(Oppdatering 13 juli: I etterkant av denne bloggposten ble jeg intervjuet hos Norgesglasset på NKR P1 den 12 juli. Om du tør å høre mine kraftige, rulle-Rer og gradvis mørke toneleie, gå HIT. Hepp hepp!)
____________________________________

1999:
Jeg var 11 år da det begynte. Pappa hadde lest en anmeldelse i Dagens Næringsliv (NB: jeg tok feil om BT, pappa kom med korrigering) om at en engelsk forfatterinne hadde blitt populær i England, med en historie om en liten gutt som viste seg å være en trollmann. Fordi jeg allerede var glad i å lese, bestemte pappa seg for å forhåndsbestille boken på biblioteket, og jeg var den første som fikk låne den. Jeg husker at jeg forelsket meg med en gang. Dette var historien om en gutt som var nesten like gammel som meg, som ikke hadde noen venner, men likevel skulle han bli noe stort.
Etter å ha lest ”Harry Potter og de vises stein”, fikk jeg mamma til å kjøpe og lese boken. Etterpå lånte jeg den til en jente i klassen, og jeg syntes å huske at hun likte det også. Men dette var første gangen jeg og mamma leste samme bok og likte den like godt.

Vår og høst 2000:
Jeg var 12 år når jeg skrev mitt første noe paniske brev, til rektor Humlesnurr og gjemte det bak en blomst i stuevinduet. For jeg tenkte, ”Tenk om… tenk om Rowling faktisk forteller noe som er sant, tenk om det er ekte, tenk om hun kan få Humlesnurr til å hente meg fra denne forferdelige skolen, og de forferdelige dagene i friminuttet? Tenk om”. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde lagt brevet der, jeg var for opptatt av å lese ”Harry Potter og fangen fra Azkaban” tre ganger på rad. Men jeg vet at mamma mest sannsynlig fant brevet, men jeg kommer aldri til å spørre henne om det. Ikke bare fordi det blir Hei-Flauhetsskala-Fra-Tiden-Jeg-Vil-Blokkere, men fordi jeg er en anelse sjokkert over hvor langt inn i denne trollmannsverden jeg stupte. Jeg var 12, nesten 13 år gammel, og trodde at det fantes en skole som het Galtvort selv om jeg visste at bøkene var fiksjon. Alt ble blandet sammen i et sammensurium (see what I did there?)  av ønsker.

2001:
Den 11 september 2001 var jeg med pappa på jobb og der leste jeg ferdig bok nummer fire. Etterpå kjøpte jeg en McToast hos McDonalds, hele tiden tenkte jeg på hvordan boken endte, og alt som skulle skje i de neste. Noen timer senere fikk jeg for første gang lov av pappa til å se den amerikanske såpeoperaen ”Passions” på TV2, og det var der jeg så nyhetsvarselet om at et angrep på USA hadde skjedd. Dette er det eneste jeg husker fra den dagen. Om det er fordi det var 11 september eller fordi det var den dagen jeg hadde lest ferdig bok nummer fire, vet jeg ikke. Men mens jeg ventet på bok nummer fem, leste jeg de tre første bøkene nok en gang, og diskuterte dem med mamma etterpå.

For tenk om. Tenk om det var ekte.

Jeg har aldri deltatt på en Harry Potter kinopremiere. Jeg har kun stått i kø for en Harry Potter bok 1 gang, og det var den aller siste, sammen med min venninne Gabby som delte min besettelse av bøkene. Det var i russetiden, og klokken 00:08 hadde jeg mitt eksemplar.

2003:
Jeg opplever å for første gang gråte av en bok. Jeg sitter på rommet mitt hos pappa, og gråter fordi jeg vet at Sirius nå skal dø. Jeg klarer ikke å legge boken fra meg, jeg må lese den ferdig, selv om det da betyr at jeg neste dag ikke har noe å lese på. På denne tiden har jeg internett, jeg har tilgang til internettforumer og det som finnes av fansider, men jeg har aldri meldt meg inn i noen. Jeg lurer på om jeg skal strikke et skjerf, men tenker at det er såpass mange andre i verden som gjør det.

2004:
Jeg vet at jeg skal bli forfatter på dette tidspunktet. Jeg har lest intervjuer med J.K Rowling, om hvordan hun alltid visste det, det var bare snakk om når. Det går opp for meg at dette gjelder meg også, jeg har alltid visst det, selv om jeg i en lengre periode ønsket å bli harpespiller, stepper, døvetolk og golfspiller. Men det er alltid litteratur jeg har kommet tilbake til. Jeg tenker på meg selv som 11 åring, og det går opp for meg i hvilken stor grad jeg bevisst har fortrengt barneskoleårene til fordel for lesing.

For tenk om.

2005:
Det er året jeg begynner å blogge. Eller, jeg starter i desember, men det er ”det” året likevel. Jeg merker at jeg irriterer meg over store deler av Harry Potter bøkene fordi det bare er de sist 200 sidene som er noe moro å lese. Da blir jeg sint på meg selv og føler meg som en dårlig fan. Men bøkene får meg fortsatt til å gråte, de får meg fortsatt til å se tilbake på mine egne Hermine historier jeg skrev for fire år siden på en gammel PC, og jeg drømmer fortsatt om å møte skuespillerne. Men dette året leser jeg alle de tidligere bøkene på engelsk, og jeg oppdager J.K Rowling sin stemme. I flere år har jeg vært forelsket i Torstein Bugge Høverstad sin oversettelse, men det er først i 2005 at jeg blir kjent med Rowling sine egne ord. Det går opp for meg at jeg i mitt hode alltid har lest ”Humleskurr” i stedet for Humlesnurr, og ved flere anledninger slår jeg meg selv i pannen med bøkene. Jeg oppdager Harry Potter på nytt når jeg leser de på engelsk, og fortsatt snakker jeg og mamma om dem. Sammen.

2007:
Gabby og jeg er i bokkø. Det er min første, og så langt eneste bokkø. Jeg har sett alle filmene som har blitt filmatisert, men bare 1 gang fordi jeg nekter å la dem ødelegge inntrykkene mine fra boken. Når jeg leste bøkene var alltid Draco en overvektig idiot, på samme måte som fetteren til Harry. Det var bare slik jeg så ham for meg. I ettertid når jeg så Draco på film, ble jeg irritert fordi jeg ble mer tiltrukket av den Onde Draco enn Harry, og følte meg som en smeltende klisjé. Før bokkøen, hadde jeg spurt min daværende forelskelse om han ville bli med. Han sa nei, og jeg visste at det ville aldri bli oss to. Det var nok like greit, siden han nå har blitt den Draco jeg hadde i hodet når jeg leste bøkene.

For tenk om.

7 juli 2011:
Mamma og jeg sitter og ser på livestream fra premieren på Harry Potter og dødstalismanene del 2 via Facebook. Når J.K Rowling, Emma Watson, Daniel Radcliff og Rupert Grint holder sine siste taler foran millioner av fans, gråter vi begge to. De gråter, vi gråter, verden gråter. Jeg tenker på at jeg aldri har vært på en premiere, og nå kommer jeg aldri til å ha muligheten heller. For det var alltid en ”neste film” og en ”neste bok”. Det var alltid en til. Nå er det ikke mer. Nå er det bare ”Twilight” filmene som gjenstår og det er ikke akkurat noen skjerf å strikke til de filmene/bøkene.
Det er øyeblikket for J.K Rowling. Hun sier, med tårer i øynene, at Galtvort vil alltid være Hjem for deg og meg, for oss alle. Det er en film igjen, og så er det over. Det er den eneste gangen jeg har vokst i takt med en romanfigur, at en romanfigur har fulgt meg gjennom barndommen og hjulpet meg til bli den jeg er i dag. Og det er jeg takknemmelig for.

Jeg var 19 år da det var over.

For tenk om.

25 notatbøker og ingen av disse er utskrevet. Alle har noen ord i seg, kanskje ti sider mer eller mindre – men alle har flere tomme sider som venter på meg. 13 av bøkene er vanlige notatbøker, resten er av gode gamle Moleskine. I fjor kjøpte jeg et sett med 12 notatbøker, 1 hvor hver måned – men jeg har kun klart å skrive ut én. Alle notatbøkene er en blanding av dagbok, historier, roman ideer og observasjoner fra det som skjer rundt meg. På den ene Moleskine’en har jeg til og med tapet enda en Moleskine notatbok på fordi jeg tenkte å separere dagbok og novellenotater. Henger du med? Her er i hvert fall bilde:

Liste:

fra 3 rad (nederst): To notatbøker fra ARK – den ene kaller jeg «Lille Røde Bok». Linjert. Den andre er «Writers Block» som jeg bruker å skrive i når jeg har skrivesperre. Den er nesten full.

Rad 2: Fem Moleskine notatbøker, 4 linjerte, 2 store, resten små, 1 skissebok. Den 6 boken er en ekte lærnotatbok som er håndbundet. Kjøpt i Camden Market, England 2006.

Rad 1: Seks Moleskine bøker. Alle myke. Bunken med tråd er de 11 notatbøkene for hver måned, og som jeg ikke har skrevet ut enda. Som du ser er det bare 1 grønn notatbok, for den andre bruker jeg som jobbok, ergo – jeg har en til. Men disse er da ikke utskrevet eller nesten ubrukt. Jeg skammer meg.

Til en hver tid har jeg ca 3 av disse i vesken min, den ene er skisseboken som på en måte har blitt Scrapboken min, den andre er den lille linjerte (en av de vanligste) og den tredje er dag for dag notatboken. Det er ikke alltid at jeg i det hele tatt skriver i dem, men av en eller annen grunn gir det meg en sterk betryggende følelse å ha dem i vesken, ta dem opp av og til og bare ta på dem. Ikke spør. Ordene mine er der og jeg antar at det er det viktigste.

… Og jeg vil ha mer mer mer mer. Nå vil jeg ha DENNE. Dette er ikke akkurat en guide, men det er en slags desperat prøvelse fra min side å overbevise meg selv at det ikke er noe galt med meg. Hva er din notatboksvakhet? Hvor mange har du? Jeg utfordrer Virrarr og Binka til å komme med bilde(r) og forklaring.

Hei. Mitt navn er Elisabeth, og i dag fikk jeg vite at den 22 August begynner jeg på skrivelinjen på Åsane Folkehøgskole.

Dette kommer til å bli et bra år.

(ps. Takk til Røverdatter.)

Jeg så deg på flyplassen. Skulle tro det er ca 4 år siden jeg så deg sist, ved en tilfeldighet i Bergen Sentrum da jeg var på vei til kinoen. Du reagerte på samme måte denne gangen også – du blokkerte meg og latet som om jeg ikke eksisterte. Vi hadde gått på barneskole sammen i 6 år, og jeg hadde en gang latt deg låne paraplyen min – men likevel mente du at det beste for alle var at du skulle sende ut signalet om at du ignorerte meg og ville jeg skulle se det. Meget rar måte å oppføre seg på. Da jeg så deg ble jeg først sint. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å bare stirre sint på deg og håpe at du skjønte hvor mye du hadde ødelagt for meg. Men så kikket jeg bort på Joe og Charlotte, jeg så at de var direkte triste over å måtte dra hjem. De var triste for å dra fra MEG og hverandre. Så kikket jeg bort på deg igjen og tenkte «Noen er faktisk glad i meg! Jeg skulle ønske du bare kunne si unnskyld din kjederøykende bavian!!«.

Det skjer av og til, at jeg møter noen jeg gikk på barneskolen med. Og det er det samme som skjer hver eneste gang. Jeg blir ignorert, de stirrer på alt annet enn meg. Så hvorfor ser du ikke på meg? Er det fordi du angrer på det du sa til meg de gangene? Er det fordi det var kult å ikke like meg? Er det fordi du er redd for at jeg skal gå rytmisk til verks og knaske litt på håret ditt?

Jeg så deg på flyplassen, og jeg hadde lyst til å vise deg at jeg ikke har glemt, at jeg ikke har tilgitt deg og at jeg fortsatt har vanskeligheter for å ta kontakt med de som jeg går i klasse med på grunn av det du og de andre gjorde mot meg på barneskolen. Jeg hadde lyst til å fortelle deg dette, om det så bare var med et kaldt blikk.

Du ignorerte meg fortsatt, og mens jeg sto der og spiste biff-vårull og delte colaen min med Charlotte, stirret jeg på ryggen din og plutselig gikk det opp for meg at faenihelvete jeg ville ikke ha noen unnskyldning fra deg: Jeg ville bare at du skulle se på meg, akseptere at jeg lever, at jeg eksisterer. Og jeg ville si at jeg ikke er sur på deg lenger, jeg er snart voksen nå – jeg skal ikke leve for mye i fortiden. Jeg tilgir deg. Hvis du bare kunne se på meg.

Så snudde du deg, latet som om du skulle se på tavlen over ankomster og tilfeldigvis passerte blikket ditt meg. Og jeg kjente hvordan hjertet mitt hoppet før jeg smilte til deg, et ekte smil som sa «Hei på deg, vi kjenner hverandre og jeg husker deg fra da jeg var mindre. Da var vi dumme og prøvde å bli godtatt av alle. Hyggelig å se deg! No hard feelings.» og jeg så overraskelsen din over at jeg faktisk smilte til deg – lettelse? Og du smilte tilbake. Det varte bare 2 sekunder, men det føltes lenger. Vi nikket til hverandre før jeg snudde meg og skulle følge Joe og Charlotte opp til gaten hvor vi tok avskjedsbilder og hadde gruppeklem. Så gikk jeg ned trappen, på vei ut og bort til garasjen hvor mamma ventet på meg.

Vi delte 6 år sammen på barneskolen, jeg har ikke sett deg på fire år men jeg så deg i dag og husket alt sammen. Jeg kom ut i regnet og der sto du og røykte. Alene. Jeg kom nærmere, med et mål å gå forbi deg fordi jeg hadde «dårlig tid», men egentlig ville jeg bare se deg på nært hold for å se hvor mye du hadde forandret deg på alle disse årene. Kanskje jeg ville se om det var mulig å oppdage hvor mye du hadde opplevd, alle sorgene og tapene du har opplevd eller rett og slett bare se om du hadde blitt en kjekk gutt. Jeg var 1 meter fra deg da jeg kikket bort på deg, du ignorerte meg ikke men så meg rett i øynene. Jeg nikket, smilte og sa «Hei«, du smilte vennlig og sa «Hallo«. Egentlig sa jeg «Jeg tilgir deg.» og jeg vet du sa «Tusen takk, unnskyld for alt«.

Jeg så deg flyplassen, og det er første gangen jeg har følt meg modigere enn deg. Vi er ganske like vi to, sånn egentlig – tror du ikke?

Hva hadde skjedd hvis jeg ikke smilte til deg?

Det begynner alltid på den samme måten, alt er litt flaut, nervøst og ja – det er litt kjedelig. Det er kjedelig fordi alle er edru og ikke har begynt å drikke enda. Man sitter i en stor ring, delt opp grupper og folk snakker med hverandre. Så begynner man å drikke, man beveger litt på seg, lytter til musikken og kan ordene – plutselig begynner man å snakke med en ny person og man ler mye. Å gud, latteren. Så drikker man litt mer, ting begynner å bli morsomt nå ha ha ha. Plutselig er alt spesielt, man har en «connection» med alle gjestene og når musikken spiller bånder man enda mer og alt blir bare moro.

Når du ser hvordan folk raskt men sikkert begynner å få en promille, vet du at det er nå ting begynner. Det er nå vi alle kommer til å være bestevenner. Vi kommer til å kysse hverandre på kinnet, dele en røyk (dette kalles tillit og enda mer bånding), dele drikke («Jooooee, can I have some your Jack Daniel?» «Of course, Jack helped me through the hard……ruff times.»), spy litt i blomsterbedet, rulle rundt på gulvet i glede og lykke sammen med bestevennen din mens du ler og ler og ler, prate sex (gjenganger), vandre rundt i huset på leting etter noen å snakke med (åh gid så trist jeg er, ingen vil snakke med meg), lage mat, kysse noen, bli brisen, prøve å huske alt, slutte å drikke og ikke minst: begynne å drikke igjen.

Mine to gjester var i begynnelsen litt småredd for å møte min egen gjeng – muligens redd for at de var enda galere enn meg (går det an da?), men det hele viste seg å være fortreffelig. Selv om det eneste navnet de husker er «Martin» mens de andre navnene har ikke ansikt.

Men ja, av og til blir jeg litt småsjalu fordi jeg ikke får like mye oppmerksomhet som min venninne, men det er jo dømt til å skje. Jeg bare sier at begge burde få oppmerksomhet og ikke den ene mer enn den andre. Men jeg sier ikke noe til dem om det, jeg bare leser boken min og begraver hodet bak laptoppen når jeg merker jeg blir litt småtrist. Nei, dette er ikke klaging, dette er bare fakta som jeg skriver fordi jeg ikke kan få det ut på en annen måte og jeg vil jo ikke at de skal vite hva jeg skriver da. Når det er sagt så har de lært noen Norske ord, blant annet «Faen», som var det første ordet jeg sa til Joe i panikk på flyplassen da jeg ikke fant bilen, «Kylling», «Takk» og «Eg har det bra». Joe blir veldig stolt og sier «Takk» hele tiden for da føler han seg litt norsk.

Tar det som det kommer nå, må bare gjemme meg litt bak dataen.

Det begynner alltid på den samme måten, alt er litt flaut, nervøst og ja – det er litt kjedelig. Det er kjedelig fordi alle er edru og ikke har begynt å drikke enda. Man sitter i en stor ring, delt opp grupper og folk snakker med hverandre. Så begynner man å drikke, man beveger litt på seg, lytter til musikken og kan ordene – plutselig begynner man å snakke med en ny person og man ler mye. Å gud, latteren. Så drikker man litt mer, ting begynner å bli morsomt nå ha ha ha. Plutselig er alt spesielt, man har en «connection» med alle gjestene og når musikken spiller bånder man enda mer og alt blir bare moro.

Når du ser hvordan folk raskt men sikkert begynner å få en promille, vet du at det er nå ting begynner. Det er nå vi alle kommer til å være bestevenner. Vi kommer til å kysse hverandre på kinnet, dele en røyk (dette kalles tillit og enda mer bånding), dele drikke («Jooooee, can I have some your Jack Daniel?» «Of course, Jack helped me through the hard……ruff times.»), spy litt i blomsterbedet, rulle rundt på gulvet i glede og lykke sammen med bestevennen din mens du ler og ler og ler, prate sex (gjenganger), vandre rundt i huset på leting etter noen å snakke med (åh gid så trist jeg er, ingen vil snakke med meg), lage mat, kysse noen, bli brisen, prøve å huske alt, slutte å drikke og ikke minst: begynne å drikke igjen.

Mine to gjester var i begynnelsen litt småredd for å møte min egen gjeng – muligens redd for at de var enda galere enn meg (går det an da?), men det hele viste seg å være fortreffelig. Selv om det eneste navnet de husker er «Martin» mens de andre navnene har ikke ansikt.

Men ja, av og til blir jeg litt småsjalu fordi jeg ikke får like mye oppmerksomhet som min venninne, men det er jo dømt til å skje. Jeg bare sier at begge burde få oppmerksomhet og ikke den ene mer enn den andre. Men jeg sier ikke noe til dem om det, jeg bare leser boken min og begraver hodet bak laptoppen når jeg merker jeg blir litt småtrist. Nei, dette er ikke klaging, dette er bare fakta som jeg skriver fordi jeg ikke kan få det ut på en annen måte og jeg vil jo ikke at de skal vite hva jeg skriver da. Når det er sagt så har de lært noen Norske ord, blant annet «Faen», som var det første ordet jeg sa til Joe i panikk på flyplassen da jeg ikke fant bilen, «Kylling», «Takk» og «Eg har det bra». Joe blir veldig stolt og sier «Takk» hele tiden for da føler han seg litt norsk.

Tar det som det kommer nå, må bare gjemme meg litt bak dataen.

Bilder sier mer enn tusen ord?

Vi satt på en benk på Bryggen, drakk dårlig kaffe og dekket oss med en paraply. «Hemmeligheten» holdt rundt meg og vi snakket løst om alt, jeg fortalte om den gangen båten ved Bryggen eksploderte og sendte ankeret til fjells, folk (og røvere) oppå tak og ødela store deler av de gamle husene ved Bergen Brygge. «Hemmeligheten» lyttet interessert, og så satt vi der og nøt Bergen været som strengt tatt kunne vært bedre men det gjorde da egentlig ikke noe, for «Det» hadde opplevd Bergen og Os på sitt mest solfylte dagen før, noe som var en bra ting. Å se Bergen når det er sol OG når det regner hjelper liksom litt på inntrykket. Jeg har vist «Hemmeligheten» hele Bergen, jeg ville vise «Det» tingene som ikke står i turistbøkene når folk kommer hit og skal se på det berømte «Fisketorget» som egentlig ikke er noe fisketorg, men bare tre boder inne i et lite telt. Jeg viste den lille boden som selger Bergens beste hot dog og jeg hadde rett. Pølsa gikk rett hjem og «Det» nøt måltiden.

Som den smarte leseren har skjønt, er Hemmeligheten en person, en person som blir avslørt i kveld fordi alt er planlagt og tilrettelagt (å gud jeg pisser på meg av mine egne smarte filmreferanser). Vedkommende er her uten at Charlotte vet om det, og vel… Gid a mei liZm.

Hans navn er Joe, fra Skottland. En vandrende søvngjenger som vandrer gjennom livet og alt det som hører til. Jeg og Joe har holdt det hemmelig i 2 måneder at han skal komme hit samtidig som Charlotte. Er du klar over hvor vanskelig det er å prate med Charlotte over MSN UTEN å røpe for henne at vår felles beste venn kommer på besøk? I kid you not. I går satt jeg og Joe ved siden av hverandre og pratet med Charlotte SAMTIDIG. Det var noe av det vanskeligste vi har drevet med; han skulle virke sur og lei seg for at han ikke kunne komme, jeg skulle være ekstatisk og enda mer Kaffete en vanlig. Joe ga henne skyldfølelse, jeg ga henne glede og hurrameirundt. Flere ganger kunne jeg begynne en setning med «Joe just said….» og så måtte jeg slette slette slette før jeg skrev noe nytt.

I dag har jeg altså vist Joe rundt i Bergen, og jeg siterer «I’ve gotten so much inspiration! Even on the bus I was like filled with stuff to write.» Jepp, jeg og Joe deler dette «knack for writing«.

Jeg håper du skjønner hvor vanskelig jeg har hatt det, gått og gledet meg som den våryre kaffebønnen jeg er og bare…. Det har vært tøft. Da vi hentet Joe på flyplassen i går tviholdt jeg på kaffekruset mitt og mamma prøvde flere ganger å rive den ut av hånden på meg, men jeg snerret tilbake at «JEG HAR LOV TIL Å VÆRE NERVØS! JEG HAR ALDRI MØTT HAM FØR FOR POKKER GI MEG DEN KAFFEN ÆÆÆ!» også videre. Så når han kom da var jeg idiot og løp mot ham. Jeg må ha vært et skremmende syn. Men vi klemte hverandre og jeg «ohmagad»et mye. Det føles helt merkelig å ha Joe sittende ved siden av meg, bloggende og virkelig i live. Blogging er ikke så verst.

Men hva med å lese Joes opplevelse av det hele? Og kanskje gi ham en kommentar (jeg krever det, kommenter!!!!)? For snart kommer Charlotte, og da skal vi overraske henne. Nå skulle jeg bare hatt et kamera.