(Digresjon: Jeg og Frode har nettopp kommet tilbake til Bergen for påskeferien, og jeg gikk inn i en slags mental sjokktilstand når jeg så at det grønne gresset og de bare veiene. Og ikke minst, når jeg kjente pollenet forføre nesen min ((eller: hypokonderen inni meg våknet opp fra vinterdvalen). Det var pokker meg SOL i Bergen. Jeg har sett sol i Tromsø også, men å kjenne+se solen etter vinterhelvete i Tromsø – var jeg regelrett målløs.)

Alle syklistene var menn, som etter alt å dømme var/er/har nettopp kommet i en slags midtlivskrise, og jeg mistenker de forbereder seg til å se på Tour De France (kan noen bekrefte dette?). Flesteparten av dem kjørte enten rett ved siden av fortauet (sarkasmealarm: som var tomt for biler, overraskende nok), så Frode måtte manøvrere bilen i en liten bue. Jeg vet at når syklister er på veien så er de en form for kjøretøy også, men når det er et tomt og ikke-hullete fortau ved siden av dem, laget for de som går og sykler, ja da syntes jeg de kan sykle der. Heldigvis var det noen få som skjønte tegningen med fortauet (dere er bra, altså), men jeg var likevel helt forfjamset over mengden med syklister OVER ALT. Den Frustrerte (meg) la merke til at det var ikke bare kondomdress og de rare pilspissene (hjelm?) de hadde på seg, men også at det bare var jevnaldrende menn. Konklusjonen min var derfor at de nettopp hadde våknet fra vinterdvalen. Totalt så jeg tre kvinner, men hvem vet, kanskje det var androgyne menn. Jeg vil gjerne at du klikker deg inn HER for å få et litt festligere syn på saken også.

Så mine damer og yngre jenter, når dere er ute og kjører/går/tar en walk of shame klokken tolv på en onsdag, og får øye på puljer med kondomdresser på sykler: ja, da vet dere at høsten har startet. Neste gang skal vi (kan vi) ta for oss hvordan Elisabeth Iskrem prøver å takle å være sammen med nevøen sin i påsken, mens hennes egen biologiske klokken går amok nok en gang.

Fred ut.

Det er en roman i ovnen. Gradene er satt på 50, varmluftsovn, slik at all varmen skal spre seg, vokse og ulme. Jeg sitter og ser på den hver dag. Jeg ser hvordan papiret gnistrer og blafrer, hvordan idéene vokser sakte men sikkert. Jeg har tenkt på det en stund, at jeg har ikke boller i ovnen, nei, jeg har en bok i ovnen og den blir varmere og varmere for hver dag som går. Jeg ser hvordan historien vokser. Jeg ser plakatene på bussen gir flammer til boken i ovnen, og nye hendelser blir laget. Det er uvant, det er nytt – det er alltid nytt – men denne gangen prøver jeg å stoppe det som skjer fordi jeg har eksamen.

Jeg var ikke den forfatteren jeg kunne være i juni-september. Forfatterinnen inni meg skrev ikke det hun ville skrive; hun skrev en akademisk oppgave uten ironi eller humor. Bare pur alvor og debatt. Det verste var at jeg så meg selv på en annen måte. Det er noen av dere som allerede vet dette, men ikke alle. Jeg levde ikke i min egen kropp. Det var en forferdelig følelse å kjenne at når jeg var med i en samtale, så var jeg ikke tilstede. Istedet sto jeg og så på meg selv ca 3 meter unna, og fortalte meg selv i romanform hva det var som skjedde. Det skremte livskiten av meg. Når noen snakket til meg, kjente jeg hvordan kroppen min fløt av gårde og lot hodet og sjelen min være igjen for å nikke og lage lyder. Jeg har aldri følt meg så paralysert i hele mitt liv. I flere måneder har jeg trodd at jeg led av aspergers eller en mild form for autisme, men jeg ser nå at jeg trengte bare å skrive.

Det var umulig å stanse det som skjedde. Under 2 minutter inn i en samtale med hvem som helst, merket jeg hvordan en del av hjernen min fløy av gårde. Den begynte å beskrive hvert jævla sekund og detaljer av det som hendte rundt meg. Det bekymret meg. Det var som om jeg ikke hadde kontroll, siden jeg automatisk romaniserte absolutt alt og alle rundt meg når jeg minst ventet det. Kvelden en av mine bestevenninner giftet seg, mens jeg var full og glad, fortalte jeg det til mamma. Jeg fortalte at jeg var bekymret for meg selv. For jeg kjente hvordan forfatteren inni meg døde og prøvde å få makten tilbake ved å kontrollere samtaler jeg hadde. Mamma støttet meg. Hun var der hele tiden, og hun forsto meg. Jeg hadde lengtet etter å fortelle henne i flere måneder hvordan det var inni hodet mitt, men jeg trengte altså litt alkohol for å fortelle det.

Følelsen fortsatte i Tromsø. De første ukene var jeg overbevist om at jeg kom til å legge meg i fosterstilling på gulvet og høre alle mine romankarakterer skrike til meg. For uansett hva jeg gjorde, så romaniserte jeg ALT. Hver eneste samtale, hver eneste bevegelse, omgivelse, middag og skritt. Hodet mitt holdt på å eksplodere. Og så fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått eksamen som jeg tok om igjen, og jeg kunne med ett skrive fiksjon igjen. Det skjer fortsatt, veldig beskjedent, at jeg merker hvordan en del av meg flytter seg tre meter unna og observerer. Jeg mister kontrollen, og prøver desperat å følge med på samtalen jeg har gående med personen foran meg, men jeg vet ikke hva jeg nikker eller rister på hodet til. Jeg bare står og oppfører meg som J.D i «Scrubs» og narrativiterer (er det sånn det skrives?) ALT som skjer. Jeg føler meg unormal.

Men så skriver jeg. Jeg setter meg foran ovnen og ser hvordan historiene mine våknet til liv. Jenta som går fra dør til dør med børsen sitt fordi hun har misforstått ordet «bøssebærer», gutten som løper fra bestevenninnen sin fordi han har stjålet brødristeren hennes og gutten som prøver å finne dobbeltgjengeren sin. Alt skjer inni den ovnen, selv om det er lav varme. Og jeg sitter og ser på mens alt annet skjer rundt meg fordi jeg håper at jeg ikke mister grepet enda. Ikke nå. For jeg har skrevet hele oktober. Kan ikke skrive i november, pga eksamener, noe som skremmer puppene av meg. For 1 uke siden skrev jeg ferdig novellesamlingen min. Den som Oktober Forlag ringte meg om. Jeg har skrevet to nye noveller og har begynt å tenke på å skrive 4 nye. De ligger i ovnen. Og jeg ser på dem hver dag. Det er 2 måneder siden jeg ikke var uten av min egen kropp, og jeg er livredd for at november skal ødelegge forfatteren min helt. Men likevel, etter 4 måneders kamp med universitetet har de endelig forstått at jeg burde få bruke hjelpemidler under eksamen i Digitalisering. Dyskalkuli er ikke lett å få alle til å forstå.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

«Husker du den gangen jeg og Nina satte i gang å synge i kor for deg, mens vi leste filosofi?» Brenn i helvete ex-phil.

«Jaaaaaa…» svarte hun nølende.

Så jeg begynte å synge for henne mens vi gikk inn døren til det Hum.fac bygget og passerte andre studenter. Jeg sang strofen til «Dum og deilig» og «Kanskje kommer kongen». Det ringte en bjelle for henne, så da var jeg fornøyd. Mens vi satt og drev med hver vår eksamensoppgave, hørte jeg «Savnevise» og fikk tårer i øynene. Igjen begynte jeg å tenke at det er så feil at noen fra barndommen min skal dø før meg. Og mens vi satt i en sofa med hver vår bærbare pc, stirret jeg på matpakken som jeg hadde laget til og satt på fat. På bordet.

«Han er jo fortsatt her!» sa jeg til meg selv. Z spurte hva jeg sa, men det var ingenting likvel mente jeg.

Jeg spiste matpakke på fat, og følte at jeg æret barndommen min på en egen måte.

Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.

]]> http://www.sammensurium.net/2010/03/24/grunner-til-at-internett-er-en-bra-ting/feed/ 3 http://www.sammensurium.net/2009/05/13/gps-pa-relativt-lavt-niva/ http://www.sammensurium.net/2009/05/13/gps-pa-relativt-lavt-niva/#comments Wed, 13 May 2009 17:42:02 +0000 Elisabeth Iskrem http://www.sammensurium.net/?p=2541 Min første skriftlige eksamen er 18 mai. Etter det har jeg 3 igjen, og alle er på forskjellige steder omkring i Bergen. Jeg er en sånn en som vet hvor Den Blå Steinen er, og kan manøvrere meg gjennom gaten uten å vite navnet på selve gaten. Skal jeg finne en bygning må den helst utpekes for meg umiddelbart (gjerne åpne døren også), og så må noen si «Du skal inn der, opp til høyre». Det kan jeg. Jeg er en som følger etter, ikke en som andre følger.

Et eksempel på dette er at jeg brukte over 30 minutter på å finne ut hvordan jeg skulle komme fra Universitetsbokhandelen til HF bygget på Universitet i Bergen. Det at den store oransje Johanneskirken så og si viser vei, er HELT uvesentlig. Det er meg det er snakk om. Siden jeg ikke er en ekte student enda, har jeg heller ikke vært på UiB før, og brukte 30 minutter på å vandre rundt i en labyrint av en hage mens jeg leste navn på blomster. For ikke å snakke om ubehaget jeg følte av å gå rundt masse studenter. Jeg kunne like gjerne hatt et skilt rundt halsen hvor det sto «Jeg tilhører ikke her. Aner ikker hvor sør eller vest er, og akkurat nå vet jeg ikke hva jeg heter».

Så jeg vet jeg kommer til å få problemer. Derfor har jeg ansatt pappa for å ta en «Eksamens-rute» med meg på fredag, slik at jeg kan finne alle fire plassene jeg skal troppe opp halv ni om morgenen. I dag hadde jeg min nest-siste undervisning med en prøveeksamen i Naturfag (16 av 30 riktige! Dask dask), og uttrykte min bekymring for at min innebygde GPS ikke ville finne satellitten sin. Som vanlig.

«Ja, men se det på denne måten da; NÅR du finner det (for det gjør du)  – så har du Gud med deg overalt.» Sa Pekefinger-damen til meg. Og det er jo sant. 3 av 4 eksamener skal jeg ha i et eller annet Kristent fellesskap, men den siste er et sted som jeg har gått ofte forbi men ikke egentlig sett. Maritime Vgs. Jeg krysser fingrene for at jeg kommer over et ubrukt marinkostyme som jeg kan kidnappe og overrekke til Frode.

Det er middagstid!

Jeg ble ytterligere sjokkert når jeg, Mr B og mamma dro for å se «Menn som hater kvinner», og siden vi bor i Bergen hadde jeg selvfølgelig glemt paraplyen. Eneste tørre delen av meg var  magen.

For ikke å glemme påskeegget som jeg fikk i dag, for førte gang på syv +++ år. Der var det kindersjokolade. Og Kvikklunsj. Og mentos. Det var salig.

Og Mr B skal for første gang møte resten av familien min i dag.

!

De satte seg på gulvet og begynte å leke med en stol, stengte veien for andre som skulle forbi, og de klarte til  og med å søle gløgg på teppet. De snakket høyt om ting man kunne stjele uten at det ble sett, noe som gjorde at jeg tasset bort til dem og sukket oppgitt. Det var lite poeng for meg å si noe (delvis fordi jeg opplevde gløggsjokk), for det var fem røde ansikter rundt meg som plutselig ble klar over at folka som gikk pesende rundt oss faktisk var sur på DEM.

Jeg bare smilte, for jeg tenkte bare på hvordan de så ut og hva de hadde på seg. Jan Thomas hadde fått hetta av stolthet. Tretten år og brunkrem til øyevippene. En av de hadde maskara på seg og var fylt til randen av testosteron, noe som gjorde at jeg en gang for alle forkastet ethvert håp om å se en eneste Fabio i min levetid.

Så jeg fortsatte med min indre dialog. Rettet på skrivefeil, slettet personer, hendelser og andres liv. Etter den siste koppen med gløggen ble jeg beordret av en kollega til å legge hode mellom bena og puste normalt. Til mitt forsvar vil jeg si at romanen jeg skriver på nå, er helt fantastisk inni hodet mitt – med og uten gløgg.

"eg ska vaske bilen din eg"

Jeg ble litt satt ut, for når man tenker over det så er jeg alt for liten til å forstå konsekvensene av en finanskrise. Men YES, Rimi har billig vaskemiddel, så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du sitter der nå og bare leser. Kom igjen, løp ut med meg og så vasker vi hele rommet med billig finanskrisevaskemiddel. I’m so on.

Jeg kjøpte meg rømmegrøt, glemte vaskemiddel (d’uh) og tasset av sted til skolen fordi jeg skulle være på Lab i sirkus 6 timer og bedrive Naturfag. Kan du se det for deg? Jeg var skråsikker på at store deler av tiden kom jeg til å nikke og smile helt til jeg gjorde en feil og forårsaket en eksplosjon. Nå skal sant sies at det eneste som eksploderte var en lyspære i mikroen, men det var bare fordi læreren min syntes det var så gøy å se på.

Jeg satt ved siden av to damer, og jeg vet fortsatt ikke hva de heter. De vet heller ikke hva jeg heter, men for det meste kalte de meg bare «Du» og jeg reagerte som bare pokker. Det rare var at jeg fikk servert det nærmeste jeg kan komme en livshistorie når an når du har på deg vernebriller og holder syre som kan fly veggimellom ved minste knip.

«Samboeren min og jeg gjorde det slutt etter åtte år, og nå er det første gang jeg har sovet uten ham. To døgn. Jeg har ikke fått sove så mye i natt.» sa hun. Jeg kom med det pålagte gispet av sjokk, og sperret opp øynene. Men faktum var at jeg faktisk syntes det var fælt. Mens vi fortsatte med å eksperimentere NaOH og noe annet som jeg ikke husker hva er, sa hun at nå kanaliserte alt det gode mot Naturfagen. Jeg mistet litt syre. Ingen døde. Her er uansett resultatet av Forsøk nr 1 som jeg ikke husker, mye fordi jeg var så fengslet av fargene. Alle jenter og homofile vil skjønne hva jeg mener:

Neste på menyen var følgende:Læreren vår sa at han aldri hadde sett bedre farger laget på skolen før. Jeg tror jeg praktisk talt glødet.

Neste: Fargesatan! Jeg nevner i fleng hva det er i glassene fra venstre; melk med Fehlingsveske A og B (dette er i alle), Most Eple, Most Banan, Sprite, Fanta, Eggeplomme. Eggeblommen var verst. Den stinket verre enn en ekte mannefis, og klumpet seg like mye som en forkjølet Hitler.

Til slutt kjedet jeg meg så mye at jeg tok det pålagte «se jeg har på meg vernebriller OPPÅ min egne herregåsj jeg det er så morsom poooose!» leken, noe som skapte liv og røre blandt mine andre kvinnelige labrotter. Check it out: Labmonster

Og nå har jeg julefeire!

Fram til Fredag! For da jobber jeg!

Utropstegn er veldig 2003, forresten, så i dette tilfellet brukes det som pur faenskap og sarkasme.

!