Kunsten å sette pris på avslag fra forlagene
4. oktober, 2015 7 kommentarer
For noen dager siden fikk jeg avslag nummer 10 fra et forlag, siden april i år. Jeg visste det kom, men ikke når. På et eller annet tidspunkt i løpet av de siste to årene, har hjernen min funnet ut følgende:
Når du sender et manus til et forlag, og når du har mottar bekreftelse…. Hvis du ikke blir oppringt eller kontaktet på en eller annen måte i løpet av to uker, så er det nesten garantert at det neste som skjer er at et standard avslag dukker opp i enten postkassen eller eposten.
Dette er bare en teori jeg har, men for meg stemmer den ganske godt. Min første tanke når jeg så den tynne konvolutten var «Se der ja, trodde ikke det kom så fort», og så leste jeg standardavslaget. Jeg lukket brevet igjen, og bestemte meg for å tillate meg 30 sekunder med pur sorg, sinne og fortvilelse mens jeg gikk ned bakken og mot inngangsdøren min.
Hvorfor blir jeg aldri god nok?
Skriver jeg egentlig dårlig?
Mangler jeg det lille ekstra som gjør meg til en forfatter?
Mener du virkelig at de ikke kommer til å tjene penger på meg?
Kommer jeg aldri til å se romanen min i bokhyller?
Og så rev jeg brevet opp i flere biter og begynte på se positivt på det.
Siden jeg var 18 år har jeg mottatt 35 avslag og 2 «Ja». Det ene gangen jeg fikk «Ja» var i 2009, den andre gangen var for to år siden. Dette siste «Ja-et» forandret seg i februar 2015, og det er også en av de få avslagene som fortsatt gjør vondt. Noen av dere vet hva jeg snakker om, mens andre som ikke vet – vel, la meg si det på denne måten: Jeg føler meg atter en gang som en person som ikke er god nok til å skrive, og jeg har blitt til den personen som nå kun forventer avslag på alt jeg skriver.
Men… Denne personen som nå forventer avslag, setter pris på det. Jeg tenker «Ok, de har faktisk lest ordene mine, redaktørene har lest og vurdert og funnet ut at manuset mitt ikke passer for dem, og de ikke kommer til å tjene penger på meg. Men de har lest meg, og det skal jeg være glad for.»
Jeg leste nylig den nye boken til Jenny Lawson, «Furiously Happy», og det var særlig én ting som satte sitt preg hos meg. Det var fem små ord: Pretend You’re Good At It. Og det skal jeg. Jeg har sendt manuset mitt til alle forlagene jeg kan tenke på siden den vonde måneden i februar, og alle har sagt nei. Jeg venter på de siste fire avslagene, og jeg gleder meg til de kommer. For jeg vet at jeg har blitt lest, jeg vet at jeg har blitt vurdert, og jeg vet at jeg har blitt stemplet som Ikke God Nok. Jeg er forberedt, og det gir meg en slags kontroll. For når jeg får det aller siste avslaget, så kan jeg legge bort «Fant du henne, Anton?» manuset, og la den historien samle støv i flere år mens jeg blir eldre og kanskje klarer å skrive noe nytt. Kanskje jeg en dag finner fram manuset, og skriver om hele greien, og jeg må vente til jeg tør å gjøre det. Men det er ikke nå, siden hver gang jeg åpner det dokumentet ser jeg ordene til en forfatterspire som ikke er god nok. Og jeg vil ikke være den personen. Jeg skal bli forfatter, kanskje. Jeg skal skrive, men ikke til forlag eller redaktører. Jeg skal skrive til meg selv. Kanskje jeg aldri kommer til å sende inn noe til forlag igjen, kanskje jeg gjør det likevel. Men akkurat nå skal jeg late som om jeg er god til noe, og det er en ting ingen kan gi meg et avslag på.
Poenget mitt er at jeg ikke lenger blir lei meg når jeg får disse avslagene fra forlagene, fordi jeg forstår hvorfor de gir meg dem. Jeg er på sett og vis enig. Problemet er at jeg vet at jeg ikke klarer å skrive om manuset enda, fordi historien var en del av livet mitt i åtte år, og man klarer ikke å distansere seg fra det med en gang. Det er jeg som må jobbe for å skrive noe forlagene vil ha. Det er jeg som å tørre å skrive noe nytt, uten å sende det samme manuset igjen og igjen og igjen. Jeg må gå videre, og det er vel det forlagene også mener. Jeg vet ikke.
Det er rart at jeg egentlig skulle hatt romanen min ute i verden nå, og hver gang jeg tenker på den telefonsamtalen jeg hadde med redaktøren fra forlaget, så lurer jeg på hvorfor jeg kastet bort 2 år av livet mitt på det som til slutt kom til å bli en helomvending. Svaret er nok at jeg trenger å fornye historiene mine. Lese mer. Skrive mer. Lære mer. Nå, hver gang jeg skriver noe på norsk som kanskje kan være en historie, ender det med at jeg begynner å lure på hva en redaktør vil tenke. Og det er øyeblikket hvor jeg stanser å skrive, og heller åpner det andre dokumentet som er på engelsk. For det er noe som ingen kommer til å lese, det er dokumentet som ingen vil lese og det er trygt. For øyeblikket.
Jeg gleder meg til de fire siste avslagene, for det betyr at jeg kan gå videre. Det betyr at jeg har blitt lest, vurdert og at noen i bokbransjen i noen minutter har tenkt på meg. En dag, kanskje om 10 år, sender jeg noe ut i verden, som gjør at jeg får en fin telefonsamtale før det har gått to uker.
Kommentarer