Ok. Så du våkner. Du våkner, du strekker deg, du gjesper, du klør deg selv. Du klør ut søvnkrystallene fra øyekroken. Sjekker at kroppen er genetisk intakt, slik du forlot den kvelden før du lot den kastes fra side til side i drømmeland eller i et mareritt. Du lar fingrene gå gjennom håret. Dårlig hårdag, dårlig hårdag. Må bevege seg, må bevege seg.

Radio. Radio på. Beep beep beep. Og nå nyhetene. Beep beep beep. Verden beveger seg fortsatt, spinner fortsatt rundt sin egen akse. Valg, rebell opprør, borgerkriger, undersøkelser, mord, gjeldsslaver, lån, aksjekursene går opp og ned igjen, kjendiser; kjendis i narkosjokk sex, avhengig korrupt advokat moralsk mistenkt for å sniffe kokain fra en av overklassens sosietetsdames bryster, Grammy-vinner sjekker inn på sykehus skandale skandale skandale. Alt er mye av alt. Normalitet. Kjedsomhet kryper seg gjennom ribbeina dine.

”Og til slutt…”

En kunngjøring. I dag er den første dagen i resten av ditt liv. Rettelse. Den eneste dagen. Ingen flere dager. Bare denne. Enda en rettelse. Ikke bare deg. Alle. Pause et sekund mens oppleseren hoster nervøst. Han har ikke levert en slik nyhetssending på størrelse med dette siden en Prinsesses hode lå most i en elegant Mercedes.

”La meg gjenta det. Det har blitt kunngjort av noen eller noe – kanskje Gud, kanskje en annen større makt som ønsker å forbli anonym ved å bruke ”ingen publisitet” valget – at i dag er det den eneste dagen. I dag vil bare ende når du dør. Eksistensen stopper her. Du har to timer til å gjøre dine arrangementer, til å spesifisere og eksakt og uten unngåelse – uten nøling, gjentagelse eller fortapelse – hvordan du ønsker å forlate det gjenstående av ditt hele tidsfylte liv. Og det er det. Slutten, men også begynnelsen. Dette, faktisk, er den første dagen; men også den siste for resten av ditt liv. Velg klokt, siden dette ikke er en klagesak.”

Gjør ditt valg. Hvisk det ut i det stille tomrommet. Si det. Skrik det. Kom igjen gjør det. Klokken tikker, men hva gjør du når den slutter?

stå ute og bli overfalt av snø, bruke 1 hel time på å lage en snøball som ikke blir rund.

Vi har lekkasje på internatet. Ikke hvor du skulle tro heller. Fra ovnsviften drypper det, direkte fra taket og ned til oss. I løpet av 20 minutter har vi fått nesten 5 liter smeltet snø.

Av og til
er det et dikt som må til
for å få sagt mest mulig
på kortest mulig tid

jeg hører på Kent
og så på gamle Dave and Sam
Jeg ligger i sengen og sparker med bena
tenker på sommeren jeg var på biltur
og sang

Kom låt oss gå härifrån
Låt oss resa någonstans
Resa långt härifrån
Låt oss bli dom som försvann

Drikker kaffe klokken fem
og hvisker hemmeligheter
til hverandre igjen
skriver sketsj til elever
som skal sees på scenen
om lørdagen

Teksten min der oppe
for aller første gang
mine ord blir gjort om til liv
Ja, vi vet du behöver hjälp
Den här stan gör mig galen ikväll

En dag på skrivelinjen: Jeg mener, derfor er jeg.

1. Jeg mener at kaffe redder liv. Hver dag, hvert sekund, hver time. Kaffe hjelper hjertet og gjør deg til et bedre menneske.
2. Jeg mener at for å i det hele tatt komme deg fra sengen til klasserommet, trenger du å drikke to kopper kaffe først. For øvrig bør du også gå på do først, siden det er allment kjent at det sekundet kaffen rører leppene dine så må du tisse.
3. Jeg mener også for eksempel at kaffe bør drikkes etter maten er spist, for da blir man ikke kvalm av den ene smaken. Når man drikker kaffe etterpå blander den seg med matsmaken og tadaaaaa, glede!
4. Jeg mener at det er best å tygge tyggis etter kaffe, slik at du ikke får kaffeånde. Kaffeånde er ikke godt.
5. Jeg mener til syvende og sist at setningsordbruken ”Jeg mener” burde bannlyses fra all mulig tenkelig vokabular slik at man skal slippe å høres ut som en total psykopat med fjortisshormoner og koffeinsjokk. Det mener jeg.

* * *

Jeg har mye kunnskap om det å være et nøkkelbarn. Da mener jeg ikke at jeg er et barn som holder et knippe nøkler, men en liten fjott som ene og alene reddet verden i dagdrømme når mamma var på jobb. Jeg var alene hjemme i 4 timer hver dag i fire år på barneskolen. Dette kan jeg. Jeg har også mye kunnskap om kaffe, men det er en helt annen historie og en som alle har hørt før. Jeg skulle ønske jeg hadde mye kunnskap om biler og båter, for da er jeg ganske sikker på at jeg ville fått meg en kjæreste rimelig fort, med mine enorme kunnskaper om emnet. Jeg ville da vært en jente som alle guttene likte, og ville ha sikret meg MINST fire-fem mulige ektemenn. Det er greit å ha noe å falle tilbake på.

* * *

Jeg er opptatt av rettferdighet. Tror jeg. I det minste rettferdighet for de som blir uskyldig dømt for drap og sånne ting. Jeg er opptatt av skriving, å skrive andres liv og forme dem akkurat slik jeg vil det. Makt, med andre ord.

* * *

Jeg mener at denne setningsbruken skal elimineres fra det Norske språk for evig og alltid. Og det mener jeg i aller beste mening. Ja, det mener jeg – uansett hvor frådende og usikker jeg måtte høres ut.

Ikke siden russetiden har jeg fått samme mengde med alkohol i meg som jeg hadde i går/i natt. Bare det sier mye om mine drikkevaner. Små. Lange avstander mellom. Når det først skjer at jeg får i meg er jeg en lystig liten kantarell i et par timer og med alt hell husker jeg alt. 80 talls fest er noe for enhver!

Hoy! Alkoholen gjør en IKKE stødig.

Denne er fin syns jeg.

Donnie Darko?

I løpet av de siste dagene har jeg bitt vitne til et større engasjement fra medelever: alt fra resirkulering til opprør mot skolereformen. I forrige uke skrev Charlotte mail til kunnskapsministeren, samt sendte hun mailen til flere aviser. I dag fikk hun svar fra ministerkontoret, og hun skal ringe dem senere – jeg ble lang i ansiktet og syntes hun var modig. Line og Charlotte begynte å snakke om engasjement, om Changemaker og om verdens tilstand.

Plutselig begynte jeg å lure på når disse to ble engasjert første gang. Jeg tenkte på historien, med jenter og gutter som går i tog og demonstrerer. Jeg begynte å tenke på hva slags hendelse, det inni dem som hadde gjort at de ville engasjere seg for verden fullt og helt. Hvordan blir ungdommer plutselig så interessert i verden? Når? Hvorfor?

Jeg har sett så mange som ikke bryr seg – de lager støy i klasserommet og banker opp de som er mindre enn seg. Hvorfor ble ikke de engasjert i global oppvarming og økologisk mat? Hva er annerledes med dem? Så mange spørsmål jeg fikk og nå trenger jeg svar. Når ble du engasjert? Hvorfor? Snart skal jeg spørre Charlotte, Nora og Line – men akkurat nå spør jeg deg. Som takk gir jeg deg denne videoen, finsk disko på høyt nivå(. . . . . ) .

Den som sier at skriving ikke er jobb kan helle karsk i øyekroken og knaske litt rottegift. Jeg går nå inn min andre uke hvor vi har linjefag på skolen – noe som for meg betyr å skrive. Etter NaNoWriMo begikk hjernecellene mine et meget fantasiløst selvmord (fantasien forsvant etter ord 51.280) og nå bruker jeg mye av tiden på å ta opp igjen tapt søvn mens stemmen til Morrissey og Sufjan Stevens (derav de syv ordene her om dagen, jeg følte meg som et orkester når han sang) spilles på Ipoden (Noddy heter den).

Skriving er jobb. Man må finne på noe, lage liv, ende liv og ikke minst gi livene noen jææææævlig bra historier. For meg er blogging stort sett den eneste plassen hvor jeg kan fortelle dørgende sannhet og siden jeg har skrevet komplett kjønnssykdom i over to uker allerede (den NaNoWriMo romanen skal printes ut og så skal jeg bedrive eksorsisme på den) syntes jeg faktisk at alt jeg skriver nå er så dørgende kjedelig at det er like før jeg prøver å gjøre mitt eget liv om til en roman.

…………….øh.

Vent litt.

Det har jeg jo gjort allerede ha ha ha ha ha ha ha(<— ytterst panisk og eviggående latter).

Jakten går mye ut på å finne et sted hvor jeg føler skrivingen kommer. Dette er så og si nesten umulig siden det er kaldt ute og jeg hater å fryse. Jeg kan sitte ute på steinbenken og risikere blærekatarr, forkjølelse og sprukne lepper – ELLER bare sitte på rommet og stirre på kaffekoppen mens kaffetrakteren bak meg (ja. jeg har kaffetrakter på rommet….) putrer og går.

Jeg tror jeg tar kaffetrakteren med meg ut i stedet og skriver om den.

Jeg syns vi har en bra connection. Ja, jeg vet vi har det. Titt og ofte er det omtrent som om vi leser hverandres tanker og så ler vi av det. Vi har til og med vår egen internhumor som gjør av vi sitter og hikster til alle andres irritasjon.

Du har sagt flere ganger at jeg er søt, bedre, best, smart, geni og ja… du har sagt det meste. Det ble litt mye. Til slutt smilte jeg til svar. Men det var okei. Vi pratet. Du er god å prate med. Du er pen. Det syns venninnene mine også, og det var nesten som om jeg trengte deres godkjenning på at du var her. Det var litt rart, men jeg vet at det var viktig for meg. Og du passet inn. Ja, det syns jeg.

Om jeg er forelsket? Jeg vet ikke. Etter nesten tre år tror jeg ikke det kommer til å skje, jeg tviler på at jeg klarer det heller siden du bor såpass langt unna som du gjør. Vi snakket om det. Du er enig med meg. Det er bra. Men jeg vet ikke om du skjønner det helt? Jeg sa det til deg, der vi kjente hvordan vinden og regnet tok tak og ristet i hele oss. Du nikket og sa at du forsto.

Du er nok litt mer forelsket enn meg. Jeg er altså den slemme her. Det er jeg som kommer til å knuse deg, slik som forrige gang. Men vi fikk snakket om det nå, og det syns jeg er bra. Du er god å snakke med.

Jeg har telt hvor mange ganger du har dyttet nesen din inn i håret mitt og trukket pusten dypt inn. Jeg har telt hvor mange ganger du til sammen har snudd deg og bare sett på meg mens vi har sett på film og hvor ofte du har lagt hånden på låret mitt, dyttet meg i siden og kysset meg på kinnet. Det ble mye. Kanskje litt for mye? Jeg vet ikke. Det er vanskelig når jeg er i denne situasjonen selv som egentlig er så skremmende enkel, men likevel så jævlig vanskelig likevel.

For er det ikke slik, at vi begge lider av :

? For det tror jeg.