Et sivilisert sykkelsamfunn

De kom litt brått på, men etter noen svinger var jeg mer enn forberedt på å se fire-fem syklende menn i tynne fargerike kondomdresser som nektet å sykle på fortauet. Først trodde jeg det var tilfeldigheter som gjorde at det tok ca 4 minutter før en ny patrulje med sykleglade menn kom farende forbi oss. Men så kom mønsteret. Eller tankegang for Den Frustrerte:

(Digresjon: Jeg og Frode har nettopp kommet tilbake til Bergen for påskeferien, og jeg gikk inn i en slags mental sjokktilstand når jeg så at det grønne gresset og de bare veiene. Og ikke minst, når jeg kjente pollenet forføre nesen min ((eller: hypokonderen inni meg våknet opp fra vinterdvalen). Det var pokker meg SOL i Bergen. Jeg har sett sol i Tromsø også, men å kjenne+se solen etter vinterhelvete i Tromsø – var jeg regelrett målløs.)

Alle syklistene var menn, som etter alt å dømme var/er/har nettopp kommet i en slags midtlivskrise, og jeg mistenker de forbereder seg til å se på Tour De France (kan noen bekrefte dette?). Flesteparten av dem kjørte enten rett ved siden av fortauet (sarkasmealarm: som var tomt for biler, overraskende nok), så Frode måtte manøvrere bilen i en liten bue. Jeg vet at når syklister er på veien så er de en form for kjøretøy også, men når det er et tomt og ikke-hullete fortau ved siden av dem, laget for de som går og sykler, ja da syntes jeg de kan sykle der. Heldigvis var det noen få som skjønte tegningen med fortauet (dere er bra, altså), men jeg var likevel helt forfjamset over mengden med syklister OVER ALT. Den Frustrerte (meg) la merke til at det var ikke bare kondomdress og de rare pilspissene (hjelm?) de hadde på seg, men også at det bare var jevnaldrende menn. Konklusjonen min var derfor at de nettopp hadde våknet fra vinterdvalen. Totalt så jeg tre kvinner, men hvem vet, kanskje det var androgyne menn. Jeg vil gjerne at du klikker deg inn HER for å få et litt festligere syn på saken også.

Så mine damer og yngre jenter, når dere er ute og kjører/går/tar en walk of shame klokken tolv på en onsdag, og får øye på puljer med kondomdresser på sykler: ja, da vet dere at høsten har startet. Neste gang skal vi (kan vi) ta for oss hvordan Elisabeth Iskrem prøver å takle å være sammen med nevøen sin i påsken, mens hennes egen biologiske klokken går amok nok en gang.

Fred ut.

høstlepper?

Et manus til besvær

Et problem med å skrive på roman (burde kanskje nevne at jeg skriver kun når jeg faktisk har tid), er at jeg oppfører meg som en annen. Jeg går ikke så mye ut av leiligheten (hallo, jeg kan jo DØ der ute på isen), så jeg sitter i sofakroken og snakker med meg selv og mine fantasivenner. Jeg mener, romanfigurer. Romanen har jeg holdt på med i fire år. For moro skyld (les: fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg hadde masse sider å briefe med) limte jeg alt som har med «Fant du henne, Anton?» å gjøre inn i  samme dokument. Det var noen fine minutter, helt til det gikk opp for meg at jeg stirret på 80 sider av (forskjellige versjoner om) begynnelsen på historien. Så kikket jeg på hoveddokumentet og ble mutt. Det har tatt meg fire år å passere 40 sider.

Her skal leseren får seg en lite tenkepause for å sette seg inn i min mentalitet.

Ok?

Det gjør noe med meg.

Så jeg skriver meg inn i et slags romanhumør, og er vitne til at karakterene forandrer seg. Dette skal jo være morsomt, ikke bare identitetskrise! Handlingen skriver seg selv, jeg vet faktisk like lite som leseren hva som skal skje, helt til jeg har skrevet det. Gir det mening?  Problemet mitt er at jeg ikke har klart å skrive noe ferdig siden videregående (du vet den romanen som gjorde at jeg fint kunne blokkere skoletiden, men som aldri skal sette sin bokperm i en bokhandel). Jeg skriver som oftest 25 sider eller litt mer, og så er jeg «ferdig». Jeg er også veldig flink til å ville avsløre alt med en gang. Hvis ikke jeg hadde fått lesehjelp/skriveråd fra to venninner er det høyst sannsynlig at «Fant du henne, Anton» bare ville blitt 30 sider. Nå har jeg av en eller annen grunn klart å passere 40. Jeg burde kanskje ikke redigere meg ned til 37.

 

Romanfåggel

Plutselig er hodet mitt så full av romanskriving og leting etter problemstilling til eksamen(er), så her har du en fugl mens vi venter til en prokastinerende dag hvor jeg klarer å prokastinere skikkelig. Banna bein! (Dette tar sikkert bare 4 dager, men alt kan skje hvis man bor litt for lenge på Universitetsbiblioteket og mister tellingen på kaffekonsum. Du vet hvordan det er, du sier en ting, mener noe annet. Kvinnfolk, ass. Sånn, nå er jeg ferdig.)

(kilde ikke kjent)

Bibliotekaropplevelsen

Min første eksamen skal leveres inn 30 april. Temaet er såpass bredt at jeg sliter med å finne ut hva jeg skal skrive om. Så lenge det har med dokumentasjon å gjøre,  er det nesten fritt fram. Jeg vil skrive noe om bibliotek, og de sosiale/personlige virkningene det har hatt for litteraturfolk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, men det er noe i den duren jeg har lyst til å prøve på. Problemet er at jeg ikke vet hva slags problemstilling jeg vil ha, nøyaktig hva jeg vil diskutere eller hvordan jeg vil gjøre det.

(hjelp meg hvis du tør, brainstorming lenge leve)

Det er rart å ha et slikt åpent fag hvor man kan analysere Pokémon kort i et arbeidskrav, og få et stort smil av læreren. For med slike åpne fag går det opp for meg hvor sterkt ordet Dokument er i min (og din) hverdag. Hele rommet mitt er et dokument. Alt er et dokumentkompleks (en del av et større dokument), det er docemer over alt (google det), og det skumleste: alt kan skrives om.

Etter at min far dro hjem i dag (det er fint med foreldre på besøk), tilbragte jeg 4 timer på biblioteket [i en bås] bygget jeg hus like ved Bibliotek-litteraturen. Jeg fant to tegneseriehefter skrevet av to bibliotekarer, som fanger humoren og hverdagen i biblioteket – og tenkte på hvor mye dagens medier har forandret seg [også kjent som: jeg følger med i timen når jeg har drukket tre kopper kaffe og analyserer fonten på koppen].

Så hva i all verden skal eksamensoppgaven min handle om?

(forfattere sitt overforbruk av kaffe?)

(eller Victor Borge?)

«Party» is not a verb

Jeg har vært innom forskjellige stadier de siste dagene, noe som sikkert ikke overrasker deg. Fra å være en klump som skjelver og har lyst til å gråte, til total ignorering av hvilken dato det er fordi da vil sikkert ikke eksamens dagen komme.

Men så fikk jeg et lite gjennombrudd mens jeg leste om filosofen Hume, og jeg husker at jeg tenkte «Dette er jo logisk! Dette er følelser som jeg forstår!». Et eller annet sted inni hodet mitt begynte et skolelys å blinke, og jeg begynte å forstå hvorfor forfatterne skrev ordet «empirisme» 13 ganger i løpet av 5 setninger. Ok, det var løgn, dog det var LIKE før.

I dag har jeg lest ferdig hele pokkers Filosofihistorie-pensum og jeg er ikke det minste deprimert. Når jeg i tillegg har boken «Dannelse» hvor filosofi er forklart til en som har glemt masse, aner jeg håp. Jeg kaller dette stadie 5: Akseptabel fornektelse av mulige hendelser. Helgens neste mål blir å forstå begrepene i Etikkboken og at jeg skal huske dem. Jeg er klar, til å ha eksamen på onsdag 2 desember klokken 8 om morgenen, og komme inn i rommet dirrende etter 3 kopper kaffe. Håp på at professoren og læreren er fyllesyk, sovende eller har migrene!   Klokken syv samme kveld blir det festlig avslutning, og jeg skal aldri ha ex.phil igjen. Jeg tror at Ida forstår min vrede, ettersom vi møttes ved en tilfeldighet idag, for første gang, midt i mitt Hegelsinne.

verbjævel

«Du setter jo hele filosofien i VANRY!»

«Konsentrer deg om det du vil utrette her i dag,» sier yogainstruktøren til oss. Vi skulle ha et mål med denne timen, et mål om å akseptere noe eller rett å slett tenke på det som vi vil få unnagjort. Jeg trekker pusten i yogastil og tenker «Jeg skal gi slipp på snøen, jeg skal godta snøen». For det er en kjent sak at jeg er ikke her oppe i Tromsø pga været. Jeg er her pga studiet og framtiden min. Så når det plutselig begynner å snø ber jeg den dra til Helvete eller bare dø. Til å være en person som har konstant kalde hender, hjelper det lite at det med ett laver ned 18 cm med flass og nesen min renner gugge. Lite lekkert.

Så jeg satt der, og prøvde å gi slipp på mitt snø-hat. Vi fikk beskjed om å stille oss i «Den omvendte hunden» (her kom det en gryntelyd fra de tre mennene på kurset). Jeg omvendte meg og kjente at jeg hatet snøen enda. Men etter hvert ble jeg litt fredfull, og det var ikke så mye annet å si enn at jeg ble døsen.

IMG_6501

Plutselig var det gått 1 time, jeg hadde vondt over alt, og jeg hadde glemt at det var snø ute. Så kom jeg ut fra studioet, og ble direkte mutt. Gi slipp på snøen, my ass. Jeg kommer til å feite meg opp på kakao, tenkte jeg.  Men så kom jeg hjem, og ble møtt av en gave fra forloveden.

IMG_6502

*sukk*

Men før alt dette, før yoga og før blomster, var det filosofi:

Vi har kommet til kapittel tolv, og filosofen Hume er temaet. Hume hvem? roper du. Jeg vet, jeg vet. Han var en filosof med kraftige meninger. Visstnok var hans filosofiske mening så «out there» at i følge læreren vår ville Kant (igjen med filosofene!) hevdet at Hume drev med metafysisk vrølv. Kant ville ha sagt til Hume (helst med Trønderdialekt, for det har læreren min, og vi holdt på å klappe sammen i latter like etterpå) «Du setter jo hele filosofien i VANRY!!!«. Du trenger ikke en gang å forstå det, for det funker som pokker uansett.

Hvordan bli drept av en Rosablogg

Postpost: I denne posten setter jeg mine egne meninger veldig på spissen, og det skal forhåpentligvis ose av mørk, rotten kynisk galgensatire. Jeg håper du forstår.

______________________________________________

Jeg er hjemme, og har (om mulig) oppdatert meg på hva som har skjedd i verden. Hva som skjer i Kina er fortsatt noe usikkert for meg, men jeg antar at alle er veldig opprørt over Michael Jackson sin død. Mest sannsynlig ikke. Og så har det vært flom i det landet som alle har hørt om, men som ingen vet hvor er. Med dette menes selvfølgelig meg.

Og jeg har lest. I de timene jeg ikke badet, solte meg, grillet eller lekte med forloveden – leste jeg hva som skjedde i bloggerland. Jeg lærte meg et nytt begrep – Rosabloggere. Og det gikk opp for meg at noe var galt. Jeg leste hva andre bloggere skrev om dette begrepet før jeg reiste på ferie, men først når jeg var borte fra den plassen hvor jeg har min bloggersentral festet, gikk det opp et lys for meg.

«En Kaffebønnes Sammensurium» er en fullstendig katastrofe blogg. Hvorfor? Jo nå skal du høre kompis:

  • * Jeg skriver ikke om mote eller sminke – muuuuuulig fordi jeg ikke er så interessert? …
  • * Jeg poster sjelden bilder av meg selv med fine poseringer – Kan hende dette er fordi jeg vil bli forfatter og ikke modell? hm ….
  • * Jeg har aldri blitt intervjuet at en avis – bitter bitter bitter barnslig bitter bitter.
  • * Jeg har ingen reklame på bloggen min, så jeg tjener ingenting – men det er jo slik *jeg* vil ha det. Kanskje det er slik at Rosabloggerene ikke vil ha det på samme måte som meg?
  • * Jeg har under 100 lesere daglig – Dette liker jeg, sånn egentlig. You get me, for å si det sånn.

Ser du? Jeg burde egentlig bare logge av hele bloggen. . Jeg skulle veldig gjerne vært en som andre hører på. Jeg skulle gjerne sluttet å starte hver eneste setning med «Jeg». Nei, det ser ut til at det bare er disse «Rosabloggerene» som vet hva som biter. Bloggen min har begått kollektivt selvmord for alvor, og jeg er nå full av faen.

Så hva skal jeg gjøre med dette?

Jeg skal skrive, lese og tenke. Jeg kan starte min egen skriverevolusjon – bli en Kaffeblogger med attitude.

Nå…

Nå skal jeg skrive om religion.

Så stor er jeg.

Everybody want’s you to be special

«Vil du og ha kaffe?»

«Nei takk.»

Ganske mange dager på rad når mamma har spurt dette, har jeg takket nei. Når sånt foregår over lengre tid, blir mor av naturlige årsaker bekymret for Kaffebønnen sin.

«Går det bra med deg? Har du sluttet å drikke kaffe?»

Jeg svarte at jeg ikke klarer å drikke kaffe når det er så varmt ute. Da må jeg ha noe kald, som iskaffe. Hun svarte ikke, men jeg klarte ikke helt å tro på meg selv. Du vet, den dagen jeg ikke lenger drikke like mye kaffe som før – kan det like gjerne komme griser ut av ørene på meg. Av en eller annen grunn så har jeg problemer med å forbli hyper i disse dager pga

A) Jeg savner det fysiske nærværet av kjæresten

B) det.er.sol.faen.meg.hele.tiden.hvem.drikker.vel.gløgg.da?!?!!?!?!?

C) Jeg bruker mye av tiden som vanligvis går til kaffedrikking til å klikke meg inn på MINID for å få vite når jeg kan få eksamenskarakterene mine i posten.

Åh, ja. Og så har jeg spilt Sims 3. Jeg eier ikke selvkontroll. Siden jeg også begynner å føle «bloggernoia» igjen, akter jeg å gå på eventyr i mitt nye nabolag, og håpe at jeg oppdager en dyreart (Golfere går under denne kategorien). Ønske meg lykke til.

indiebirds

Hør min skriverevolusjon! Vræl.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker «Herregud hva er det jeg gjør?». Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en «Skriverevolusjon». Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at «Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste». Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker «Jammen så skriv denne først da!!!«.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av «Signaler 2009». Bare litt. Liksom.

Den Gang Da

Eksamen del 1,5: Forberedningsdag

Eksamenstrynenr1

Oh yeah. Dette skjer.

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress