1. I dag er det Brann kamp i Bergen.
2. Det er natt til 17 mai (les: russefylla russefylla yeahyeahyeah).
3. Det er Eurovison.

Vinner Alexander OG Brann i kveld – kommer Bergen til å ha tidenes hangover i morgen. Jeg ser heller Star Trek i dag, og spiser jordbær i morgen. Selv fjellene roper høyt hurra.

Update: 00:00

Told ya.

Jeg liker ikke trapper fordi jeg har en tendens til å snuble i dem. Hver gang jeg går opp eller ned ser jeg bare en vei, og det er på hvor bena mine plasserer seg. I bakhodet er jeg livredd for at jeg skal bli akutt blind og snuble for så å slå haken i trappetrinnet. Jeg kan heller ikke lenger se rett fram. Nå må jeg se rundt meg, opp og ned, rundt meg en gang til. Alt jeg holder i hendene må presset mot brystet om det er mulig, og går ikke det ender jeg med å gå rundt meg selv hvert fjerde minutt fordi jeg vet at snart kommer jeg til å slå et eller annet over ende.

• Et eksempel er dette: I dag var det gratis kake i en klesbutikk som feiret Hanne Krogh sin sier i Det Store Korslaget. Glad i kake som jeg er, gikk jeg inn og gjorde meg klar til å skjære et stykke. Da jeg skulle ta bestikk endte det med at jeg dyttet alle bestikkene ned på gulvet. Jeg satt på alle fire, med pose og veske rundt meg og plukket alt opp. Det var pinlig. Butikkdamen ønsket meg død, fordervet og langt unna kaken.
• Eksempel nr to: Jeg er for øyeblikket på besøk hos forloveden i Haugesund. Når han kom hjem fra skolen idag, lå jeg og hvilte meg, men i det sekundet jeg hørte ham – rullet/hoppet/bønjijumpet jeg av sengen og satte føttene mine på… gardinene som skiller stue og soverom. Det sa «Frrrrrtsjjj» og nå er halve gardinen helt paff og dau. Frode har nå døpt meg «Klomsusen» fordi jeg i lengre tid har vært en vandrende ukordinatisk  pære.

Jeg har også utviklet en frykt/nevrose for dører. Hver gang jeg går ut og lukker døren bak meg, blir jeg en anelse panisk fordi jeg ikke forstår helt at en liten liten nøkkel kan holde hele denne leiligheten lukket. Og før jeg beveger meg blir jeg stående og stirre på døren mens jeg lurer på hvorfor den er låst, og hva om jeg ikke låser den – da er hele leiligheten åpen for alle. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke liker å åpne dem. Uansett om det er en klesbutikk eller bokhandel – er det automatisk dører et sted går jeg inn og ut så mye jeg bare kan. I et parfymeri endte det med at de presset på meg gratisprøve av parfyme bare for å få meg til å gå.

Og ikke la meg begynne på hvorfor jeg har lyst til å bare barbere hele hodet mitt og bli kvitt alt håret. Men det har med brilleglass å gjøre, i hvert fall.

Det var dagen jeg bestemte meg for å ikke følge med på nettavisene i det hele tatt. Jeg orket ikke tanken på en slags aprilspøk, fordi jeg er ikke en person man spøker med – med mindre det ender med at jeg får en klem eller kake. Det er 1 april og jeg våkner av en rar følelse i kroppen. Jeg setter meg opp i sengen og kaster dynen til side. Det er ikke mye, men nok blod rundt meg til at jeg skriker ut «EFFEMMELL!!» i pur råskap.

Klokken er syv om morgenen. På autopilot løper jeg til toalettet, gjør noe rart, kommer ut fra toalettet og kler på meg yttertøyet. Jeg småløper til Kiwi og når jeg endelig finner det jeg leter etter tar jeg mye av det. I kassen sitter en mann i tredveårene. Han sier «Hei» til meg og lar øynene hvile to sekunder for mye på meg. Jeg  har ikke børstet håret, ikke vasket ansiktet, eller tatt på noe som helst sminke. Jeg ser ut som en vandrende Ottar i blomstrende PMS. Og jeg har 2 tykke pakker som jeg ikke liker at Menn i butikkene skal ta på («æææææææsj, hun bløøøøøør»), litt for mye sjokolade og enda mer av ubalanserte hormoner som må ut et sted.

«Den tiden nå, eller hva? Høhøhø.» Sier mannen bak kassen. Jeg gjentar at klokken ikke en gang er halv åtte. Hjernen min klarer ikke å forstå budskapet mannen sier, så den eneste reaksjonen jeg klarer å gi er å snu meg for å se om det er noen kunder rundt oss. Det er det ikke. Jeg «mhm»er til svar og betaler. En gang i tiden klarte jeg å frese «Ja, det bare FOSSER ut av meg nå!» til en som jeg hadde vokst opp med, og som ikke likte meg (jeg er jo en bitch), men nå er jeg ikke helt tilstede.

Jeg kommer hjem og da jeg skal ta på meg ansiktet går det opp for meg at det er noe rart med buksen min. Jeg tar den opp og ser på den, det er blod der. Det var der mens jeg var i butikken.

Det er ikke poeng for meg å si det en gang, be my guest – du vet du vil.

Si Hei til den nye Ariske rasen:

Jeg husker når jeg oppdaget Damien Rice og ikke følte meg suicidal av å høre på ham (en annen sak med James Blunt). Enkelt og greit likte jeg lyden, tekstene og stemningen. Så oppdaget jeg Iron & Wine, Yann Tiersen, Arcade Fire, ELO, Feist, Billy Ocean, BTO, Eels, Gary Moore, John Mayor, Jens Lekman og diverse andre. De var mine. Mine hemmelige artister som gjorde at jeg fikk skrevet fine ord i et word-dokument og stablet dem sammen til en roman.

Og så oppdaget jeg blogging. Med blogging kom det andre personer som likte «mine» artister, og i tillegg skrev de poetiske bloggposter om artistene. Plutselig var ikke Damien Rice min lenger. Snart fant jeg ut at det var ganske mange som skrev eller nevnte «mine» artister i bloggene sine, og fortalte om inspirasjon som kom til dem ut av det blå med en gang sangene ble spilt.

Jeg følte meg lurt. Yann Tiersen og filmen «Amelié fra montematre» var ikke en del av meg lenger, og hver gang jeg fant (finner) en blogg som nevnte/nevner disse to navnene i samme setning ble/blir jeg molefonken.  Jeg hadde med ett ingen som var bare mine, og sånn har det egentlig fortsatt. I min søken på skrivemusikk begynte jeg å ty til sjangeren Indie, og det fungerte bra, helt til Indie ble noe alle likte og som alle gjorde om til en del av sin egen klesstil og bildeproduksjon.

Jeg ble sur.

Jeg *er* sur.

Ok, jeg ikke sur, jeg er irritert, barnslig og veldig eiersyk (dette ordet irriterer meg, kan jeg sette det sammen til et langt ord eller må jeg bruke bindestrek? Det er et dilemma). Når jeg oppdager en artist forventer jeg at jeg faktisk får ha artisten for meg selv en liten stund før alle skal eie vedkommende. Vræl. (Red.anm. Legg merke til bruken av monotont punktum.)

.

Det ser ut til at jeg ikke lenger har en identitetskrise, men at identitetskrisen var mer meg enn de jeg trodde. Jeg likte å lete etter nye ting, for da satt jeg der med summende fingre som lekte på tastaturet. Det var enkelt, null stress og meget moro. Den tid er over, jeg skylder på bloggere (hvis du er en blogger så bare ignorer det siste der, jeg er så glad i deg atte) og her kommer framtiden. Jeg har vokst meg fast på en rar tankegang og nå nekter jeg plent å høre på noe som jeg vet at alle andre liker. For jeg vil ha min musikk, min tankegang og min, min inspirasjon. Kan man ha sin egen inspirasjon? Min muse?

Jeg prøve å høre på Damien Rice for noen dager siden. Det gikk dårlig. Han fikk meg ikke til å tenke på nye historier, men heller det andre følte og gjorde når de hørte på ham. Musikk er viktig når man skriver, det er det som dytter en av gårde og slukker alt rundt en. Bare deg og fantasien. Lager en rosa boble med skrivemaskinlyder og kaffelukt. Det er der jeg vil være, det er der jeg har vært. Det er der jeg er på vei.

Og jeg har Mozart med meg, uansett om du hører på ham du også eller ei!

.

.punktum.

Det er fem dager siden jeg har skrevet denne bloggen i tre år.  Det er også fem dager siden jeg og Mr B hadde vår 10 måneders ”nå har vi elsket hverandre lenge gitt!” jubileum og i løpet av disse dagene har jeg gått gjennom store deler av arkivet mitt for å se hva jeg egentlig har gjort på.
Med tanke på at jeg har vært på nett i tre år, føler jeg at det har blitt sagt ganske lite. Sånn egentlig. Jeg ser at det er ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt, og jeg noterer meg nøye at jeg burde få meg en Stavekontrollør som kan luke ut alle skrivefeilene mine som kommer stort sett hver gang.

I løpet av min blogglevetid har jeg bodd 2 år på Blogspot, og tatt resten av tiden på WordPress –før jeg nå skaffet meg min egen lille del av verden med et eget domene. Jeg tror det var bra.
I 2005/06 ville jeg ha en mening om det som sto i avisene, jeg skrev leserinnlegg slik at jeg kunne vandre lykkelig til Norli og kjøpe bøker uten å egentlig betale for dem selv. Jeg var besatt av en gutt som jeg ikke snakket med, ei visste hvordan stemmen hans var – og dagene jeg så ham gjorde at jeg kom meg gjennom skolen.

Men så fikk jeg plutselig skrevet alt jeg ville nettet. Jeg oppdaget at det var andre der ute som skrev mye om politikk, så da var det andre ting jeg kunne skrive om. Jakten på kjærligheten, forfatterdrømmen som jeg ville ha oppfylt før jeg fylte 20 og kaffegleden min som var særegen.  For jeg skriver jo egentlig om det å skrive. Det er den eneste røde tråden gjennom hele denne bloggen – skrivingen og kjærligheten. Man kan trygt si at jeg er en eneste stor klisjé, og jeg liker ikke klisjeer.

Så hva er jeg nå, og hvordan har bloggen blitt?

Jeg er jenta som skriver uten å skrive. Hun som drikker 6 kopper kaffe før hun fortsetter med te, og ser på selv i speilet uten briller. Jeg er hun som ikke har lyst til å være søt, for jeg vil at noen skal se meg rett i øynene og si at jeg er vakker. Jeg er hun som heller leser nettavisene enn papirversjonen. Jeg lar være å trykke på artiklene fordi jeg syntes det er mye mer spennende å lese overskriftene. Politiske meninger og engasjement er ikke noe som går hånd i hånd i meg – fordi jeg har ikke funnet mitt parti, mine meninger eller mine mål. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at da jeg begynte med bloggen ville jeg bli døvetolk og så forfatter, men nå er det bibliotekar OG forfatter.

Med ”En Kaffebønnes Sammensurium” har jeg ikke prøvd å bli noe jeg ikke er. Jeg skriver fortsatt om det jeg tenker på, men likevel savner jeg det å kunne skrive mer detaljert og ikke alltid sensurere meg. Men det er sånt som skjer, for jo eldre jeg blir desto mer distré, kynisk og innadvent blir jeg. En bloggreise om meg er som å lese en annens jentes liv – en som jeg ikke er lenger, men som jeg kanskje var. Det er rart å tenke på. Likevel er det veldig lite jeg ville ha forandret på. For hvis jeg hadde kunnet forandre på ting som jeg har skrevet, ville jeg aldri ha vært her akkurat: Skrevet til deg.

Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hvor lenge du har lest, jeg vet ikke en gang om du leser. Jeg vet ikke hva du syntes om meg. Jeg vet bare at du er der. Men hvis du er en av dem som har lest lenge, og ikke alltid har kommentert, så ville jeg vært veldig glad hvis du tok deg tid til å gi en liten kommentar her og nå. Fortell meg hva du har likt best, hvorfor du leser og hva som skal til for at dette Sammensuriet skal leve videre.

Takk for 3 flotte år, jeg satser på tre til.

Det er en person som har en tendens til å gå meg på nervene. Vedkommende trenger ikke å si noe, det holder med at Det (Han/Hun, you get the picture) er der. Når jeg går forbi kjenner jeg en sterk trang til å knytte nevene, bite tenner og forbanne navnet til Det. La oss si at navnet er «Newman», og akkurat slik Seinfeld gjør når han møter på Newman, gjør jeg når ingen ser meg.

«Arg! Newman!» sier jeg surt til meg selv. Newman har en tendens til å sette meg på ytterplanken slik at jeg får ubehagelig mye oppmerksomhet. Det kan være at Newman har ordnet på noe som jeg allerede har ordnet på, snakket med kunder *etter* at jeg hjulpet dem; og det nyeste – gi meg en ball med pigger på (en sånn en som skal brukes til å knipe på for å ikke stresse), som jeg må ha i lommen helt til jeg har hjulpet så og så mange kunder.

NEWMAN!

Jeg har derfor begynt å ignorere Newman så godt jeg bare kan, men fordi Newman er faktisk ganske lav (lavere enn mine 1.62) så POFF, der er Det – rett under nesen på meg og skuler slik bare en Newman kan.

«Hei, Newman.» sa jeg.

«Hallo, Iskrem,» sa minien.

Og det var det. Etter at jeg hadde lystig hjulpet en kunde, kom Newman bort til meg med den pokkers ballen igjen. Neinåh! Tenkte jeg, Nok med disse hykler-tiradene, jeg har en satirisk humor å bevare!

«Nei, jeg tar ikke den i dag.» sa jeg. Newman så forvirret/irritert på meg.

«Jo, det gjør du, du har ikke solgt….»

«Det har jeg. Nå syntes jeg du skal prøve å gjøre det samme, og ikke la køen øke fordi du står her.» sa jeg. Strike.

«Greit.» Newman tasset bort, og etter det ante jeg faktisk et lite smil på slutten av dagen. Men likevel…. Newman, dette er ikke over enda.

Jeg har en slags tidsklemme. Folk jeg kjenner blir utgitt i bokform før meg, og de er så avslappet rundt det hele, mens jeg – som lever og ånder for å bli forfatter til det fulle og det hele, strever strever og strever så mye at av og til når jeg er helt alene så gråter jeg. For det gjør vondt å prøve å skrive ferdig en roman som går i et kontinuerlig hjul i hodet, det gjør vondt å vite at de jeg kjenner klarer å komme til forlagene og faktisk bli der. Det er grenser for hvor mye entusiasme jeg klarer å vise, men jeg vet hvordan jeg selv ville at andre skulle oppført seg om det hadde vært meg, og da vil jeg jo vise gleden min. Nå orker jeg ikke å høre hvem som skal bli utgitt, når de skal bli utgitt, og hvordan man kan kjøpe romanen og hva forlagene har sagt.

Når noen spør meg om hvordan det går med skrivingen orker jeg ikke å svare nesten. Men jeg svarer og så kan jeg føle hvordan vedkommende legger hodet på skakke og sier noen trøstende ord. Trøstende ord fordi vedkommende enten allerede er utgitt/skal bli, eller ikke har den minste interesse i skriving overhodet. Det gjør vondt.

Akkurat nå skriver jeg på en roman som har vært i hodet mitt siden før jul, en roman som først var en annen roman, som så ble en novelle, plutselig flere romaner men nå er det en hel roman som er satt sammen og vil ut. Men det er grenser for hvor mye jeg kan skrive og hvor mye tid (håhå tidsklemma!) jeg har når jeg både jobber og leser naturfag. For skole må være første prioritet, skolen er det som gir meg muligheten til å reise til Tromsø, muligheten til å bli bibliotekar. Likevel; i bakhodet er det skrivingen som leder. Det er den jeg vil drive med, det er det jeg vil gjøre 24 timer i døgnet.

Men jeg kan ikke fordi jeg har ikke tid, har skole, har jobb bla bla bla. Og så er det venner og bekjente som skriver, sender til forlag, deltar i konkurranser og blir utgitt. Jeg kommer til forlagene, får gode tilbakemeldinger, men ingen utgivelse.

Det er en slags tidsklemme. Og jeg orker ikke å glede meg for andre lenger. For uansett hvor mange ganger jeg har hatt en liten drøm om at noen av de jeg kjenner skal fortelle forlaget de er hos om meg eller noe i den durjegvetikkehelthvajegsiernå – så er det ingenting som skjer og jeg er på stedet hvil.

Jeg skriver, det går sent, men jeg skriver. Og jeg kommer ingen sted videre. Det eneste jeg vil bli er forfatter. Men alle andre blir det før meg, sånn helt plutselig. Det er en slags tidsklemme - ikke en gang NaNoWriMo hjelper for meg.

Etter litt observasjon har det gått opp for meg at flere elever har hatt problemer psykisk. Jeg skal ikke gå inn på det så mye, men av og til begynner jeg å lure på om de er her fordi de har blitt dyttet i denne retning av foreldrene som trenger en pause. Dette er ikke noe jeg vet, men noe jeg har begynt å ane. Det overrasker meg nå at såpass mange har problemer, og for hver dag som går skjønner jeg betydningen av at jeg går på en IOGT skole (Null alkohol).

Alle har en historie, jeg har hørt mange og jeg har tenkt over dem. Det har gått opp for meg at min lille harde tid på Barne og Ungdomsskole er like store som en kaninhjerne og jeg skal bare holde kjeft. Her er det ungdommer som har opplevd mye faenskap. Jeg tar meg selv i å beundre deres styrke og motet deres til å dele det med meg. De viser et sterkt ønske over å ville vise noe mer, å ville vise at de KAN redde verden – iallefall litt! Jeg tror dem. Det er noe du bare vet når de snakker til deg om fortiden og nåtiden.

Etter hvert som tiden går blir man knyttet til hverandre. Jeg er sterkt knyttet til de jeg bor sammen med og de som går på linjen min – men ikke så mye de andre linjene. Det er faktisk flere her jeg ikke har snakket med i det hele tatt, og på det meste har jeg hatt en kort dialog om et knekt bord med en gutt jeg ikke føler jeg vet hvem er. Hvis man er borte fra skolens område i to dager kommer folk løpende og ser på deg med store øyne mens de sier at det er så lenge siden vi så hverandre! Det er jo ikke lenge siden, men vi blir så vandt til ansiktene til hverandre og når et ansikt mangler kommer et lite savn i bakhodet. Det er litt rart.

«Så hva gjør dere på skriveverkstedet egentlig?»
Et klassisk spørsmål som jeg nå er kraftig lei og har begynt å gi mine egne svar på.

«Vi lagde sjørøverhatter av avispapir,» har jeg svart. Da trodde de ikke på meg, selv om jeg sa sannheten. Så hva gjør vi? Vi skriver! Vi leser våre egne tekster som vi har levert inn hver uke og oppdager hvordan et fandens komma kan ødelegge ALT!

Jeg har endelig klart å komme inn i rutiner. Klarer jeg å stå opp halv åtte hver morgen, ja da klarer jeg meg gjennom hele dagen selv om jeg likevel er helt utmattet etter middag klokken tre. Ikke spør hvorfor. Jeg er lei av at andre ikke skjønner hvorfor vi er trøtte, det bare er sånn. Det tar på å sitte i seks timer og skrive konstant. Hjernen blir trøtt og øynene trenger hvile fra skjermen.

Alt er litt rart, sånn egentlig. Men det blir en vanesak.

Det ser ut til at jeg neste uke blir en av Dem. En av Dem som har Ipod. Den pokkers pokkers podden som har alle de pokkers pokkers dippeduttene som hører til den. Hvorfor? hører jeg du piper i bekymring. Fordi jeg var veldig fornøyd med min Creative Zen (aka Lucas, min [nå eks] kjæreste) og med en hukommelse og utholdenhet på 30 gb. Jeg var fornøyd. Lykkelig, komplett. Men så bestemte Lucas seg for at han ikke var helt fornøyd med forholdet vårt og avsluttet det hele midt i akten. Jeg sendte ham på dør og etter flere telefonavtaler, litt shaky oppmøter ble det bestemt at det hele var OVER!

Og så har ikke Elkjøp flere Creative zen igjen og de er umulig å få tak i. Dette gjorde meg dypt såra og vonbrotn. Så da kom svaret at for å erstattet tapet av min ødelagte Lucas kan jeg få en Ipod i stedet, men ikke før om en uke og her har du en mp3-spiller i mellomtiden som du kan teste ut hurraaaaa.

Jeg har døpt min nå midlertidige kjæreste, Markus (Bibelnavn sier du? Voodoo på deg) og han er et beist! Jeg forstår meg ikke på ham og når jeg prøver å lese manualen (som er på internett og ikke med i boksen) for så å trykke på knappene hans, ender jeg plutselig opp med å skrike fantasibanneord* for så å trykke videre og nesten få rabies. I en hel førjbanna uke skal jeg ha denne fjompen og selv om han fascinerer meg til tærne så…. Jeg vil ha min Lucas! Jeg vil ikke være en Podgenerasjon! Ipod er da viden kjent for å slutte å høre på deg etter omtrent 1 1/2 år! Jeg vil ikke være som andre, jeg vil ikke ha det samme som alle andre fordi det er et ikon og varemerke, nei! Sier jeg, jeg vil ha noe som ER MEG!

Det hele er så trist at det er like før jeg slutter å drikke kaffe. Like før.

Nesten.

____________________________
* «Din fælperuktive shalledutt frikking juntakvadrat GAAAAH oppi din sakans paprikatre DEGOS!!!!!!!»