Bilde tatt 10 januar.

Chansey: 2008-2011 (11 januar 2011).

Prepost. Det er på dagen 1 år siden jeg og Frode ble viet i Tinghuset i Bergen. Det er også 1 år siden jeg bokblogget for CappelenDamm slik jeg gjør i dag. Så denne bloggposten betyr litt mye for meg, selv om den er skrevet på forhånd og jeg og mannen min feirer dagen vår på plassen han fridde til meg. Men nok romantikk, nå er det litteratur du skal få!
___________________________________________________________

*

I går var det Anita som blogget om barneboken «Kurt kurér» av Erlend Loe, i dag er det min tur. «Kurt kurér» er den siste/nyeste boken i serien om Kurt og hans noe rare eventyr og oppelevelser i hverdagen. Dette er derimot mitt første møte med Kurt, og det jeg fikk med meg på forhånd er at dette en barnebok. Hm.

Taglinen er «To land, to folk!». Norge har blitt delt i to, hvor opprørslederen Hektor Hellføkk fra Nord har utviklet et hat mot alle Nordmenn som er fra andre plasser. Her er det ikke plass for andre enn nordlendinger og den eneste som kan få i gang en fredsavtale er Kurt. Han tar på seg ansvaret som kurér for å levere en særdeles viktig beskjed til Nord, og det hele står om liv og død.

Det tok ikke mange sidene før jeg lurte på hvorfor denne boken er beskrevet som en barnebok. For det som overrasket meg mest, var at Kurt hadde en så stor mangel på empati i seg, noe som også gjelder hele boken. Det er vold, det er voldsomme dialoger som ville såret en virkelig person, men i denne boken blir ting tilgitt like for som de har hendt. Nesten. Hele atmosfæren i boken er perfekt for barn. Jeg tenkte til tider at her har Erlend Loe «fortalt» historien til et barn under 10 år, og for de fleste barn på den alderen er det meste «sånn som dette eller sånn herr. Ferdig med det». Dialogene er likevel et mesterverk. Når Kurt tar på seg jobben som kurér er det ikke en gang nødvendig for leseren å vite hvem som snakker, fordi vi allerede følger samtalen. Jeg kniste mye for meg selv når jeg følte at Loe virkelig visste at leseren ville lese mellom linjene, men noen ganger ble det litt for mye av akkurat dette.

Underveis på Kurt sin reise til Nord, møter han Anneliane, en kvinne har umiddelbart blir litt forelsket i. Hun skal også til Nord, men når hun får problemer med å passere trår Kurt til, og later som om de er søsken. Hun skjønner at han hjelper henne, og hun får bli med på reisen. Det som irriterte meg var at de fortsatte å kalle hverandre «bror» og «søster» selv når de var alene og ingen andre slemminger var i nærheten. Hva er poenget med det? Romanen er likvel et lite vidunder, hvor humoren og handlingen er perfekt konstruert for flere enn bare barn. Som jeg har nevnt så er det elementer hvor jeg kan skjønne at dette er ment for barn, hvor voksne oppfører seg som 4 åringer (jeg snakker til deg Kurt) og barn (sønnen til Kurt, Bud) oppfører seg og snakker som om de er over 30. Det bare er sånn, rett på sak, lett og ledig.

Det er nok nettopp derfor at jeg fortsatt er litt usikker på hva jeg syntes om denne romanen. Jeg kjenner litt igjen min egen skrivestil i dialogene Erlend Loe skriver. Jeg har litt lik humor, og har en tendens til skrive flere samtaler hvor alt går veldig fort. Jeg lo mye. Og jeg har et kjærlighetsforhold til fotnotene hans. Fotnoter i en roman av denne typen er virkelig med på å løfte opp innholdet, og da har jeg ikke engang nevnt tegningene. Tegningene til Kim Hiorthøy gjorde det lettere for meg å få et bilde av Kurt (tidligere har det vært Atle Antonsen) og alle de andre karakterene som er med. Min favoritt er absolutt Kurts sønn, lille Bud som later som om han er en arkitekt. Jeg elsker Bud mest på grunn av vokabularet Erlend Loe har gitt ham, ikke fordi han er urealistisk. Ingenting i denne romanen er realistisk.

Det er nettopp derfor du skal lese den til sønnen din når han har begynt å drepe maur. Da vil man forstå litt ærlig og brutalt humor. Det skal jeg, når nevøen min er klar for det. Min far vil derimot le seg ihjel av denne boken, og det burde fortelle noe (opp til deg hva).

I morgen er det Marianne som skal avslutte bokbloggturnéen for denne boken. Hvis du vil følge med videre på CappelenDamm sin bokblogging, anbefaler jeg Facebooksiden og hjemmesiden. Lesing er bra og viktig, bare spør Storrusten!

Når man er gift, relativt ung, forelsket og er 4 dager unna sin første bryllupsdag er det veldig risikabelt å holde på en baby. Det skjer flere ting samtidig. Man blir tankefull. Flere følelser ønsker å få sagt sitt veldig fort, og mange er en egen versjon av «Jeg vil også ha en!!». Det er litt stressende for hodet. De gangene Frode holdt den lille krabaten, begynte jeg selv å se for meg ham som en far. Jeg var, og er fortsatt, en hormonell katastrofe hvor livmoren min skriker etter utvidelse og vil si «Heihei, tuttuttutt!!» i høy oktav til min egen unge.

Så har vi problemet. Jeg er livredd når jeg holder nevøen min. Hele kroppen min blir stiv, armene mine tror de er sterkere enn det de egentlig er, men de vet ikke hvordan de skal holde en liten baby. Det neste som skjer er at jeg tror jeg kommer til å miste grepet slik at hodet hans faller bakover. Det skjer ikke, men tenk om jeg ikke holder ham rett? Av en eller annen grunn hadde jeg forventet at jeg skulle klare å holde ham som en erfaren mamma med en gang. Det er med et lite fnugg av misunnelse jeg ser hvordan svigermor holder den lille krabaten like lett som en pute.

«Nå skal du fortelle meg hva du har tenkt på i hele dag,» sa Frode på kvelden, og jeg begynte å fortelle hvor frustrerende det var å ville ha en baby på et slikt tidspunkt, og på samme tid ikke føle seg klar i det hele tatt. En hælvetes sammensurium.

«Kom an, så lager vi en baby!» sa han så og rullet seg spøkefullt opp på meg. Jeg fortsatte min babytirade, og han svarte. Hormoner liker ikke å vite at de ikke får gjøre som de vil bare fordi kroppen de okkuperer er student fram til 2012. Hormoner forstår heller ikke at det er en god del ubehagelige ting som følger med en graviditet, så de velger å tenke minst mulig på dem, og heller se for seg at en baby aldri velger å bæsje i bleien mens tante har nevøen å fanget og hånden under baken. Hormonene ser heller på alle de fine ansiktsuttrykkene til babyen, og prøver å gjøre alt i sin makt for at babyen skal smile. Et smil og livmoren får en orgasme.

For øyeblikket er det fint å være Tante Elisabeth, jeg må bare saksøke babytankene mine samtidig.

Bildet er hentet herfra. Takket være en obersvant leser, har jeg fått vite at bildet er tatt av Anne Geddes;  http://www.annegeddes.com

I morgen tidlig drar mannen ut på havet igjen. 7 uker. Så i dag skal vi lage fårikål og ikke være triste.

(Jeg presser nesen min mot halsen hans og trekker pusten raskt, slik at lukten hans blir hos meg en stund)

«Du, hva er opp og ned på denne boksen, egentlig?» spør Frode. Han sikter til min Rosebud-leppepomade som jeg smører på leppene mine daglig. Klokken er over tolv på kvelden. Vi er trøtt. Jeg er noe overtrøtt.

«Hæ? Lokket er jo Opp. Samme det vel, spiller ingen rolle hvilken vei den ligger,» svarte jeg.

«Men hvis innholdet smelter da? Blir ikke den ødelagt?»

«Smelte? Den kan ikke smelte her på soverommet!» Her begynte jeg å bli litt irritert, noe Frode merket.

«Jo, det kan den, for vi har det jo ganske hett her inne….»

Jeg liker at han får meg til å le så mye at jeg får magekrampe.

Det ville vært en dialog nr 2 også, som dreide seg om at magen min lever i sin egen musikal. Det ville stått om hvordan han bestemte seg for å sove med hodet på magen min for å høre på dette «vidunderet». Jeg husker ikke hva vi sa, bare at jeg lo masse. Etterpå påpekte han at jeg burde skrive dette ned, slik at jeg ville huske det dagen etterpå. Jeg sa «pffft», og at jeg ikke glemte noe som var så morsomt. Jeg legger meg flat og innrømmer at min ektemann er en smarting.

Jeg skriver på roman. Det har gått nesten 5 måneder siden jeg virkelig har dykket ned i «Fant du henne, Anton?», men nå er jeg virkelig i gang. Det ene er skrivedokumentet, det andre er 29 sider med «Ekstramateriale», og jeg bruker mye tid til å  switche (Cmd+Tab) mellom word filene mens jeg kjenner hjernen gå på overload.

Det er som oftest når jeg ikke har skrevet skikkelig på lenge, at jeg kjenner hvor fint det faktisk er å skrive. Alt passer. Alt i hverdagen er perfekt, uansett hvor lite av photoshop jeg forstår eller hvor mange ganger jeg gjentar til læreren min at 30 minutter ekstra eksamenstid hjelper ikke lærevanskene mine når jeg ikke får ha et lite ark med meg. For jeg bor med ektemannen min, og når jeg våkner så kysser han meg uansett hvor dårlig ånde jeg har. Jeg spurte Frode om han kunne lese det jeg hadde skrevet så langt, og det gjorde han. Jeg overførte «Fant du henne,Anton?» over til Kindle’en min, og dagen etterpå ble jeg møtt av nydelig syn: Frode satt med Kindle’en på fanget, ingen lyd i stuen, med en post-it blokk og penn og noterte. Der og da ble jeg forelsket på nytt. Jeg vet at det er flere som sier at man skal være forsiktig med å la kjæresten/ektefellen å lese noe *du* har skrevet, fordi det kan bli litt sterke følelser som kastes rundt på veggene. For oss funker det.

En annen sak er at Frode ikke lar meg ikke alltid bære ting. Etter at vi har vært i butikken og har 3-4 tunge poser, får jeg bære paraplyen. Jeg syntes det hele er ganske sjarmerende, men samtidig har jeg lyst til å vise at jeg ikke her helt svekling heller. Nylig begynte vi å lekekrangle etter en tur på Coop Obs, hvor stort sett hele Tromsø gikk i taket når de så det var salg på 6 pakker toalettpapir (6×8). Ser man noe til 99.90 er alle veldig opptatt av å fylle vognene sine med toalettpapir, gjerne for 2 år framover. Vi var nesten en av dem. Jeg liker å tro at Frode og jeg var i «studenter sparer penger» kategorien. Vi bor ca 30 minutter unna kjøpesenteret, og siden vi ikke har bil, så går vi. Det så slik ut:

Jeg brukte mye tid på å prøve dra pakken med toalettpapir av ham, for å bære den selv (noe jeg klarte i 5 – fem- minutter, men måtte stoppe ofte for å få rett feste. Jeg PRØVDE i hvert fall). Det endte opp med at jeg bar en liten pose med ost og lommeboken min. Min drøm er at Frode aldri skal fortelle meg at jeg kan gjøre ting jeg helt tydelig ikke kan (her: bære tunge poser).

Vi har også rukket å bli onkel og tante. Den 25 september fødte svigersøsteren min en liten gutt. Flere av dere som kjenner meg, vet at jeg ved flere anledninger har sagt at hjernen min har store problemer med å begripe hvordan jeg – enebarnet – har klart å bli TANTE. Ja, jeg er rar, og jeg sliter fortsatt. Den 1 eller 2 oktober før vi møte det lille nurket.

Tilbake til starten. Jeg blir like overrasket hver gang jeg skriver på noe som har vært bortgjemt i flere måneder. Det er de første 10 minuttene hvor jeg leser litt på det jeg har skrevet tidligere, og jeg tenker for meg selv «Jøss… jeg er virkelig flink til dette! Ante ikke at jeg kunne skrive SÅNN.» .  Det er i hvert fall sikkert at jeg er i mitt rette element, og jeg er veldig glad for at drømmen om å bli harpespiller som 4 åring ikke kom og tok meg.

MARCEL THE SHELL WITH SHOES ON from Dean Fleischer-Camp on Vimeo.

Directed by Dean Fleischer-Camp

Marcel is voiced (untreated & unenhanced) by a genius named Jenny Slate

Written by Jenny Slate + Dean Fleischer-Camp

www.deanfleischercamp.com

På samme tid i fjor satt jeg forvirret på universitet, alene og følsom fordi jeg fylte 21 år og ikke hadde noen å feire med. Det var egentlig ikke så ille, for jeg fikk klemmer fra de få jeg ble kjent med senere på kvelden. I år har jeg mamma på besøk, men en ting er fortsatt det samme: ektemannen er et annet sted. Uansett. Jeg er 22 år i dag, og når jeg skriver det, så føles det som om jeg skrev «jeg er 17 år» i denne bloggen i går.

Jeg er tilbake i Tromsø, hatt min første time i dag skal jeg snakke med studieveileder om det er dette som er best for meg. Inntil da blir det konteeksamen som skal leveres 27 august, og et inderlig håp om at jeg tilbringer neste bursdag med ektemannen.

Ønskeliste?

KAFFEBØNNEKVERNER (jeg har ikke tenkt å kverne meg selv hvis det er det du tror). Nespressomaskin. Kaffe. Rødvin. Nevnte jeg kaffebønnekverner? Eller en klem. Alle trenger en klem.

Hurra for meg! Og for dere som ikke vet det fra før, jeg har en liten gruppe på Facebook også. Teknologi! MAGI!

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!