Kusinen min har tatt «Forfatter»bilder av meg i dag. Her er ett av mine favoritter (sjekk den notatboken a’!).

Copyright; Stine Kolaas Nash

Besøk henne her (gjør det da vel!):

http://www.stinekolaasnash.com

http://www.flickr.com/photos/fotosdream/

Åh så tøffe! Vi rocker alle boller og sokker rett ned i glasset. Med litt justeringer på webkameraet, på med litt rocknroll lilla steming, og vi er der. Hirr hirr etc.

Dagen før dagen tok jeg disse bildene av Chansey, Frode og meg sin dverghamster. Chansey er ganske…. akrobatisk av seg.

Møt Frode, min kjæreste, sjelevenn, bedre halvdel. Vi feiret 1 års dagen vår i går. Det var nøye planlagt at vi skulle ta banen opp til Fløyen, så skulle vi gi gavene våre til hverandre (jeg hadde kjøpt oss en time hos aromaterapeut) og så skulle vi spise på Takk Gud Det Er Fredag.

Det var ganske mange på toppen av Fløyen, det skulle visst være et renn/konkurranse nedover. Vi ville ikke at det skulle kry med barn og akebrett rundt oss, så vi gikk bort til en mer stille plass like ved Fløyen kafe. Vi så på utsikten, kysset litt, tok bilder og så fikk han gaven min. Han kysset meg av glede og jeg syntes han var enda søtere i kulden.

«Så er det din.» Sa han og ga meg en veldig lett boks.

«Riv opp papiret!»

Jeg begynte å rive opp papiret. Til slutt var det et hvitt papir som var rullet sammen med en rød trå rundt seg. Har han døpt en stjerne etter meg? Tenkte jeg. Tråden falt av. Jeg rullet ut papiret.

«Vil du gifte deg med meg?» sto det med hans fine skrift og med masse hjerter rundt. Det er nå jeg skal gjøre mitt beste for å fortelle hva som skjedde, fordi jeg svevde midlertidig ut av min egen kropp og så det hele skje selv.

La meg her skyte inn at dette frieriet må jo være den største klisjeen gjennom hele Sammensuriet. Som fast leser av denne bloggen vet du at jeg lenge har foraktet klisjeer fordi jeg vil at de skal skje med meg, men at de aldri gjør det. Men dagen i går, selve valentinsdagen, dagen hvor 20 frierier ble annonsert på framsiden av Norges største sladderavis VG, ja – den dagen…. blir jeg fridd til. På Valentin. Mer klisje kan det ikke bli. Men nå er det *min* klisje og ved Gud jeg skal holde den tett inntil brystet mens jeg ikke snakker om annet.

Vi går videre.

«Hæ? What? Kødder du… men?» Tror jeg var noe av det som kom ut av munnen min. Jeg stirret sjokkert på ham, men tårer i øynene og et smil bredere enn Alaska.

«Hjelper det om jeg går ned på kne?» Sa han, og plutselig var det en rød boks formet som en rose som dukket opp foran meg, den ble åpnet og der var det den mest skinnende diamanten jeg har sett i hele mitt liv. Jeg klarte ikke å si noe først, jeg lagde mye pipelyder, gjentok «åghud!» lignende fraser og så når han satt der med kneet i snøet svarte jeg:

«Selvfølgelig.. JA!»

Han reiste seg, vi la armene om hverandre og kysset oss flaue.

Før du begynner å si «Er ikke det litt tidlig? 1 år sammen bare?» så er det viktig å si at Frode og jeg har kjent hverandre i 8 år og vært bestevenner i 3 av dem. Det føles som om vi har vært kjærester i 5 år for å si det sånn, for vi kjenner hverandre allerede og hele historien.

Senere på kvelden kom spørsmålene. Jeg spurte når han fant ut at han skulle fri. Han hadde funnet det ut i september 2008, og kjøpt ringen rett etter nyttår. Men egentlig hadde han funnet det ut allerede etter at vi hadde vært sammen i 3 måneder.

Når bryllupet skal stå, spør du? Om 3 1/2 år.  Når jeg er ferdig med utdannelsen min i Tromsø, og vi er tilbake i Bergen.

Møt Frode (Mr Baggings -> minus G -> Frodo Baggins – > Frodo/Frode, taddaaaa):  min forlovede.

klikk på bildet.

‘Scuse me mens jeg stirrer litt mer på ringen.

Fordi jeg stresser med skolearbeid, kjærestepresang, og å redde macen fra konkurs spør jeg deg:

Før:

Etter:

Jeg er en lat blogger. Jeg er elendig på å promotere meg selv, eier ikke evnen til å kommentere hos blogger jeg leser og er en ufordragelig skribent når jeg ikke har noe som driver meg av gårde. Det verste er at jeg driver narrativ oppi hodet mitt hele tiden. Jeg formulerer setninger, hendelser, dialoger og temaer som jeg planlegger å skrive i bloggen for så å få masse masse kommentarer og lesere. Dette skjer selvfølgelig ikke, så statestikken har jeg sluttet å se på nå fordi jeg da ikke blir en dagbokskriver, men en som skriver bare for å få statistikken opp. Dette betyr at jeg kan, hvis jeg vil, skrive om «stein i glasshus» temaer. Bloggere, blogging og alt det shitet der.

Så runder vi tankegangen min: Jeg liker å skrive, jeg liker å ha lesere og jeg forguder kommentarer. Greien er at jeg er ikke så flink til å drive med noe av dette, og nå har jeg kommet til det stadiet hvor jeg jaggu gir tusan i det. Nå skriver jeg bare for å skrive, og det at det er noen som leser og kommenter i det hele tatt er bare et pluss. Dette skriver jeg i en slags tåke, jeg er fullstendig klar over at setningene mine er usammenhengende. Komma har ikke funnet sin plass i hodet mitt på lenge. Jeg beklager. Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Her råder egoisme. Elisabeth sin egen egoisme og alt for mange tanker.

Ser du? Det er ingen rød tråd her.

Problemet mitt er at jeg ikke klarer å skrive for tiden fordi jeg ikke har noe å skrive. For å være rett på sak – og du kommer helt sikkert til å hate meg for dette – så er jeg så opptatt med å være forelsket i kjæresten min. Det er sant. Det er den hele og fulle ondskapen av mitt dårlige engasjement innen blogging. Jeg er som du ser, ikke så veldig morsom lenger. Det er helt utrolig! Hver dag tenker jeg ut en mørk anekdote fullspekket av galgenhumor som gjør magemusklene dine til latter – og hver dag ender det med at jeg stirrer på et tomt dokument og bare freser. Jeg freser mye for tiden. Det er veldig lett, og jeg kan lære deg det en dag.

Så hva er det egentlig jeg vil? Jeg vil ha noe spennende å si, jeg vil fortelle deg om hverdagen min slik jeg gjorde før. For meg er det hele som en konstant opplæring. Hele tiden prøver jeg å finne min… nisje i bloggverden, men jeg er ikke sikker på om den har funnet meg enda. Jeg vet ikke lenger hva jeg skriver i denne posten, fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive om for å få vel… lyst til å se på statistikken. Den er der, men det lille jeg ser er ikke fint.

Men jeg prøver å finne meg selv i bloggverden, etter 3 år aner jeg fortsatt ikke hva jeg skal skrive. Gjør du?

I mellomttiden får du se på det min bestevenninne mener er den «ekte» meg. Vet du hva hun mener?

Det er fem dager siden jeg har skrevet denne bloggen i tre år.  Det er også fem dager siden jeg og Mr B hadde vår 10 måneders ”nå har vi elsket hverandre lenge gitt!” jubileum og i løpet av disse dagene har jeg gått gjennom store deler av arkivet mitt for å se hva jeg egentlig har gjort på.
Med tanke på at jeg har vært på nett i tre år, føler jeg at det har blitt sagt ganske lite. Sånn egentlig. Jeg ser at det er ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt, og jeg noterer meg nøye at jeg burde få meg en Stavekontrollør som kan luke ut alle skrivefeilene mine som kommer stort sett hver gang.

I løpet av min blogglevetid har jeg bodd 2 år på Blogspot, og tatt resten av tiden på WordPress –før jeg nå skaffet meg min egen lille del av verden med et eget domene. Jeg tror det var bra.
I 2005/06 ville jeg ha en mening om det som sto i avisene, jeg skrev leserinnlegg slik at jeg kunne vandre lykkelig til Norli og kjøpe bøker uten å egentlig betale for dem selv. Jeg var besatt av en gutt som jeg ikke snakket med, ei visste hvordan stemmen hans var – og dagene jeg så ham gjorde at jeg kom meg gjennom skolen.

Men så fikk jeg plutselig skrevet alt jeg ville nettet. Jeg oppdaget at det var andre der ute som skrev mye om politikk, så da var det andre ting jeg kunne skrive om. Jakten på kjærligheten, forfatterdrømmen som jeg ville ha oppfylt før jeg fylte 20 og kaffegleden min som var særegen.  For jeg skriver jo egentlig om det å skrive. Det er den eneste røde tråden gjennom hele denne bloggen – skrivingen og kjærligheten. Man kan trygt si at jeg er en eneste stor klisjé, og jeg liker ikke klisjeer.

Så hva er jeg nå, og hvordan har bloggen blitt?

Jeg er jenta som skriver uten å skrive. Hun som drikker 6 kopper kaffe før hun fortsetter med te, og ser på selv i speilet uten briller. Jeg er hun som ikke har lyst til å være søt, for jeg vil at noen skal se meg rett i øynene og si at jeg er vakker. Jeg er hun som heller leser nettavisene enn papirversjonen. Jeg lar være å trykke på artiklene fordi jeg syntes det er mye mer spennende å lese overskriftene. Politiske meninger og engasjement er ikke noe som går hånd i hånd i meg – fordi jeg har ikke funnet mitt parti, mine meninger eller mine mål. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at da jeg begynte med bloggen ville jeg bli døvetolk og så forfatter, men nå er det bibliotekar OG forfatter.

Med ”En Kaffebønnes Sammensurium” har jeg ikke prøvd å bli noe jeg ikke er. Jeg skriver fortsatt om det jeg tenker på, men likevel savner jeg det å kunne skrive mer detaljert og ikke alltid sensurere meg. Men det er sånt som skjer, for jo eldre jeg blir desto mer distré, kynisk og innadvent blir jeg. En bloggreise om meg er som å lese en annens jentes liv – en som jeg ikke er lenger, men som jeg kanskje var. Det er rart å tenke på. Likevel er det veldig lite jeg ville ha forandret på. For hvis jeg hadde kunnet forandre på ting som jeg har skrevet, ville jeg aldri ha vært her akkurat: Skrevet til deg.

Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hvor lenge du har lest, jeg vet ikke en gang om du leser. Jeg vet ikke hva du syntes om meg. Jeg vet bare at du er der. Men hvis du er en av dem som har lest lenge, og ikke alltid har kommentert, så ville jeg vært veldig glad hvis du tok deg tid til å gi en liten kommentar her og nå. Fortell meg hva du har likt best, hvorfor du leser og hva som skal til for at dette Sammensuriet skal leve videre.

Takk for 3 flotte år, jeg satser på tre til.

I dag er det meg og Buster. En tøff kamp og jeg håper det går bra for oss begge. Fordi jeg ikke har rørt kameraet mitt på lenge, og siden jeg er mot en ganske proff fotograf – slenger jeg ut noen bilder. (Ergo = stem gjerne på meg også, for da kan jeg begynne å drikke julebrus, spise pepperkaker og synge det siste verset på Julevisa UTEN at noen kan sensurere meg).

Nå er det din tur (Jeg er veldig glad i deg. Ja, akkurat deg ja. Jeg mener deg, du ja! Jeg liker *deg*, for det er deg jeg skriver til. For. Deg. Denne bloggen eksisterer for deg).

Go vote!