Labrotte på relativt lavt nivå

På Rimi ble jeg møtt av dette:

Jeg ble litt satt ut, for når man tenker over det så er jeg alt for liten til å forstå konsekvensene av en finanskrise. Men YES, Rimi har billig vaskemiddel, så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du sitter der nå og bare leser. Kom igjen, løp ut med meg og så vasker vi hele rommet med billig finanskrisevaskemiddel. I’m so on.

Jeg kjøpte meg rømmegrøt, glemte vaskemiddel (d’uh) og tasset av sted til skolen fordi jeg skulle være på Lab i sirkus 6 timer og bedrive Naturfag. Kan du se det for deg? Jeg var skråsikker på at store deler av tiden kom jeg til å nikke og smile helt til jeg gjorde en feil og forårsaket en eksplosjon. Nå skal sant sies at det eneste som eksploderte var en lyspære i mikroen, men det var bare fordi læreren min syntes det var så gøy å se på.

Jeg satt ved siden av to damer, og jeg vet fortsatt ikke hva de heter. De vet heller ikke hva jeg heter, men for det meste kalte de meg bare «Du» og jeg reagerte som bare pokker. Det rare var at jeg fikk servert det nærmeste jeg kan komme en livshistorie når an når du har på deg vernebriller og holder syre som kan fly veggimellom ved minste knip.

«Samboeren min og jeg gjorde det slutt etter åtte år, og nå er det første gang jeg har sovet uten ham. To døgn. Jeg har ikke fått sove så mye i natt.» sa hun. Jeg kom med det pålagte gispet av sjokk, og sperret opp øynene. Men faktum var at jeg faktisk syntes det var fælt. Mens vi fortsatte med å eksperimentere NaOH og noe annet som jeg ikke husker hva er, sa hun at nå kanaliserte alt det gode mot Naturfagen. Jeg mistet litt syre. Ingen døde. Her er uansett resultatet av Forsøk nr 1 som jeg ikke husker, mye fordi jeg var så fengslet av fargene. Alle jenter og homofile vil skjønne hva jeg mener:

Neste på menyen var følgende:Læreren vår sa at han aldri hadde sett bedre farger laget på skolen før. Jeg tror jeg praktisk talt glødet.

Neste: Fargesatan! Jeg nevner i fleng hva det er i glassene fra venstre; melk med Fehlingsveske A og B (dette er i alle), Most Eple, Most Banan, Sprite, Fanta, Eggeplomme. Eggeblommen var verst. Den stinket verre enn en ekte mannefis, og klumpet seg like mye som en forkjølet Hitler.

Til slutt kjedet jeg meg så mye at jeg tok det pålagte «se jeg har på meg vernebriller OPPÅ min egne herregåsj jeg det er så morsom poooose!» leken, noe som skapte liv og røre blandt mine andre kvinnelige labrotter. Check it out: Labmonster

Og nå har jeg julefeire!

Fram til Fredag! For da jobber jeg!

Utropstegn er veldig 2003, forresten, så i dette tilfellet brukes det som pur faenskap og sarkasme.

!

En torsdag i November 2006

NB: Det er viktig å høre på sangene samtidig for å få ønsket effektellerhvadetnåheter til teksten.

Neste uke gjør vi noe annet. Vi drikker kullsvart kaffe mens vi begynner dagen med Bo Kaspers Orkester, og mens vi kler på oss er det Iron & Wine’s «The devil never sleeps» som vekker oss sakte men sikkert fra hva det enn som sitter igjen fra natten. Men i dag setter vi oss ikke foran datamaskinen.

Vi bruker bare mp3 spilleren. Etter frokost går vi en en halvtimes tur i snøværet ute mens vi hører på Phil Collins, og bare at hans lystige «You can’t hurry love» gjør at turen faktisk ikke er så ille. Som om det er et lite skjold rundt oss som skjermer oss fra en rennende neser og frosne tær.

Vi kommer hjem igjen og det første vi hører er Coldplay synge «Viva la vida» fra radioen. Den får oss til å stanse i noen sekunder, mens strykeintrumentene gjør at kroppen vår svaier i samme tempo. Vi tenker at i dag skal vi gripe sjansen, gjøre noe vi ikke pleier å gjøre men som vi alltid prøver å få gjort – så vi skrur litt på radioen helt til vi finner den forbudne kanal; Alltid klassisk. Vi liker ikke klassisk. Eller?

Noe inni der gjør i hvert fall at hodet våres synger. Mens Bethoven spilles lager vi mer kaffe på kjøkkenet og finner fram den boken som vi aldri klarte å bli ferdig med. Vi spiser den kjeksen som vi hadde spart til en spesiell anlending og setter varmluftsviften på fullt.

Men så begynner det noe nytt på radioen, noe som vi ikke har hørt siden vi var fire år og lå på et blått teppe mellom to store høytalere. Buddy Holly synger «It doesnt matter anymore» og minner fra barndommen er plutselig ikke minner lenger, men helt tydelige bilder som om det var i går. Teksten kan vi plutselig utenat, og vi later som om vi kjenner det blå teppet under oss. Som en flodhest med rosa ballkjole på fomler vi oss til å sende melding til far og spør om vi kan låne Buddy Holly cdene han har.

Og mens vi venter på svar ser vi ut vinduet, vi ser snøen dale ned ned ned og og vi nynner «Tiddelibom». ELO går videre med å synge «Mr Blue Sky«, vi begraver oss i boken og føler oss helt alene i verden. Ingen reklame å tenke på, ingen motepress, sexpress eller kjøpetrang. Bare oss og boken.

En tordag i November er vi uten internet, uten tv. Det er boken og kaffen, det er musikken som balsamerer hjertet. Plutselig er det nåtid igjen, og Kean sin sang «pretend that you’re alone» forteller oss nøyaktig hva det hele dreier seg om. Det er bare deg og meg. Deg og meg.

Dead men tell no tales

Det var gutten med snekkerbeltet. På beltet var det to lommer, en på hver side. I den ene lommen var det helt tydelig en flaske julebrus, noe som gjorde at jeg rynket på nesen og tenkte dette var blasfemi. I den andre lommen var det en tykk bok som var blitt bøyd i alle mulige rettninger, og strekte jeg meg godt nok for å se, var sidene i boken klar til å falle ut. Jeg begynte å lure på hvem han var. Hvor han kom fra og hva han gjorde. Kanskje han var en av dem som hadde sluttet på skolen som 18-åring og begynt som elektriker istedet. Eller kanskje han bare hadde funnet seg selv før alle andre…

Det var jenta med notatboken. Hun satt ved siden av meg på kaféen og leste Aftenposten. Av og til tok hun fram moleskinen og skrev ned noen ord, strøk fingrene over sidene før hun lukket boken igjen. Jeg smilte for meg selv fordi jeg pleide å gjøre det samme. Jeg vet ikke hvorfor jeg la merke til henne, meg jeg gjorde det fordi hun gled inn i mengden. Hun var en som man ikke legger merke til. Så jeg satt og kikket på henne, helt til hun drakk ferdig chai teen sin (samme som meg) og ruslet ut i snøfallet.

Det er gutten som plutselig er blitt mann. Jeg har sett ham, men han har ikke sett meg. Jeg drar luen min litt lenger ned mot ansiktet, bøyer hodet og gjentar mantraet om at han ikke må kjenne meg igjen. For tre år siden la jeg en lapp i sekken hans med emailadressen min. Han er fortsatt like vakker. Fortsatt har han capsen sin på, og fortsatt går han på en måte som sier at han ikke bryr seg om noe som helst. Den gamle følelsen kommer tilbake i meg, jeg holder meg på passe avstand. Det går opp for meg at jeg var forelsket i en fantasifigur, og så tenker jeg på Mr B. På hvordan han tar på meg, ser på meg og stryker meg bak nakken. Gutten som plutselig er blitt mann ser i min retning, jeg snur meg akkurat tidsnok slik at han ikke ser hvem jeg er. Tre sekunder senere snur jeg meg tilbake og han står rett ved siden av meg. Jeg kvepper og lager en lyd. «Hei» sier han. «H..allo.» svarer jeg. Men jeg visste at dette var nok. En blinkende lampe i bakhodet forteller meg at det ikke lenger er aktuelt for meg å streve etter å vise for ham at jeg eksisterer. «Jeg må gå jeg…» sa jeg. Han så overrasket ut og sa «Åhja… snakkes». «Eh.. ja.» svarte jeg. Særlig.

Det er oss. Vi sitter i hver vår stol. Hun sitter med armene foldet rolig rundt knærne og ser ut i luften. «Hva tenker du på?» spør jeg og hun smiler vitende til meg. «Jeg tenker på nåtiden, fortiden og nået. Jeg sitter ofte sånn, uten musikk, uten tv, uten noe lyder i det hele tatt.»

«Det er bra, farmor.» svarte jeg, og mente det. Plutselig begynte hun å nynne på en sang, og jeg nynnet med; «Hei, det var fint å treffe deg, skal vi rusle samme vei? Og ha det hyggelig sammen.»

Hva skal barnet hete?

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men i går kveld fikk jeg vite det med sikkerhet. Først av alt har det vært et herk å gå med hemmeligheten så lenge, bare mamma og en venninne vet om alle anstrengelsene jeg har gått igjennom. Jeg har skrevet om det før, trangen som bare vokser mer og mer inni meg helt til jeg ikke vet hvordan jeg skal snakke til hvem som helst uten å legge til «Heeeeeeeeeei, så søøøøøt du er! Jaaaa, du veeeet du eeeer søøøøøt, kotjikotjikoooooo».

Så jeg gjorde det jeg ikke trodde kom til å skje. Ikke nå. Ikke på denne tiden av livet mitt. Men noe måtte skje, og jeg gjorde det som måtte gjøres. Jeg snakket med venninnen min, og hun sa ett eneste ord som åpnet en hel del muligheter for meg.

«Ebay.»

Så jeg logget meg inn på ebay kontoen min, skrev i søkefeltet og scrollet nedover. Og plutselig fant jeg det jeg lette etter. Trykket på knappen. Kjøpte. Logget meg inn på pay pal kontoen min. Bekreftet. Kjøpte. Ventet.

Nå har det gått tre uker, og i går kom lappen i posten. «Babyen» min var kommet. Og i dag hentet jeg den på posten, pakket den ut og kjente på den. Min egen Domo Kun! Det er her du kommer inn; Hva skal barnet hete? Er det en gutt eller jente? Jeg vil ha mange navneforslag. Den som kommer med det navnet jeg liker best kan få skrive neste post i bloggen min eller noe (så husk å skrive rett emailadresse sånn at jeg kan maile deg).

Navneløse Domo

^tittel*skriv her; publiser

Jeg har startet. Jeg har begynt på Sonans Privatgymnas hvor 799 andre har startet samtidig som meg. Greia er abre at min første time ble utsatt fordi læreren min var hjemme med influensa. For å si det midt sagt var jeg psykisk OG fysisk klar for å ha naturfag, men da jeg fikk sms’en dro jeg til Bergen sentrum og sturet i 3 timer på biblioteket hvor jeg like gjerne leste ferdig to bøker.

I følge skolen blir jeg sett på som student. Dette tror ikke Mr B noe på, han sier at han kommer til å juble på mine vegne med en gang jeg viser han studentkortet, men ikke før. Bare fordi han går på Høyskole, vet du. Uansett; jeg har blitt kjent med to noe mennesker, begge er koselige, begge er gøye å prate med. Men når jeg så alle de forskjellige typene som har startet på privatgymnaset (så dem alle på velkomsfest) gikk det opp for meg at når er jeg 20 år, og er kanskje den som ser mest ut som en 16 åring. Det var vondt for brillene mine å ta inn all denne infoen, så jeg bare drakk opp cideren min og håpte at noen skulle bli så fulle at de fikk alle oppmerksomhet og jeg kunne le av dem og ikke av meg selv.

Flere ting jeg legger merke til; etter at jeg nå har endelig fått slutt på denne pokkers lange sommerferien som har vart siden mai, og begynt på skole nå (haha, 1 dag i uken!) så får jeg søvnproblemer. To netter på rad har jeg ikke fått sove, og det føles ut som om jeg har en hangover uten å egentlug ha en. Hva skal jeg gjøre for å sove? Drikke varm melk med honning? Det er noe jeg ikke skjønner, hvorfor akkurat nå?

I dag reiser jeg sammen med Mr B til Haugesund for å bo hos ham i 2 dager, for kanskje ender det opp med at vi flytter sammen til neste år. Oy caramba!

I morgen kjøper jeg sprit

Mr B har gitt meg en skrivemaskin. Og en bukett røde roser som kom levert på døren. Han har sagt at han gleder seg til alle de andre bursdagene vi skal feire sammen, og jeg har kommet ut av tellingen hvor mange ganger vi har sagt «Jeg elsker deg» i løpet av 24 timer.

Samtidig har det gått opp for meg at jeg ikke lenger er her i Sammensuriet like ofte (som kommentaren i forrige bloggpost påpeker), og jeg ser nå at jeg er blitt En Slik Jente. Jeg er blitt Hun jeg ikke likte, hun som er med kjæresten med en gang det er mulig og prioriterer ham mer enn venninner. Og blogg. Det er så masse jeg har lyst til å dagbokitere om, men når jeg ikke er med Mr B så jobber jeg, og når jeg ikke jobber – så sover jeg eller stirrer trøtt på en skjerm. Det tar på å ha en tidsklemme som faktisk ikke er der. Jeg tror generelt ikke på begrepet «Tidsklemma» fordi det er bare opp til en selv hva man vil prioritere. Jeg prioriterer livet mitt. Men så kommer resten inn: Skriving er livet mitt, det er det jeg må gjøre! Og nå får jeg min egen skrivemaskin fra 60 tallet som jeg kan lukte trykksverte fra og kjenne hvordan fingrene setter seg fast mellom tastene. Av og til vil det være fint og ikke kunne fjerne skriveleifer på papiret. En skrivemaskin har så mye mer av sjel som en mac/pc ikke har.

Pappa og Mr B møttes for første gang i dag, og jeg følte at jeg var i midten av en hollywood film hvor alt kunne gå galt når som helst og pappa skulle begynne en form for forhør. Men det kom aldri, og de snakket sammen. Det var rasende festlig. En gave jeg fikk av pappa var en dag på spa, så nå som jeg har både spa-gavekort og en skrivemaskin, er det bare spriten som mangler. Den tror jeg vi tar i morgen.

Når jeg fanger alle sommerfuglene

Vi går mot den 6 måneden, og pappa har enda ikke møtt Mr B. Det ser ut til at møtet faktisk blir rundt min 20 års dag, og jeg syntes det hele minner meg om noe fra en amerikansk chicklit B film. Jeg merker også at etter hvert som jeg jobber mer og mer, må jeg fikse mitt «sosiale» liv rundt mine arbeidstider. August er en stor jobbemåned, og det eneste jeg kan gjøre er å sparke meg selv i håret og gjøre det jeg må.

(dialog på jobb: alle spiser is på pinne

Kollega1: Du e en pikk.

Kollega2: Du kan ikkje si pikk, du si penis. Det e det det heter.

Kollega1: Ka, skal eg pluselig kalle deg ‘Din penis’? Ikkje særlig mandig.

Kollega2: Ok, eg godtar det for denne gang. Ikkje noe pikk!

Kollega1: Du e ikkje akkurat noen pen is heller vet du.)

Forrige uke opplevde jeg mitt første bryllup. Broren til Mr B giftet seg, og da fikk jeg møte ytterligere flere av familiemedlemmene til Mr B og broren. Først ble jeg presentert som Mr B’s «venninne» av moren, men Mr B skjøt inn «KJÆRESTEN MIN ALTSÅ» til stor glede for meg. Jeg merker her at jeg er lei av å skrive «Mr B» i hver setning nå, men meh. Det er rart å møte hele familien som da spør når neste bryllup blir. Hint hint. Finnes det ingen grenser? (Gi meg ti år, så er det min tur)

Husker du min JA periode? Selvfølgelig gjør du det. Se her:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=BJLo2UG8acg]

Hvis jeg spør deg (om du da er i Bergen, gutt eller jente eller begge deler) om vi skal gå på kino sammen og se denne, hva svarer du da?

Kudos for bobben og jobb

Min andre offisielle dag på jobb og jeg er allerede ladet med konkurranseinstinkt og trangen til å selge mer enn mine kolleger. Saken er at jeg hjalp 6 kunder i dag, men ved Magissa jeg var stolt. Det har også gått opp for meg at å selge forsikring er gull verdt. Jeg var best i går og gjorde det ok i dag, men det var når kollegene mine roste meg at jeg virkelig følte jeg hadde gjort det bra.

For ikke å glemme at ikke alle kjente meg igjen fordi jeg fikk ny hårfrisyre i dag (en såkalt «Bob»), noe som gjorde at jeg følte at JA, dæsjken – jeg ser ut som jeg er 20 og ikke 18. Døm selv. Det blir lite skriverier på meg merker jeg, men det er fordi jeg har fått alle de sene vaktene og er så og si klar for å legge meg klokken ni om kvelden.

Jeg antar at det er dette som kalles å være voksen. Sliten.

«Hello sailor»

Hei! Du der!

Lyst til å sende et anonymt brev til en du liker/ikke liker, eller rett og slett bare fortelle en person noe? Det har jeg gjort, og det var stas. Bare prøv selv, prosjektet er nystartet og jeg ble ganske interessert. Husk, det er ikke hver dag du kan skrive det perfekte kjærlighetsbrevet/hatdeklarmasjonen uten at noen vet hvem du er.

Hello! You there!

23:58:28 pm

Jeg vet ikke med deg men her kommer det. Klokken er snart tolv og nå kommer merker jeg at jeg trenger å skrive skrive skrive men det skremmer meg. Det har nettopp, i denne stund og tid – gått opp for meg at jeg er redd mine egne ord. For jeg må bli inspirert og jeg må kjenne det inni meg. Det må begynne et sted, og det gjør det alltid. Inni hodet mitt. Men det kommer ikke ned på tastaturet. Blogging er en helt annen sak, det jeg skriver her er sant, men når jeg stirrer på det word dokumentet er alt løgn løgn løgn og jeg er en veldig dårlig løgner. Ting former seg inni hodet mitt, men jeg får ikke formulert meg i det hele tatt og alt går lukt til helvete. Inspirasjon. Inspirasjon. Inspirasjon.

Det er øyeblikkene der handler om. Jeg griper tak i øyeblikkene før de kommer og gjør de til noe helt annet. Jeg holder dem i hånden som en fanget sommerfugl og prøver å stjele støvet dens. Jeg stjeler øyeblikk som ikke er mine, og man skulle tro at for første gang så har noen oppdaget mitt øyeblikk… Dette er ikke ditt, sier de, dette skal du ikke skrive for det er vårt. Jeg har ikke mye tid, og teknisk sett bryr jeg meg ikke om det. Er det mangelen på å bry meg som plager meg? Eller er det at jeg mister det lille som er mitt?

I bunn og grunn er dette mer en kladd enn en bloggpost. Det er sent og tankene mine går litt her og der. Er jeg en sånn en som skriver mest/best om kvelden? Er jeg på topp nå, som jeg forbereder kroppen på å sove og hjernen på å våkne. Det er hjernen sin skyld. Den våkner om natten og bearbeider alt jeg har sett, hørt og følt i dag – for så å gi meg en Følelse (med stor eff) av et eller annet. Jeg vil ikke ha den følelsen fordi jeg vet hva det kalles.

Skrivekløe.

I mitt tilfelle en Følelse som ikke klarer å starte et bestemt sted, en følelse som ikke har den første setningen å starte ved eller den første dialogen. Det er ikke urettferdig, det er bare idioti. Finn tid og rom, lærte jeg på Fhs. Jeg leter enda.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress