Jeg bedriver assistentering (er det et ord? Jeg burde vite dette!), og det er en del timelønnings greier som blir fikset på. Det hele er grusomt spennende (fakta faen). Jeg har også fått gleden av å utvikle forholdet mitt med Herr Makuleringsmaskin ytterligere samt å dra en full pose med makulert fløff rundt hele etasjen. Jeg har også arkivert navnene til Gloppen, Giske, Henning Olsen og en del Iversener. Forøvrig er jeg møkklei bokstaven H, siden det var fæælt med navn akkurat der. Død over H altså.

Kaffen er…. godtjent under tvil.

Ohoy, 5 uker til med dette!

update: Nå får jeg Adgangskort og ID kort. Åååhåhåh! MAKT!

…gjør vi helt andre ting. I dag: Gymteoriprøve/»tentamen». (Denne posten ble visst noe lenger enn jeg ante, en meget lang liste. Kudos til deg som leser hele. Virkelig)

* Ca 2 timer før prøven. Sitter på en sofa og leser gjennom 18 sider med notater. Da siste side er «lest» dupper jeg av litt.

* Våkner og går ned trappen. Søker trøst hos Kristine og resten av gjengen. Møter på gymlærer og får beskjed om at jeg skal ha prøve i kjelleren. Sender et stumt budskap om «hjelp» til Kristine.

* Sitter alene i et lite klasserom. Føles ut som jeg sitter i en krigsbunkers, og om det skulle skje noe litt skummelt over meg ville ingen vite at jeg var her. Gymlærer forteller meg kort om oppgavene før han går.

* Jeg stirrer på arkene.

* Jeg begynner å gråte.

* Tørket tårer og pusset nese på badet.

* Stirret på oppgavene igjen, fikk pusteproblemer.

* Begynte å skrive. Jeg er utrolig flink til å fargelegge! Røde streker over hele linja.

* Stoppet å skrive for å gråte litt igjen (hold kjeft).

* Tok en «pause». Her følger jeg med på hva ungdommene ute driver med. To-tre flokker med andreklassinger som bærer på noe som ligner på mobiler men som egentlig ikke er det, driver og veiver med dem i forskjellige retninger og går motsatt vei mens de prikker på skjermen. Står i klynger og diskuterer livlig.

* Bør vel gjøre litt prøve nå?

*Oppdager trådløst nett i taket. Jeg ante ikke at de virkelig har installert internett på HELE skolen? Jeg reiser meg, hopper opp og ned et par ganger for å skru på knapper. HOHO! Moro!

* Setter meg ned igjen. Leser på oppgaven som lyder omtrent som følger «Velg en idrett som du skal lære deg i løpet av seks uker. Skriv hvordan du vil gå fram med dette». Hva velger jeg mon tro? Tenke litt.

* Begynner å skrive om golf.

* Jeg kan forbløffende mye om golf!

* Dette går riktig så bra!

* En hel side!

* Golf!

* Hvorfor har jeg ikke begynt å spille golf? Jeg kan bli flink til å swhnunge på kroppen!

* Får black-out, slutter å skrive.

* Legger meg til rette med armer og hode på pulten og tar meg en liten lur.

* Våkner ca 10 minutter senere og velger å undersøke litt i skapene som er i rommet.

* Kjemisett, bøker, tre poser med bomull, fyrstikker, bøker om fylker i Norge, drikkeglass, hybelkaniner.

* Oh! Under vasken kan jeg gjemme meg om det skulle skje en massakre på skolen (å faen slutt å tenke slik Elisabeth. Det er ikke morsomt en gang).

* Setter meg på plass igjen. Skriver en setning. Om golf.

* FERDIG!!!!!!!!!!

* Småløper opp fra kjelleren og leter etter klokke. Halv tre! Jøss! Jeg _ER_ virkelig ferdig! Gymlærer hvor ER du?.

* Leter etter Kristine og Johan for moralsk støtte.

*Kristine ser min noe rare tilstand, griper et godt tak i armene mine og ser meg dypt i øynene «dette gikk bra, okei? Hva kan du om håndball?» «vet ikke!» «joda, hva trenger du når du skal spille håndball?» «En ball?» «Jaaa, flinke Elisabeth, hva mer?» «Eeeh.. Jeg vet ikke!» «Hva mer skulle du skrive?» «Jeg skrev om… golf.» «SÅ FLOTT! Der ser du, vennen, dette kan du, dette er ikke så ille.» «Må finne gymlærerer!» «Elisabeth, se på meg…» får lang klem av Kristine.

* Får vite at Johan har nettopp har vunnet gratis tur for 4 personer til Disney World, Florida. I «Donald».

* Jeg frir til Johan, han takker ja (Unnskyld Beasty).

* Jeg begynner å prate i korte, noe usikre, stakkato setninger: «JOHAN! Vi fire reiser! Deg, meg, Kristine, Beasty! Perfekt! Jeg er eldst! Atten og ett halvt! Null problem! Kom igjen! Juba! Ååååååh, jeg er så misunnelig! DONALD! Så kommer det noe bra ut av det bladet også! OH! NO! Dra heller med foreldrene dine OG Beasty! JA! Så kan dere ta den der the tunnel of løøøøøøøøøøøøøøv med sånn kondol og sitte der og høre på ‘when the moon hits your eye like a big pizzapie, thats AMOOOOOREEEEEE’ sant, ååååå det er jo helt perfekt, JOHAN! Og så kan jeg og Kristine være med i kofferten! Med kaffe og en liiiten laptop som vi… hihi» etc «Eller vi kan si at jeg er maman din?» sier jeg. Kristine påpeker alderen. «Var du ett år når du fikk ham?» «Ja,» svarer jeg «fikk tidlig mensen.» Kristine foreslår adopsjon.

* Går for å finne gymlærer.

* Finner ikke gymlærer. Gir prøve til Naturfaglærer.

* Henter skolesekk.

* Går på Rema 1000. Bråstanser i døråpningen da jeg får øye på en flunkandes ny kaffe maskin og før jeg vet ordet av det står jeg der og leser at her har de alt fra vanlig kaffe (med og uten sukker/melk), cappuccino (med og uten sukker/melk), te, solbærtoddy, kakao og suppe. Jeg tar en cappuccino, og venter i yr spenning. 10 kr fattigere men når det kommer til kaffe så ofrer jeg morra di.

* Kaffen er helt ok. Jeg har en ny venn.

* Vandrer rundt i butikken og sipper til kaffen.

* Går hjem.

* Honey, ÆM HÅÅÅÅM!

* Sovner på sengen min.

* Lager kaffe.

* Begynner å lese på engelsk tentamen som er neste uke.

* Oi! Se der! Jeg visste ikke at vi hadde en bok om hvordan man kan lage fancy salat til middag? Dette må undersøkes.

Nå har hele skolen fått nye stoler og pulter i klasserommene. Det tok 40 år. Jeg har noe 7 år gammelt godteri her et sted hvis du vil feire med meg.

Jeg skulle bare snakke om hvordan jeg kunne søke meg inn på Skrivekunstakademiet etter Gymnas, men det endte med at jeg satt med brillene i fanget og tørket meg i øyenkroken med en nyåpnet kleenex-pakke og fortalte ham hvordan det hele foregår for tiden. Jeg sa at jeg ikke ville klage, for det var slik jeg følte det, men han sa at dette var ikke klaging, dette var viktig. Jeg sa at jeg var redd for et sammenbrudd, at jeg gjør det dårlig på prøver og at jeg er så redd som det er mulig å bli for muntlig eksamen. Jeg fortalte at jeg hater når folk sier til meg «Men du klarer det jo, Elisabeth. Du er så flink, du som har skrevet bok og greier, du klarer dette.» etc. Jeg hater at andre har høye forventinger til meg, samtidig som foreldre puster meg i nakken om femmere og seksere, når jeg er lykkelig bare jeg står i faget. Det er selve eksamen jeg har nerver for, og det fortalte jeg ham. Jeg fortalte at jeg kan ikke fortelle noen hvordan jeg har det fordi det føles som om jeg er den eneste.

Jeg skulle bare snakke om Skrivekunstakademiet, men så snakket jeg om hvordan det føles å sitte med et ark foran meg og stirre på spørsmål som jeg har lest på i en hel uke og følelsen jeg er helt ubeskrivelig. Han ville hjelpe meg, han sa han skulle snakke med de andre lærerne når tiden kommer og vi skal prøve å hjelpe meg så best som mulig.

Syv kleenex papirer senere, samt en psykologtime og med en lapp i hånden om at jeg hadde vært hos rådgiver – vandret jeg opp til klasserommet hvor jeg skulle være. Men jeg klarte ikke å åpne døren. Jeg stilte meg inntil og hørte på stemmene, folk lo og snakket engelsk. Jeg er så feig, tenkte jeg, jeg er så vanvittig feig. Men jeg orket ikke at 30 elever skulle stirre på meg i det sekundet jeg åpnet døren, ikke i den tilstanden jeg var i; liten og redd. I ti minutter sto jeg utenfor døren med lappen i hånden og trakk pusten før jeg gikk ned trappen og bort til skapet mitt, hvor jeg dunket bakhodet flere ganger og trakk pusten. Jeg er så feig, tenkte jeg flere ganger.

Jeg klarer ikke å snakke med mamma eller pappa om dette, og jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å angre at jeg poster dette før eller siden. Men jeg trenger å få det ut, for jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke den eneste som har gått ned i karakterer i år, jeg vet jeg ikke er alene. Men det er ingen som sier noe til meg, det er ingen som snakker om det – ingen jeg kan dele mine egne bekymringer med.

«Du stresser nok for mye,» sa han til meg, og jeg vet han har rett. Saken er at jeg er livredd for mine siste måneder på Gymnas, jeg gir blanke faen i Russetiden min for jeg skal konsentrere meg om skolen.

Jeg kom for å snakke om Skrivekunstakademiet, og jeg sa at jeg var redd for at jeg mistet min egen skrivekunst hvis jeg ikke begynte å skrive snart. For fristen til å søke der er 20 april og da må jeg ha en skjønnlitterær tekst klar. Men hvordan skal jeg klare det når skolen er prioritet nummer 1?

IC er feig. Ikke kom her og si at jeg skal bare ta det med ro og ikke stresse, det er ikke sånn det foregår. Dette er harde fakta, og ikke lett å svelge. Jeg kommer alltid til å være en 17 åring inni meg som tenker for mye.

I wanna be forever young my ass.

AH, skolen min! Bare navnet får meg til å bli svimmel og vakle. Når jeg har feber og må holde sengen en vinterdag mens huset stønner under orkanbygenes brutale svøpeslag, så bare tenk på [navn på skolen din her], og alt blir så mye bedre!

Denne kunnskapens høyborg, hvilken glede er det ikke å betrede dens haller! Hvilken grensesprengende opplevelse som strømmer ut fra katetrenes sol! Når læreren entrer klasserommet, forandres sure miner til glade smil. Man har sett ham seile inn på skolegårdens trygge havn i sin værslitte farkost, man har kjempet om å få bære hans veske, man har fortvilet måtte erkjenne at slaget var tapt.

Men nå er alle sorger glemt. Glemt er også den ikke helt pene toeren man fikk på forrige stil. Den var et slag under beltestedet, og ikke akkurat noen fjær i hatten!

«Bedre lykke neste gang!» tenker jeg likevel.

«Hvorfor skulle ikke jeg kunne lukte på sekseren like godt som de slaskene jeg sliter levis’n sammen med?» tenker noen.

«Mitt overordna hoversiktemål er å bli dataingeniør for de dårlige tider. Jeg er ingen dumming, så den skal nok gå inn, tenker jeg!» tenker andre.

«I goalen me’n! Jeg synes jeg SER overskiftene: Tidligere elev til topps!» «Drittfett!» tenker man også, etc. etc.

Jeg avbrytes av lærerens vennlige røst: «Din hjemvendendelse fra drømmeland er et sterkt ønske hos din underviser. Vennligst konsentrer den største oppmerksomhet inngående om herværende tekst, og la meg høre din utredning om hvilke funn du har gjort i dens stilistiske mangfold.»

Om bare alle skoledager hadde vært som dette. . .

Jeg lærte tidlig hva høflighet var for noe av mamma og pappa. Det var små ting, som var store og betydningsfulle for andre. Jeg har lært meg at man holder dører åpen for alle som skal ut av en butikk som du skal inn i, jeg har lært at eldre kvinner (pensjonister) alltid skal få komme før meg i busskø og lignende (også at menn alltid lar kvinner komme først, uansett alder) , jeg har lært at jeg skal være høflig og takke hvis noen holder dører åpne for meg eller plukker opp noe jeg har mistet, jeg har lært at jeg skal hjelpe kvinner med barnevogn inn på bussen hvis ingen andre gjør det og jeg har lært at jeg alltid, alltid skal beklage hvis jeg med en feiltagelse dulter borti noen som går forbi meg.

Men så er dette også sånne små ting som er helt åpenlyse at man skal gjøre. Hvorfor? Fordi det er høflig. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være så vanskelig. Skal du inn i en butikk samtidig som noen skal ut, tar du tak i døren og venter til vedkommende er ute og så går du inn. Kanskje dere veksler ett nikk også. Høflighet. Du går ikke rett inn i personen og nekter å flytte deg gjør du vel?

I Norge gjør du det.

Jeg har holdt dører åpne for mange. Jeg holder dører åpne for de som skal ut, de som skal inn, og jeg flytter meg for eldre kvinner som trenger å sitte på bussen. Hvor mange tror du sier «Takk»? Hvor mange er det som takker meg for mitt lille sekund med høflighet? Kun eldre kvinner. Den generasjonen som levde gjennom krigen og vet hva høflighet er for noe. Ellers så får jeg bare tomme blikk eller ingenting i det hele tatt – noen ganger stirrer de på meg som om de tror jeg skal rane dem. Men de fleste bare stirrer rett fram i intet – i sine egne tanker – og bare går. Det er forbausende hvor fort folk går når du holder døren åpen for dem. Det er ikke mye som skal til for at den høflige gestusen skal bli fullført, ett lite nikk, øyenkontakt, kanskje et smil og er det mulig – «Takk» ?

NEI DA! Hva er det med Nordmenn og høflighet? Finnes det? Jeg er jo rene døråpneren jo! Jeg er høflig!!!

Sverige, Finland, Danmark, England, Tyskland, Spania, Frankrike, Hellas, Kreta. . . Alle disse landene vet hva høflighet er for noe. Noen – jeg vet ikke om dette er nytt for noen Nordmenn – legger utrolig nok til «Tusen takk» når de sier noe. England og Hellas er fantastiske land når det gjelder høflighet. Du kan lære noe her, sussebass.

Det er skummelt når jeg blir sjokkert over hvor snille andre er mot meg hvis jeg holder en dør åpen for dem i Hellas, da er vi bestevenner og KOMPISAR. Jeg blir til og med invitert på middag. Nå skal sant sies at jeg vil helst ikke bli invitert på Grandiosa av en Nordmann jeg holder døren åpen for. Det kommer an på hvordan man ser det. Poenget mitt er at Nordmenn er by far de mest uhøflige typene jeg har møtt. Hvis blikk kunne drepe for hver gang jeg holder en dør åpen for noen hadde jeg ikke akkurat vært alive and kicking. Hvorfor er vi så uhøflige? Hvorfor skammer jeg meg av å være Nordmann når jeg snakker med mine Engelske venner om dette? HVORFOR ER NORDMENN SÅ UHØFLIGE? Hvor ble det av høfligheten? Forsvinner den med all Grandiosaen? Jeg bare spør.

Kanskje jeg slår døren igjen i trynet ditt neste gang. Kjære leser, kjøp DENNE boken og bli litt klokere.

Wiseguy og jeg hadde en diskusjon. Jeg har fortsatt ikke tilgitt ham for sine blasfemiske yttringer men det får så være. Det verste er nå at han har evnen til å få meg på gli og det gjør det UMULIG for meg å opprettholde det lille hatet jeg hadde opparbeidet etter første slosskamp.

Men helt ærlig; Han sier at han kun klarte å lese syv sider av Terry Pratchett, og så buser han inn med at han leste HELE boken til Ari Behn (…); «Bakård» og prøvde å legge til side alle sine fordommer mot ham. Mitt problem blir da å forstå hvorfor han velger å lese en hel «roman» av en AP-velger herremann som han IKKE liker i det hele tatt, mens han avstår fra å lese en roman av et GENI som faktisk ER god litteratur…. ?????????

Hvor er logikken? En venn av meg har sagt at Ari Behns bøker regner seg ypperlig til å tørke seg bak med, men jeg bryr meg ikke om det. Ari KAN skrive, men på sin egen måte (Nå ror jeg heftig her) . Saken er at nå har Wiseguy på en eller annen måte fått meg til å senke garden slik at jeg ikke snøfter hver gang han kommer mot meg, men heller skuler skeptisk. Hvorfor lese Behn når du kan lese Pratchett? Hæ? Jeg spør deg kjære leser(Dude/Dudette), hvor er logikken!?

—-

Åh… og i morgen er det min tur til å gå ut i «kamp», denne gangen mot den flinke (!!) skribenten på Fra Balkongen. Hulk. Så, du vet, hvis du går innom Tordenbloggen imorgen og stemmer på meg i boksen og i kommentarfeltet…. du er best, jeg elsker deg, mitt idol, min hjertevenn, sjefrende etc etc etc, du skjønner hva jeg mener.

Det har gått opp for meg at jeg er på mitt mest produktive og effektive om morgenen før jeg går på skolen. Som oftes står jeg opp klokken syv selv om jeg ikke trenger det, men jeg gjør det for å si hadet til mamma før hun går på jobb.

Ti over syv drikker jeg kaffe og prøver å få med meg dagens død og fordervelse på radio mens mamma gjør seg ferdig på badet. Før hun er ferdig har jeg drukket opp kaffen min og tatt fram frokost, som skal spises når jeg har kledd på meg. Ti på halv åtte er jeg påkledt og ombestemmer meg minst fem ganger før jeg finner ut hva jeg skal spise. Så stirrer jeg inni kjøleskapet noget frustrert, før jeg ender opp med å tygge på en banan samtidig som jeg sminker meg.

Meget produktivt. Klokken kvart på åtte er jeg klar for skolen, men sitter og ser på God Morgen Norge noen minutter bare for å se hvor mye hun ene hallodamen smiler (fanatisk galt og ikke minst skremmende smil) inn i kamera og ser på sin kollega. Klokken fem på åtte er jeg (som oftest) ute av døren og på vei til skolen mens jeg hører på The Beatles som synger om hvor mye de har lyst til å være i en blekkspruts hage i skyggen, sammen med meg.

Når jeg så er på skolen, går jeg plutselig i slow motion og det er helt utrolig hvor lite jeg faktisk gjør. Utover dagen går det bare nedover. Jeg virrer,varrer, klager, kjeder meg, sturer, daffer, vagger, super kaffe, sovner nesten, er på internett og bærer på bøker for neste time uten å egentlig trenge det.

Jeg kan konkludere med at jeg er BEST ruler mer enn en joika-kake klokken 7 og 8 om morgenen.

Og nå jeg har en vannblemme under tunga. Au.

Jeg er midlertidig dopet på store mengder kakao. Dette kommer av, som du sikkert forstår, den litt kjipe bortgangen av marsvinet natt til tirsdag. Veldig kjipt dette, altså. Så for å komme over det tragiske tapet, har jeg fått angst. Dette kaller jeg for: Forsinket fjortiskrise.

Den har ligget og ulmet i de siste ukene, men nå kom siste kick og jeg stirret på meg selv i speilet på skolens jentetoalett i dag mens jeg slo meg selv i pannen med flat hånd. Selvsagt var det ingen som bevitnet denne begivenheten (takk Gud for det), for ikke bare har jeg hatt fjortiskrise i dag, men jeg har også presentasjons angst!! Dette er fordi folk på skolen nå leser bloggen min. Og kommenterer anonymt. Anonyme kommentarer skremmer meg, og jeg skvetter til hver gang det lille ikonet med teksten ”Du har mottatt en ny epostmelding fra Anonym” via msn dukker opp. Jeg bryr meg ikke om du velger å kalle deg for tja, la oss si: ”Elisabeths stalker” eller ”Tinky Winky”, men det er da mycke betre enn pysete Anonym! EEP!!

Sånn. Da har jeg fått sagt det og kan gå videre.

Min fjortiskrise er at jeg ikke vet hvordan min framtid ser ut…

Nå er du sikkert sjokkert. Jeg føler det på meg, du har skrevet sjokk og vantro over hele deg og du måper fra Haugesund til Høneføss. Nå har jeg uansett planen om framtiden klar, men jeg VET IKKE HVORDAN JEG SKAL KOMME MEG DIT! Se her:

Jeg vil/skal/må/ønsker [å] bli forfatter.

Enkelt. Det er min drøm og nerde håp. Jeg burde egentlig begynne å pugge min 1337 og få nye briller med en gang. Så kommer krisen. Hva gjør jeg etter gymnas? Hvor skal jeg gjøre av meg?

Her er det jeg TROR jeg kan søke på eller tenke meg å ”bli” når tiden er inne for å forlate gjøkeredet. Forfatter er ikke på listen fordi det som står under er det jeg kunne tenke meg PÅ VEI til forfatterdrømmen.

1. Døvetolk – Dette har alltid vært et ønske.

2. Søke på Skriveakademiet i Bergen eller Oslo.

3. Jobbe på café – ehh… kaffebønne lizzom.

4. Sekretær – Mammas forslag.

5. Journalist – Dette trenger jeg toppkarakterer på og det nærmeste jeg har kommet er skoleavis arbeidet.

6. Jobbe i bokhandel und Bibliotekar – Her står det noe jævlig nerdete.

7. Studere Lit.vit.

Og det er det. Det er alt min dunking med håndflaten mot pannen resulterte i. Men så kom den mer… ikke alvorlige listen…

1. Fotograf.

2. Sjokolade/kaffe/sushi prøvesmaker.

3. Gledespreder.

4. Hoffnarr (de trenger virkelig det altså)

5. Dubber av japanske/asiatiske filmer.

6. Sitte bak Rimi kassa i 10 år.

7. Sponset blogger.

8. Paperbackwriter.

Denne lille panikken plager meg fordi den burde ha kommet i niende klasse og nå sitter jeg bare og stirrer ut i luften. Det hele er veldig kinkig.

Forslag mottas med takk og kake.

Jeg har skrevet på National Writing Month romanen i hele dag. Etter at jeg oppdaget på en lite kul måte at jeg ikke ville rekke bussen til Bergen for å møte en venninne, fastlo jeg at da kunne jeg like gjerne ta et spark bak og benke meg foran dataen og klikke i vei på tastaturet mens musikken fra Pandora suser og går.
Det ble en del del ord (noget over 1300 ser jeg), men jeg knurrer ved tanken på at disse timene gav meg så få sider. Jeg mener, her sitter jeg og peser med engelske ord. Jeg freser hver gang jeg ikke finner ordet jeg letter etter i ordboka og piper i ekstatisk bannefurore når jeg klarer å avsluttet ett kapittel.

Hvorfor er da resultatet med 9 timers skriving og alt for masse kaffe bare 4 sider? Hæ? Makan til frekkhet hæ? Jeg har lyst til å saksøke meg selv! Prioriteringer dame! 4 sider!!!!!???!?!? Hvor gikk det galt?

4 sider!!!! Whatta hunen skal dét bety! Dask meg på rumpa og kall meg Inger, nå skal jeg skrive til blodet siler og stavekontrollen BRENNER etter å rette skrivefeilene. Makan.

Skam deg, Elisabeth, skam deg. Før kunne du skrive 10 sider på én dag. Hva har skjedd med deg?