tid da jeg fortsatt hadde drømmer om å en dag bli detektiv ala Poirot, begynte jeg derfor i den lokale speideren (jeg ser logikken, gjør ikke du?). Men det som virkelig satte en støkk i meg mens jeg var medlem, var en veldig spesiell tur i naturen som var en direkte årsak til at jeg nektet å fornye mitt medlemskap. La oss si at jeg var 10 år (sidenote 4: du leser bloggen til en jente som har dyskalkuli. Hvis jeg sier at jeg var 10 år, er det fullt mulig at jeg var 8. Just sayin’), og jeg hadde enda ikke utviklet personligheten som roper NEI JEG VIL IKKE OG DU KAN IKKE TVINGE MEG LA MEG SE PÅ BARNE-TV I FRED.

Det jeg husker fra den turen er at jeg var et sted i gokk (sidenote 5: mye i den kommunen er egentlig i gokk, spør du meg, men det er også en stor del av sjarmen med å bo der. Flott natur for barn å gå seg vill i, og for foreldre å bekymre seg om alle måter barna kan dø på.) midt på natten, omringet av trær og det regnet så mye at jeg var på nippet til å drukne. Jeg holdt kart og kompass (som jeg til den dag i dag ikke forstår et kvekk av), og prøvde å finne et eller annet. Jeg var sur, forfrossen, nesten død og lei av alt (for det meste naturen). Det neste jeg husker er at jeg er hjemme hos mamma, og hadde bestemt at jeg aldri mer skulle bli med en gruppe mennesker ut i naturen for å finne NOE SOM HELST (ikke en gang en hytte), for når intensjon kom til fakta så skulle vi jo dra vekk derfra til slutt uansett. Hvorfor ikke bare kutte ut intensjonen med en gang, konstatere fakta og IKKE DRA? Speideren ødela naturen for meg, og dette lå jeg altså og funderte over for noen dager siden. Ole, Dole og Doffen, you are on my list.

Nevnte jeg at jeg faktisk har eksamen i morgen? Heathcliff skal dissekeres med bestemte tastetrykk.

Gratulerer. Du har lest helt til slutt (eller så har du ikke det, og bare scrollet ned hit, slik jeg ba deg om. Sneaky bastard).

Stream of consciousness

Jeg hadde nettopp gått av bussen, og prøvde å glemme at en mann på godt over 100 kg hadde mistet buksen på bussen i det han bøyde seg og vist alle hans mørke hule. Det er ikke akkurat hver dag jeg opplever å stirre rett inn i bakenden på en mann og føle at rompekviser kommer for å invadere jorden. Ingen på bussen sa noe. Bare et kollektivt gisp. Så jeg sto på fortauet og stirret intenst på en plakat som reklamerte for sko, uten at jeg klarte å se hvor skoene var hen. To jenter gikk forbi meg, ”Jeg liker den nye jakken din, du kledde fargen!” sa den ene jenta, og jeg begynte med en gang å lure på når noen hadde gitt meg et kompliment for hva jeg har på meg.

Det er en stund siden, og jeg tenkte at det er jo forståelig. Som student er jeg ikke på skolen hver dag fra åtte til to, jeg ser ikke de samme personene heller, og fordi vi ikke har gått på skole sammen i tre til seks år, vet jeg ikke om det de har på seg er nytt. Jeg ser kanskje at de har på seg andre klær enn dagen før, men jeg vet ikke om de er nykjøpt. Men det gjorde jeg før. Alle gjør det, og så vidt jeg vet er det vanlig å si ”slit an” (det samme som: gratulerer med nye klær!) når en person du kjenner plutselig dukker opp med et nytt image. Det er jo hyggelig å få høre.

Jeg fortsatte å gå mot neste busstopp, men stanset halvveis og kikket etter de to jentene. Hvor lenge siden var det jeg hadde kjøpt et nytt klesplagg som noen ga meg et kompliment for? Jeg husket ikke, og akkurat der og da skjønte jeg at det var fint å få slike kompliment, som var høflige og ofte oppriktige. Jeg savnet gleden jeg opplevde at noen jeg kjente sa jeg var fin på håret (det var nok sist gang, ja! kom jeg på), at jeg kledde genseren eller at jeg hadde sminket meg på en fin måte. Det var mest følelsen jeg savnet, den gleden en venn ga meg med ordene sine. Jeg tenkte at dette kunne jo ikke bare gjelde meg, en 23 år gammel jente. Dette måtte jo gjelde gutter også. Alle for den saks skyld. Gir vi hverandre for få ærlige kompliment i hverdagen nå, enn tidligere? Er det universitetet som har gjort dette med meg?

En av mine beste venninner i Tromsø bruker ofte en knall rød leppestift, noe som får ansiktet hennes til å lyse opp og hun minner meg om en filmstjerne. Og det har jeg ikke sagt til henne. Nå kommer hun til å få vite om det, fordi jeg har skrevet det, men jeg tror ikke jeg har sagt det. For hadde ikke hun blitt glad da? Jentene jeg fortsatt så etter, hadde nå forsvunnet inn på en kafé, og jeg kom på at jeg hadde et gavekort i lommeboken som jeg kunne bruke på H&M. Kanskje jeg skal finne noe nytt, noe som jeg ikke har brukt flere ganger tidligere, noe som blir lagt merke til. Denne tanken hadde jeg ofte på videregående: jeg ville kle meg i noe som gjorde at gutter syntes jeg var fin å se på, og kanskje si det til meg etterpå. Nå tenkte jeg det fordi jeg savnet et eneste lite kompliment. Ikke noe å klage over, men det var noe å føle.

Dagen etterpå skjønte jeg at de to genserne jeg hadde kjøpt så ut som de kom ut fra skapet til en tenåring fra tidlig 90-tallet. Det så ikke nytt ut, men jeg likte dem. Ingen sa noe. I bakhodet håpet jeg at noen kom til å gjøre det, men mens jeg så på venninnen min med de røde leppene, fant jeg ut at det ikke var så viktig likevel, jeg så i hvert fall ikke på en rompekvise.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress