For noen dager siden fikk jeg avslag nummer 10 fra et forlag, siden april i år. Jeg visste det kom, men ikke når. På et eller annet tidspunkt i løpet av de siste to årene, har hjernen min funnet ut følgende:

Når du sender et manus til et forlag, og når du har mottar bekreftelse…. Hvis du ikke blir oppringt eller kontaktet på en eller annen måte i løpet av to uker, så er det nesten garantert at det neste som skjer er at et standard avslag dukker opp i enten postkassen eller eposten.

Dette er bare en teori jeg har, men for meg stemmer den ganske godt. Min første tanke når jeg så den tynne konvolutten var «Se der ja, trodde ikke det kom så fort», og så leste jeg standardavslaget. Jeg lukket brevet igjen, og bestemte meg for å tillate meg 30 sekunder med pur sorg, sinne og fortvilelse mens jeg gikk ned bakken og mot inngangsdøren min.

Hvorfor blir jeg aldri god nok?

Skriver jeg egentlig dårlig?

Mangler jeg det lille ekstra som gjør meg til en forfatter?

Mener du virkelig at de ikke kommer til å tjene penger på meg? 

Kommer jeg aldri til å se romanen min i bokhyller?

Og så rev jeg brevet opp i flere biter og begynte på se positivt på det.

Siden jeg var 18 år har jeg mottatt 35 avslag og 2 «Ja». Det ene gangen jeg fikk «Ja» var i 2009, den andre gangen var for to år siden. Dette siste «Ja-et» forandret seg i februar 2015, og det er også en av de få avslagene som fortsatt gjør vondt. Noen av dere vet hva jeg snakker om, mens andre som ikke vet – vel, la meg si det på denne måten: Jeg føler meg atter en gang som en person som ikke er god nok til å skrive, og jeg har blitt til den personen som nå kun forventer avslag på alt jeg skriver.

Men… Denne personen som nå forventer avslag, setter pris på det. Jeg tenker «Ok, de har faktisk lest ordene mine, redaktørene har lest og vurdert og funnet ut at manuset mitt ikke passer for dem, og de ikke kommer til å tjene penger på meg. Men de har lest meg, og det skal jeg være glad for.»

Jeg leste nylig den nye boken til Jenny Lawson, «Furiously Happy», og det var særlig én ting som satte sitt preg hos meg. Det var fem små ord: Pretend You’re Good At It. Og det skal jeg. Jeg har sendt manuset mitt til alle forlagene jeg kan tenke på siden den vonde måneden i februar, og alle har sagt nei. Jeg venter på de siste fire avslagene, og jeg gleder meg til de kommer. For jeg vet at jeg har blitt lest, jeg vet at jeg har blitt vurdert, og jeg vet at jeg har blitt stemplet som Ikke God Nok. Jeg er forberedt, og det gir meg en slags kontroll. For når jeg får det aller siste avslaget, så kan jeg legge bort «Fant du henne, Anton?» manuset, og la den historien samle støv i flere år mens jeg blir eldre og kanskje klarer å skrive noe nytt. Kanskje jeg en dag finner fram manuset, og skriver om hele greien, og jeg må vente til jeg tør å gjøre det. Men det er ikke nå, siden hver gang jeg åpner det dokumentet ser jeg ordene til en forfatterspire som ikke er god nok. Og jeg vil ikke være den personen. Jeg skal bli forfatter, kanskje. Jeg skal skrive, men ikke til forlag eller redaktører. Jeg skal skrive til meg selv. Kanskje jeg aldri kommer til å sende inn noe til forlag igjen, kanskje jeg gjør det likevel. Men akkurat nå skal jeg late som om jeg er god til noe, og det er en ting ingen kan gi meg et avslag på.

Poenget mitt er at jeg ikke lenger blir lei meg når jeg får disse avslagene fra forlagene, fordi jeg forstår hvorfor de gir meg dem. Jeg er på sett og vis enig. Problemet er at jeg vet at jeg ikke klarer å skrive om manuset enda, fordi historien var en del av livet mitt i åtte år, og man klarer ikke å distansere seg fra det med en gang. Det er jeg som må jobbe for å skrive noe forlagene vil ha. Det er jeg som å tørre å skrive noe nytt, uten å sende det samme manuset igjen og igjen og igjen. Jeg må gå videre, og det er vel det forlagene også mener. Jeg vet ikke.

Det er rart at jeg egentlig skulle hatt romanen min ute i verden nå, og hver gang jeg tenker på den telefonsamtalen jeg hadde med redaktøren fra forlaget, så lurer jeg på hvorfor jeg kastet bort 2 år av livet mitt på det som til slutt kom til å bli en helomvending. Svaret er nok at jeg trenger å fornye historiene mine. Lese mer. Skrive mer. Lære mer. Nå, hver gang jeg skriver noe på norsk som kanskje kan være en historie, ender det med at jeg begynner å lure på hva en redaktør vil tenke. Og det er øyeblikket hvor jeg stanser å skrive, og heller åpner det andre dokumentet som er på engelsk. For det er noe som ingen kommer til å lese, det er dokumentet som ingen vil lese og det er trygt. For øyeblikket.

Jeg gleder meg til de fire siste avslagene, for det betyr at jeg kan gå videre. Det betyr at jeg har blitt lest, vurdert og at noen i bokbransjen i noen minutter har tenkt på meg. En dag, kanskje om 10 år, sender jeg noe ut i verden, som gjør at jeg får en fin telefonsamtale før det har gått to uker.

Jeg hører hjertet henne slå. Hennes vakre, sterke hjerte. Hun har krøpet mellom bena mina og strekker kroppen sin mot meg, og jeg lener meg fram slik at jeg kan presse øret mitt mot kroppen hennes og når jeg sier «Så glad du er, Juno, å så glad du er», så hører jeg hjertet hennes dunke dunke enda raskere, og jeg er overbevist om at hun skjønner alt jeg sier selv om hun er en hund. Jeg hører hjertet hennes dunke hver gang jeg sier noe, og når jeg kjærlig sier «Mamma, suss?» så løfter hun hodet sitt og slikker meg i ansiktet og logrer med halen og jeg hviler hodet mitt mot kroppen hennes igjen og hører hvordan hjertet hennes hamrer i vei hver gang jeg rører henne. Jeg tenker på hvor høyt hun er elsket, hvor mye jeg betyr for henne og hvor mye hun betyr for meg. Jeg tenker på hvor flink hun er som er hjemme 7.5 timer alene mens jeg bibliotekarer i vei på VGS og gleder seg til jeg kommer hjem.

Jeg hører hjertet hennes slå.

Jeg begynner å tenke på livet mitt. Jeg tenker at jøss, jeg ble faktisk bibliotekar før jeg ble forfatter og jeg har ikke klart sistnevnte enda og det er egentlig OK. For kanskje det ikke er meningen at jeg skal bli forfatter, kanskje alle forlagene har rett i at ja Elisabeth du skriver bra men ikke bra nok så kanskje jeg skal være fornøyd med at jeg plutselig har en fast jobb og bra lønn, og kanskje jeg skal la være å drømme om å skrive bøker for ungdom fordi jeg ikke er bra nok, kanskje jeg bare skal

gi opp

Fordi jeg gruer meg til  blogge, fordi jeg mistenker at ingen savner ordene mine, fordi jeg tror at etter ti år med blogging så betyr ikke min blogg noe som helst. Kanskje det er fordi jeg ikke blogger like mye som før, kanskje det er fordi jeg er tenker for mye over hva jeg legger ut på nett slik at ingen andre kan…

Jeg hører hjertet hennes slå

og jeg lurer på om jeg er lykkelig

om jeg er glad

om jeg endelig har fått drømmen min oppfylt

og Juno slikker meg i ansiktet og «sier» at hun elsker meg fordi hun ikke har sett meg siden kvart på syv i dag tidlig og vi går en lang lang tur hvor vi løper og leker og møter andre hunder og

Jeg har alltid sagt at jeg skal bli forfatter før jeg blir bibliotekar

men jeg har alltid skrevet at jeg skal bli bibliotekar for jeg blir forfatter

og sannheten er at jeg tror jeg aldri blir forfatter fordi jeg aldri klarer

aldri klarer

aldri klarer

å…

jeg vet ikke hva jeg ikke klarer, men det virker som at forlagene vet hva jeg ikke klarer.

Så kanskje jeg skal være fornøyd meg at jeg klarte å få den jobben jeg har lengtet etter siden jeg var 10 år gammel..

og kanskje kommer jeg alltid til å være en forfatterspire

Så jeg hører hjertet hennes hamre i vei mens hun står mellom bena mine og strekker seg så lang hun bare kan og jeg vet at hun sier at hun elsker meg og jeg elsker henne også fordi hun er så glad så glad så glad og hun kommer aldri til å vurdere ordenene eller historiene mine fordi – – –

For noen dager siden trodde jeg at mitt store idol var død. Jeg hadde feiltolket et bilde jeg så på Facebook, og min første reaksjon var «ER HAN DØD?!». Denne følelsen varte i omtrent tre minutter, mens jeg desperat sjekket Twitter, Google og andre nettsider som kanskje kunne gi meg et svar. I tre minutter trodde jeg at Terry Pratchett var død, og jeg klarte ikke å føle noe som helst. Men så var han ikke død likevel, det var bare et bilde der han spilte sjakk med døden.

Den rare magefølelsen forsvant ikke, og i dag eksploderte den i resten av kroppen min. I lunsjpausen min i dag fant jeg fram mobilen og mistet litt av meg selv.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker hvor jeg var da jeg begynte å lese «Sære søstre» (Wyrd Sisters) for første gang. Det var sommer, og jeg hadde funnet en bok bok på biblioteket med et morsomt cover. Jeg satt på terrassen, og smakte kaffe for kanskje tredje gang i mitt liv. Forfatteren var Terry Pratchett. Jeg tror jeg var 14 år, for det var i samme periode at jeg skjønte jeg også ville skrive noe som fikk meg til å le høyt. Spol fram noen år, og i 2012 fikk jeg muligheten til å fortelle Sir Terry Pratchett at han var grunnen til at jeg ville bli forfatter. Og han svarte med å si at da burde jeg jo kysse ham på kinnet.

Det er vanskelig å forklare hvordan dødsfallet til denne forfatteren påvirker meg. Den beste måten er kanskje å sammenligne det med at et ikke alt for nært familiemedlem er død. Du har ikke sett personen på en stund, dere er ikke akkurat vokst opp sammen, men han/hun har alltid vært der med store ord og viktige historier.

For er det en ting Terry Pratchett fikk til, så var det å fortelle viktige historier, dyppet i fantasy og forskjellige typer humor. Bøkene hans fikk ny og større mening når jeg leste dem mer enn to ganger, og jeg oppdaget alltid noe nytt med verden. Hvordan skal man takke for noe sånt? Det er umulig å finne de rette ordene, men jeg skulle ønske at var mulig å formilde følelsene. Sommerfuglene i magen jeg får hver gang jeg leser en av bøkene hans, den spesielle «jeg gleder meg til det som kommer nå» følelsen som kommer når jeg leser om trollmennene hans og deres eventyr. Det er så mange følelser som kommer på grunn av hans død, at det rett og slett ikke finnes en god nok måte å skrive om det på. Og det er i grunnen helt greit.

Terry Pratchett sine ord kommer alltid til å være her, og jeg kan ikke be om noe mer enn det.

… eller noe mindre dramatisk. Denne bloggposten er sponset av CupoNation. I dette innlegget kommer noen av mine bokanbefalinger. Hos CupoNation kan du få mange rabattkoder på bøker, og hvem vil vel ikke ha det? Jeg takket Ja til dette fordi jeg faktisk har noe å bidra med – og det er første gang på lenge at det er noen andre enn nettpokersider som kontakter meg. Og nå fikk jeg en unnskyldning til å blogge igjen. (Det kommer en usponset bloggpost fra meg snart, men den tar litt tid å skrive på grunn av… eh… se et ekkorn)

For å lese bloggposten med anbefalingene, kan du klikke deg inn HER. 

Av sted til forlaget med seg! Ønsk meg lykke til, alle sammen. Jeg trenger det.

Jo mer jeg skriver på denne romanen, deste mer eksponeringsbehov får jeg. De dagene jeg ikke prøver å konstruere skriveboblen min igjen, vil jeg bare skrive «meg og min skriving» fb-statuser og twittermeldinger. Hvorfor? Fordi jeg vil ha oppmerksomhet og en heiagjeng. Jeg innrømmer det glatt fordi jeg er overbevist om at jeg ikke er alene om dette, men grunnen til at jeg skriver det nå, er fordi jeg har bannlyst meg selv fra å blogge om romanskrivingen. Uansett hva jeg skriver om «Fant du henne, Anton?» nå, så blir det bare klaging/melodrama og gjentagelser. La meg si det som det er: jeg prøver å få ferdig et førsteutkast til desember, og sende det til forlaget jeg er i dialog med.

Obs, har jeg ikke sagt det?

Som sagt, med vilje. For hvis jeg hadde pøst ut med alt jeg har hatt boblende inni meg siden august, ville ikke dette blitt så spennende, og jeg hadde blitt (eller kanskje jeg har blitt det allerede, i såfall les bloggposten ferdig og kom til samme konklusjon som meg at ja jeg/du har blitt en sånn en) en sånn skriveperson som jeg virkelig ikke liker.

I år har jeg prøvd å delta på NaNoWriMo igjen, og i 12 (tror jeg) herlige dager klarte jeg å skrive mellom 800 og 900 ord hver dag. Dette stoppet opp ganske plutselig for noen dager siden da jeg skrev en scene, og mens jeg trykket på mellomromstasten og komma, visste jeg at dette ikke var noe bra. Det var litt som å skrive sin egen gravstein, og hamre inn minst fem konsonanter på rad i etternavnet mitt.

(Det minner meg forøvig på at jeg har glemt hva en konsonant er for noe.)

«Det er kjempelett å ville bli forfatter, bare skriv på disse 56 sidene i 6 år og så….. hva? du trenger en fast jobb og penger hver måned? ØH…»

(Hurra, jeg vil bli forfatter og husker ikke 60 % av hva jeg lærte i Norsktimene på skolen(e). Awesomesauce. Ikke gi opp drømmene likevel, kjære leser. Bare fodi du har glemt mye av hva du lærte på skolen, så betyr ikke det at du bare skal legge deg på gulvteppet og bli der. Gjør som meg; ((<–sikkert feil bruk av semikolon, men POKKER TA, den er på tastaturet, la meg bruke den!) Jeg aksepterer at jeg har glemt masse og overbeviser meg selv om at dette gjør meg til en veldig spesiell person som en dag skal bli intervjuet av Skavlan, helst før programmet blir tatt av luften. Logikken er der.))

Dette betyr også at jeg stor sett hver dag har denne ord-for-ord monologen med meg selv (og min Muse), uten et eneste EUREKAøyeblikk. Så jeg lukker Word, stirrer surt på macen og tenker/mumler: «Fnark. Schmekkel. Satan. Effing eff eff efff eff…..!!!…!!!!…Gah. Fng. JAMMEN. Arrrrrhhhhh. BAJS.»

Buhu jeg har det så vanskelig.

1. Står ved overgangsfeltet og venter på å gå over.

2. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at ingen andre enn meg kan skrive om akkurat det jeg vil. Jeg bråstanser.

3. Gutt med sykkel kommer borti meg, jeg unnskylder med en eneste gang at sykkelen hans har gitt meg et blåmerke på baken.

4. Går litt haltende mot et eller annet der framme. Tenker fortsatt på at jeg nå sitter fint i det, siden hjernen min nå har bestemt seg for å hjelpe meg på den eneste måten den vet: ødelegge. Tråkker på hundebæsj.

5. Kjenner at jeg har høy puls og at hjertet banker fortere enn vanlig. Dette har skjedd flere ganger i løpet av det siste året. Mens jeg prøver å finne et sted hvor jeg kan fjerne hundelorten fra skoen, uten at noen stirrer på meg for å gjøre meg flau, begynner jeg mentalt å skrive et nytt kapittel på «Fant du henne, Anton?».

6. Ender opp med å skrape skoen mot et tre, og gå i en slags gressmoonwalk rundt treet etterpå. Har gitt opp håpet om å bevare min sosiale status. Tenker i samme sekund at jeg har ingen sosial status her i Bergen Sentrum.

7. Vel, siden jeg ikke har noen betydning her i Bergen, så betyr jo det også at jeg ikke betyr noe som helst. Sånn egentlig. Forbannet være alle mine tanker og jeg kan gå rundt dette treet så lenge og mye jeg bare vil jeg bryr meg ikke lenger bare stirr på meg du lettkledde playboy fffffffuuuuu. Bryr meg litt likevel.

8. Det betyr fortsatt at det er kun jeg som kan skrive de historiene jeg har i hodet, og ingen Terry Pratchett, Neil Gaiman eller Veronica Roth kan skrive dem for meg. Men de gjør en jævlig bra jobb.

9. Hvor er jeg nå?

10. Ah, nei, jeg trenger ikke hjelp til å se på krabbene i tanken, jeg trenger hjelp til å finne meg selv.

11. Står ved overgangfeltet og venter på å gå over.

12. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at jeg kan når jeg vil, og visst pokker vil jeg. Jeg går videre til Litteraturhuset.

 Ukjent kilde.

Mye tyder på at jeg er redd, og har tatt et (u)bevisst valg ved å ikke skrive. Jeg prøvde å sette meg en deadline på når førsteutkastet skulle være ferdig, men det er litt vanskelig å bli ferdig med en roman når jeg ikke skriver på den. Jeg tror ikke dette kan kalles en skrivesperre en gang, men det har til tider vært mangel på skivevilje. Nå er det mangel på viten om hva som skal skje videre, og frykten jeg har sakte men sikkert utviklet. Denne frykten går mer eller mindre ut på at jeg er redd for å skrive noe som jeg ikke har kontroll over. Jeg har jobbet med romanen siden 2007, og siden den gang har jeg skrevet den i hodet mitt omtrent fire tusen ganger. Boken lever sitt eget liv i hodet mitt 24/7, men når jeg skal skrive videre i Word dokumentet, stivner fingrene mine og karakterene settes på pause. Jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ikke klart å finne knappen som gjør at karakterne mine gjør ting av seg selv, og nå er det jeg som holder dem tilbake.

Dette er en utrolig frustrerende versjon, når «babyen» du har prøvd å «føde» i litt over FEM ÅR, ikke kommer når den skal. Dårlig planlegging fra min side. I den siste tiden har jeg derfor i større grad henvendt meg direkte til hovedkarakteren og nektet meg selv å *ikke* skrive noe. For som vi alle vet, inspirasjon er ikke noe som kommer når du krever det, og den lever litt sitt eget liv og vil at du skal skrive når du er lengst mulig unna penn og papir. Jeg begynte å skrive et brev til hovedpersonen, noe som egentlig ledet til at jeg snakket med meg selv og innkluderte ham. Det er der jeg er nå, i midten av en slags funky åpenbaring som jeg ikke helt vet hvordan skal justeres på.

1. Jeg glemmer alle planer, ideer og småplot som jeg har tenkt/skrevet – og fortsetter fra det punktet jeg er på nå uten å vite hva som skjer. Dette har fungert på tidligere ting jeg har skrevet, men disse historiene har riktignok ikke blitt skrevet ferdig.
2. «Fant du henne, Anton?» blir lagt på is i minst 5 år, og jeg prøver heller å skrive en av de 8 andre romanene som surrer rundt i hodet mitt. Finner fram «Anton» om 5 år og gråter litt mens jeg leser sidene.

Kjære leser, hvis det fortsatt er noen igjen:

Hva skal jeg gjøre? *vræl*

Gif: http://superbgifs.tumblr.com/

Muse: Nå vet ikke jeg med deg, men jeg mener huske at vi var godt i gang på den andre historien. Eller tar jeg feil?

Meg: Neida, du har helt rett.

Muse: Såeh… hvorfor står jeg her utkledt som en engel og demon?

Meg: Fordi du inspirerer meg.

Muse: Du sier så fine ting.

Meg: Jeg vet.

Muse: Men det er fortsatt ingen forklaring på hvorfor.

Meg: Nei, det er det ikke.

Muse: …..

Meg: …..

Muse: Av og til, selv om vi er samme person, så har jeg problemer med å forstå denne frykten du har for å skrive videre på noe du elsker så høyt. Nå har du begynt på noe nytt, akkurat da du har kommet til den gode biten i den andre historien. Og nå må jeg så her og tenke djevelske tanker slik en engel bare kan, bare fordi du har fått en fiks idé om at ingen har skrevet en slik historie før. Det verste er at du kom på dette, og ikke jeg, noe det burde har vært SIDEN DET ER JOBBEN MIN.

Meg: Er du sjalu?

Muse: Jeg er såret. Vonbroten. Verklempt av alle følelsene som bobler opp i meg!

Meg: Det er bare djeveltankene dine. Fortell mer om dem, jeg trenger å vite hva jeg skal skrive. Må skape karakteren.

Muse: Du kler ikke å leke Gud.

Meg: Ingen forfatterspirer burde leke Gud, men det har ikke stanset E.L James, og det kommer ikke til å stanse meg. Hvordan tror du stemmen til Gud høres ut? Burde jeg bruke kursiv eller en spesifik font?

Muse: Djevelhalen klør i ræva.

Meg: Flink Muse.

Som vi alle vet er jeg flink til å stresse, være litt mer nervøs enn nødvendig og generelt konsant på randen av vimsete anfall. Det er min forbannelse, og jeg har blitt så vant med det at noe annet ville ha overrasket meg. Hvis jeg ikke er litt forfjamset, har jeg enten sett lyset og blitt blind på det ene øyet (ergo: jeg har bare gitt opp å prøve å forstå noe som helst), eller funnet ut at jeg bare kan late som. Nå vet jeg hva denne følelsen faktisk egentlig er. De gangene (når) jeg begynner å stresse over et eller annet som alle jeg kjenner forteller meg at jeg kan klare easypeasy woohoo, tror jeg ikke på dem. Jeg hører selektivt og konsentrerer meg bare om å bli 100 % vimsete og nervøs. Hvorfor? Jeg vet ikke hvordan man gjør noe annet.

Fordi jeg sloss med spontanitet. Jeg er ikke flink til å være spontan. Hver gang jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke allerede er forberedt på, og jeg ikke vet hva utfallet blir, går Elisabeth IC Pihl inn i sin egen verden og kjiper ting til. Spontanitet (som nå framover kommer til å bli henvist til som Poteten fordi spontanitet er for vanskelig å skrive fort).

Det var dette, samt min trang til å mene noe om bøker og leserbrett som gjorde at jeg måtte sloss litt med Poteten. Når NRK ringte, etter en kort mailutveksling, vi hadde en hyggelig samtale og så sparket Poteten meg i magen – fordi jeg plutselig måtte gi et svar som var ja eller nei og det kunne egentlig ikke være nei fordi du hadde kommet såpass langt inn i denne samtalen og du vet du kommer til å måtte være litt spontan en null til poteten altså.

Et eksempel:

Jeg havnet derfor på NRK Dagsrevyen i går for å si noe om min bruk av lesebrett og ebøker, og hvorfor/hvordan jeg bruker dem. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa, fordi jeg trodde at hjertet mitt skulle så ut mikrofonen som var festet på genseren min, eller at jeg skulle puste gjennom nesen som var ganske tett og da ville hele Norge samt mange journalister om noen timer høre nesepipingen min åh gud hva er det jeg sier. Sånn var det inni hodet mitt, og jeg er glad dere ikke hørte det. Resultatet ligger ute på nett nuh (HER), og en artikkel kan leses HER.

Kristin Storrusten var på besøk hos Kulturnytt, og og hun er flink til å snakke for seg, så jeg anbefaler alle ebokglade personer å ta en kikk innom HER og lese litt HER.

Jeg trenger å bli litt flinkere med denne Poteten, tror jeg. Takk til Ida Jackson som hjalp til.