Min Muse og meg: Stealth mode #1

Muse: Hva i all verden er det du gjør?
Meg: … Skriver?
Muse: Nei. Du redigerer. Vi har passert side femti, og du er av en eller annen grunn på side tjue. Jeg er ikke her for å se deg trykke i vei på side tjue.
Meg: Jeg skriver jo bare inn enda en handling! Sånn at det går en rød tråd gjennom –
Muse: Jeg vet hva en rød tråd er. Jeg ER den røde tråden din. Nå gjør vi sånn…. og så hopper du ned til side sekstito. Vi må skrive hva Sebastian gjør nuh, du vet, den LEGOen forsvinner ikke av seg selv.
Meg: Jeg fikk faktisk svar fra LEGO i dag.
Muse: Er det der liste over jobbstillingene de har?
Meg: Ja.
Muse: Hvilke passer best for faren til Sebastian?
Meg: Den, kanskje?
Muse: Nå har du dratt meg inn i denne prokastineringssirkelen din, kom an, minimer vinduet og blås opp Word. CHOP CHOP.
Meg: Jajajajaja.

….
……

Muse: Du er klar over at du skriver fra en gutt sitt perspektiv, ikke sant?
Meg: Ja.
Muse: Ok.
Meg: Hva da, OK? Hva mener du?
Muse: Neinei, bare lurte. Fortsett fortsett. Fortell meg hva helten vår kommer til å gjøre med alt… dette.
Meg: Hvorfor veiver du med hendene dine på den måten? Er det ikke meningen at du skal hjelpe meg her? Bruke Musemagien din, og nei det var ikke et ordspill din fjomp.
Muse: Gah. Ok, la meg prøve litt da.
Meg: …..
Muse: …..
Meg: …….
Muse: ………….
Meg: Du kødder.
Muse: Ganske ofte, men ikke nå.
Meg: Mener du virkelig at..
Muse: Ja.
Meg: Skal jeg bare late som om at jeg er….
Muse: Jepp.
Meg: Hvor kom fotballen fra, da?
Muse: Den har alltid vært der. Du nevnte det til og med i totusenogni.
Meg: Gjorde jeg?
Muse: Ja.
Meg: Åh.
Muse:……
Meg: Øh.
Muse: Nå går jo historien videre, ikke sant?
Meg: Jo… jeg er bare litt skeptisk til den robot og zombie-vrien i midten her… dette er jo ikke akkurat The Walking Dead møter I-Robot.
Muse: Trodde ikke du kom til å merke den der. Jeg skriver jo ganske…. stealth mode, ikke sant.
Meg: Du trenger kaffe.
Muse: ENDELIG HERREGUD JEG TØRSTER IHJEL.

Fordi jeg har faktisk ikke skrevet noe på 2 år

Jeg har holdt på med romanskrivingen i noen år nå. Det begynte i 2007 og historien har fulgt meg siden. Jeg kjenner nå historien så godt, at jeg ofte er usikker på hva jeg har skrevet og ikke skrevet. Alt blir liksom blandet litt sammen. I litt over to år (eller tre år, om vi tar med hele studietiden), har jeg likevel ikke kommet så langt på romanen som jeg skulle ha ønsket, men dette skylder jeg ene og alene på studiet og min enorme frykt for å ikke vite hvordan jeg skulle skrive ting. Mest det siste.

Det magiske merket har vært 55/56 sider. En gang i fjor sommer var jeg faktisk oppe i 70 sider, men et eller annet skjedde og jeg likte ikke det jeg hadde skrevet. Tilbake til 55 sider. På et eller annet tidspunkt er jeg nødt til å slutte å se på det sidetallet, og bare fortsette å skrive. Det er nok mer at det føles som om word nekter å vise meg at jeg har skrevet mer enn 55 sider, så derfor er det det eneste jeg får se.
Men 1 måned som ansatt på Litteraturhuset, hvor jeg har vært omringet av bøker, forfattere og skrivende kollegaer – så er det noe som har løsnet. Jeg har for første gang på to år funnet ut hvordan jeg vil historien om Sebastian skal utvikle seg. Jeg har til og med funnet ut hvilken mailadresse fyren skal ha, noe jeg er ekstremt stolt av.

La meg illustrere. Siden 2009 (etter -Signaler 09- utgivelsen), har jeg stått og sett på teksten min slik:

Alt er så uklart og jeg tør ikke nærme meg noe jeg ikke vet slutten på.

På avstand og veldig avventende.

Nå derimot har jeg klart å ta i bruk notatboken og skrevet mer i den enn hva jeg gjorde i 2012. Jeg mistenker at denne kreative boblen har løsnet fordi jeg endelig tør å skrive, jeg har tid og jeg har så mange skrivende personer rundt meg enn tidligere. Plutselig så konkurrerer jeg med meg selv, slik at jeg faktisk kan fortelle dem nesten gang de spør at «Ja, jeg har fått skrevet en god del,».
I 2008 hadde jeg som mål å bli ferdig med «Fant du henne, Anton?» innen 3 år. Aha hahahaha etc. FortidsElisabeth hadde glemt dette med studier og slikt. Men nå, i 2013, kan jeg faktisk prøve å lage en slags frist til meg selv. Hvis jeg kan klare å bli ferdig med et første utkast av romanen før desember, da har jeg gjort noe vettugt. Da har jeg gjort noe bra for meg selv, og så kan jeg gå videre til redigeringshelvete hvor jeg da kan begynne et sterkt hatforhold til mine egne ord. Er det ikke sånn det funker? Jeg vet ikke, jeg har ikke kommet så langt før.

Så, brb, jeg må romanisere litt. For nå har jeg kommet opp i 59 sider.

Hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen

Jeg reiser meg fra stolen, går fem steg mot kjøkkenet og stanser opp fordi jeg umiddelbart har glemt hvorfor jeg i det hele tatt reiste meg. Så jeg snur meg fort tilbake mot stolen min og stirrer intenst på den fordi svaret må jo ligge et sted der baken min nettopp var godt plassert.

Det er sånn det har vært for meg de gangene jeg den siste tiden har tenkt å skrive noe om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen. I en bokhandel (jeg sverger, hjertet mitt synger litt hver gang jeg tenker de ordene). Allerede den første dagen forsvant min store frykt for kassa-apparatet (nå som jeg har oppmerksomheten din, hva er rett: kassEapparat, eller kassAapparat? Svar gjerne i kommentarfeltet).

Jeg har møtt Jostein Gaarder.
Var det en brå overgang?
Vel
Hverdagen min har blitt ekstremt brå og uforutsigbar nå som jeg jobber i bokhandelen (brå og uforutsigbar for en som lever og ånder for bøker og de som har skrevet dem og blir helt satt ut når en forfatter er i nærheten mens ingen rundt meg syntes dette er verdt å lage noe stort nummer ut av kan du fatte og begripe hnng)…….
…… Så da Gaarder plutselig dukket opp tidligere enn ventet (før et arrangement), begynte en liten, men bestemt, stemme i hodet mitt å sitere DENNE bloggposten jeg skrev om mitt første møte med ham.

Jostein Gaarder

Jeg kvinnet meg opp, og da det var naturlig for meg å snakke med ham, fosset ordene mine ut så jeg husker bare bryddstykker av hva jeg sa.

«Jeg ville bare si at jeg fikk det til. Året etter at vi møttes, så debuterte jeg med et lite romanutdrag i Signaler 09, og jeg ville bare si det til deg… selv om du ikke husker meg.» sa jeg (omtrent). Og Jostein snudde seg mot sin venn og sa,
«Hun klarte det! Hun ga ikke opp! Du må ikke gi opp, FORTSETT!» sa han til meg igjen og smilte.

Sånn var det litt da.

 

Det jeg har lært er at å jobbe i en bokhandel er noe helt annet enn å være en kunde. Å jobbe der gjør at du umiddelbart har lov til å snakke med alle, inkludert forfattere du (jeg/du/han/hun er jo trofast fan og har lest alle bøkene til vedkommende) egentlig har mest lyst til å sikle på fordi du er redd du kommer til å spontanbrenne bare du er 4 meter unna dem. Men som bokhandler så har du lov, det er ok, det er fint. Det er likevel min korte, men ganske så hyggelige samtale med statsråd Heikki Holmås som fortalte meg at jeg kan snakke med de jeg vil uten å gå helt shallaballadingdong.

Holmås skulle delta på arrangement (hallo), og jeg hadde fått beskjed at hvis jeg tilfeldigvis så en statsråd gående rundt i boksalongen, så skulle jeg bare sende ham opp i andre etasje. Jeg skal sende ham opp i andre etasje slik ingen andre har sendt ham opp i andre etasje, tenkte jeg da. Det fine var at faren min var kommet innom og ble derfor vitne til følgende samtale:

Jeg får øye på Heikki Holmås som nærmer seg døren, og venter til han er inne i lokalet før jeg utbryter lystig:
«Hallo, statsråd! Der var du. Noen av de du skal møte sitter inne i Colonialen, men hvis du har lyst, så er det bare å gå opp i andre etasje hvor dere skal være etterpå.»
«Tusen takk!» sier han, smiler bredt og forsvinner ut døren. Han sa noe annet før dette, men jeg husker ikke helt, det var så mye latter i hodet mitt.
«Har du møtt ham før?» spør pappa. Jeg rister på hodet.
«Nope. Ville bare være glad og smooth, slik at han fikk en bra start på dagen,» svarer jeg.
Pappa nikker fornøyd, men jeg kommer aldri til å glemme blikket hans som oste av det jeg mistenker er en slags respekt.

Men for å si det sånn: jeg har kysset Terry Pratchett på kinnet. Jeg tør si Hallo til en statsråd. Man jobber jo i bokhandel.

Yay? Nay? YAY!

 

Bokblogg: «Vindens navn» av Patrick Rothfuss

Det første jeg må få klarert, er at jeg ikke er en pur-boklogger. Hvis jeg skriver om en bok, så er det fordi jeg har forelsket meg helt i den, og vil tvinge alle til å lese den. Jeg skriver også om den fordi jeg har fått boken tilsendt av et forlag, men denne gangen var det rent tilfeldig at jeg så på at Bazar Forlag ville gi bort sommerlektyre til de første som meldte sin interesse (via Facebook). Ja. Jeg fikk denne boken i sommer. 

Og det er her det begynner.

Det skjer med jevne mellomrom at bøker forfølger meg. Det er alltid coveret som får hjernen min til å kommunisere med meg i utropstegn, noe som gjør at jeg nesten begynner å sikle og deretter bærer rundt på boken den tiden jeg er i bokhandelen, før jeg setter den tilbake. Denne leken kan fortsette i flere måneder. Bokhandler, bibliotek, nettbokhandler osv, det slår aldri feil: boken ender alltid opp foran meg på en eller annen måte (jeg leter jo etter den, for pokker), jeg leser bak coveret (igjen og igjen og igjen), og bruker omtrent 30 minutter på å diskutere med meg selv om jeg burde/kan kjøpe boken.

Det samme skjedde med «Vindens navn», bare at jeg her har blitt forfulgt av romanen på originalspråket (The name of the wind). For milde måne, for et cover. Hvis det er et tidspunkt hvor man burde dømme en bok utifra coveret (hvor awesome den er), så er det nå. Se på dette da: Det er lokkemat for oss med bokfetisj.

Name of the wind

I fire måneder stalket dette coveret meg, og jeg klarte aldri å huske hva forfatteren het fordi jeg var for opptatt av å tørke mitt eget slev fra alle bøkene ikke kjøpe den siden bankkontoen min ikke burde bli brukt til slikt hele tiden. Jeg var så langt inne i bokstalkingsmoduset at jeg ikke skjønte hva slags bok det var Bazar Forlag ville gi bort til sine facebookfans før jeg faktisk holdt den i hånden. Hjernen min har det med å koble ut når jeg leser ordene «vil du ha gratis bok fra oss?». Beklager det.

Jeg satt på busstoppet og stirret på det andre coveret, det coveret som hadde kikket på meg når det andre ikke fant meg. Boken hadde klart å fange meg helt på egenhånd. For å forklare hvorfor jeg er så glad i denne romanen, må jeg også si at jeg ikke har lest den ferdig. Jeg har kommet til kapittel 90 av av 92 + epilog, og jeg tør ikke lese den ferdig. Jeg vil ikke, kan ikke, tør ikke. I sommer hadde jeg med meg alle de 876 sidene hvor enn jeg gikk, og minst 3 ganger gikk jeg til Rimi uten å se på hvor jeg satte bena hen. Pokker ta Patrick Rothfuss og hans evne til å skrive slik at jeg ikke kunne legge boken fra meg. Den jævelen.

Hvis du ikke har hørt om boken eller forfatteren, og du har lest helt hit, så burde jeg allerede ha fortalt hva den handler om. Fra Bazar Forlag sine hjemmesider:

En av verdens mest legendariske menn har gått under jorden etter å ha utført både fantastiske og grusomme handlinger. Hele resten av verden tror han er død, inntil en kronikør sporer ham opp og overtaler ham til å fortelle livshistorien sin. 

Kvothe er et navn alle kjenner. Kvothe den blodløse, Kvothe kongedreperen, Kvothe den lønndomsfulle. Selv gjemmer Kvothe seg i utkanten av sivilisasjonen. Han har tatt navnet Kote og driver et vertshus i en avsidesliggende landsby. Men det er urolige tider. Noe stort, ondt og tungt er i ferd med å rive seg løs fra verdensstrukturen og demoner har begynt å terrorisere landsbybeboerne og bøndene i området.

Når en kronikør en dag oppsøker vertshuset, går Kvothe motvillig med på å fortelle sin egen historie.

Kvothes fortelling begynner 20 år tidligere. Som liten gutt på 9 år reiste han rundt med familien, som var en del av en anerkjent teatertrupp. Faren er skuespiller og samler på historier om chandrierne, de onde, myteomspunne skikkelsene som varsles av blå ild. Kvothe opplever selv ondskapen da hele truppen blir myrdet av chandrierne, og han innser at farens historieinnsamling kan ha vært skjebnesvanger.

Nå må den 12 år gamle gutten overleve på egen hånd, og jakten på chandrierne fører ham til Universitetet, der biblioteket med all sin lagrede kunnskap venter.

Vindens navn er historienes historie. Rykter føder myter som avler legender. For leseren er hver historie fortalt et spor vi følger i Kvothes forsøk på å finne sannheten om de som drepte foreldrene. En uskyldig barnesang, en drikkevise, tekster fra Universitetets bibliotek, alle er små dråper som fyller Kvothes kopp.

Mitt forhold til fantasy har alltid vært forvirrende. Jeg leste David Eddings før jeg snuste på Tolkien. Alt lånte jeg på biblioteket, fordi jeg fant aldri fantasybøker i bokhandelen. Men det var alltid det samme som skjedde i disse bøkene: Det var den foreldreløse lille gutten som hadde hint av magiske evner, som bodde på en gård og ikke var særlig kongelig av seg. Likevel så tok en trollmann ham under vingene sine, fant ut at gutten var den beste han hadde møtt, gutten reddet verden med sitt mot og magi, fikk damen og da det viste seg at han var kongelig likevel, gjorde han seg klar til å redde verden en gang til i bok nr 2. Dette er selvsagt ikke 100 % korrekt framstilling av alt som kalles for «fantasy».

Mens jeg leste «Vindens navn» gikk det opp for meg at dette var noe helt annet. Det minte meg ikke om fantasy en gang, selv om jeg visste at det var det, alle elementene var på plass, men det var ikke noe klisjé over det hele. Det er rett og slett oppveksten til en ung gutt, og hvordan livet hans har forandret seg. Ikke bare er det humor på plass, men jeg begynte faktisk å tro at Patrick Rothfuss hadde skrevet fakta. Historieuniverset er så godt fortalt (landet har ikke noe navn, men det spiller ingen rolle) at jeg ikke trenger et kart (det følger som oftest med i slike romaner), fordi romanen viser alt uansett.

Jeg vet at bok nummer to allerede er til salgs, men jeg kan ikke kjøpe noen bøker på grunn av et kjipt forbud jeg ga meg selv i mai da jeg mistet litt kontroll. Så jeg vil ikke lese ferdig de siste kapitlene av «Vindens navn», for da har er jeg ikke lenger en del av ordene til Patrick Rothfuss. Kanskje du er litt modigere enn meg, og tør å lese den ferdig, kom deg i så fall til nærmeste bokhandel med en gang, eller bestill den via forlagets nettside. Jeg må bare vente til noen gir meg bok nr 2 (så lenge jeg ikke kjøper den selv), for da kan jeg fortsette dette episke eventyret. Takk til Bazar Forlag, og takk til Patrick Rothfuss som får bøkene til å stalke meg litt til.

Kjære Terry Pratchett

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

 

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

 

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

Bokblogg: «Tørst» av Ellisiv Lindkvist

Denne bokomtalen har allerede en rekke feil. Den største er at jeg har klart å glemme boken jeg leste for noen måneder siden i Tromsø. Så jeg skriver utfra det jeg husker jeg tenkte etter at jeg hadde lest den. Denne posten er også ment som et spark bak til meg selv, slik at jeg kanskje får lyst til å blogge mer.

Jeg var heldig å få tilsendt Ellisiv Lindkvist sin roman ”Tørst” (Cappelen Damm), for å blogge om den. Jeg sa ja fordi vi kjenner hverandre litt, og jeg sier ikke akkurat Nei når forfatteren selv spør om jeg vil lese og anmelde den. Jeg har ikke lest Ellisiv sin første utgivelse, så å lese romanen hennes uten å vite hvordan hun faktisk skriver syntes jeg var interessant. Nå skal det sies at jeg alltid har et nervøst forhold til det å lese tekster av folk jeg kjenner. Det er fordi jeg er redd for at mitt inntrykk av forfatteren kommer til å forandre seg når jeg treffer eller snakker med han/henne etter at jeg har lest den. En enkel grunn til dette er at jeg tenker dette: Hvordan i all verden får du det til? Vær så snill og ikke putt meg i din neste roman hahahaok?

På baksiden av romanen står det:
” De to venninnene Kristin og Verena vokser opp i Knønes i Nord-Norge. Senere skilles deres veier, før de møtes igjen i Oslo mange år senere.

De bærer begge på drømmen om et annet liv enn det de kunne få i Knøsnes. Felles for dem er at det innebærer kunstnerdrømmen. I møte med livet slynges de inn i andre baner enn de selv kanskje så for seg, uten at de gir opp verken drømmen om – eller kontrollen over – livet.
Lindkvist skriver intelligent og skarpt om livene våre, slik de er her og nå. De mest naturlige sammenlikningene finner vi i en Mara Lee i Sverige, eller en Vigdis Hjorth i generasjonen over her hjemme.

Tørst er en bred og ambisiøs roman om en ny generasjon kvinneskjebner. ”

Jeg husker at det gikk opp for meg at dette var første gangen jeg leste om to jenter som oppdaget sin seksualitet sammen. Av en eller annen grunn har jeg altså ikke lest noe som dette, og det var helt nytt. Fortellerstemmen, den av og til korte men presise måten å få ting til å skje gjorde at jeg glemte hvem forfatteren var og bare leste. Når jeg ikke lenger tenker over at det er faktisk en forfatter som har skrevet dette, så er det en bra bok. Jeg lo flere ganger, særlig mens Kristin og Verena gikk gjennom tenåringsfasen og var tørst på ALT.

Jeg trodde på det som ble fortalt, dialogene var troverdig og på et tidspunkt tenkte jeg at denne romanen må jo bli nominert til en eller annen pris. For det er ikke bare humor der, det handler om depresjon og om å finne seg selv. Det er jo alltid vanskelig for oss jenter, vi finner oss selv på nye mentale steder hver dag (dette var mitt utsagn, ikke fra romanen, mind you).

Jeg vet ikke helt hva handlingen var da jeg satt med klump i halsen og tenkte ”nå ble det mange følelser her”, men jeg vet at romanen inkluderte meg og fikk meg til å tenke. Jeg følte at jeg ble litt bedre kjent med Verena, som også blogger. Det var så mange ting jeg kunne kjenne meg igjen i at jeg måtte leser noen sider flere ganger fordi jeg likte dem så godt. Jeg visste til og med om bloggene som ble referert til i romanen! Bare synd at den faktisk hadde slutt, den kunne godt vært litt lenger.

Tørst burde leses av flere. Den burde leses av mange. Kjøp her.

 

Oda Bhar beskrev nok best på twitter det jeg tenkte etter at romanen var over:

bharfot:  Har lest ut fine, underholdende og litt såre «Tørst». Er nå ganske nysgjerrig på hvor mange hemmelige blogger @Lindkvists har.08.12.11 14.35

Bokblogg: Da jeg lot deg gå av Gayle Forman

Denne anmeldelsen er i to deler. Det er en del om boken, og en del sjangeren og andre forfattere. Alt blir litt tydeligere etterpå. Det er en stund siden jeg har vært med på Cappelen Damm sin bokbloggturne, og når tiden var kommet for å velge bok jeg ville lese, var det ganske lett. Jeg sendte tilbake en liste på fire eller fem bøker, men endte opp med å få en bok i posten som jeg skal anmelde i dag.

Boken heter ”Da jeg lot deg gå” av Gayle Forman (du finner henne på twitter også!) og er en frittgående oppfølger til ”Hvis jeg blir” (som var den aller første boken med i bokbloggturneen).
I beskrivelsen av boken kan man lese dette:

”Hun dro for å begynne på Juilliard. Han kjørte henne til flyplassen. Hun ga ham et farvellkyss. Sa at hun elsket ham høyere enn livet. Så gikk hun gjennom sikkerhetskontrollen. Og kom aldri tilbake.
Det har gått tre år siden den tragiske bilulykken. Tre år siden Mia forlot Adam.
Nå bor de på hver sin kant av landet. Hun er i ferd med å bli en av verdens ledende cellister. Han lever ut myten om sex, drugs & rock and roll. Sammen med sin like berømte kjæreste er han en gjenganger i sladrebladene. Men da Adam plutselig får et døgn for seg selv i New York, fører skjebnen ham sammen med Mia igjen – en siste gang.”

Jeg har ikke lest den første boken, så når hovedpersonen plutselig møter Mia igjen i New York, er det med en gang veldig mye ”bagasje” bak dem som jeg ikke forstår. Adam er altså blitt en rockestjerne, en bad boy. Når han møter Mia igjen, blir det konfrontasjoner. Nå vil jeg ikke si alt for mye, i tilfelle du har lyst til å lese boken, men det jeg kan si er at du får en fin leseropplevelse. Uansett om du har lest den første boken eller ei (det er jo en fordel, så les den først), så er det noe med skrivemåten til Forman som tar deg med videre. Hun setter seg inn i hodet på karakterene sine, og jeg tror på det hun skriver.

Så har vi del to.
Forman skriver ”Young Adult” , i likhet med mange amerikanske forfattere. Hun er også gode venner med flere av mine idoler, nemlig John Green og Maureen Johnson. Jeg har fortsatt til gode å se John Green og Maureen Johnson bli oversatt til norsk, men de har allerede blitt utgitt i blant annet Sverige. Etter min mening er faktisk deres bøker bedre enn romanen til Gayle Forman, og jeg håper at Cappelen Damm eller andre forlag kan prøve å oversette bøkene deres. Det hadde mange Nerdfighters blitt sjelglad for.

De andre som har lest boken finner du HER.

Elle melle deg fortelle, skipet går ned

”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

Et manus til besvær

Et problem med å skrive på roman (burde kanskje nevne at jeg skriver kun når jeg faktisk har tid), er at jeg oppfører meg som en annen. Jeg går ikke så mye ut av leiligheten (hallo, jeg kan jo DØ der ute på isen), så jeg sitter i sofakroken og snakker med meg selv og mine fantasivenner. Jeg mener, romanfigurer. Romanen har jeg holdt på med i fire år. For moro skyld (les: fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg hadde masse sider å briefe med) limte jeg alt som har med «Fant du henne, Anton?» å gjøre inn i  samme dokument. Det var noen fine minutter, helt til det gikk opp for meg at jeg stirret på 80 sider av (forskjellige versjoner om) begynnelsen på historien. Så kikket jeg på hoveddokumentet og ble mutt. Det har tatt meg fire år å passere 40 sider.

Her skal leseren får seg en lite tenkepause for å sette seg inn i min mentalitet.

Ok?

Det gjør noe med meg.

Så jeg skriver meg inn i et slags romanhumør, og er vitne til at karakterene forandrer seg. Dette skal jo være morsomt, ikke bare identitetskrise! Handlingen skriver seg selv, jeg vet faktisk like lite som leseren hva som skal skje, helt til jeg har skrevet det. Gir det mening?  Problemet mitt er at jeg ikke har klart å skrive noe ferdig siden videregående (du vet den romanen som gjorde at jeg fint kunne blokkere skoletiden, men som aldri skal sette sin bokperm i en bokhandel). Jeg skriver som oftest 25 sider eller litt mer, og så er jeg «ferdig». Jeg er også veldig flink til å ville avsløre alt med en gang. Hvis ikke jeg hadde fått lesehjelp/skriveråd fra to venninner er det høyst sannsynlig at «Fant du henne, Anton» bare ville blitt 30 sider. Nå har jeg av en eller annen grunn klart å passere 40. Jeg burde kanskje ikke redigere meg ned til 37.

 

Bokblogg: “Kurt kurér” av Erlend Loe (og en liten bryllupsdag)

Prepost. Det er på dagen 1 år siden jeg og Frode ble viet i Tinghuset i Bergen. Det er også 1 år siden jeg bokblogget for CappelenDamm slik jeg gjør i dag. Så denne bloggposten betyr litt mye for meg, selv om den er skrevet på forhånd og jeg og mannen min feirer dagen vår på plassen han fridde til meg. Men nok romantikk, nå er det litteratur du skal få!
___________________________________________________________

*

I går var det Anita som blogget om barneboken «Kurt kurér» av Erlend Loe, i dag er det min tur. «Kurt kurér» er den siste/nyeste boken i serien om Kurt og hans noe rare eventyr og oppelevelser i hverdagen. Dette er derimot mitt første møte med Kurt, og det jeg fikk med meg på forhånd er at dette en barnebok. Hm.

Taglinen er «To land, to folk!». Norge har blitt delt i to, hvor opprørslederen Hektor Hellføkk fra Nord har utviklet et hat mot alle Nordmenn som er fra andre plasser. Her er det ikke plass for andre enn nordlendinger og den eneste som kan få i gang en fredsavtale er Kurt. Han tar på seg ansvaret som kurér for å levere en særdeles viktig beskjed til Nord, og det hele står om liv og død.

Det tok ikke mange sidene før jeg lurte på hvorfor denne boken er beskrevet som en barnebok. For det som overrasket meg mest, var at Kurt hadde en så stor mangel på empati i seg, noe som også gjelder hele boken. Det er vold, det er voldsomme dialoger som ville såret en virkelig person, men i denne boken blir ting tilgitt like for som de har hendt. Nesten. Hele atmosfæren i boken er perfekt for barn. Jeg tenkte til tider at her har Erlend Loe «fortalt» historien til et barn under 10 år, og for de fleste barn på den alderen er det meste «sånn som dette eller sånn herr. Ferdig med det». Dialogene er likevel et mesterverk. Når Kurt tar på seg jobben som kurér er det ikke en gang nødvendig for leseren å vite hvem som snakker, fordi vi allerede følger samtalen. Jeg kniste mye for meg selv når jeg følte at Loe virkelig visste at leseren ville lese mellom linjene, men noen ganger ble det litt for mye av akkurat dette.

Underveis på Kurt sin reise til Nord, møter han Anneliane, en kvinne har umiddelbart blir litt forelsket i. Hun skal også til Nord, men når hun får problemer med å passere trår Kurt til, og later som om de er søsken. Hun skjønner at han hjelper henne, og hun får bli med på reisen. Det som irriterte meg var at de fortsatte å kalle hverandre «bror» og «søster» selv når de var alene og ingen andre slemminger var i nærheten. Hva er poenget med det? Romanen er likvel et lite vidunder, hvor humoren og handlingen er perfekt konstruert for flere enn bare barn. Som jeg har nevnt så er det elementer hvor jeg kan skjønne at dette er ment for barn, hvor voksne oppfører seg som 4 åringer (jeg snakker til deg Kurt) og barn (sønnen til Kurt, Bud) oppfører seg og snakker som om de er over 30. Det bare er sånn, rett på sak, lett og ledig.

Det er nok nettopp derfor at jeg fortsatt er litt usikker på hva jeg syntes om denne romanen. Jeg kjenner litt igjen min egen skrivestil i dialogene Erlend Loe skriver. Jeg har litt lik humor, og har en tendens til skrive flere samtaler hvor alt går veldig fort. Jeg lo mye. Og jeg har et kjærlighetsforhold til fotnotene hans. Fotnoter i en roman av denne typen er virkelig med på å løfte opp innholdet, og da har jeg ikke engang nevnt tegningene. Tegningene til Kim Hiorthøy gjorde det lettere for meg å få et bilde av Kurt (tidligere har det vært Atle Antonsen) og alle de andre karakterene som er med. Min favoritt er absolutt Kurts sønn, lille Bud som later som om han er en arkitekt. Jeg elsker Bud mest på grunn av vokabularet Erlend Loe har gitt ham, ikke fordi han er urealistisk. Ingenting i denne romanen er realistisk.

Det er nettopp derfor du skal lese den til sønnen din når han har begynt å drepe maur. Da vil man forstå litt ærlig og brutalt humor. Det skal jeg, når nevøen min er klar for det. Min far vil derimot le seg ihjel av denne boken, og det burde fortelle noe (opp til deg hva).

I morgen er det Marianne som skal avslutte bokbloggturnéen for denne boken. Hvis du vil følge med videre på CappelenDamm sin bokblogging, anbefaler jeg Facebooksiden og hjemmesiden. Lesing er bra og viktig, bare spør Storrusten!

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress