Pollensesongen har kost seg med meg de siste 3 ukene. Det gjør den nå også, kroppen min er en herlig cocktail av pollen og en anelse tungt etter litt alkoholmengder fra i natt. Etter at jeg kom hjem i natt fikk jeg det for meg at jeg skulle lese bok. Samme bok som jeg har smyglest mens jeg har skrevet og lest til fire eksamener. Ligger den på bordet ved siden av Kompendiet for Dokument- og medieteori, er sjansene store for at jeg velger å lese “Buena Sucia” av Alisa Valdes-Rodriguez. Den, og boken “Aldri Alene” av Lori Lansens (LES.DEN), ble sendt til meg av Juritzen Forlag. Hvis jeg likte boken kunne jeg blogge om den, og her er har du ordene.
Handlingen er dette:
Lauren, en skamløs spaltist for en lokalavis i Boston, som lager overskrifter av kjærlighetslivet sitt. Sara, den perfekte hustru som har alt, men som betaler en høy pris for det. Elizabeth, en utrolig vakker programleder som strever med å kombinere jobben og et veldig privat privatliv. Amber, som til tross for at hun ikke snakker et ord spansk, holder på å bli en stor latinamerikansk popstjerne. Rebecca, en stjerne i ukebladbransjen, men dessverre totalt ubrukelig når det kommer til menn. Og Usnavys, en alt annet enn usynlig fashionista, som står i fare for å forelske seg hodestups.
Heng med når Buena Sucia-klubben samles over vin, mat og sladder, mens de forsøker å finne ut av livene og forholdene sine. Problemløsing har aldri vært frekkere eller morsommere!
Jeg skal innrømme at jeg ikke helt likte denne beskrivelsen. For meg åpnet det for at jeg satte boken i en kategori jeg vanligvis ikke liker “Lest fort i sommer, glemt med en gang”. Det er historien om Lauren, som ikke helt klarer å finne ut hva hun vil i livet og noe misfornøyd med hvordan kjærlighetslivet arter seg. Boken er rimelig lettlest, jeg slet litt med de første 40 sidene i boken, men etterpå kom jeg lenger inn i handlingen og alt var bedre enn å tenke på exphil. Forutenom noen klisjéer og rare hendelser, var det noe jeg etterhvert ikke tenkte noe særlig over. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde ventet til sommerferien min startet slik at jeg kunne lese den da. Jeg vil likevel anbefale den, selv om jeg er noe usikker på den selv. Det er nok fordi det er en typisk sommerbok for kvinner, men det er jo et stort marked og folk leser dem. Så da burde du også gjøre det.
Plutselig er hodet mitt så full av romanskriving og leting etter problemstilling til eksamen(er), så her har du en fugl mens vi venter til en prokastinerende dag hvor jeg klarer å prokastinere skikkelig. Banna bein! (Dette tar sikkert bare 4 dager, men alt kan skje hvis man bor litt for lenge på Universitetsbiblioteket og mister tellingen på kaffekonsum. Du vet hvordan det er, du sier en ting, mener noe annet. Kvinnfolk, ass. Sånn, nå er jeg ferdig.)
Min første eksamen skal leveres inn 30 april. Temaet er såpass bredt at jeg sliter med å finne ut hva jeg skal skrive om. Så lenge det har med dokumentasjon å gjøre, er det nesten fritt fram. Jeg vil skrive noe om bibliotek, og de sosiale/personlige virkningene det har hatt for litteraturfolk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, men det er noe i den duren jeg har lyst til å prøve på. Problemet er at jeg ikke vet hva slags problemstilling jeg vil ha, nøyaktig hva jeg vil diskutere eller hvordan jeg vil gjøre det.
(hjelp meg hvis du tør, brainstorming lenge leve)
Det er rart å ha et slikt åpent fag hvor man kan analysere Pokémon kort i et arbeidskrav, og få et stort smil av læreren. For med slike åpne fag går det opp for meg hvor sterkt ordet Dokument er i min (og din) hverdag. Hele rommet mitt er et dokument. Alt er et dokumentkompleks (en del av et større dokument), det er docemer over alt (google det), og det skumleste: alt kan skrives om.
Etter at min far dro hjem i dag (det er fint med foreldre på besøk), tilbragte jeg 4 timer på biblioteket [i en bås] bygget jeg hus like ved Bibliotek-litteraturen. Jeg fant to tegneseriehefter skrevet av to bibliotekarer, som fanger humoren og hverdagen i biblioteket – og tenkte på hvor mye dagens medier har forandret seg [også kjent som: jeg følger med i timen når jeg har drukket tre kopper kaffe og analyserer fonten på koppen].
Så hva i all verden skal eksamensoppgaven min handle om?
Det er bøker, filmer, tv-serier, reklamer, nettsider, dialoger og ikke minst bloggposter – som kaster seg på meg og gir meg nye hendelser å skrive. Det er første gangen jeg opplever noe lignende, særlig siden romanen har vært i hodet mitt siden midten av 2007. Nå er den overalt. Problemet er at det er så masse å ta for seg så jeg vet ikke hvor jeg skal starte å skrive.
For makten er ganske tøff. Tøff som i “herregud jeg kan skrive om hva som helst fordi jeg bestemmer hva som skal skje åhelvete”, tøff. Hjernen min går litt i overload når jeg oppdager alle disse tegnene – og jeg får en blanding av dårlig samvittighet, yrkes+skriveskade og innspirasjon. Det tar på. Når jeg skal skrive har jeg så mye i hodet mitt at jeg strever med å finne ut hvem/hva/hvor, så jeg ser på TBBT i stedet. Jeg lurer på om jeg taper, sakte men sikkert.
Mathias sin Amazon gave kom i posten i dag, han hadde loket litt rundt på ønskelisten min (pluss at han ville gi meg en ting). Sånne ting gjør verden til et bedre sted, og får slutt på World Suck.
Nesten hver påske har jeg og pappa malt egg sammen. I løpet av de siste tre årene har det blitt mer til glede for ham enn meg. Han er kunstnerisk og oppfinnsom, jeg klasker farger sammen og later som om det er en regnbue (jeg maler som om jeg er fire år). Pappa har malt noen vidunder i sin tid. Fra da han jobbet i den Norske versjonen av “Playboy” (SOM BOKANMELDER DIN KOFFERT (sjokk)) malte han “Playboy” egget. Når filmen “Nemo” kom, lagde han “Nemo” egget. Så har vi “Hitler” egget, “Einar Dørum” egget, “Kabal” egget, “The Joker” egget (tror jeg) og en hel haug med andre. Et av mine egg har halvparten av et annet limt på seg, og prøver å være nyeste mote. Ikke få meg til å snakke om egget mitt som skulle ligne på en notatbok.
Av og til må jeg bare gi opp, og det har jeg gjort i 3 år. Men jeg merker likevel at jeg savner det, og dette er nok en del av pappas onde plan. Han har til og med lokket meg med gåselever (jeg er gourmesatan, spiser alt. For mer info om hvorfor, sjekk “Om meg”), og jeg føler at min tilstedeværelse vil trylle fram noen malte egg (pappa var hobbytryllekunstner før. Artistnavn? Kimsalabim. Jeg har verdens beste pappa).
Om 2 dager drar jeg hjem. Til ektemannen min, til foreldre og svigermor. Det blir på en måte litt større å treffe dem nå etter artikkelen i “MAG”. Litt fordi jeg føler at jeg slipper å snakke om det, og mye fordi det har gått opp for meg hvor heldig jeg har vært.
Oppdatering: det var ikke noen link til bloggen i artikkelen (snufs), men her er i hvert fall et lite bilde, løp og kjøp!
På mandag den 22 mars – kan du lese intervjuet med meg i jentemagasinet “MAG”. Intervjuet ble gjort dagen etter “Signaler 09″ i September, på en Thank God It’s Friday restaurant i 2009. Det var sommer og jeg følte meg som en Forfatter. Det er første gangen jeg blir intervjuet på denne måten, og er med i et blad. Temaet er Selvtillit, og hvordan årene jeg ble utsatt for psykisk erting påvirket meg, men også hvordan skriving og blogging har gjort meg til en sterkere person. Bildene er jeg stolt av, fotografen var et talent som fikk fram “meg”. Jeg håper du kjøper bladet og kommer med tilbakemelding.
Og så til deg som nettopp kanskje har lest reportasjen, og lurer på hva slags blogg dette er. Jeg er ikke en moteblogger eller en som skriver om politikk. Jeg skriver en slags dagbok, jakten etter forfatterdrømmen, pågangmotet for å bli bibliotekar – og ikke minst det å være gift. Greit, jeg vet at det høres ganske kjedelig ut, men jeg prøver å være morsom også. Som tittelen av bloggen sier er jeg glad i kaffe. Uheldigvis har jeg i det siste begynt å drikke OG kjøpe en god del te, så noen ville sagt at jeg driver med blasfemi. Til dette nikker jeg trist. Men har du nok teblader oppi tekoppen får man samme effekt: en hyper, ekstatisk Elisabeth som kan snakke om alt selv om hun ikke har peiling.
Hvis du liker å skrive selv, og å lese, så håper jeg du blir her litt til. Og hvis du vil bli forfatter også, så håper jeg du skriver det du selv vil lese. Det er ikke mange bilder her (jeg er ikke kunstnerisk av meg, alt ligger i ordene), men til tider kan jeg få det for meg å skrive dialoger. Jeg er ikke så flink til å fortelle om verken meg eller bloggen, ting bare kommer og ender opp i et sammensurium (jeg er så stolt hver gang jeg bruker ordet “mitt” i en setning) av en bloggpost. Jeg anbefaler en titt innom “Fine ord sagt av andre”, hvor noen av de beste som finnes på internett har skrevet noen ord om meg og mitt.
Jeg har blogget siden desember 2005, men det føles mye lenger. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre, fritiden min er noe begrenset (skriving ftw!). Rødvin taes imot med takk.
Ida (og Bharfot) viste meg en video hun mente jeg ville like. Det gjorde jeg. Klippet er fra filmen “Mary and Max” som handler om to fremmede som begynner å skrive brev til hverandre. Fordi akkurat dette minnet meg veldig om noe om det jeg skriver i romanen (og Signaler 09), vet jeg allerede at dette må deles med deg:
Nei, jeg snakker ikke om filmen (eller boken “The lovely bones” av Alice Seabold, men du bør lese boken, ikke se filmen). Jeg snakker skriveprosess, romanisering, redigeringshelvete og å være gravid med en roman. Jeg har ikke mange sider til å ha halve boken enda, men det føles sånn. I går slettet jeg en hel handling, inkludert to personer. Den ene handlingen er å finne i “Signaler 09″, men det gikk opp for meg at en roman kan ikke inneholde alt novellen gjør (tok litt tid, men må gjøres på egenhånd). Hadde ikke Oktober kontaktet meg og gitt meg konsulentuttalelsen, vill jeg nok tenkt annerledes.
Fordi jeg ikke klarer å faktisk slette noe for alltid, har jeg et annet dokument med “Ekstramateriale” hvor alt jeg er usikker på limes inn. Nå har romanen plutselig veldig få ord (word count, I loathe you), alt for få sider (men Ekstramateriale kan fryde seg) og jeg driver og skaper historien på nytt. Alt dette på grunn av at jeg myrder en person jeg likte og slår sammen to helt forskjellige karakterer. Jeg antar at dette er en del av “yrket” jeg prøver meg på.
Om kvelden, ca 3 timer før jeg skal legge meg, våkner Forfatteren i meg og fingrene mine oppfører seg som om de er rasende på tastaturet. Det gjør de alltid, men disse gangene skriver de med mening. Når jeg legger meg føles det alltid ut som om et nederlag, innerst inne. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke ligge her, jeg vil sitte ved pulten og skrive skrive skrive. Selv om det kanskje bare kommer en halv side.
Det er så rart å se hvor få sider jeg plutselig har. Hvordan jeg har gått kraftig til verks og vært kritisk til alt jeg tidligere har skrevet. Så jeg starter på nytt, og lurer på hvilken sjanger dette er – og kommer fram til at det er Elisabeth sjangeren. Det er best sånn.
Kommentarer