Jeg forelsker meg der og da. Hun har helt hvitt hår, store øyne, og knuger på en stokk for å ikke falle. Øynene hennes saumfarer omgivelsene, hun stirrer på bilene og hele kroppspråket skriker «Kan jeg gå nå, uten å ende opp med å operere hoften?«. I dette nanosekundet tenker jeg på alle tv-seriene og filmene jeg har sett gjennom årene: hvor personer hjelper gamle damer med å gå 6 meter, fra et fortau til et annet, for å gi seg selv bedre samvittighet og score noen plusspoeng hos Den Gode Generasjonen. Jeg tenkte det samme. Herregud, jeg har aldri hjulpet en eldre dame over veien før, og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre det. Hvor er korpset? Hvor er fanfaren? Vinter, du har endelig gitt meg en sjanse til å være en Heltinne, booya. Jeg innrømmer glatt at jeg handlet på pur jakt etter økning av selvfølelse, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Fåkk deg karma, du finnes ikke og min gud heter Placebo.

Så jeg stirrer på denne vakre gamle damen og vet at dette er mitt øyeblikk.

«Hei!» sier jeg og tar ett steg nærmere damen.

«Hallo!» svarer hun og ser på meg med det fineste smilet jeg har fått i retur noen gang (utenom fra ektemannen *cue trommer*). Jeg tenkte faktisk ‘Jeg kan være hennes personlige tjener resten av dagen så lenge hun smiler slik’.

«Skal du over? Vil du gå sammen?» spør jeg.

«Åh! Ja gjerne!» svarer hun.

Jeg tror faktisk at jeg kunne brukt flere utropstegn der. Så jeg lenket (kan jeg si det?) arm med damen og i det den grønne mannen blinket og pep av glede gikk vi over veien sammen og det var som om alle sølvguttene sang en hymne til meg. Jeg gjorde en god ting. Jeg hjalp en som trengte det, og jeg følte meg jævla bra. Det hele tok tre sekunder og i det vi skulle skilles fra hverandre tok hun et ekstra tak i armen min og dro meg tettere inn til seg.

«Takk skal du da,» sa hun og jeg vurderte å spørre om hun ville ha selskap resten av dagen.

«Ha en fin helg videre!» sa jeg og vi gikk hver vår vei. Alle som passerte meg etter dette, og som så på ansiktet mitt må ha lurt på om jeg nettopp hadde møtt kjæresten min eller noe i den dur, for jeg smilte så mye at jeg kjente det i kinnene lenge etterpå. Tromsø gjør det med deg, frosser smilet ditt der du minst venter det, og forteller deg at dette øyeblikket vil du aldri glemme.

Jeg har ikke vært så aktiv
på å fortelle
noe som helst

Og jeg er heller ikke flink
til å dikte
for det eneste jeg gjør
er å ta en del pustepauser
mens jeg tenker
på hva jeg skal fortelle dere

Min mann er hjemme igjen
det har han vært en stund
og i kveld ser jeg ham spille
Battlefield 3
og koser seg glugg ihjel

Så dette gjør meg lykkelig
fordi alt er som det skal være
og da har jeg ikke så mye å si
utenom at rim
og røre
ikke passer i denne bloggen.

Husk å tipse kelneren.

De siste ukene har det handlet om å gå. Ikke slik som Espedal, men slik Elisabeth gjør. Går mye, oppdager det først etterpå – akkurat tidsnok til å være en anelse stolt over at kondisen ikke endte i en slags versjon av kols. Den første dagen på Rhodos – i noe som føltes som 40 grader (sikkert ikke langt fra fakta) – klarte jeg å få vannblemmer.

Tidligere i sommer klarte jeg det samme mens jeg besøkte Maren (Gi Et Lite Vink), og siste vannblemme tok selvmord omtrent 4 uker etter at jeg kom hjem. Så jeg har lært meg å kjenne mine vannblemmer, vite hvor de liker å ha fotfeste (å jeg dåner av mine ordspill), samt at det alltid er bra å ha plaster i vesken. Alle som har erfaring med vannblemmer, vet også at det er lite gunstig å få dem første dagen på en ferie. Men når man blir så vant med vannblemmer under føttene som meg, så merker man dem ikke lenger før man snur foten og ser dem vinke.

I dag fyller jeg 23 år. Mange mener at dette er den beste alderen for en jente, ikke bare fordi det er visst da jeg burde bli gravid, men også fordi… ja, det er visst bare den beste alderen. Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke vært så utrolig mutt når jeg fylte 18, fordi jeg trivdes så godt med å være 17.

I går dro jeg og Frode med hver vår mamma og en liten hund (Blanco) til Vøringsfossen. Planen var å gå helt bort til fossen, noe som skulle ta 1 1/2 time. Totalt. Det tok 3 1/2 timer. 2 timer inn, 1 1/2 tilbake. Det var først etterpå, når vi fant ut at vi kunne ta en snarvei (”SNARVEI”), at det viste seg at vi hadde gått den lange veien. Jeg har hoppet, klatret og sneiet meg rundt steiner og lastebilvrak, alt dette når jeg egentlig kunne ha gått på en vei 5 meter over meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det skjer noe med stoltheten. Jeg har fortsatt litt problemer med å forstå at noen faktisk går i så mange timer over et veldig ugjestfritt ”landskap” for å se på en foss, og så gå samme vei tilbake.

Og det var litt av en foss. Faktisk opplevde vi trafikk der vi balanserte på hver vår respektive stein, to barnefamilier med hver sin baby på ryggen, og andre unge sjeler som spratt forbi oss. Alle turister. Er det i det hele tatt er andre enn turistene som går inn for å se fossen? (Sett i gang Nordbaggar, kom dere inn til Vøringsfossen!)  For meg virker det som om vi nordmenn nøyer oss med å stå oppe på fjellet og se fossen ovenfra.

Uansett, du kan dø hvor enn du bestemmer deg for å se på fossen. Jeg ville ikke dø på en mosebegrodd stein dagen før bursdagen min, så hele denne gåturen var en test for min egen sjel. Selvfølgelig begynte det å regne på tilbaketuren, noe som gjorde overlevelsesinstinktet sterkere. Det var like før jeg kysset den asfalterte veien til slutt.

Og i morgen er sommeren min over. Da starter bilturen tilbake til Tromsø, og jeg starter på et nytt fag (og ja, jeg kom inn i Bergen, men det ble ikke noe av). Litteraturvitenskap, her kommer jeg!

Livet mitt er på vent.

Jeg har søkt meg inn på Litteraturvitenskap i Bergen og venter på svar. Hvis jeg kommer inn, er jeg ferdig i Tromsø, og kommer aldri tilbake.

Hvis jeg kommer tilbake til Bergen, kommer jeg hjem. Jeg er ferdig med eksamen, og jeg venter på at pappa skal komme på besøk.

Det kan hende at jeg fortsetter å studere i Tromsø, men man vet aldri.

Jeg har begynt å skrive på romanen igjen. Hver eneste gang jeg begynner å skrive igjen er det en rar følelse, som om jeg oppdager en ny verden og jeg vet med en gang hva jeg vil. Det er rart å tenke på at «Fant du henne, Anton?» har tatt fire år av livet mitt, og at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg ser på det jeg har skrevet tidligere, og tenker at jøss, jeg kan faktisk skrive. Det er like overraskende hver gang.

Frode er på jobb. Om to måneder treffes vi igjen. Før det skjer kommer jeg til å dra til Oslo for å besøke Maren og andre venner (hvis du vil treffe meg, si ifra) og besøke Tiger Garté på Juritzen Forlag. Jeg kommer til å skrive mer på romanen og skrive mer på en ny roman som har tatt kontroll over hjernen min. Alt er på vent, og jeg lurer på hva som kommer til å skje hvis jeg havner i Bergen. Jeg tenker på flytting, på å samle alt dilldall fra leiligheten og få alt på plass i en bil. Alt er på vent, og jeg venter bare på et svar. Det er noe som skjer, og jeg lurer på hvordan det kommer til å bli.

ps. Ja. jeg skrev dette mens jeg var brisen fordi det er 17 mai (kondolerer) og jeg har ikke vært ute av leiligheten i det hele tatt.

(Digresjon: Jeg og Frode har nettopp kommet tilbake til Bergen for påskeferien, og jeg gikk inn i en slags mental sjokktilstand når jeg så at det grønne gresset og de bare veiene. Og ikke minst, når jeg kjente pollenet forføre nesen min ((eller: hypokonderen inni meg våknet opp fra vinterdvalen). Det var pokker meg SOL i Bergen. Jeg har sett sol i Tromsø også, men å kjenne+se solen etter vinterhelvete i Tromsø – var jeg regelrett målløs.)

Alle syklistene var menn, som etter alt å dømme var/er/har nettopp kommet i en slags midtlivskrise, og jeg mistenker de forbereder seg til å se på Tour De France (kan noen bekrefte dette?). Flesteparten av dem kjørte enten rett ved siden av fortauet (sarkasmealarm: som var tomt for biler, overraskende nok), så Frode måtte manøvrere bilen i en liten bue. Jeg vet at når syklister er på veien så er de en form for kjøretøy også, men når det er et tomt og ikke-hullete fortau ved siden av dem, laget for de som går og sykler, ja da syntes jeg de kan sykle der. Heldigvis var det noen få som skjønte tegningen med fortauet (dere er bra, altså), men jeg var likevel helt forfjamset over mengden med syklister OVER ALT. Den Frustrerte (meg) la merke til at det var ikke bare kondomdress og de rare pilspissene (hjelm?) de hadde på seg, men også at det bare var jevnaldrende menn. Konklusjonen min var derfor at de nettopp hadde våknet fra vinterdvalen. Totalt så jeg tre kvinner, men hvem vet, kanskje det var androgyne menn. Jeg vil gjerne at du klikker deg inn HER for å få et litt festligere syn på saken også.

Så mine damer og yngre jenter, når dere er ute og kjører/går/tar en walk of shame klokken tolv på en onsdag, og får øye på puljer med kondomdresser på sykler: ja, da vet dere at høsten har startet. Neste gang skal vi (kan vi) ta for oss hvordan Elisabeth Iskrem prøver å takle å være sammen med nevøen sin i påsken, mens hennes egen biologiske klokken går amok nok en gang.

Fred ut.

«Frode! Jeg har ikke drukket kaffe i hele dag!»

«Da får du lage da,»

«Ja!!»

Jeg begynner å fylle kaffetrakteren med vann, og Frode spør om jeg skal vil en sinna mann i også.

«Hæ?»

«Sinna mann!»

Jeg stirrer på mannen min. Enten har ørevoksen endelig tatt til vett og ødelagt trommehinnene mine, eller så har jeg fått en slags døvhet som påvirker hjernen. Så jeg går bort til ham, og stirrer ham inn i øynene.

«Hva er det du sier for noe?!»

«SINNA MANN!» sier han igjen, og får et ekstremt skøyeraktig blikk som irriterer meg. Han ser ut som han vet noe jeg ikke vet (og det gjør han), og han venter bare på at jeg skal skjønne hva han mener. Fram til da får han bare nyte at jeg lever i uvisshet.

«Sinna mann? Jeg skal da ikke ha en sint mann i kaffen min? Hva er det du sier! Kan du ikke bare forklare det?!» Jeg tror jeg ristet ham i skuldrene før jeg satte meg på fanget hans.

«Sinnamann.» sier han igjen.

«Sinn…» Jeg stanser og stirrer inn i Frodes skøyerblikk (eller djevelens sønn eller noe lignende som jeg kanskje kalte ham etterpå) og sier omtrent dette «…» og «cinnamon?!?!?! KANEL!!». Jah.

Og sånn går nu dagan, sa brura.

Så ble det telefonsamtale, og jeg er virkelig glad i journalistene som snakket med meg, og sørget for at hjernen min ikke koblet helt ut. Av åpenbare grunner husker jeg bare det jeg skulle ønske jeg sa. Alt skjedde på to timer, men hu hei for noen timer det var! Kommer aldri til å skje meg igjen. Men by GOD jeg er stolt av meg selv. Første nordmann som brukte Twitter. Kjenn på det. Kjenner du det? Er dette noe som jeg kan sette på CVen min(ja, dette er et spørsmål)? Eller leter jeg etter halmstrå nå? Jeg lar Elmo vise hvor glad jeg har vært i dag:

Du kan lese artikkelen (og høre stemmen min) HER. (Sidenote: 1. De kalte meg FORFATTER. FORFATTER. Når jeg hørte det imploderte jeg. 2. De uttalte navnet mitt helt korrekt, men hadde strek over A’en istedet for E’en. Det gjør meg ingenting. Bare dette er nok til å forføre meg).

Jeg er så lykkelig!

Det er når jeg ser slik stand up som dette, at jeg blir påminnet om at jeg giftet meg med rett mann. Hadde ikke Frode vært en person som spiller spill og forteller meg hvordan alt foregår, hadde jeg nok mistet en god del (av mine egne) humorpoeng.

Etter forelesningen gikk jeg for å snakke med en lærer som skal hjelpe meg med å skrive et formelt brev til Universitetet angående dyskalkuli. Jeg har aldri skrevet en objektiv søknad om hvorfor jeg må få fritak fra tallbaserte emner, men nå må jeg altså det. Er det noe jeg ønsker å lære leserne mine, så er det ordet: Dokumentasjon (gjentas gjerne tre ganger på rad hvor ordet blir sagt hver gang håndflaten treffer den andre håndflaten. Politiske bevegelser for ever). Har man problemer med et skolesystem som ikke forstår hva slags lærevansker du har, eller klarer å gi deg den utdannelsen du har krav på, skaff deg dokumentasjon på at du har rett (og ta kopier). Jeg har to utredninger fra Nevropsykolog som skriver opp og ned om tallblindheten min, og læreren ba meg legge dem med i søknaden. Diagnosen min har til og med en tallkode (jeg føler det er en slags ironi der). Læreren som hjelper meg har selv et barn med dyskalkuli, så han forstår bedre enn noen av de andre lærerne på uni hva jeg har gått gjennom. Hvis det bare finnes 1 lærer som er villig til å hjelpe, er det gull verdt.

Men uansett, jeg sliter ikke bare med tall. Jeg sliter med snø. Jeg pleier å ignorere den, men det er litt vanskelig når snødyngen er så høy at jeg ikke ser når bussen kommer. Det er også vanskelig når det er så kald vind at kinnene mine tar selvmord. På vei hjem går jeg som oftest en snarvei via ungdomskolen (alle elsker snarveier, uansett hvor kort den originale veien er). Stikkordet er å gå der mange har gått, der det er helt flatt og jeg kan se hvor andre har feilet totalt. Et steg i feil retning og jeg ender opp med snø opp til kneet, og resten av dagen finner jeg snø i bh-en. Vinter og jeg er i konstant krig. Jeg er her på grunn av studiet, for å si det mildt.