Jeg er vokst opp med musikken til The Beatles, og pappa som fortalte meg historier om hvordan de forskjellige sangene ble laget. Han fortalte meg litt om alle medlemmene i bandet, og siden han spilte musikken for meg trodde jeg at The Beatles fortsatt var et aktivt band. En lang periode var jeg helt forelsket i ”Maxwells Silver hammer”, lærte meg den utenat, danset og mimet sangen mens pappa så på.  Jeg elsket The Beatles, gjør det fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Hver tredje måned er det en annen sang som blir favoritten min, alltid en sang jeg egentlig har hørt mye på før, men som jeg bestemmer meg for å høre ekstra på.

Jeg husker ikke helt når pappa fortalte meg sannheten om John Lennon. Han visste det ikke selv, men etter at alle bevisene ble lagt framfor meg var jeg mer eller mindre i Flauhetsskapet i flere måneder.

På et tidspunkt hadde jeg ikke fått med meg at John Lennon var 1 mann, og ikke 2. Jeg hadde heller ikke forstått at The Beatles bestod av 4 gutter. Jeg trodde de var fem (5!) stykker: John, Paul, Lennon, George og Ringo (NB: jeg er 1988 årgang). Ja. Og når jeg så bilder av dem fra pappas LP og CD cover, forsto jeg ikke hvorfor det alltid var fire menn eller hvorfor de drev og byttet på John og Lennon.

Var de uvenner? Jeg spurte pappa, fordi jeg husket at han hadde snakket om hvordan John, Lennon og Paul ble uvenner og holdt på å slutte i bandet. Jeg lurte på hvem som sluttet. Han svarte at de for det meste unngikk hverandre og det var mye baksnakking på gang.

Konklusjonen fra min side var derfor at John og Lennon byttet på å være med de tre andre.  Så døde han ene. En av grunnene til dette selvbedraget/misforståelsen, er pappa. Han byttet på å kalle John Lennon for ”John” og ”Lennon”, noe som gjorde at jeg da var sikker på at han snakket om to personer. Pappa fortalte meg at John ble myrdet av en fan i det han gikk ut fra huset sitt og over gaten. Her har jeg klart å få det inn i hodet mitt at John ble skutt på Abbey Road. Og at ”Abbey Road” coveret på CD-platen var en hylles fra Lennon og resten av The Beatles til John. Det at pappa hadde fortalt om konspirasjoner rundt dette bildet, hjalp ikke i det hele tatt. John Lennon og Paul McCartney ble fullstendig blandet inn sammen i hodet mitt her.

Si hei til John. Bandets tullegutt og han som lager tullesanger. Var alltid klar med en vits og flink til å herme etter andres stemmer. Litt glad i dop.

Lennon! Mannen som protesterte mot alt som var galt og skrev krevende sanger om det. Brydde seg ikke så mye om klær, men mye om fred og kjærlighet. Glad i dop?

Bandets hylles til deres avdøde bandmedlem????! Selvfølgelig.

Så kom den dagen, da pappa og jeg leste i ”Denne boken har alle bilder av The Beatles og alle sangene deres og og og ”. Sakte men sikkert skjønte jeg at John og Lennon var samme mann, alt ga mening og jeg var fullstendig sprøyte gal. Jeg tenkte tilbake på alle de falske tingene jeg hadde diktet opp for å fylle det jeg ikke hadde fått vite enda, og lurte på hvor sterkt sviket mitt var mot favorittbandet mitt. Det var stort, og jeg visste/vet det.

Det skjer av og til at jeg fortsatt lurer på hva John og Lennon kranglet om, og hvorfor de ikke ville være på bilder sammen. Som oftest er det når jeg hører på ”Maxwells silver hammer” og undrer meg over den skjeggete mannen i The Beatles som bodde i sengen sin en periode.

Barndommen min skal man ikke tukle med. Mens jeg lever, så skal alt fra min barndom være inntakt, i live og fortsette å minne meg om det jeg likte som liten. Det blir feil når noen fra min barndom dør før meg. Ludvigsen/Lorentzen var udødelig. I mitt hode var det helt feil at han skulle dø nå, burde ikke jeg dø først? Logikken var der, men nå skjønner jeg ikke hva jeg selv mener.

“Husker du den gangen jeg og Nina satte i gang å synge i kor for deg, mens vi leste filosofi?” Brenn i helvete ex-phil.

“Jaaaaaa…” svarte hun nølende.

Så jeg begynte å synge for henne mens vi gikk inn døren til det Hum.fac bygget og passerte andre studenter. Jeg sang strofen til “Dum og deilig” og “Kanskje kommer kongen”. Det ringte en bjelle for henne, så da var jeg fornøyd. Mens vi satt og drev med hver vår eksamensoppgave, hørte jeg “Savnevise” og fikk tårer i øynene. Igjen begynte jeg å tenke at det er så feil at noen fra barndommen min skal dø før meg. Og mens vi satt i en sofa med hver vår bærbare pc, stirret jeg på matpakken som jeg hadde laget til og satt på fat. På bordet.

“Han er jo fortsatt her!” sa jeg til meg selv. Z spurte hva jeg sa, men det var ingenting likvel mente jeg.

Jeg spiste matpakke på fat, og følte at jeg æret barndommen min på en egen måte.

Nr 1:

Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.

Min første skriftlige eksamen er 18 mai. Etter det har jeg 3 igjen, og alle er på forskjellige steder omkring i Bergen. Jeg er en sånn en som vet hvor Den Blå Steinen er, og kan manøvrere meg gjennom gaten uten å vite navnet på selve gaten. Skal jeg finne en bygning må den helst utpekes for meg umiddelbart (gjerne åpne døren også), og så må noen si “Du skal inn der, opp til høyre”. Det kan jeg. Jeg er en som følger etter, ikke en som andre følger.

Et eksempel på dette er at jeg brukte over 30 minutter på å finne ut hvordan jeg skulle komme fra Universitetsbokhandelen til HF bygget på Universitet i Bergen. Det at den store oransje Johanneskirken så og si viser vei, er HELT uvesentlig. Det er meg det er snakk om. Siden jeg ikke er en ekte student enda, har jeg heller ikke vært på UiB før, og brukte 30 minutter på å vandre rundt i en labyrint av en hage mens jeg leste navn på blomster. For ikke å snakke om ubehaget jeg følte av å gå rundt masse studenter. Jeg kunne like gjerne hatt et skilt rundt halsen hvor det sto “Jeg tilhører ikke her. Aner ikker hvor sør eller vest er, og akkurat nå vet jeg ikke hva jeg heter”.

Så jeg vet jeg kommer til å få problemer. Derfor har jeg ansatt pappa for å ta en “Eksamens-rute” med meg på fredag, slik at jeg kan finne alle fire plassene jeg skal troppe opp halv ni om morgenen. I dag hadde jeg min nest-siste undervisning med en prøveeksamen i Naturfag (16 av 30 riktige! Dask dask), og uttrykte min bekymring for at min innebygde GPS ikke ville finne satellitten sin. Som vanlig.

“Ja, men se det på denne måten da; NÅR du finner det (for det gjør du)  – så har du Gud med deg overalt.” Sa Pekefinger-damen til meg. Og det er jo sant. 3 av 4 eksamener skal jeg ha i et eller annet Kristent fellesskap, men den siste er et sted som jeg har gått ofte forbi men ikke egentlig sett. Maritime Vgs. Jeg krysser fingrene for at jeg kommer over et ubrukt marinkostyme som jeg kan kidnappe og overrekke til Frode.

Det er middagstid!

Jeg ble sur da jeg leste Dagbladets halve slakt av årets Påske-Poirot, og jeg ble sur da jeg oppdaget at jeg allerede hadde sett den.

Jeg ble ytterligere sjokkert når jeg, Mr B og mamma dro for å se “Menn som hater kvinner”, og siden vi bor i Bergen hadde jeg selvfølgelig glemt paraplyen. Eneste tørre delen av meg var  magen.

For ikke å glemme påskeegget som jeg fikk i dag, for førte gang på syv +++ år. Der var det kindersjokolade. Og Kvikklunsj. Og mentos. Det var salig.

Og Mr B skal for første gang møte resten av familien min i dag.

!

I hele dag har jeg formulert setninger i hodet, stokket om på komma, semikolon og store bokstaver. Når det var stille rundt meg og jeg var den eneste som kunne gjøre det en mann burde (løfte ting) – arrangerte jeg korstog mot adjektiver, kasus og bløte konsonanter. Jeg har drukket mellom 8 og 9 kopper gløgg, fordi vi skulle starte julestemning på jobb, og vært i kraftig verbalt basketak med 5 gutter på tretten år.

De satte seg på gulvet og begynte å leke med en stol, stengte veien for andre som skulle forbi, og de klarte til  og med å søle gløgg på teppet. De snakket høyt om ting man kunne stjele uten at det ble sett, noe som gjorde at jeg tasset bort til dem og sukket oppgitt. Det var lite poeng for meg å si noe (delvis fordi jeg opplevde gløggsjokk), for det var fem røde ansikter rundt meg som plutselig ble klar over at folka som gikk pesende rundt oss faktisk var sur på DEM.

Jeg bare smilte, for jeg tenkte bare på hvordan de så ut og hva de hadde på seg. Jan Thomas hadde fått hetta av stolthet. Tretten år og brunkrem til øyevippene. En av de hadde maskara på seg og var fylt til randen av testosteron, noe som gjorde at jeg en gang for alle forkastet ethvert håp om å se en eneste Fabio i min levetid.

Så jeg fortsatte med min indre dialog. Rettet på skrivefeil, slettet personer, hendelser og andres liv. Etter den siste koppen med gløggen ble jeg beordret av en kollega til å legge hode mellom bena og puste normalt. Til mitt forsvar vil jeg si at romanen jeg skriver på nå, er helt fantastisk inni hodet mitt – med og uten gløgg.

"eg ska vaske bilen din eg"

På Rimi ble jeg møtt av dette:

Jeg ble litt satt ut, for når man tenker over det så er jeg alt for liten til å forstå konsekvensene av en finanskrise. Men YES, Rimi har billig vaskemiddel, så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du sitter der nå og bare leser. Kom igjen, løp ut med meg og så vasker vi hele rommet med billig finanskrisevaskemiddel. I’m so on.

Jeg kjøpte meg rømmegrøt, glemte vaskemiddel (d’uh) og tasset av sted til skolen fordi jeg skulle være på Lab i sirkus 6 timer og bedrive Naturfag. Kan du se det for deg? Jeg var skråsikker på at store deler av tiden kom jeg til å nikke og smile helt til jeg gjorde en feil og forårsaket en eksplosjon. Nå skal sant sies at det eneste som eksploderte var en lyspære i mikroen, men det var bare fordi læreren min syntes det var så gøy å se på.

Jeg satt ved siden av to damer, og jeg vet fortsatt ikke hva de heter. De vet heller ikke hva jeg heter, men for det meste kalte de meg bare “Du” og jeg reagerte som bare pokker. Det rare var at jeg fikk servert det nærmeste jeg kan komme en livshistorie når an når du har på deg vernebriller og holder syre som kan fly veggimellom ved minste knip.

“Samboeren min og jeg gjorde det slutt etter åtte år, og nå er det første gang jeg har sovet uten ham. To døgn. Jeg har ikke fått sove så mye i natt.” sa hun. Jeg kom med det pålagte gispet av sjokk, og sperret opp øynene. Men faktum var at jeg faktisk syntes det var fælt. Mens vi fortsatte med å eksperimentere NaOH og noe annet som jeg ikke husker hva er, sa hun at nå kanaliserte alt det gode mot Naturfagen. Jeg mistet litt syre. Ingen døde. Her er uansett resultatet av Forsøk nr 1 som jeg ikke husker, mye fordi jeg var så fengslet av fargene. Alle jenter og homofile vil skjønne hva jeg mener:

Neste på menyen var følgende:Læreren vår sa at han aldri hadde sett bedre farger laget på skolen før. Jeg tror jeg praktisk talt glødet.

Neste: Fargesatan! Jeg nevner i fleng hva det er i glassene fra venstre; melk med Fehlingsveske A og B (dette er i alle), Most Eple, Most Banan, Sprite, Fanta, Eggeplomme. Eggeblommen var verst. Den stinket verre enn en ekte mannefis, og klumpet seg like mye som en forkjølet Hitler.

Til slutt kjedet jeg meg så mye at jeg tok det pålagte “se jeg har på meg vernebriller OPPÅ min egne herregåsj jeg det er så morsom poooose!” leken, noe som skapte liv og røre blandt mine andre kvinnelige labrotter. Check it out: Labmonster

Og nå har jeg julefeire!

Fram til Fredag! For da jobber jeg!

Utropstegn er veldig 2003, forresten, så i dette tilfellet brukes det som pur faenskap og sarkasme.

!

NB: Det er viktig å høre på sangene samtidig for å få ønsket effektellerhvadetnåheter til teksten.

Neste uke gjør vi noe annet. Vi drikker kullsvart kaffe mens vi begynner dagen med Bo Kaspers Orkester, og mens vi kler på oss er det Iron & Wine’s “The devil never sleeps” som vekker oss sakte men sikkert fra hva det enn som sitter igjen fra natten. Men i dag setter vi oss ikke foran datamaskinen.

Vi bruker bare mp3 spilleren. Etter frokost går vi en en halvtimes tur i snøværet ute mens vi hører på Phil Collins, og bare at hans lystige “You can’t hurry love” gjør at turen faktisk ikke er så ille. Som om det er et lite skjold rundt oss som skjermer oss fra en rennende neser og frosne tær.

Vi kommer hjem igjen og det første vi hører er Coldplay synge “Viva la vida” fra radioen. Den får oss til å stanse i noen sekunder, mens strykeintrumentene gjør at kroppen vår svaier i samme tempo. Vi tenker at i dag skal vi gripe sjansen, gjøre noe vi ikke pleier å gjøre men som vi alltid prøver å få gjort – så vi skrur litt på radioen helt til vi finner den forbudne kanal; Alltid klassisk. Vi liker ikke klassisk. Eller?

Noe inni der gjør i hvert fall at hodet våres synger. Mens Bethoven spilles lager vi mer kaffe på kjøkkenet og finner fram den boken som vi aldri klarte å bli ferdig med. Vi spiser den kjeksen som vi hadde spart til en spesiell anlending og setter varmluftsviften på fullt.

Men så begynner det noe nytt på radioen, noe som vi ikke har hørt siden vi var fire år og lå på et blått teppe mellom to store høytalere. Buddy Holly synger “It doesnt matter anymore” og minner fra barndommen er plutselig ikke minner lenger, men helt tydelige bilder som om det var i går. Teksten kan vi plutselig utenat, og vi later som om vi kjenner det blå teppet under oss. Som en flodhest med rosa ballkjole på fomler vi oss til å sende melding til far og spør om vi kan låne Buddy Holly cdene han har.

Og mens vi venter på svar ser vi ut vinduet, vi ser snøen dale ned ned ned og og vi nynner “Tiddelibom”. ELO går videre med å synge “Mr Blue Sky“, vi begraver oss i boken og føler oss helt alene i verden. Ingen reklame å tenke på, ingen motepress, sexpress eller kjøpetrang. Bare oss og boken.

En tordag i November er vi uten internet, uten tv. Det er boken og kaffen, det er musikken som balsamerer hjertet. Plutselig er det nåtid igjen, og Kean sin sang “pretend that you’re alone” forteller oss nøyaktig hva det hele dreier seg om. Det er bare deg og meg. Deg og meg.

Det var gutten med snekkerbeltet. På beltet var det to lommer, en på hver side. I den ene lommen var det helt tydelig en flaske julebrus, noe som gjorde at jeg rynket på nesen og tenkte dette var blasfemi. I den andre lommen var det en tykk bok som var blitt bøyd i alle mulige rettninger, og strekte jeg meg godt nok for å se, var sidene i boken klar til å falle ut. Jeg begynte å lure på hvem han var. Hvor han kom fra og hva han gjorde. Kanskje han var en av dem som hadde sluttet på skolen som 18-åring og begynt som elektriker istedet. Eller kanskje han bare hadde funnet seg selv før alle andre…

Det var jenta med notatboken. Hun satt ved siden av meg på kaféen og leste Aftenposten. Av og til tok hun fram moleskinen og skrev ned noen ord, strøk fingrene over sidene før hun lukket boken igjen. Jeg smilte for meg selv fordi jeg pleide å gjøre det samme. Jeg vet ikke hvorfor jeg la merke til henne, meg jeg gjorde det fordi hun gled inn i mengden. Hun var en som man ikke legger merke til. Så jeg satt og kikket på henne, helt til hun drakk ferdig chai teen sin (samme som meg) og ruslet ut i snøfallet.

Det er gutten som plutselig er blitt mann. Jeg har sett ham, men han har ikke sett meg. Jeg drar luen min litt lenger ned mot ansiktet, bøyer hodet og gjentar mantraet om at han ikke må kjenne meg igjen. For tre år siden la jeg en lapp i sekken hans med emailadressen min. Han er fortsatt like vakker. Fortsatt har han capsen sin på, og fortsatt går han på en måte som sier at han ikke bryr seg om noe som helst. Den gamle følelsen kommer tilbake i meg, jeg holder meg på passe avstand. Det går opp for meg at jeg var forelsket i en fantasifigur, og så tenker jeg på Mr B. På hvordan han tar på meg, ser på meg og stryker meg bak nakken. Gutten som plutselig er blitt mann ser i min retning, jeg snur meg akkurat tidsnok slik at han ikke ser hvem jeg er. Tre sekunder senere snur jeg meg tilbake og han står rett ved siden av meg. Jeg kvepper og lager en lyd. “Hei” sier han. “H..allo.” svarer jeg. Men jeg visste at dette var nok. En blinkende lampe i bakhodet forteller meg at det ikke lenger er aktuelt for meg å streve etter å vise for ham at jeg eksisterer. “Jeg må gå jeg…” sa jeg. Han så overrasket ut og sa “Åhja… snakkes”. “Eh.. ja.” svarte jeg. Særlig.

Det er oss. Vi sitter i hver vår stol. Hun sitter med armene foldet rolig rundt knærne og ser ut i luften. “Hva tenker du på?” spør jeg og hun smiler vitende til meg. “Jeg tenker på nåtiden, fortiden og nået. Jeg sitter ofte sånn, uten musikk, uten tv, uten noe lyder i det hele tatt.”

“Det er bra, farmor.” svarte jeg, og mente det. Plutselig begynte hun å nynne på en sang, og jeg nynnet med; “Hei, det var fint å treffe deg, skal vi rusle samme vei? Og ha det hyggelig sammen.”