Det er så mange historier å fortelle. Vi har mannen som er over 50, han som har kommet til et Studenthus for å danse med jenter i midten av 20 årene og ta bilder. Han har sikkert en historie, men tanken på at han i det hele tatt er der gjør oss motvillige til å tenke videre på det. Klokken 1 om natten er det historier over alt. Det er guttene som sloss, tilskuere som roper og politiet som til slutt kommer til åstedet og tar vitneforklaring. Historier. Det er noen historier man vil fortelle om, men som ikke passer seg. Det er de historiene som man ser skje rett ved siden av seg, og ikke kan gjøre annet enn å tie om dem. Til slutt blir det så mange opplevelser i løpet av kvelden at mye glemmes. Man vet at det blir skapt nye historier neste helg også, men da kommer du til å være hjemme og skrive din egen historie i et word-dokument. Og det er greit, for det er akkurat slik du vil ha det.

Torsdag neste uke, klokken ti, skal jeg ha et telefonmøte med redaktøren i Oktober. Let’s hope for the best. For anledningen skal jeg ikke håpe på noe og heller bare skrive på romanen. Det er så mye lettere å rømme inn i den.

(Mellom linjene kan du ane en jente som piper, hyler og gestikulerer noe grusomt, samtidig som hun roper at det er ikke hverdags å oppleve noe slikt etc etc etc)

Nyhet nr 1:

Jeg har ikke Databaser lenger. Etter samtaler med Studentrådgiver, lærere og administrasjon – har jeg endt opp med Bibliotek og Media. I September skal jeg tilbake igjen for å få tilrettelagt de andre emnene. På grunn av Dyskalkulien søkte jeg om fritak, noe som ble godkjent. Det er flere som vet hva Dyskalkuli er, noe som gjør at hver gang jeg forteller om det så vet de hva jeg snakker om. Det er en følelse jeg bare kan beskrive som Befriende.  Jeg hadde min første forelesning i Bibliotek og Media forrige uke, og et gigantisk lys ble tent inni meg. For når jeg ikke lenger å fokusere på alt jeg ikke forstår, blir det plass i psyken min for det jeg KAN.

Nyhet nr 2:

Jeg har blitt kontaktet av Forlaget Oktober. For to år siden sendte jeg dem novellesamlingen jeg skrev på Folkehøgskolen, og fikk en detaljert brev tilbake om hvorfor de takket Nei, men også mer oppmuntring enn det jeg har fått fra andre forlag som har refusert meg. Damen som ringte i dag husket at hun likte det jeg skrev, og lurte på om jeg hadde noe på gang med andre forlag. Det har jeg ikke, så vi ble enige om at jeg skulle sende henne det jeg har av romanen («Fant du henne, Anton?» – jeg fortalte henne hva den handler om. Hun lo, bra tegn) og så ser vi hva som skjer. Jeg har aldri blitt kontaktet på denne måten av et forlag, men jeg tar det som et tegn på at jeg er noe å satse på.

*skrivetåke*

Jeg skriver. Jeg skriver hver dag, helst om kvelden etter at jeg har lest ferdig diverse fagbøker og stirret på Tv. Etter at jeg i forrige uke kostet på meg en vrikket ankel og bløtvevskade, har jeg skrevet meg inn i en slags koma. Jeg fikk vite at ex.phil klagen til meg og venninnen min ikke ble godkjent, så jeg var lei meg i noen timer, men så skrev jeg.

Jeg arbeidet med mitt første arbeidskrav for Databaser, og til slutte måtte jeg gi opp og få hjelp av mine medelever som fullførte for meg. Det gikk opp for meg at hvis jeg trenger så mye hjelp på mitt første arbeidskrav, så kommer ikke de andre til å gå stort sett bedre. Jeg tenkte å på dyskalkulien, og den artikkelen jeg burde skrive og sende til avisene – men så skrev jeg på romanen i stedet. Det har gått mer og mer opp for meg at det terapautiske ved å skrive om noe som jeg har fullstendig kontroll over, hjelper meg i dagliglivet.

Vi snakker sammen på skolen. Vi ler, dytter i hverandre og sier at må samle alle for å drikke øl og ha det kjekt sammen. Det har ikke skjedd enda. De gangene jeg må gå, har jeg med meg krykkene, noe som gjør at jeg går en slags fortausboggie og bruker lang tid på å komme meg dit jeg skal. Det er vanskelig å betale for varer i kassen når jeg bare kan stå på en fot og holde varer og krykker med 1 arm mens jeg finner fram bankkortet.

Men jeg skriver. I det sekundet jeg hører på musikk og lukker meg inn i en verden som heter Storestrøm med Sebastian som leter etter Anton – forsvinner alt. Jeg trenger ikke tenke på at tærne mine nesten fryser til is, eller at ankelen min nesten brenner opp – for jeg skriver og det er nok. Og fordi jeg skriver så blir ikke blogging det samme. Det blir som å fortelle noe jeg ikke bør, fordi alt jeg skriver bør være enten skoleting eller roman. Det er mye som skjer nå, det er mye som skrives og jeg kjenner at jeg ikke har blogget på en stund. Kanskje det er like greit, for når man klarer å ikke tenke «jeg må blogge, jeg må skrive», har man klart det.

(Før du leser videre av denne bokanmeldelsen, vil jeg bare si at denne posten er skrevet for noen dager siden og blitt postet automatisk i dag. Så hvis du kommenterer, og ikke ser at kommentaren din dukker opp før flere dager etterpå, er det rett og slett fordi: i dag den 18 desember 2009, gifter jeg meg. Bilder kommer kanskje i løpet av uken.)

_____________________________________________

I anledning CappelenDamm sin bokbloggturné for bloggere, er det nå på tide med den siste bloggposten om «Jakten», skrevet av Baroch Tendler.

Hovedpersonene i denne ungdomsromanen (passer for de mellom 14 og 18), heter Johan (han som forteller historien) og bestevennen hans Qasim. Historien starter med at Johan forteller om nok en kjedelig start på en kjedelig skoledag, men går videre med at moren Mounir – en gutt fra skolen – blir funnet drept og faren er forsvunnet. Mounir flytter inn hos Johan og moren hans for å bo i et miljø han kjenner, og da er jakten i gang. Qasim, en gutt som elsker spenning, jakten etter de onde folka – setter raskt i gang sine egne undersøkesler etter morderne sammen med Johan og etter hvert deres nye bekjentskaper som blir introdusert.

Det første jeg oppdager når jeg leser denne historien, er språket. Det er lokalmiljøets gateslang, nye ord som er rørt sammen til en ny dialekt fra forskjellige kulturer. Det gjelder å omstille hjernen sin litt for å komme inn i bokens stemme, og det tar noen sider. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg etter rimelig kort tids lesing bestemte meg for at dette ikke var en bok for meg. Det var «Mora di» vitser som gjorde at alt inni meg ropte at dette var galt på så mange måter, og handlinger som gjorde at jeg ikke klarte å se annet en Wannabe-Hollywood for meg.

Men.

Er det noe jeg vet nå, så er det at man ikke skal dømme en bok sitt utseendet eller de første 10 sidene før man faktisk har LEST den. Det er «Jakten» et eksempel på. Til å være forfatteren (Barock Tendler) sin debutroman er det ting man kan se gjennom nåløyet med, som de noe urealistiske hendelsene og litt for lange dialogene (virker ikke alltid som ting man ville sagt, men heller tenkt). For er det noe som forfatteren mestrer med glans i denne korte romanen, er det å ta opp et ganske tøft tema i innvandrermiljøet: nemlig homofili og oppdagelsen av sin egen identitet. For å være ærlig er det dette som for min del redder boken. Selve jakten etter morderne, og måten Johan forteller om samarbeidet med en reporter «undercover» på, blir til tider litt for rart for meg. Jeg spør meg selv «Er det virkelig sånn? Er reportere SÅ villige til å avsløre ALT de vet med en gang noen gutter ser at de loker rundt? Det kan jeg ikke tro på…». Jeg mener at hvis det er ting i en roman som får meg til å tenke mer på forfatteren enn selve historien, så burde de delene blitt skrevet på nytt. Dessverre er det noen slike tilfeller. Det blir rett og slett for mye klisjeer.

Det er flere ord som jeg aldri har hørt før. Betegnelsene Johan og Qasim bruker for Politi for eksempel. Hele romanen er skrevet slik Johan snakker, rett fra leveren, ikke noe dilldall. Men la meg gå inn på det som gjør denne korte romanen (136 sider) bra nok til å leses. Når man leser hvordan Johan og Mounir trekkes til hverandre, er det neste som om det skjer en naturlig omstilling i leserens hodet; her har vi noe romantisk på gang. Det som skjedde med meg var at jeg merket hvordan homofilitemaet brakte hele den litt rare historien sammen og gjorde den leserverdig. Det er noe veldig naturlig og vakkert i bildet Barock lager for leseren sin om hvordan Johan reagerer når Mounir må dele seng med ham fordi det ikke er flere ledige senger. Når Johan en morgen våkner til at Mounir ligger med armen rundt ham, og helt inntil ryggen hans, blir han overrasket over at han liker det. Det er flere slike fine øyeblikk, hvor man ikke trenger å tenke på at det er en jakt på gang, eller at Mounir har mistet moren sin. For i de stundene hvor han og Johan er sammen, er de stundene leseren kommer til å huske når boken er ferdig.

Jeg leste den ferdig i løpet av 2 timer. Etter de 10 første sidene kunne jeg ikke akkurat stoppe heller, og det er jeg veldig glad for at jeg ikke gjorde. Ved første øyekast skulle man ikke tro at dette er en roman med et slikt tema fra en slik kultur, men det er den – og selv om deler av det til tider ikke er troverdig, er det likevel noe som gjør at det er en meget bra førstegangsroman. Baroch har noe å være stolt av, og det at det ikke er noe bilde av ham på boken gjør forfatteren mer mystisk enn jeg skulle trodd. Jeg håper jeg får lese flere bøker av Tendler, neste gang mer enn 136 sider og helst med en mer troverdig historie.

Les mer om boken på CappelenDamm sine nettsider HER.

Kindle er en E-bok. Vet ikke hva det er? For å si det enklest mulig er det Amazon.com sin elektroniske bokhylle. En slags bok-USB med tilgang til Amazon sine bøker som lastes ned i løpet av 60 sekunder eller før. Bare dette var nok til at jeg gikk i bibliofil hyllen og så for meg en helt ny og varierende arbeidsmiljø som framtidig bibliotekar (og det mener jeg i aller beste mening). Prisen er ganske stiv, 259 dollar pluss moms/takt etc. Jeg var heldig og fant en auksjon på nett hvor en person hadde fått to stykker pga en familie misforståelse. I stedet for å betale 2300 pluss pluss, ble det 1700. Glede opp i mente åssåvidere.

En av grunnene til at Kindle’en appellerte til meg var at jeg er en av dem som liker best å lese bøker på Engelsk. Den andre var miljøvennlig med tanke på papir, jeg slapp å kjøpe for mange bøker som tar for masse plass når jeg så skal flytte igjen – og: den er så fin å se på. Det endte med at Kindle’en også har blitt en liten «du skal gifte deg!» gave fra mine foreldre. Men la oss nå gå rett på selve gjennomgangen! Så skal du slippe å lese dette her!

Jeg fikk den på mandag. I to dager har jeg virret rundt på Universitet og «prøvd» ut forskjellige situasjoner hvor jeg finner ut at jeg vil drikke kaffe, og da må man ha lesestoff. Jeg har nå sittet i kantinen, utenfor bokhandelen, på biblioteket, ute på en benk og på buss til/fra skolen. Så langt (husk to dager) er jeg strålende fornøyd. Igjen fordi jeg kun leser engelske bøker og har brukt Amazon.com lenge. Det første jeg tenkte når jeg slo den på (det var magisk, sier jeg, MAGISK!) var at det føltes som å lese en usynlig bok. Teksten var som på en plate foran meg, men boken rundt var usynlig. Er usynlig. Øynene mine har det bra. Jeg er ganske nærsynt og er redd jeg blir blind snart, så å kjenne at øynene mine ikke gikk inn i «mac modus» var fryd og gammen. Eboken passer perfekt i hendene mine, tomlene hviler på «Next page» og «Prev Page» naturlig, og når jeg først leser så glemmer jeg at det er en elektronisk dingseboms jeg holder. Den er lett som en 200 siders pocket.

Når jeg skal kjøpe bøker går jeg via menyen inn på «Kindle Store» og kan søke etter det jeg er interessert i (jeg liker tastaturet). Men jeg trenger ikke å kjøpe den med en gang, nemlig, jeg kan velge å laste ned et lite utdrag gratis først, og så bestemme meg om jeg vil kjøpe. Dette syntes jeg er helt fantastisk. Min første bok ble en av de mange bøkene som har tynt Jane Austen for alt hun er verdt (temaet er Jane, men handlingen er noe heeeeelt annet). Den leste jeg ferdig i går, og vet nå at det bør finnes grenser for å fortelle om livet til Mr. Darcy som vampyr. Ugh. Etterpå kjøpte jeg en en annen bok (se bilde under), som for øyeblikket gjør meg ganske lykkelig.

Det er veldig fint å endelig ha plass i sekken min. Vanligvis blir sekken min ubehagelig tung, men nå har ryggen min det bra igjen. Det er likevel viktig å passe på at den ikke blir skadet, så snart går jeg til innkjøp av et bedre cover til herligheten. Fordi jeg ønsket å få tilgang til flere bøker enn de som er tilgjengelig i Europa, har jeg gått en omvei med adresse i USA.

For meg er leseropplevelsen viktig, og det er helt tydelig for meg at jeg kommer å ha denne i flere år, selv om det kommer nye ebok-lesere. Jeg vil bare lese, og da trenger jeg ikke farger, touch screen eller noe annet. Dette funker for meg.

Og hver gang jeg slår den av kommer slike fine pausebilder!

Jeg skriver. Jeg har skrevet en god del de siste ukene, først i notatboken og så i word-dokumentet. Det har vært spennende, å bli kjent med karakterene jeg har laget, å forstå hvordan de har det og hva som er typisk dem å si. Tittelen på romanen jeg skriver er den samme som var i «Signaler 09″, og jeg merker mer og mer hvor krevende det virkelig er å skrive en roman. Jeg har egentlig ikke mange sider, men det er mange nok. Hovedpersonen heter Sebastian, en gutt jeg nå kjenner veldig godt, og lærer å kjenne fortløpende. Men hva med Anton?

Det har gått opp for meg at jeg ikke kjenner denne Anton. Jeg kjenner ham like lite som Sebastian. Alt jeg vet, er det som de andre personene i historien forteller til Sebastian, og hvordan de har opplevd Antons eskapader. Å oppdage dette skremte meg litt. Ja, jeg har til tider problemer med å skille hvem jeg skriver om, men jeg har i det minste MØTT Sebastian. Jeg har ikke møtt Anton. Og det satte meg helt ut. I forrige uke mens foreleseren på universitetet snakket om topos, var det som om jeg kjente hele «Fant du henne, Anton?» komme ned i hodet på meg. Det er en ekstremt merkelig følelse, som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare. Her skriver jeg en bok hvor «Anton» er et like stort tema som Sebastian (tror jeg….) og jeg kjenner virkelig ikke Anton selv en gang.

Hvem er han?

Hvordan er han?

Hva vil han?

Hvorfor gjorde han det han gjorde?

Så jeg åpnet notatboken og skrev slutten på romanen. Det var ikke bare Sebastian som møtte Anton, men jeg møtte ham jeg også. Jeg fikk se ham, høre ham, og observere kroppspråket. Ikke før jeg leste over det jeg hadde skrevet gikk det opp for meg at Anton virkelig er en egoistisk, naiv dust. Jeg beklager hvis du føler du får vite for mye nå, men når dette gikk opp for meg, så måtte jeg tenke over hele historien jeg vil fortelle – og se om dette er virkelig det som er meningen skal skje.

Jeg har konsentrert meg så mye om Sebastian, og det faktum at han liksom skal være Antons dobbeltgjenger, men jeg har ikke tenkt på hvordan ANTON er og hva som får ham til å tikke utenom Henne. Det er en slags oppdagelsesreise å skrive. Man oppdager nye ting med sjangeren hver gang, og det er alltid ulikt fra forrige gang. Det har fått meg til å forstå at jeg vet hva jeg skal bli. Er.

Det er fortsatt litt vanskelig å skrive direkte om Anton, og ikke rundt ham (som jeg har gjort fram til nå i Word), men jeg vet at når jeg først skriver *som* ham går det uten problemer. Det er først etterpå når jeg leser alt sammen at jeg fnyser litt for meg selv og lurer på hva pokker problemet hans er. I går kveld prøvde jeg å forklare dette for forloveden (og jeg tror jeg gjorde det mye bedre enn nå), men da gikk det opp for meg hvor viktig det er at «Fant du henne, Anton?» blir skrevet. Det er vel et kall, eller noe i den dur.

Jeg skriver.

Jeg satt på Gardemoen ved kaffebaren og skrev på romanen i Moleskinen. Av en eller annen grunn har jeg valgt å ta for meg slutten på historien, den delen jeg vanligvis har store vanskeligheter for å begynne på. Men etter å ha tilbragt helgen sammen med han jeg snart skal gifte meg med, og fortalt familien nyheten (uten å bli skoldet, og det er jo bra) – så nådde jeg et punkt hvor jeg tenkte at «Hå, kan jeg fortelle min egen farmor dette, kan jeg skrive slutten på romanen også!».

Plutselig skjer det så mye. Mamma lurer på om vi ønsker oss ting – i så fall, hva skal hun si til familiemedlemmer som lurer? Jeg svarte at det skal hun ikke tenke på. Det er en vielse, ikke et gigantisk bryllup. Til slutt klarte jeg å si at penger er bra, for de kan settes inn på felleskontoen vår.

Jeg har logget meg inn på studentwebben og er for øyeblikket usikker på hvor jeg skal finne oppgavemuligheter til filosofi. Dette har jeg prøvd å finne ut i 1 uke, og hver gang jeg spør læreren min sier han hvor oppgavene er – men hver gang jeg går inn på nettsiden så er det ikke noe. Denne type forvirring er ikke bra for meg (og det vet du), fordi jeg kommer i morgen til å gå inn i en slags tilstand hvor jeg er FRA MEG av uro, helt til læreren atter en gang forsikrer meg hvor det er og jeg er lykkelig. Helt til jeg oppdager samme faen igjen. Dette kan ikke være bra for de hvite blodcellene.

Og nå er jeg tilbake i Tromsø. Alt for langt unna Frode, veldig nærme studentsinne. For å tenke på noe annet skal du få kose deg med dette:

(klikk på bildet og les med mest mulig underbitt, da blir det så mye gøyere, og jeg er sikkert festligere også.)

På torsdag ble jeg oppringt fra den «lokale» avisen der jeg tidligere har bodd i 15 år (Oz), og jeg endte opp med å ha et kort telefonintervju pga Signaler antologien. Jeg fikk litt potet i halsen dat det gikk opp for meg at jeg sikkert måtte si noe positivt om kommunen. Jeg endte opp med å si at jeg isåfall måtte ta meg kraftig sammen. Han i andre enden lo. Siden jeg ikke har avisen fysisk enda (neste uke, barn! Neste uke!) så skal jeg scanne artikkelen inn neste onsdag. Det var litt rart å bli intervjuet på den måten, det er jo ellers aldri noen som vil intervjue meg (jeg driver jo ikke med mote).

Men jeg kan altså si at du bør kan kjøpe jentemagasinet MAG i oktober måned hvis du liker meg veldig godt, for da vil du se meg der, snakkende om selvtillit, skriverier og kaffedrikkende.