Min første eksamen skal leveres inn 30 april. Temaet er såpass bredt at jeg sliter med å finne ut hva jeg skal skrive om. Så lenge det har med dokumentasjon å gjøre,  er det nesten fritt fram. Jeg vil skrive noe om bibliotek, og de sosiale/personlige virkningene det har hatt for litteraturfolk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, men det er noe i den duren jeg har lyst til å prøve på. Problemet er at jeg ikke vet hva slags problemstilling jeg vil ha, nøyaktig hva jeg vil diskutere eller hvordan jeg vil gjøre det.

(hjelp meg hvis du tør, brainstorming lenge leve)

Det er rart å ha et slikt åpent fag hvor man kan analysere Pokémon kort i et arbeidskrav, og få et stort smil av læreren. For med slike åpne fag går det opp for meg hvor sterkt ordet Dokument er i min (og din) hverdag. Hele rommet mitt er et dokument. Alt er et dokumentkompleks (en del av et større dokument), det er docemer over alt (google det), og det skumleste: alt kan skrives om.

Etter at min far dro hjem i dag (det er fint med foreldre på besøk), tilbragte jeg 4 timer på biblioteket [i en bås] bygget jeg hus like ved Bibliotek-litteraturen. Jeg fant to tegneseriehefter skrevet av to bibliotekarer, som fanger humoren og hverdagen i biblioteket – og tenkte på hvor mye dagens medier har forandret seg [også kjent som: jeg følger med i timen når jeg har drukket tre kopper kaffe og analyserer fonten på koppen].

Så hva i all verden skal eksamensoppgaven min handle om?

(forfattere sitt overforbruk av kaffe?)

(eller Victor Borge?)

Det er bøker, filmer, tv-serier, reklamer, nettsider, dialoger og ikke minst bloggposter – som kaster seg på meg og gir meg nye hendelser å skrive. Det er første gangen jeg opplever noe lignende, særlig siden romanen har vært i hodet mitt siden midten av 2007. Nå er den overalt. Problemet er at det er så masse å ta for seg så jeg vet ikke hvor jeg skal starte å skrive.

For makten er ganske tøff. Tøff som i «herregud jeg kan skrive om hva som helst fordi jeg bestemmer hva som skal skje åhelvete», tøff. Hjernen min går litt i overload når jeg oppdager alle disse tegnene – og jeg får en blanding av dårlig samvittighet, yrkes+skriveskade og innspirasjon. Det tar på. Når jeg skal skrive har jeg så mye i hodet mitt at jeg strever med å finne ut hvem/hva/hvor, så jeg ser på TBBT i stedet. Jeg lurer på om jeg taper, sakte men sikkert.

Nr 1:

Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.

Nesten hver påske har jeg og pappa malt egg sammen. I løpet av de siste tre årene har det blitt mer til glede for ham enn meg. Han er kunstnerisk og oppfinnsom, jeg klasker farger sammen og later som om det er en regnbue (jeg maler som om jeg er fire år). Pappa har malt noen vidunder i sin tid. Fra da han jobbet i den Norske versjonen av «Playboy» (SOM BOKANMELDER DIN KOFFERT (sjokk)) malte han «Playboy» egget. Når filmen «Nemo» kom, lagde han «Nemo» egget. Så har vi «Hitler» egget, «Einar Dørum» egget, «Kabal» egget, «The Joker» egget (tror jeg) og en hel haug med andre. Et av mine egg har halvparten av et annet limt på seg, og prøver å være nyeste mote. Ikke få meg til å snakke om egget mitt som skulle ligne på en notatbok.

Av og til må jeg bare gi opp, og det har jeg gjort i 3 år. Men jeg merker likevel at jeg savner det, og dette er nok en del av pappas onde plan. Han har til og med lokket meg med gåselever (jeg er gourmesatan, spiser alt. For mer info om hvorfor, sjekk «Om meg»), og jeg føler at min tilstedeværelse vil trylle fram noen malte egg (pappa var hobbytryllekunstner før. Artistnavn? Kimsalabim. Jeg har verdens beste pappa).

Om 2 dager drar jeg hjem. Til ektemannen min, til foreldre og svigermor. Det blir på en måte litt større å treffe dem nå etter artikkelen i «MAG». Litt fordi jeg føler at jeg slipper å snakke om det, og mye fordi det har gått opp for meg hvor heldig jeg har vært.

Bilde tatt av Krister Sørbø, for MAG.

Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!

På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet «MAG». Intervjuet ble gjort dagen etter «Signaler 09″ i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram «meg». Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.

Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.

Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet «mitt» i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom «Fine ord sagt av andre», hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.

Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.

Jeg liker fotografen, det gjør ikke de bak meg.

Ida (og Bharfot) viste meg en video hun mente jeg ville like. Det gjorde jeg. Klippet er fra filmen «Mary and Max» som handler om to fremmede som begynner å skrive brev til hverandre. Fordi akkurat dette minnet meg veldig om noe om det jeg skriver i romanen (og Signaler 09), vet jeg allerede at dette må deles med deg:

og traileren:

Nei, jeg snakker ikke om filmen (eller boken «The lovely bones» av Alice Seabold, men du bør lese boken, ikke se filmen). Jeg snakker skriveprosess, romanisering, redigeringshelvete og å være gravid med en roman. Jeg har ikke mange sider til å ha halve boken enda, men det føles sånn. I går slettet jeg en hel handling, inkludert to personer. Den ene handlingen er å finne i «Signaler 09″, men det gikk opp for meg at en roman kan ikke inneholde alt novellen gjør (tok litt tid, men må gjøres på egenhånd). Hadde ikke Oktober kontaktet meg og gitt meg konsulentuttalelsen, vill jeg nok tenkt annerledes.

Fordi jeg ikke klarer å faktisk slette noe for alltid, har jeg et annet dokument med «Ekstramateriale» hvor alt jeg er usikker på limes inn. Nå har romanen plutselig veldig få ord (word count, I loathe you), alt for få sider (men Ekstramateriale kan fryde seg) og jeg driver og skaper historien på nytt. Alt dette på grunn av at jeg myrder en person jeg likte og slår sammen to helt forskjellige karakterer. Jeg antar at dette er en del av «yrket» jeg prøver meg på.

Om kvelden, ca 3 timer før jeg skal legge meg, våkner Forfatteren i meg og fingrene mine oppfører seg som om de er rasende på tastaturet. Det gjør de alltid, men disse gangene skriver de med mening. Når jeg legger meg føles det alltid ut som om et nederlag, innerst inne. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke ligge her, jeg vil sitte ved pulten og skrive skrive skrive. Selv om det kanskje bare kommer en halv side.

Det er så rart å se hvor få sider jeg plutselig har. Hvordan jeg har gått kraftig til verks og vært kritisk til alt jeg tidligere har skrevet. Så jeg starter på nytt, og lurer på hvilken sjanger dette er – og kommer fram til at det er Elisabeth sjangeren. Det er best sånn.

Train – Hey, Soul Sister (Official Music Video) – The most amazing videos are a click away

Trykk på play: After Hours – We are scientist* <– rett over her! 

Jeg var forberedt på at Oktober skulle ringe i morgen. I stedet fikk jeg mail i dag tidlig med spørsmål om vi kunne ta telefonmøtet i dag når jeg var ferdig med forelesningen. Jeg fikk et mobilnummer som jeg skulle sende melding til, og effekten av dette har gjort at hjernen min har dampet i hele dag. Det gjør noe med meg å vite at jeg skal ha en telefonsamtale av ganske stor betydning om 2 timer, og alt dette ble gjort verre av at jeg først skulle sitte og høre om Dokumentanalyse. Jeg fikk med meg omtrent hvert tredje ord. Håndflatene var klam, jeg kokte og jeg husket ikke hvordan jeg kom meg til skolen.

Av sikkerhets årsaker hadde jeg min venninne K tilstede for å være moralsk/psykisk/hukommelse støtte for meg, og med handsfreen på og en øreplugg i hvert vårt øre var vi klar. Jeg sendte en tekstmelding til redaktøren om at hun kunne ringe, og kort tid etterpå forsvant jeg inn i en koma.

Du vet hva jeg mener. I dag har vært en av de lengste dagene i mitt liv, men likevel så har alt gått over så fort. Jeg var forberedt på et «Vi sier ikke nei, men…» svar, og jeg fikk noe lignende, men det var så mye bedre enn det jeg hadde trodd. Er det noe jeg vet nå, så er det å ikke håpe for mye når det gjelder at forlag skal lese romanen du er gravid med. Vi snakket i en halvtime. Jeg sa mye «Ja», «Enig!». «Ja, der sa du noe» og «Mhm». Rådene var mange, forandringer var mange, men ideene var det mer av. Jeg hadde til og med fått en konsulentuttalelse, noe jeg ikke var forbedret på i det hele tatt – og tanken gjorde meg uggen (etter at jeg lesten den er det nå Guidelines).

Noe av det viktigste hun sa, var at jeg bør finne ut om romanen er en ungdomsroman eller voksenroman. Der sliter jeg litt, for den er en blanding. Jeg føler på meg at den passer for folk som har humor, er en anelse smårare og over 18. Det er det jeg har klart. Men når hun forklarte det videre, virket det logisk for meg. Jeg spurte om dette betydde at jeg kunne sende inn romanen til henne når jeg hadde mer, eller om dette var bajbaj (brukte ikke akkurat de ordene, men det var essensen). Hun ville absolutt at jeg skulle sende mer, men det viktigste var at jeg fant ut hvordan jeg ville ha romanen, skrive mer, slette mye og endre på uviktige ting.

Fordi jeg ikke var forberedt på å bli kontaktet av et forlag på denne måten, så syntes jeg at dette gikk bra. Jeg har kanskje ikke romanen ferdig, men jeg har fått betraktelig med hjelp og råd til å kunne klare det. Det aller viktigste er at jeg konsentrerer meg om skolen først, og ikke setter den i andre rekke. Utdannelsen betyr mer for meg akkurat nå enn å gi ut en bok (hvis jeg lar bibliotekaren inni meg snakke). Nå har jeg ikke noe å stresse med, jeg skriver når jeg vil, sender inn til Oktober når jeg vil – og blir ferdig med dokumentanalysene når jeg faktisk skal.

Score!

_____________________________________

* Musikken til We are scientist finner du HER og HER.

______________________________________