MARCEL THE SHELL WITH SHOES ON from Dean Fleischer-Camp on Vimeo.

Directed by Dean Fleischer-Camp

Marcel is voiced (untreated & unenhanced) by a genius named Jenny Slate

Written by Jenny Slate + Dean Fleischer-Camp

www.deanfleischercamp.com

På samme tid i fjor satt jeg forvirret på universitet, alene og følsom fordi jeg fylte 21 år og ikke hadde noen å feire med. Det var egentlig ikke så ille, for jeg fikk klemmer fra de få jeg ble kjent med senere på kvelden. I år har jeg mamma på besøk, men en ting er fortsatt det samme: ektemannen er et annet sted. Uansett. Jeg er 22 år i dag, og når jeg skriver det, så føles det som om jeg skrev “jeg er 17 år” i denne bloggen i går.

Jeg er tilbake i Tromsø, hatt min første time i dag skal jeg snakke med studieveileder om det er dette som er best for meg. Inntil da blir det konteeksamen som skal leveres 27 august, og et inderlig håp om at jeg tilbringer neste bursdag med ektemannen.

Ønskeliste?

KAFFEBØNNEKVERNER (jeg har ikke tenkt å kverne meg selv hvis det er det du tror). Nespressomaskin. Kaffe. Rødvin. Nevnte jeg kaffebønnekverner? Eller en klem. Alle trenger en klem.

Hurra for meg! Og for dere som ikke vet det fra før, jeg har en liten gruppe på Facebook også. Teknologi! MAGI!

Vi kan dette med pollenallergi, du og jeg. Jeg er en av dem som har alt sammen innen pollen, og er ikke fremmed for å få en god del medisiner fra fastlegen min. Dette er likevel ingen hindring for at jeg årlig blir torturert, og i år har det vært enda verre fordi jeg har fått dobbel dose. Litt fra Tromsø, masse fra Bergen. Jeg koser meg. Ende bedre er at jeg for tiden har litt lite medisin, og må derfor spare. Det eneste som jeg gjør mer enn å dynke øynene mine med dråper, er  å pusse nesen. Det er papir i hver eneste bukselomme, og hvis jeg leter etter notatbøkene mine i vesken, må jeg kaste 1 tonn papir først.

Jeg har skrevet om det å har pollenallergi før, men føler at jeg burde gjøre det igjen. Det er som å være konstant i bakrus, og øynene vil ikke holde seg oppe, hodet vil sove og hendene vil bare klore  ut alt. Særlig øynene. Ingenting hjelper, bare masse medisiner som jeg ikke har nok av. Jeg kan alltids kjøpe det, men ærlig talt, jeg er fattig student og vil heller klaske en kald klut på øynene mine (funker fett) enn å betale tre hundere kr for 10 tabletter som er borte tre dager senere.

Trykk på bildet for å lese herligheten. Jeg har aldri sagt at jeg kan tegne. Jeg skal ha en SKRIVEKARRIERE.

Ikke nok med at pollen er over alt. Det er i vinden også, og vinden liker å komme mot meg med all sin kraft, ta tak i håret mitt og leke seg i nesen min. Dette er standard. Jeg ender da opp med å gnikke nesen ut av ledd (hvis det er mulig), noe som gjør at kroppen min kun konsentrert om denne oppgaven. For alle andre ser det egentlig ut som om jeg prøver å ødelegge nesen min, mens kroppen min jynger med. For øyeblikket er jeg overbevist om at jeg har gresspollen limt fast inni neseroten og ikke får den ut. Neseblod neste (jeg er flink til det).

Det kan likevel noteres at jeg ikke har gått helt til randen av desperasjon (selv om bildet sier så). Jeg har ikke kjøpt nesespray. Og det er en stor bragt. Nå må jeg ut og leke med en hund i gresset, bli bitt ihjel av mygg og miste synet fordi jeg sikkert bruker opp øyedråpene. Fordi jeg ikke er særlig søt i dag, legger jeg herved ut den søteste kladden jeg og mannen så i dyrebutikken.

DET KLØR!

Noen ganger går TV meg på nervene. Da mener jeg de reklamene som er like ille som TV-shop. Activia og VitaePro har nå, etter flere måneder, klart å komme under neglene mine og fått meg til å frese. Jeg har store problemer med å forstå hvordan Kari og Ola virkelig TROR på det disse “vanlige” menneskene forteller om produktet de skal selge. Og jeg har enda større problemer med å skjønne hvorfor ikke de som lager disse pokkers reklamene kan variere manuset. Hvis de vil selge produktet kan de vel forandre litt på hva folk sier? Jeg syntes det er trist at folk faller for det, kjøper produktene i håp om at reklamen skal være sann, og bli kvitt alt det som TVen sier er galt med dem. For å fullføre sinnet mitt, legger jeg an tonen for hysteriet: !!!111one!!one1!.

Frode drar til Argentina på onsdag. Han skal være dekkskadett i 6 uker før han kommer hjem 1 september. I den anledningen har jeg begynt å ta bilder igjen. Jeg har omtrent ikke tatt bilder av “livet mitt” siden jeg kom til Tromsø, fordi jeg av en eller annen grunn har satt på et filter som kalles “meh, akkurat denne biten har jeg ingen trang til å måtte dokumentere eller huske”, og som nå skrelles vekk. Det kan også kalles hormoner, but let’s not get Carried away (pun intended).

Jeg har bestått min siste eksamen. Ergo, jeg har bestått 2 av 4. Nr 3 holder jeg på med nå, imellom lesing av bøker, planlegging av møter med blogglesere i Bergen og bildetagning av Chansey som sover på rygg. Det er en sommerjobb i seg selv.

Mannen og jeg drar tilbake til Bergen i morgen. Jeg ser fram til dette, fordi jeg har glemt hvordan mørke om natten er. Siden Februar har stort sett natt vært det samme som dag for meg. For som dere alle vet, solen går ALDRI NED I NORD. I ren desperasjon kjøpte jeg meg en øyemaske til 1 dollar, og nå er jeg en av dem som får håret ut av posisjon med den minste bevegelse. Snart kommer strikket til å ryke, og da er øyet mitt dens offer. Som et resultat av at klokken 3 om natten ser ut som 3 om dagen, har døgnrytmen til meg og mannen blitt noe forandret. Jeg vil sove i mørke, jeg kommer til å dra ned rullegardinen med slik iver at jeg ødelegger hele greien.

Det har også blitt knapt med uteliv ergo at jeg skriver om folk jeg spionerer på. Noe som bloggen smertefult merker. På den annen side har jeg og Frode noen rare samtaler av og til (ferske samboere ftw!), og her om dagen skjedde dette:

Jeg ser på puppene mine og kjenner på dem. Jeg ser nok veldig alvorlig ut, dog forvirret.

Frode:  ”Hva er det med deg da?”

Jeg: “Puppene mine! Hormoner. De er på!”,

Frode: “På? Jeg har ikke gjort noe med dem. Slå dem av!”

Nå må jeg bare pakke, og ifølge Frode kan kofferten min romme en hel ku. Først får jeg se om den rommer tingene mine.

“Fant du henne, Anton?” har våknet igjen. Det samme har novellesamlingen og en ny roman. Jeg har lest 2 bøker ferdig på 5 dager, og jeg har ektemannen min her. John Grisham har dukket opp igjen, noe han gjør hver sommer av en uforklarlig grunn. Solen går aldri ned, månen kommer aldri opp, så jeg og Frode blir litt paff hver kveld når klokken er 01.00 og det er lyst ute. Jeg har skaffet meg øyebind (<– link. Funker som pokker)for å i det hele tatt få sove, men et resultat av dette øyebindet er at jeg like godt kan sove til klokken tolv hvis ikke Frode vekker meg.

Vi har begynt med et pusslespill på 1000 biter og jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har bakt kokkosmuffins (mulig 4/5 ganger). I går bakte jeg Mormors Kringle. Jeg er bakejævel, Frode er pusslekongen. Jeg har ikke prøvd å redigere på eksamensoppgaven jeg strøk på, litt fordi jeg er redd for hvordan jeg kommer til å tenke mens jeg er inni den,og litt fordi jeg ikke er klar til å skrive akademisk igjen.

For nå har jeg en romankonkurranse som er med på å holde meg gående. Det blir en slags eksamen dette også, men jeg bestemmer hvordan den skal skrives. Neste uke drar jeg og Frode tilbake til Bergen, og jeg skal skrive på roman, skrive på eksamen og bruke tiden jeg har med Frode før han reiser ut på sjøen. Det er mulig at jeg har mistet litt av min bloggtouch, jeg skriver ikke like romanaktig som før og hva jeg skal skrive om blir alltid skrevet av andre før meg.

Jeg er tilbake nå!

1. Få besøk av ektemann og svigermor. Plutselig er det sofa og TV i leiligheten og jeg har et BORD.
2. Kose masse masse med ektemann.
3. Ektemann og svigermor drar 15 timer senere tilbake til Bergen (kjørte klokken seks om morgenen).
4. Få kraftig pollenallergi, som da lurer kroppen til å tro at jeg ikke har sovet på flere døgn.
5. Sove.
6. Masse.
7. Klage på eksamen.
8. Håpe på streik.
9. Lese om Kant.
10. Lese printermanualen fordi “det har jeg jo ikke gjort før, og det er viktig å lese den”.
11. Klage.
12. Bli panisk når det ikke blir streik.
13. Lese mer exphil.
14. Få sansen for Hume igjen.
15. Klage.
16. Spille Pokémon.
17. Ta dobbel dose pollenmedisin og sovne på sofaen.
18. Klage på blogg.

I morgen klokken 15 starter faenskapen.

Det er påske, og tid for vill promotering av min bedre halvdel:

Swoon! I say, SWOON!

Dette er Chansey, han liker sjokolade, og er den rene hvite kjærligheten til meg og Frode:

Ting skjer så fort når man kommer hjem igjen, og noe av det første jeg gjorde når vi besøkte pappa var å ta bilder av påskeeggene. Jeg vil påpeke at pappa har en viss interesse for 2 verdenskrig, og gale Hitler. Ikke noe mer som bør gjøre deg bekymret.

Jeg kommer sterkere tilbake. Du vet, familietid er viktig i påsken. Plutselig er jeg skrivende og tilstede (så ikke unfollow meg, pretty please?).