Denne bokomtalen har allerede en rekke feil. Den største er at jeg har klart å glemme boken jeg leste for noen måneder siden i Tromsø. Så jeg skriver utfra det jeg husker jeg tenkte etter at jeg hadde lest den. Denne posten er også ment som et spark bak til meg selv, slik at jeg kanskje får lyst til å blogge mer.

Jeg var heldig å få tilsendt Ellisiv Lindkvist sin roman ”Tørst” (Cappelen Damm), for å blogge om den. Jeg sa ja fordi vi kjenner hverandre litt, og jeg sier ikke akkurat Nei når forfatteren selv spør om jeg vil lese og anmelde den. Jeg har ikke lest Ellisiv sin første utgivelse, så å lese romanen hennes uten å vite hvordan hun faktisk skriver syntes jeg var interessant. Nå skal det sies at jeg alltid har et nervøst forhold til det å lese tekster av folk jeg kjenner. Det er fordi jeg er redd for at mitt inntrykk av forfatteren kommer til å forandre seg når jeg treffer eller snakker med han/henne etter at jeg har lest den. En enkel grunn til dette er at jeg tenker dette: Hvordan i all verden får du det til? Vær så snill og ikke putt meg i din neste roman hahahaok?

På baksiden av romanen står det:
” De to venninnene Kristin og Verena vokser opp i Knønes i Nord-Norge. Senere skilles deres veier, før de møtes igjen i Oslo mange år senere.

De bærer begge på drømmen om et annet liv enn det de kunne få i Knøsnes. Felles for dem er at det innebærer kunstnerdrømmen. I møte med livet slynges de inn i andre baner enn de selv kanskje så for seg, uten at de gir opp verken drømmen om – eller kontrollen over – livet.
Lindkvist skriver intelligent og skarpt om livene våre, slik de er her og nå. De mest naturlige sammenlikningene finner vi i en Mara Lee i Sverige, eller en Vigdis Hjorth i generasjonen over her hjemme.

Tørst er en bred og ambisiøs roman om en ny generasjon kvinneskjebner. ”

Jeg husker at det gikk opp for meg at dette var første gangen jeg leste om to jenter som oppdaget sin seksualitet sammen. Av en eller annen grunn har jeg altså ikke lest noe som dette, og det var helt nytt. Fortellerstemmen, den av og til korte men presise måten å få ting til å skje gjorde at jeg glemte hvem forfatteren var og bare leste. Når jeg ikke lenger tenker over at det er faktisk en forfatter som har skrevet dette, så er det en bra bok. Jeg lo flere ganger, særlig mens Kristin og Verena gikk gjennom tenåringsfasen og var tørst på ALT.

Jeg trodde på det som ble fortalt, dialogene var troverdig og på et tidspunkt tenkte jeg at denne romanen må jo bli nominert til en eller annen pris. For det er ikke bare humor der, det handler om depresjon og om å finne seg selv. Det er jo alltid vanskelig for oss jenter, vi finner oss selv på nye mentale steder hver dag (dette var mitt utsagn, ikke fra romanen, mind you).

Jeg vet ikke helt hva handlingen var da jeg satt med klump i halsen og tenkte ”nå ble det mange følelser her”, men jeg vet at romanen inkluderte meg og fikk meg til å tenke. Jeg følte at jeg ble litt bedre kjent med Verena, som også blogger. Det var så mange ting jeg kunne kjenne meg igjen i at jeg måtte leser noen sider flere ganger fordi jeg likte dem så godt. Jeg visste til og med om bloggene som ble referert til i romanen! Bare synd at den faktisk hadde slutt, den kunne godt vært litt lenger.

Tørst burde leses av flere. Den burde leses av mange. Kjøp her.

Oda Bhar beskrev nok best på twitter det jeg tenkte etter at romanen var over:

bharfot:  Har lest ut fine, underholdende og litt såre «Tørst». Er nå ganske nysgjerrig på hvor mange hemmelige blogger @Lindkvists har.08.12.11 14.35

Denne anmeldelsen er i to deler. Det er en del om boken, og en del sjangeren og andre forfattere. Alt blir litt tydeligere etterpå. Det er en stund siden jeg har vært med på Cappelen Damm sin bokbloggturne, og når tiden var kommet for å velge bok jeg ville lese, var det ganske lett. Jeg sendte tilbake en liste på fire eller fem bøker, men endte opp med å få en bok i posten som jeg skal anmelde i dag.

Boken heter ”Da jeg lot deg gå” av Gayle Forman (du finner henne på twitter også!) og er en frittgående oppfølger til ”Hvis jeg blir” (som var den aller første boken med i bokbloggturneen).
I beskrivelsen av boken kan man lese dette:

”Hun dro for å begynne på Juilliard. Han kjørte henne til flyplassen. Hun ga ham et farvellkyss. Sa at hun elsket ham høyere enn livet. Så gikk hun gjennom sikkerhetskontrollen. Og kom aldri tilbake.
Det har gått tre år siden den tragiske bilulykken. Tre år siden Mia forlot Adam.
Nå bor de på hver sin kant av landet. Hun er i ferd med å bli en av verdens ledende cellister. Han lever ut myten om sex, drugs & rock and roll. Sammen med sin like berømte kjæreste er han en gjenganger i sladrebladene. Men da Adam plutselig får et døgn for seg selv i New York, fører skjebnen ham sammen med Mia igjen – en siste gang.”

Jeg har ikke lest den første boken, så når hovedpersonen plutselig møter Mia igjen i New York, er det med en gang veldig mye ”bagasje” bak dem som jeg ikke forstår. Adam er altså blitt en rockestjerne, en bad boy. Når han møter Mia igjen, blir det konfrontasjoner. Nå vil jeg ikke si alt for mye, i tilfelle du har lyst til å lese boken, men det jeg kan si er at du får en fin leseropplevelse. Uansett om du har lest den første boken eller ei (det er jo en fordel, så les den først), så er det noe med skrivemåten til Forman som tar deg med videre. Hun setter seg inn i hodet på karakterene sine, og jeg tror på det hun skriver.

Så har vi del to.
Forman skriver ”Young Adult” , i likhet med mange amerikanske forfattere. Hun er også gode venner med flere av mine idoler, nemlig John Green og Maureen Johnson. Jeg har fortsatt til gode å se John Green og Maureen Johnson bli oversatt til norsk, men de har allerede blitt utgitt i blant annet Sverige. Etter min mening er faktisk deres bøker bedre enn romanen til Gayle Forman, og jeg håper at Cappelen Damm eller andre forlag kan prøve å oversette bøkene deres. Det hadde mange Nerdfighters blitt sjelglad for.

De andre som har lest boken finner du HER.

”Vi venter jo bare på at du skal fortsette,” sier Emrik ”vi kan ikke gjøre noe før du skriver det. Er du klar over at jeg har en veldig liten blære? Kan du ikke legge inn en dopause av og til, i stedet for å la meg holde meg i evigheten?”

Vi har holdt på sånn i fire år, nesten. For det meste er det Sebastian som står rett bak meg, alltid på venstre side, og ser på hva jeg skriver. Vanligvis takler jeg ikke at noen over skulderen min mens jeg skriver, men med sine egne romankarakterer blir det en annen sak.

”Hva skjer nå da?” spør Sebastian.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg og stirrer på word-dokumentet. Sebastian legger en hånd på skulderen min og sier alt jeg ikke vil han skal si. Han sier at det er nå jeg må skrive, det er nå jeg kan!

”Jammen.. jeg vet jo hva som skal skje, jeg klarer bare ikke å skrive det,” sier jeg. Betina velger dette øyeblikket til å fortelle om en ide. Ikke en stor en, men liten nok til at jeg kan bli geleidet videre i historien. Når jeg lar karakterene mine komme med ideer, vet jeg at noe er annerledes. De blir for virkelige, og de gjør ting for fort til at jeg får skrevet dem ned. Betina kan finne på å tatovere et bilde av Emrik på leggen sin før jeg har rukket å skrive det, og da ser det ikke bra ut. Så jeg tvinger henne til å fjerne tatoveringen, eller så ødelegger hun romanen.
Det er noe jeg sier til dem ofte.
”Du ødelegger romanen!”

”Hvordan kan vi ødelegge, når du ikke har skrevet det en gang?” spør Emrik utfordrende. Han har forandret hårfrisyre mye den siste tiden, men jeg skriver det aldri ned. Jeg bare ser det for meg, tenker det, kaster det bort igjen.

”Jeg må jo tenke gjennom hva som skjer før jeg skriver det,” sier jeg.

Anton kommer på besøk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han ser ut, men personligheten hans kunne like gjerne vært et ansiktsuttrykk.
”Du har forandret deg,” sier han og stiller seg bak Sebastian. Når Sebastian og Anton står slik, rett bak hverandre og tett opp til meg, ser jeg hva jeg skriver. Anton er Sebastians skygge og omvent. Når Anton snakker ser jeg hvordan Sebastian ønsker å snu seg for å se sin egen dobbeltgjenger, men ikke får det til.
Jeg har ikke skrevet det enda, nemlig. Ikke offisielt.
”Du har forandret deg,” gjentar Anton ”men det har ikke vi.»

”Du skulle jo skrive en hel del i kapittel tre, husker du ikke? Jeg vil lete!” sier Sebastian og tramper med den ene foten.

”Det er jo det som er problemet! Jeg tenker alt sammen før jeg skriver det, så når jeg prøver å skrive det så er det ikke bra lenger!”
Selv når jeg sier det høyt gir det ikke mening.

”Vi vil bare leve vi, og som sagt, dopauser, de er fine de!” sier Emrik. Kjæresten hans, Betina, kysser ham lett på kinnet. Av og til lurer jeg på om de virkelig er kjærester, om jeg bare har skrevet det uten å vise det.

Sebastian legger hånden sin på moleskinen min og trommer med fingrene, ”Kan du ikke bare skrive det du har her da? Det er jo takket være denne at du snakker med oss nå.” sier han.

”Det er ikke så lett. Alt forandrer seg når jeg skriver det på tastaturet. Jeg begynner å redigere.”

Ingen av dem liker det ordet. Hver gang jeg sier ”Redigere” går det et gisp gjennom alle karakterene mine og de tar ett steg tilbake.
”Slutt med det! Gjør det når historien er ferdig, ikke nå!” sier Anton et sted bak Sebastian.

Jeg har skrevet det før at det har tatt meg fire å komme over 40 sider. Nå har jeg vært på [redigerings]ferde igjen og slettet deler av livet til Sebastian. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men å jakte etter inspirasjonen er ikke noe jeg gjør. Jeg setter meg ned for å skrive, men er jeg allerede redd for det jeg kommer til skrive, kan jeg like gjerne bare legge ned lokket. For litt siden skrev jeg på to andre historier samtidig, noe som gjorde Sebastian forbannet. Det er ikke lett å diskutere med sine romankarakterer når det eneste de prosjekterer er dine innerste ønsker. Nå skal jeg prøve å skrive litt i fred.

I det minste har jeg spist en hel boks iskrem, nesten på egenhånd (man må jo dele med sin mor).

Et problem med å skrive på roman (burde kanskje nevne at jeg skriver kun når jeg faktisk har tid), er at jeg oppfører meg som en annen. Jeg går ikke så mye ut av leiligheten (hallo, jeg kan jo DØ der ute på isen), så jeg sitter i sofakroken og snakker med meg selv og mine fantasivenner. Jeg mener, romanfigurer. Romanen har jeg holdt på med i fire år. For moro skyld (les: fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg hadde masse sider å briefe med) limte jeg alt som har med «Fant du henne, Anton?» å gjøre inn i  samme dokument. Det var noen fine minutter, helt til det gikk opp for meg at jeg stirret på 80 sider av (forskjellige versjoner om) begynnelsen på historien. Så kikket jeg på hoveddokumentet og ble mutt. Det har tatt meg fire år å passere 40 sider.

Her skal leseren får seg en lite tenkepause for å sette seg inn i min mentalitet.

Ok?

Det gjør noe med meg.

Så jeg skriver meg inn i et slags romanhumør, og er vitne til at karakterene forandrer seg. Dette skal jo være morsomt, ikke bare identitetskrise! Handlingen skriver seg selv, jeg vet faktisk like lite som leseren hva som skal skje, helt til jeg har skrevet det. Gir det mening?  Problemet mitt er at jeg ikke har klart å skrive noe ferdig siden videregående (du vet den romanen som gjorde at jeg fint kunne blokkere skoletiden, men som aldri skal sette sin bokperm i en bokhandel). Jeg skriver som oftest 25 sider eller litt mer, og så er jeg «ferdig». Jeg er også veldig flink til å ville avsløre alt med en gang. Hvis ikke jeg hadde fått lesehjelp/skriveråd fra to venninner er det høyst sannsynlig at «Fant du henne, Anton» bare ville blitt 30 sider. Nå har jeg av en eller annen grunn klart å passere 40. Jeg burde kanskje ikke redigere meg ned til 37.

Prepost. Det er på dagen 1 år siden jeg og Frode ble viet i Tinghuset i Bergen. Det er også 1 år siden jeg bokblogget for CappelenDamm slik jeg gjør i dag. Så denne bloggposten betyr litt mye for meg, selv om den er skrevet på forhånd og jeg og mannen min feirer dagen vår på plassen han fridde til meg. Men nok romantikk, nå er det litteratur du skal få!
___________________________________________________________

*

I går var det Anita som blogget om barneboken «Kurt kurér» av Erlend Loe, i dag er det min tur. «Kurt kurér» er den siste/nyeste boken i serien om Kurt og hans noe rare eventyr og oppelevelser i hverdagen. Dette er derimot mitt første møte med Kurt, og det jeg fikk med meg på forhånd er at dette en barnebok. Hm.

Taglinen er «To land, to folk!». Norge har blitt delt i to, hvor opprørslederen Hektor Hellføkk fra Nord har utviklet et hat mot alle Nordmenn som er fra andre plasser. Her er det ikke plass for andre enn nordlendinger og den eneste som kan få i gang en fredsavtale er Kurt. Han tar på seg ansvaret som kurér for å levere en særdeles viktig beskjed til Nord, og det hele står om liv og død.

Det tok ikke mange sidene før jeg lurte på hvorfor denne boken er beskrevet som en barnebok. For det som overrasket meg mest, var at Kurt hadde en så stor mangel på empati i seg, noe som også gjelder hele boken. Det er vold, det er voldsomme dialoger som ville såret en virkelig person, men i denne boken blir ting tilgitt like for som de har hendt. Nesten. Hele atmosfæren i boken er perfekt for barn. Jeg tenkte til tider at her har Erlend Loe «fortalt» historien til et barn under 10 år, og for de fleste barn på den alderen er det meste «sånn som dette eller sånn herr. Ferdig med det». Dialogene er likevel et mesterverk. Når Kurt tar på seg jobben som kurér er det ikke en gang nødvendig for leseren å vite hvem som snakker, fordi vi allerede følger samtalen. Jeg kniste mye for meg selv når jeg følte at Loe virkelig visste at leseren ville lese mellom linjene, men noen ganger ble det litt for mye av akkurat dette.

Underveis på Kurt sin reise til Nord, møter han Anneliane, en kvinne har umiddelbart blir litt forelsket i. Hun skal også til Nord, men når hun får problemer med å passere trår Kurt til, og later som om de er søsken. Hun skjønner at han hjelper henne, og hun får bli med på reisen. Det som irriterte meg var at de fortsatte å kalle hverandre «bror» og «søster» selv når de var alene og ingen andre slemminger var i nærheten. Hva er poenget med det? Romanen er likvel et lite vidunder, hvor humoren og handlingen er perfekt konstruert for flere enn bare barn. Som jeg har nevnt så er det elementer hvor jeg kan skjønne at dette er ment for barn, hvor voksne oppfører seg som 4 åringer (jeg snakker til deg Kurt) og barn (sønnen til Kurt, Bud) oppfører seg og snakker som om de er over 30. Det bare er sånn, rett på sak, lett og ledig.

Det er nok nettopp derfor at jeg fortsatt er litt usikker på hva jeg syntes om denne romanen. Jeg kjenner litt igjen min egen skrivestil i dialogene Erlend Loe skriver. Jeg har litt lik humor, og har en tendens til skrive flere samtaler hvor alt går veldig fort. Jeg lo mye. Og jeg har et kjærlighetsforhold til fotnotene hans. Fotnoter i en roman av denne typen er virkelig med på å løfte opp innholdet, og da har jeg ikke engang nevnt tegningene. Tegningene til Kim Hiorthøy gjorde det lettere for meg å få et bilde av Kurt (tidligere har det vært Atle Antonsen) og alle de andre karakterene som er med. Min favoritt er absolutt Kurts sønn, lille Bud som later som om han er en arkitekt. Jeg elsker Bud mest på grunn av vokabularet Erlend Loe har gitt ham, ikke fordi han er urealistisk. Ingenting i denne romanen er realistisk.

Det er nettopp derfor du skal lese den til sønnen din når han har begynt å drepe maur. Da vil man forstå litt ærlig og brutalt humor. Det skal jeg, når nevøen min er klar for det. Min far vil derimot le seg ihjel av denne boken, og det burde fortelle noe (opp til deg hva).

I morgen er det Marianne som skal avslutte bokbloggturnéen for denne boken. Hvis du vil følge med videre på CappelenDamm sin bokblogging, anbefaler jeg Facebooksiden og hjemmesiden. Lesing er bra og viktig, bare spør Storrusten!

Jeg er vokst opp med noe min far kaller «Dannelsesprosjektet», hvor det var hans oppgave å inntrodusere meg for alt innen kultur, litteratur, musikk og reise. Det er et ganske bredt felt. Innen litteratur er det flere bøker han han dyttet på meg, men som oftest var det bøker som han mente at jeg burde lese når jeg ble eldre. Dette irriterte vettet av meg. Jeg er gammel nok nå! Tenåring! Må hjernen min dø litt til før jeg kan lese det du mener jeg vil like nå?

Som oftest hadde han rett. Jeg leste Don Quijote som sekstenåring, og ga opp når jeg var litt over halvveis. Etter to år tok jeg opp igjen lesingen og skjønte hva pappa mente med «når du har blitt litt eldre».

I flere år snakket han om Arto Paasilinna sitt forfatterskap og særlig «Kollektivt selvmord». Jeg husker en helg jeg var hos ham og han lå på sofaen og lo slik bare pappaer gjør. Han sa jeg burde lese boken, men jeg hadde lært av Don Q hendelsen, og mente jeg burde i hvert fall modnes litt… humoristisk sett før jeg leste noe av Arto. Jeg pløyde meg gjennom Terry Pratchett i tre år før jeg leste «Kollektivt selvmord» på folkehøgskolen, og spurte meg selv hvorfor jeg ikke hadde lest noe av Arto tidligere.

En av hovedgrunnene til at jeg nå skjønner at pappa elsker bøkene til Arto, er at bøkene inneholder ting han kjenner. Arto er finsk, pappa er finnlands-svensk og bøkene inneholder typisk finsk humor. Steder hvor pappa har vært flere ganger er beskrevet, typisk småfrekk humor som han selv er oppvokst med er også der. Det betyr at jeg er vokst opp med pappas humor. Alt dette skriver jeg bare fordi jeg nå har lest nyutgivelsen av Arto sin bok «Prosten og hans forunderlige tjener».

«En levende bjørn! Det var ikke akkurat det prosten Huuskonen hadde ventet seg i gave til sin 50-årsdag. Men han knytter seg raskt til den foreldreløse bjørnungen og bringer den med seg over alt, selv til gudstjenesten. Det faller ikke helt i biskopens smak, han har allerede sine problemer med prostens særegenheter. Og bedre blir det ikke når prosten må tilbringe vinteren i et bjørnehi sammen med en yngre kvinnelig bjørneforsker.
Når våren kommer, har prostens frue forduftet, og prosten legger ut på en lang og strabasiøs reise. Og bjørnen, som ikke er blitt mindre med tiden, den blir med.»

Jeg har alltid hatt problemer med finske navn. Det samme gjelder russiske (Hei, Dostojevski!). Forutenom at jeg koblet ut når jeg leste lange etternavn, var «Prosten og…» et mesterstykke. Det jeg liker så godt med bøkene til Arto, er at han bruker den vanlige, litt stakkarslig mannen i gaten som en helt. Den lille mannen må takle store forandringer i hverdagen sin, og det er mye dramatikk som skjer underveis. Jeg kjenner til og med igjen steder som bli beskrevet, for jeg har vært der selv. Man ler høyt av denne boken, og ja, den minner meg til tider litt om Erlend Loes «Doppler» (men Arto var først!), men det gjør ingenting. Hvis du har et fnugg av litteraturglede i deg, og som meg, har litt problemer med «les den når du blir eldre», så gjør det nå. Ikke vent, bare les. Dannelse til alle!

(Nb: denne teksten er skrevet i påvirket tilstand, så beklager alle skrivefeil, de blir fikset)

Det er en roman i ovnen. Gradene er satt på 50, varmluftsovn, slik at all varmen skal spre seg, vokse og ulme. Jeg sitter og ser på den hver dag. Jeg ser hvordan papiret gnistrer og blafrer, hvordan idéene vokser sakte men sikkert. Jeg har tenkt på det en stund, at jeg har ikke boller i ovnen, nei, jeg har en bok i ovnen og den blir varmere og varmere for hver dag som går. Jeg ser hvordan historien vokser. Jeg ser plakatene på bussen gir flammer til boken i ovnen, og nye hendelser blir laget. Det er uvant, det er nytt – det er alltid nytt – men denne gangen prøver jeg å stoppe det som skjer fordi jeg har eksamen.

Jeg var ikke den forfatteren jeg kunne være i juni-september. Forfatterinnen inni meg skrev ikke det hun ville skrive; hun skrev en akademisk oppgave uten ironi eller humor. Bare pur alvor og debatt. Det verste var at jeg så meg selv på en annen måte. Det er noen av dere som allerede vet dette, men ikke alle. Jeg levde ikke i min egen kropp. Det var en forferdelig følelse å kjenne at når jeg var med i en samtale, så var jeg ikke tilstede. Istedet sto jeg og så på meg selv ca 3 meter unna, og fortalte meg selv i romanform hva det var som skjedde. Det skremte livskiten av meg. Når noen snakket til meg, kjente jeg hvordan kroppen min fløt av gårde og lot hodet og sjelen min være igjen for å nikke og lage lyder. Jeg har aldri følt meg så paralysert i hele mitt liv. I flere måneder har jeg trodd at jeg led av aspergers eller en mild form for autisme, men jeg ser nå at jeg trengte bare å skrive.

Det var umulig å stanse det som skjedde. Under 2 minutter inn i en samtale med hvem som helst, merket jeg hvordan en del av hjernen min fløy av gårde. Den begynte å beskrive hvert jævla sekund og detaljer av det som hendte rundt meg. Det bekymret meg. Det var som om jeg ikke hadde kontroll, siden jeg automatisk romaniserte absolutt alt og alle rundt meg når jeg minst ventet det. Kvelden en av mine bestevenninner giftet seg, mens jeg var full og glad, fortalte jeg det til mamma. Jeg fortalte at jeg var bekymret for meg selv. For jeg kjente hvordan forfatteren inni meg døde og prøvde å få makten tilbake ved å kontrollere samtaler jeg hadde. Mamma støttet meg. Hun var der hele tiden, og hun forsto meg. Jeg hadde lengtet etter å fortelle henne i flere måneder hvordan det var inni hodet mitt, men jeg trengte altså litt alkohol for å fortelle det.

Følelsen fortsatte i Tromsø. De første ukene var jeg overbevist om at jeg kom til å legge meg i fosterstilling på gulvet og høre alle mine romankarakterer skrike til meg. For uansett hva jeg gjorde, så romaniserte jeg ALT. Hver eneste samtale, hver eneste bevegelse, omgivelse, middag og skritt. Hodet mitt holdt på å eksplodere. Og så fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått eksamen som jeg tok om igjen, og jeg kunne med ett skrive fiksjon igjen. Det skjer fortsatt, veldig beskjedent, at jeg merker hvordan en del av meg flytter seg tre meter unna og observerer. Jeg mister kontrollen, og prøver desperat å følge med på samtalen jeg har gående med personen foran meg, men jeg vet ikke hva jeg nikker eller rister på hodet til. Jeg bare står og oppfører meg som J.D i «Scrubs» og narrativiterer (er det sånn det skrives?) ALT som skjer. Jeg føler meg unormal.

Men så skriver jeg. Jeg setter meg foran ovnen og ser hvordan historiene mine våknet til liv. Jenta som går fra dør til dør med børsen sitt fordi hun har misforstått ordet «bøssebærer», gutten som løper fra bestevenninnen sin fordi han har stjålet brødristeren hennes og gutten som prøver å finne dobbeltgjengeren sin. Alt skjer inni den ovnen, selv om det er lav varme. Og jeg sitter og ser på mens alt annet skjer rundt meg fordi jeg håper at jeg ikke mister grepet enda. Ikke nå. For jeg har skrevet hele oktober. Kan ikke skrive i november, pga eksamener, noe som skremmer puppene av meg. For 1 uke siden skrev jeg ferdig novellesamlingen min. Den som Oktober Forlag ringte meg om. Jeg har skrevet to nye noveller og har begynt å tenke på å skrive 4 nye. De ligger i ovnen. Og jeg ser på dem hver dag. Det er 2 måneder siden jeg ikke var uten av min egen kropp, og jeg er livredd for at november skal ødelegge forfatteren min helt. Men likevel, etter 4 måneders kamp med universitetet har de endelig forstått at jeg burde få bruke hjelpemidler under eksamen i Digitalisering. Dyskalkuli er ikke lett å få alle til å forstå.

Pollensesongen har kost seg med meg de siste 3 ukene. Det gjør den nå også, kroppen min er en herlig cocktail av pollen og en anelse tungt etter litt alkoholmengder fra i natt. Etter at jeg kom hjem i natt fikk jeg det for meg at jeg skulle lese bok. Samme bok som jeg har smyglest mens jeg har skrevet og lest til fire eksamener. Ligger den på bordet ved siden av Kompendiet for Dokument- og medieteori, er sjansene store for at jeg velger å lese «Buena Sucia» av Alisa Valdes-Rodriguez. Den, og boken «Aldri Alene» av Lori Lansens (LES.DEN), ble sendt til meg av Juritzen Forlag. Hvis jeg likte boken kunne jeg blogge om den, og her er har du ordene.

Handlingen er dette:

Lauren, en skamløs spaltist for en lokalavis i Boston, som lager overskrifter av kjærlighetslivet sitt. Sara, den perfekte hustru som har alt, men som betaler en høy pris for det. Elizabeth, en utrolig vakker programleder som strever med å kombinere jobben og et veldig privat privatliv. Amber, som til tross for at hun ikke snakker et ord spansk, holder på å bli en stor latinamerikansk popstjerne. Rebecca, en stjerne i ukebladbransjen, men dessverre totalt ubrukelig når det kommer til menn. Og Usnavys, en alt annet enn usynlig fashionista, som står i fare for å forelske seg hodestups.
Heng med når Buena Sucia-klubben samles over vin, mat og sladder, mens de forsøker å finne ut av livene og forholdene sine. Problemløsing har aldri vært frekkere eller morsommere!

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt likte denne beskrivelsen. For meg åpnet det for at jeg satte boken i en kategori jeg vanligvis ikke liker «Lest fort i sommer, glemt med en gang». Det er historien om Lauren, som ikke helt klarer å finne ut hva hun vil i livet og noe misfornøyd med hvordan kjærlighetslivet arter seg. Boken er rimelig lettlest, jeg slet litt med de første 40 sidene i boken, men etterpå kom jeg lenger inn i handlingen og alt var bedre enn å tenke på exphil. Forutenom noen klisjéer og rare hendelser, var det noe jeg etterhvert ikke tenkte noe særlig over. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde ventet til sommerferien min startet slik at jeg kunne lese den da. Jeg vil likevel anbefale den, selv om jeg er noe usikker på den selv. Det er nok fordi det er en typisk sommerbok for kvinner, men det er jo et stort marked og folk leser dem. Så da burde du også gjøre det.

Plutselig er hodet mitt så full av romanskriving og leting etter problemstilling til eksamen(er), så her har du en fugl mens vi venter til en prokastinerende dag hvor jeg klarer å prokastinere skikkelig. Banna bein! (Dette tar sikkert bare 4 dager, men alt kan skje hvis man bor litt for lenge på Universitetsbiblioteket og mister tellingen på kaffekonsum. Du vet hvordan det er, du sier en ting, mener noe annet. Kvinnfolk, ass. Sånn, nå er jeg ferdig.)

(kilde ikke kjent)