Plutselig er hodet mitt så full av romanskriving og leting etter problemstilling til eksamen(er), så her har du en fugl mens vi venter til en prokastinerende dag hvor jeg klarer å prokastinere skikkelig. Banna bein! (Dette tar sikkert bare 4 dager, men alt kan skje hvis man bor litt for lenge på Universitetsbiblioteket og mister tellingen på kaffekonsum. Du vet hvordan det er, du sier en ting, mener noe annet. Kvinnfolk, ass. Sånn, nå er jeg ferdig.)

(kilde ikke kjent)

Min første eksamen skal leveres inn 30 april. Temaet er såpass bredt at jeg sliter med å finne ut hva jeg skal skrive om. Så lenge det har med dokumentasjon å gjøre,  er det nesten fritt fram. Jeg vil skrive noe om bibliotek, og de sosiale/personlige virkningene det har hatt for litteraturfolk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, men det er noe i den duren jeg har lyst til å prøve på. Problemet er at jeg ikke vet hva slags problemstilling jeg vil ha, nøyaktig hva jeg vil diskutere eller hvordan jeg vil gjøre det.

(hjelp meg hvis du tør, brainstorming lenge leve)

Det er rart å ha et slikt åpent fag hvor man kan analysere Pokémon kort i et arbeidskrav, og få et stort smil av læreren. For med slike åpne fag går det opp for meg hvor sterkt ordet Dokument er i min (og din) hverdag. Hele rommet mitt er et dokument. Alt er et dokumentkompleks (en del av et større dokument), det er docemer over alt (google det), og det skumleste: alt kan skrives om.

Etter at min far dro hjem i dag (det er fint med foreldre på besøk), tilbragte jeg 4 timer på biblioteket [i en bås] bygget jeg hus like ved Bibliotek-litteraturen. Jeg fant to tegneseriehefter skrevet av to bibliotekarer, som fanger humoren og hverdagen i biblioteket – og tenkte på hvor mye dagens medier har forandret seg [også kjent som: jeg følger med i timen når jeg har drukket tre kopper kaffe og analyserer fonten på koppen].

Så hva i all verden skal eksamensoppgaven min handle om?

(forfattere sitt overforbruk av kaffe?)

(eller Victor Borge?)

Jeg har vært innom forskjellige stadier de siste dagene, noe som sikkert ikke overrasker deg. Fra å være en klump som skjelver og har lyst til å gråte, til total ignorering av hvilken dato det er fordi da vil sikkert ikke eksamens dagen komme.

Men så fikk jeg et lite gjennombrudd mens jeg leste om filosofen Hume, og jeg husker at jeg tenkte “Dette er jo logisk! Dette er følelser som jeg forstår!”. Et eller annet sted inni hodet mitt begynte et skolelys å blinke, og jeg begynte å forstå hvorfor forfatterne skrev ordet “empirisme” 13 ganger i løpet av 5 setninger. Ok, det var løgn, dog det var LIKE før.

I dag har jeg lest ferdig hele pokkers Filosofihistorie-pensum og jeg er ikke det minste deprimert. Når jeg i tillegg har boken “Dannelse” hvor filosofi er forklart til en som har glemt masse, aner jeg håp. Jeg kaller dette stadie 5: Akseptabel fornektelse av mulige hendelser. Helgens neste mål blir å forstå begrepene i Etikkboken og at jeg skal huske dem. Jeg er klar, til å ha eksamen på onsdag 2 desember klokken 8 om morgenen, og komme inn i rommet dirrende etter 3 kopper kaffe. Håp på at professoren og læreren er fyllesyk, sovende eller har migrene!   Klokken syv samme kveld blir det festlig avslutning, og jeg skal aldri ha ex.phil igjen. Jeg tror at Ida forstår min vrede, ettersom vi møttes ved en tilfeldighet idag, for første gang, midt i mitt Hegelsinne.

“Konsentrer deg om det du vil utrette her i dag,” sier yogainstruktøren til oss. Vi skulle ha et mål med denne timen, et mål om å akseptere noe eller rett å slett tenke på det som vi vil få unnagjort. Jeg trekker pusten i yogastil og tenker “Jeg skal gi slipp på snøen, jeg skal godta snøen”. For det er en kjent sak at jeg er ikke her oppe i Tromsø pga været. Jeg er her pga studiet og framtiden min. Så når det plutselig begynner å snø ber jeg den dra til Helvete eller bare dø. Til å være en person som har konstant kalde hender, hjelper det lite at det med ett laver ned 18 cm med flass og nesen min renner gugge. Lite lekkert.

Så jeg satt der, og prøvde å gi slipp på mitt snø-hat. Vi fikk beskjed om å stille oss i “Den omvendte hunden” (her kom det en gryntelyd fra de tre mennene på kurset). Jeg omvendte meg og kjente at jeg hatet snøen enda. Men etter hvert ble jeg litt fredfull, og det var ikke så mye annet å si enn at jeg ble døsen.

Plutselig var det gått 1 time, jeg hadde vondt over alt, og jeg hadde glemt at det var snø ute. Så kom jeg ut fra studioet, og ble direkte mutt. Gi slipp på snøen, my ass. Jeg kommer til å feite meg opp på kakao, tenkte jeg.  Men så kom jeg hjem, og ble møtt av en gave fra forloveden.

*sukk*

Men før alt dette, før yoga og før blomster, var det filosofi:

Vi har kommet til kapittel tolv, og filosofen Hume er temaet. Hume hvem? roper du. Jeg vet, jeg vet. Han var en filosof med kraftige meninger. Visstnok var hans filosofiske mening så “out there” at i følge læreren vår ville Kant (igjen med filosofene!) hevdet at Hume drev med metafysisk vrølv. Kant ville ha sagt til Hume (helst med Trønderdialekt, for det har læreren min, og vi holdt på å klappe sammen i latter like etterpå) “Du setter jo hele filosofien i VANRY!!!“. Du trenger ikke en gang å forstå det, for det funker som pokker uansett.

Postpost: I denne posten setter jeg mine egne meninger veldig på spissen, og det skal forhåpentligvis ose av mørk, rotten kynisk galgensatire. Jeg håper du forstår.

______________________________________________

Jeg er hjemme, og har (om mulig) oppdatert meg på hva som har skjedd i verden. Hva som skjer i Kina er fortsatt noe usikkert for meg, men jeg antar at alle er veldig opprørt over Michael Jackson sin død. Mest sannsynlig ikke. Og så har det vært flom i det landet som alle har hørt om, men som ingen vet hvor er. Med dette menes selvfølgelig meg.

Og jeg har lest. I de timene jeg ikke badet, solte meg, grillet eller lekte med forloveden – leste jeg hva som skjedde i bloggerland. Jeg lærte meg et nytt begrep – Rosabloggere. Og det gikk opp for meg at noe var galt. Jeg leste hva andre bloggere skrev om dette begrepet før jeg reiste på ferie, men først når jeg var borte fra den plassen hvor jeg har min bloggersentral festet, gikk det opp et lys for meg.

“En Kaffebønnes Sammensurium” er en fullstendig katastrofe blogg. Hvorfor? Jo nå skal du høre kompis:

• * Jeg skriver ikke om mote eller sminke – muuuuuulig fordi jeg ikke er så interessert? …
• * Jeg poster sjelden bilder av meg selv med fine poseringer – Kan hende dette er fordi jeg vil bli forfatter og ikke modell? hm ….
  
• * Jeg har aldri blitt intervjuet at en avis - bitter bitter bitter barnslig bitter bitter.
• * Jeg har ingen reklame på bloggen min, så jeg tjener ingenting – men det er jo slik *jeg* vil ha det. Kanskje det er slik at Rosabloggerene ikke vil ha det på samme måte som meg?
• * Jeg har under 100 lesere daglig – Dette liker jeg, sånn egentlig. You get me, for å si det sånn.

Ser du? Jeg burde egentlig bare logge av hele bloggen. . Jeg skulle veldig gjerne vært en som andre hører på. Jeg skulle gjerne sluttet å starte hver eneste setning med “Jeg”. Nei, det ser ut til at det bare er disse “Rosabloggerene” som vet hva som biter. Bloggen min har begått kollektivt selvmord for alvor, og jeg er nå full av faen.

Så hva skal jeg gjøre med dette?

Jeg skal skrive, lese og tenke. Jeg kan starte min egen skriverevolusjon – bli en Kaffeblogger med attitude.

Nå…

Nå skal jeg skrive om religion.

Så stor er jeg.

“Vil du og ha kaffe?”

“Nei takk.”

Ganske mange dager på rad når mamma har spurt dette, har jeg takket nei. Når sånt foregår over lengre tid, blir mor av naturlige årsaker bekymret for Kaffebønnen sin.

“Går det bra med deg? Har du sluttet å drikke kaffe?”

Jeg svarte at jeg ikke klarer å drikke kaffe når det er så varmt ute. Da må jeg ha noe kald, som iskaffe. Hun svarte ikke, men jeg klarte ikke helt å tro på meg selv. Du vet, den dagen jeg ikke lenger drikke like mye kaffe som før – kan det like gjerne komme griser ut av ørene på meg. Av en eller annen grunn så har jeg problemer med å forbli hyper i disse dager pga

A) Jeg savner det fysiske nærværet av kjæresten

B) det.er.sol.faen.meg.hele.tiden.hvem.drikker.vel.gløgg.da?!?!!?!?!?

C) Jeg bruker mye av tiden som vanligvis går til kaffedrikking til å klikke meg inn på MINID for å få vite når jeg kan få eksamenskarakterene mine i posten.

Åh, ja. Og så har jeg spilt Sims 3. Jeg eier ikke selvkontroll. Siden jeg også begynner å føle “bloggernoia” igjen, akter jeg å gå på eventyr i mitt nye nabolag, og håpe at jeg oppdager en dyreart (Golfere går under denne kategorien). Ønske meg lykke til.

Hver dag åpner jeg et nytt tomt word dokument og stirrer på det i noen minutter før jeg merker en slags angst bygge seg opp i meg. Det har skjedd veldig mye i det siste. Jeg finner på å skrive noen linjer, før jeg stanser og tenker “Herregud hva er det jeg gjør?”. Jeg ser nå at jeg har det jeg kaller en “Skriverevolusjon”. Bare at den går i feil vinkel.

Det er en veldig rar følelse. Å skrive i moleskinen går fint. Der er det ingen linjer eller ordlister jeg må ha i huskelisten, ei er det en lys skjerm jeg stirrer på. Det er bare meg og boken. Når jeg så akter å skrive det inn på datamaskinen sier det stopp. Ikke direkte stopp, men STOPP! Du tenker for mye framover! Det er en rar opplevelse å kjenne at hjernen min begynner å dikte opp (i høy hastighet) hva jeg skal skrive etter punktum. Etter bare å ha skrevet 3 setninger så har hjernen min allerede kommet fram til at om cirka fire kapitler skal *dette* skje, og da kommer historien til å bli kjempespennendeherreguuuuud og bare *vent* til *dette* skjer og SLUTTEN! Iiiiiiiishk SLUTTEN binder hele den råde tråden gjennom historien til en gigantisk SLØYFE!

Ser du problemet mitt? Når jeg såvidt har klart å skrive en side i Word, så har hjernen min skrevet ferdig alt sammen allerede, og jeg sitter igjen med en irriterende god følelse om at “Ja, dette var en fin bok, nå kan jeg skrive neste”. Hvorpå jeg så sekundet etterpå slår meg i pannen og tenker “Jammen så skriv denne først da!!!“.

Videre skjer det at jeg får presentasjonangst overfor/ovenfor (hva *er* egentlig den rette bruken av det ordet??) meg selv og begynner med en gang å tenke at dette ble litt mye makt ja. Jeg finner jo opp alt! Jeg lager alt! Jeg bestemmer! Jeg…. lager! Jeg finner opp helt egne regler som jeg kontrollerer og det er jo wow…. overlaod. Åssåvidere. Sånn går det. Det er så mange tanker og historier som fullfører seg før jeg får startet på ekte, at jeg føler jeg allerede har skrevet omtrent 5 bøker ferdig. Men jeg har jo ikke det! Og det er så masseødeleggende og trist at jeg skammer meg over å i det hele tatt ville bli forfatter. Kanskje det er pms, kanskje det er fravær av forloveden (dere kan si HEI! Frode! Han har begynt å lese her også. Da blir han sikkert glad.) eller rett og slett at pollen ikke har samme skriveeffekten på meg som før. Uansett hva det er, så savner jeg tiden jeg klarte å samle alt, både skrift og tanker – til ett og samme sekund.

For det hadde vært fint å kunne skrive noe nytt før lanseringen av “Signaler 2009″. Bare litt. Liksom.

Oh yeah. Dette skjer.

1. I dag er det Brann kamp i Bergen.
2. Det er natt til 17 mai (les: russefylla russefylla yeahyeahyeah).
3. Det er Eurovison.

Vinner Alexander OG Brann i kveld – kommer Bergen til å ha tidenes hangover i morgen. Jeg ser heller Star Trek i dag, og spiser jordbær i morgen. Selv fjellene roper høyt hurra.

Update: 00:00

Told ya.

Jeg liker ikke trapper fordi jeg har en tendens til å snuble i dem. Hver gang jeg går opp eller ned ser jeg bare en vei, og det er på hvor bena mine plasserer seg. I bakhodet er jeg livredd for at jeg skal bli akutt blind og snuble for så å slå haken i trappetrinnet. Jeg kan heller ikke lenger se rett fram. Nå må jeg se rundt meg, opp og ned, rundt meg en gang til. Alt jeg holder i hendene må presset mot brystet om det er mulig, og går ikke det ender jeg med å gå rundt meg selv hvert fjerde minutt fordi jeg vet at snart kommer jeg til å slå et eller annet over ende.

• Et eksempel er dette: I dag var det gratis kake i en klesbutikk som feiret Hanne Krogh sin sier i Det Store Korslaget. Glad i kake som jeg er, gikk jeg inn og gjorde meg klar til å skjære et stykke. Da jeg skulle ta bestikk endte det med at jeg dyttet alle bestikkene ned på gulvet. Jeg satt på alle fire, med pose og veske rundt meg og plukket alt opp. Det var pinlig. Butikkdamen ønsket meg død, fordervet og langt unna kaken.
• Eksempel nr to: Jeg er for øyeblikket på besøk hos forloveden i Haugesund. Når han kom hjem fra skolen idag, lå jeg og hvilte meg, men i det sekundet jeg hørte ham – rullet/hoppet/bønjijumpet jeg av sengen og satte føttene mine på… gardinene som skiller stue og soverom. Det sa “Frrrrrtsjjj” og nå er halve gardinen helt paff og dau. Frode har nå døpt meg “Klomsusen” fordi jeg i lengre tid har vært en vandrende ukordinatisk  pære.

Jeg har også utviklet en frykt/nevrose for dører. Hver gang jeg går ut og lukker døren bak meg, blir jeg en anelse panisk fordi jeg ikke forstår helt at en liten liten nøkkel kan holde hele denne leiligheten lukket. Og før jeg beveger meg blir jeg stående og stirre på døren mens jeg lurer på hvorfor den er låst, og hva om jeg ikke låser den – da er hele leiligheten åpen for alle. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke liker å åpne dem. Uansett om det er en klesbutikk eller bokhandel – er det automatisk dører et sted går jeg inn og ut så mye jeg bare kan. I et parfymeri endte det med at de presset på meg gratisprøve av parfyme bare for å få meg til å gå.

Og ikke la meg begynne på hvorfor jeg har lyst til å bare barbere hele hodet mitt og bli kvitt alt håret. Men det har med brilleglass å gjøre, i hvert fall.