Kjære Terry Pratchett

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

 

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

 

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

Oiskipoiski, thats what it is

Det begynner nå. Vi trodde kanskje at det begynte før, men det er nå alt skjer. Vi har ikke flere forelesninger, nå er det bare veiledninger og avtaler om å møtes på datarommet hver dag fra klokken ti og utover. Det er å massere hverandre i nakken når eksamen går til hodet på oss, og gratis kaffe fordi UiT kommer med ny logo, og det er Eddie Izzard sitater som blir spilt høyt for å få oss til å le. Vi sitter sammen, på rekke og rad, med hver vår datamaskin og prøver å få det til. Man glemmer litt av seg selv og tenker mest på hvordan man skal klare alt sammen uten å klage for mye. For klaging er en del av prosessen. Vi prøver så godt vi kan. Vi leter etter barndommen, og den dukker opp i form av Pokémon og «Noahs dyrebare øy». I morgen skal jeg si «Oiskipoiski» og se hva som skjer.

Det er flyttetid om to dager. Jeg skal pakke litt av livet mitt i bokser og poser, flytte dem i en maxitaxi og installer meg på nytt. Reboot. Det er eget bad, eget kjøkken, eget rom. Det er plass for meg og Frode – plass for et bedre liv. For det begynner nå, uansett hva andre sier. I lesebåsene på biblioteket er det de samme klistremerke men med forskjellige tolkninger, hos medstudenter er det malerier med elefanter og på lærerens kontor er det stabler med utskrevne notatbøker. Det er ting som er blitt gjort, alle sammen, og nå er det min tur.

Judge a book by its cover

Jeg legger fram bevis 1: bok og student er enige om samme ting.

Ren, hvit kjærlighet

Dette er Chansey, han liker sjokolade, og er den rene hvite kjærligheten til meg og Frode:

Ting skjer så fort når man kommer hjem igjen, og noe av det første jeg gjorde når vi besøkte pappa var å ta bilder av påskeeggene. Jeg vil påpeke at pappa har en viss interesse for 2 verdenskrig, og gale Hitler. Ikke noe mer som bør gjøre deg bekymret.

Jeg kommer sterkere tilbake. Du vet, familietid er viktig i påsken. Plutselig er jeg skrivende og tilstede (så ikke unfollow meg, pretty please?).

Slik du ville ha det

Nesten hver påske har jeg og pappa malt egg sammen. I løpet av de siste tre årene har det blitt mer til glede for ham enn meg. Han er kunstnerisk og oppfinnsom, jeg klasker farger sammen og later som om det er en regnbue (jeg maler som om jeg er fire år). Pappa har malt noen vidunder i sin tid. Fra da han jobbet i den Norske versjonen av «Playboy» (SOM BOKANMELDER DIN KOFFERT (sjokk)) malte han «Playboy» egget. Når filmen «Nemo» kom, lagde han «Nemo» egget. Så har vi «Hitler» egget, «Einar Dørum» egget, «Kabal» egget, «The Joker» egget (tror jeg) og en hel haug med andre. Et av mine egg har halvparten av et annet limt på seg, og prøver å være nyeste mote. Ikke få meg til å snakke om egget mitt som skulle ligne på en notatbok.

Av og til må jeg bare gi opp, og det har jeg gjort i 3 år. Men jeg merker likevel at jeg savner det, og dette er nok en del av pappas onde plan. Han har til og med lokket meg med gåselever (jeg er gourmesatan, spiser alt. For mer info om hvorfor, sjekk «Om meg»), og jeg føler at min tilstedeværelse vil trylle fram noen malte egg (pappa var hobbytryllekunstner før. Artistnavn? Kimsalabim. Jeg har verdens beste pappa).

Om 2 dager drar jeg hjem. Til ektemannen min, til foreldre og svigermor. Det blir på en måte litt større å treffe dem nå etter artikkelen i «MAG». Litt fordi jeg føler at jeg slipper å snakke om det, og mye fordi det har gått opp for meg hvor heldig jeg har vært.

Alternativ MAG bilde.

Bilde tatt av Krister Sørbø, for MAG.

Frysebasillen

Eg e frysebasillen, eg kjem og tar deg når det e snø og tåke utenfor vinduet ditt - og livet gir deg et teppe.

En students hverdag med Kindle

Kindle er en E-bok. Vet ikke hva det er? For å si det enklest mulig er det Amazon.com sin elektroniske bokhylle. En slags bok-USB med tilgang til Amazon sine bøker som lastes ned i løpet av 60 sekunder eller før. Bare dette var nok til at jeg gikk i bibliofil hyllen og så for meg en helt ny og varierende arbeidsmiljø som framtidig bibliotekar (og det mener jeg i aller beste mening). Prisen er ganske stiv, 259 dollar pluss moms/takt etc. Jeg var heldig og fant en auksjon på nett hvor en person hadde fått to stykker pga en familie misforståelse. I stedet for å betale 2300 pluss pluss, ble det 1700. Glede opp i mente åssåvidere.

En av grunnene til at Kindle’en appellerte til meg var at jeg er en av dem som liker best å lese bøker på Engelsk. Den andre var miljøvennlig med tanke på papir, jeg slapp å kjøpe for mange bøker som tar for masse plass når jeg så skal flytte igjen – og: den er så fin å se på. Det endte med at Kindle’en også har blitt en liten «du skal gifte deg!» gave fra mine foreldre. Men la oss nå gå rett på selve gjennomgangen! Så skal du slippe å lese dette her!

IMG_6609

Jeg fikk den på mandag. I to dager har jeg virret rundt på Universitet og «prøvd» ut forskjellige situasjoner hvor jeg finner ut at jeg vil drikke kaffe, og da må man ha lesestoff. Jeg har nå sittet i kantinen, utenfor bokhandelen, på biblioteket, ute på en benk og på buss til/fra skolen. Så langt (husk to dager) er jeg strålende fornøyd. Igjen fordi jeg kun leser engelske bøker og har brukt Amazon.com lenge. Det første jeg tenkte når jeg slo den på (det var magisk, sier jeg, MAGISK!) var at det føltes som å lese en usynlig bok. Teksten var som på en plate foran meg, men boken rundt var usynlig. Er usynlig. Øynene mine har det bra. Jeg er ganske nærsynt og er redd jeg blir blind snart, så å kjenne at øynene mine ikke gikk inn i «mac modus» var fryd og gammen. Eboken passer perfekt i hendene mine, tomlene hviler på «Next page» og «Prev Page» naturlig, og når jeg først leser så glemmer jeg at det er en elektronisk dingseboms jeg holder. Den er lett som en 200 siders pocket.

Når jeg skal kjøpe bøker går jeg via menyen inn på «Kindle Store» og kan søke etter det jeg er interessert i (jeg liker tastaturet). Men jeg trenger ikke å kjøpe den med en gang, nemlig, jeg kan velge å laste ned et lite utdrag gratis først, og så bestemme meg om jeg vil kjøpe. Dette syntes jeg er helt fantastisk. Min første bok ble en av de mange bøkene som har tynt Jane Austen for alt hun er verdt (temaet er Jane, men handlingen er noe heeeeelt annet). Den leste jeg ferdig i går, og vet nå at det bør finnes grenser for å fortelle om livet til Mr. Darcy som vampyr. Ugh. Etterpå kjøpte jeg en en annen bok (se bilde under), som for øyeblikket gjør meg ganske lykkelig.

IMG_6612IMG_6613

Det er veldig fint å endelig ha plass i sekken min. Vanligvis blir sekken min ubehagelig tung, men nå har ryggen min det bra igjen. Det er likevel viktig å passe på at den ikke blir skadet, så snart går jeg til innkjøp av et bedre cover til herligheten. Fordi jeg ønsket å få tilgang til flere bøker enn de som er tilgjengelig i Europa, har jeg gått en omvei med adresse i USA.

For meg er leseropplevelsen viktig, og det er helt tydelig for meg at jeg kommer å ha denne i flere år, selv om det kommer nye ebok-lesere. Jeg vil bare lese, og da trenger jeg ikke farger, touch screen eller noe annet. Dette funker for meg.

IMG_6616Og hver gang jeg slår den av kommer slike fine pausebilder!

En (Halloween)gave fra USA

Det er fint å bli kjent med folk via internett. I hvert fall for meg. Det har endt med at jeg får store pakker i posten. Min venninne Sarah K  har sendt meg en boks med mye namnam. I går når jeg var hos tannlegen fikk jeg beskjed at jeg har fått 3 hull og må borre. Tenkte du ville vite dette før du ser på bildene under.

IMG_6550IMG_6552IMG_6555IMG_6556IMG_6557IMG_6559IMG_6562IMG_6565IMG_6567

Det er et moralsk dilemma.

Sarah, a gift for you is on it’s way! Tusen takk for en fantastisk overraskelse!

«Du setter jo hele filosofien i VANRY!»

«Konsentrer deg om det du vil utrette her i dag,» sier yogainstruktøren til oss. Vi skulle ha et mål med denne timen, et mål om å akseptere noe eller rett å slett tenke på det som vi vil få unnagjort. Jeg trekker pusten i yogastil og tenker «Jeg skal gi slipp på snøen, jeg skal godta snøen». For det er en kjent sak at jeg er ikke her oppe i Tromsø pga været. Jeg er her pga studiet og framtiden min. Så når det plutselig begynner å snø ber jeg den dra til Helvete eller bare dø. Til å være en person som har konstant kalde hender, hjelper det lite at det med ett laver ned 18 cm med flass og nesen min renner gugge. Lite lekkert.

Så jeg satt der, og prøvde å gi slipp på mitt snø-hat. Vi fikk beskjed om å stille oss i «Den omvendte hunden» (her kom det en gryntelyd fra de tre mennene på kurset). Jeg omvendte meg og kjente at jeg hatet snøen enda. Men etter hvert ble jeg litt fredfull, og det var ikke så mye annet å si enn at jeg ble døsen.

IMG_6501

Plutselig var det gått 1 time, jeg hadde vondt over alt, og jeg hadde glemt at det var snø ute. Så kom jeg ut fra studioet, og ble direkte mutt. Gi slipp på snøen, my ass. Jeg kommer til å feite meg opp på kakao, tenkte jeg.  Men så kom jeg hjem, og ble møtt av en gave fra forloveden.

IMG_6502

*sukk*

Men før alt dette, før yoga og før blomster, var det filosofi:

Vi har kommet til kapittel tolv, og filosofen Hume er temaet. Hume hvem? roper du. Jeg vet, jeg vet. Han var en filosof med kraftige meninger. Visstnok var hans filosofiske mening så «out there» at i følge læreren vår ville Kant (igjen med filosofene!) hevdet at Hume drev med metafysisk vrølv. Kant ville ha sagt til Hume (helst med Trønderdialekt, for det har læreren min, og vi holdt på å klappe sammen i latter like etterpå) «Du setter jo hele filosofien i VANRY!!!«. Du trenger ikke en gang å forstå det, for det funker som pokker uansett.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress