Kjære Terry Pratchett

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

 

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

 

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

Ikke akkurat en bloggpost, men vi kan late som

I stedet for å skrive et langt sammendrag over hva som har skjedd siden sist (jeg glemmer at jeg har en blogg og bare kaster alt inn på Twitter), skal jeg heller skrive ned hva hjernen min har deklamert når det passet seg best. Jeg er så fryktelig opptatt for tiden (Ja du vet, jeg skal jo liksom lese til to fag jeg konter etter sommeren, noe jeg ikke har prioritert hittil), med å psyke meg opp til Londonturen med Frode, vente på Kristine Toftes siste mesterverk, og lese 4 andre bøker samtidig mens jeg febrilsk prøver å ikke la solen grille av meg alt håret. Utherooolig opptatt.

  1. «Hva, besto jeg to av tre eksamener?! FIKK JEG FAKTISK STÅKARAKTER?!»
  2. «Hva mener du med at jeg må søke om å få konte?»
  3. «Denne luggen er ikke stor nok for oss begge.»
  4. «Elisabeth, du og ektemannen din har nettopp kjøpt dere en tomt. På Os. Og du er faktisk glad for det. You’ve changed.»
  5. «Hvor mange bøker er ok å ta med seg til London i fire dager, når du uansett har planer om å besøke minst fem store bokhandler UTEN Å KJØPE MER ENN TO BØKER? Hjelp.»
  6. «Hvor og når må jeg begynne å søke etter jobb, og hvordan i huleste skal jeg gå frem?! Hvis jeg begynner å tro på Gud, vil det komme et svar i eposten min?»
  7. «Er det sånn at jeg ikke lenger kan kjøpe Heksehyl i butikken lenger fordi den møkkamannen spiste dem også?»
  8. «Hv…..a… Jeg… er jeg i London samtidig som Terry Pratchett og og og han…. event? Jeg kan se ham live? Mens jeg er i London? Ook? Åhåhåhhå…»

 

Etter den siste der har hjernen min for øyeblikket takket for seg og dratt til London i forveien. Som sagt, fryktelig «opptatt».

 

Sjå, fornyer meg selv hele tiden.

For 24 timer siden var håret mitt dekket av snø

Stream of consciousness

Jeg hadde nettopp gått av bussen, og prøvde å glemme at en mann på godt over 100 kg hadde mistet buksen på bussen i det han bøyde seg og vist alle hans mørke hule. Det er ikke akkurat hver dag jeg opplever å stirre rett inn i bakenden på en mann og føle at rompekviser kommer for å invadere jorden. Ingen på bussen sa noe. Bare et kollektivt gisp. Så jeg sto på fortauet og stirret intenst på en plakat som reklamerte for sko, uten at jeg klarte å se hvor skoene var hen. To jenter gikk forbi meg, ”Jeg liker den nye jakken din, du kledde fargen!” sa den ene jenta, og jeg begynte med en gang å lure på når noen hadde gitt meg et kompliment for hva jeg har på meg.

Det er en stund siden, og jeg tenkte at det er jo forståelig. Som student er jeg ikke på skolen hver dag fra åtte til to, jeg ser ikke de samme personene heller, og fordi vi ikke har gått på skole sammen i tre til seks år, vet jeg ikke om det de har på seg er nytt. Jeg ser kanskje at de har på seg andre klær enn dagen før, men jeg vet ikke om de er nykjøpt. Men det gjorde jeg før. Alle gjør det, og så vidt jeg vet er det vanlig å si ”slit an” (det samme som: gratulerer med nye klær!) når en person du kjenner plutselig dukker opp med et nytt image. Det er jo hyggelig å få høre.

Jeg fortsatte å gå mot neste busstopp, men stanset halvveis og kikket etter de to jentene. Hvor lenge siden var det jeg hadde kjøpt et nytt klesplagg som noen ga meg et kompliment for? Jeg husket ikke, og akkurat der og da skjønte jeg at det var fint å få slike kompliment, som var høflige og ofte oppriktige. Jeg savnet gleden jeg opplevde at noen jeg kjente sa jeg var fin på håret (det var nok sist gang, ja! kom jeg på), at jeg kledde genseren eller at jeg hadde sminket meg på en fin måte. Det var mest følelsen jeg savnet, den gleden en venn ga meg med ordene sine. Jeg tenkte at dette kunne jo ikke bare gjelde meg, en 23 år gammel jente. Dette måtte jo gjelde gutter også. Alle for den saks skyld. Gir vi hverandre for få ærlige kompliment i hverdagen nå, enn tidligere? Er det universitetet som har gjort dette med meg?

En av mine beste venninner i Tromsø bruker ofte en knall rød leppestift, noe som får ansiktet hennes til å lyse opp og hun minner meg om en filmstjerne. Og det har jeg ikke sagt til henne. Nå kommer hun til å få vite om det, fordi jeg har skrevet det, men jeg tror ikke jeg har sagt det. For hadde ikke hun blitt glad da? Jentene jeg fortsatt så etter, hadde nå forsvunnet inn på en kafé, og jeg kom på at jeg hadde et gavekort i lommeboken som jeg kunne bruke på H&M. Kanskje jeg skal finne noe nytt, noe som jeg ikke har brukt flere ganger tidligere, noe som blir lagt merke til. Denne tanken hadde jeg ofte på videregående: jeg ville kle meg i noe som gjorde at gutter syntes jeg var fin å se på, og kanskje si det til meg etterpå. Nå tenkte jeg det fordi jeg savnet et eneste lite kompliment. Ikke noe å klage over, men det var noe å føle.

Dagen etterpå skjønte jeg at de to genserne jeg hadde kjøpt så ut som de kom ut fra skapet til en tenåring fra tidlig 90-tallet. Det så ikke nytt ut, men jeg likte dem. Ingen sa noe. I bakhodet håpet jeg at noen kom til å gjøre det, men mens jeg så på venninnen min med de røde leppene, fant jeg ut at det ikke var så viktig likevel, jeg så i hvert fall ikke på en rompekvise.

Fra er til var, men alltid en som er.

Morfar døde den 7 februar i år. Jeg har blogget om ham før, at jeg ventet på det. Men det skjedde altså nå. Han ble 90 år, og han døde slik han selv ville. Jeg vet akkurat hva som skjedde, og det ga meg en slags form for katarsis (se, jeg forstår hva jeg studerer!). Mormor fortalte familien hvordan han døde, og at det hele faktisk var på den beste måten. Hun holdt ham i hånden i det det skjedde. Til døden skilte dem ad, for å si det sånn. Mamma ringte meg omtrent en time etter at det skjedde. Jeg og Frode var akkurat kommet hjem etter at han hadde hentet meg på Universitetet, og jeg hadde ikke fått av meg skoene enda.  Jeg falt ned på kne og brast i gråt. Mitt siste møte med morfar var julaften 2011, og det var en perfekt juleferie.

Det som er rart – og dette har jeg skrevet på twitter tidligere – er at nå som morfar ikke lever lenger, ER han ikke. Morfar er ikke, han var. Jeg opplevde omtrent det samme da farfar døde (kvinnene på begge sider av familien min har gode gener, oldemor ble 103 år. Jeg blir sikkert 105): farfar og morfar gikk fra å være til å ha vært i løpet av en setning. For meg føles det som om farfar egentlig bare er på ferie, etter alle disse årene. Jeg husker ham like klart og tydelig som morfar, selv om flere år mellom dødsfallene skiller dem. Nå er morfar på fjelltur, og han har med seg Kvikk Lunsj som han spiser på toppen av fjellet mens han smiler for seg selv. Kanskje farfar er det også.

Det var i hvert fall slik jeg følte det etter begravelsen, og familien var samlet hjemme hos mormor. Godstolen til morfar var tom, og kun én eller to ganger var det noen som satt i den. Da den var tom var det som om morfar egentlig ikke var årsaken til at vi alle var samlet sammen for å minnes hans liv, men at han var ute på gangen et lite øyeblikk for å fikse høreapparatet sitt. Han vil alltid være.

 

For dette skjer alltid på TV – grandmastyle

Jeg konsentrerer meg om å ikke klø over alt mens jeg passerer andre. Jeg bruker all viljestryke på å ikke ta av meg jakken (i minusgrader) og rulle meg rundt i steinene som er strødd omkring for at ingen skal skli på isen og dø. Så jeg tenker på hvordan jeg og studieveilederen min har funnet ut at jeg ikke skal ta exphil dette semesteret likevel – fordi det mest sannsynlig ville ha gi meg en psykisk diagnose, og at jeg nå også må finne en måte å lage mitt eget tidsreisesmykke alá Hermine for å klare å være på to forelesninger samtidig. Jeg stanser ved fotovergangsfeltet, og ser en gammel dame (lavere enn meg, wooohoo) som ser litt forvirret ut.

Jeg forelsker meg der og da. Hun har helt hvitt hår, store øyne, og knuger på en stokk for å ikke falle. Øynene hennes saumfarer omgivelsene, hun stirrer på bilene og hele kroppspråket skriker «Kan jeg gå nå, uten å ende opp med å operere hoften?«. I dette nanosekundet tenker jeg på alle tv-seriene og filmene jeg har sett gjennom årene: hvor personer hjelper gamle damer med å gå 6 meter, fra et fortau til et annet, for å gi seg selv bedre samvittighet og score noen plusspoeng hos Den Gode Generasjonen. Jeg tenkte det samme. Herregud, jeg har aldri hjulpet en eldre dame over veien før, og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre det. Hvor er korpset? Hvor er fanfaren? Vinter, du har endelig gitt meg en sjanse til å være en Heltinne, booya. Jeg innrømmer glatt at jeg handlet på pur jakt etter økning av selvfølelse, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Fåkk deg karma, du finnes ikke og min gud heter Placebo.

Så jeg stirrer på denne vakre gamle damen og vet at dette er mitt øyeblikk.

«Hei!» sier jeg og tar ett steg nærmere damen.

«Hallo!» svarer hun og ser på meg med det fineste smilet jeg har fått i retur noen gang (utenom fra ektemannen *cue trommer*). Jeg tenkte faktisk ‘Jeg kan være hennes personlige tjener resten av dagen så lenge hun smiler slik’.

«Skal du over? Vil du gå sammen?» spør jeg.

«Åh! Ja gjerne!» svarer hun.

Jeg tror faktisk at jeg kunne brukt flere utropstegn der. Så jeg lenket (kan jeg si det?) arm med damen og i det den grønne mannen blinket og pep av glede gikk vi over veien sammen og det var som om alle sølvguttene sang en hymne til meg. Jeg gjorde en god ting. Jeg hjalp en som trengte det, og jeg følte meg jævla bra. Det hele tok tre sekunder og i det vi skulle skilles fra hverandre tok hun et ekstra tak i armen min og dro meg tettere inn til seg.

«Takk skal du da,» sa hun og jeg vurderte å spørre om hun ville ha selskap resten av dagen.

«Ha en fin helg videre!» sa jeg og vi gikk hver vår vei. Alle som passerte meg etter dette, og som så på ansiktet mitt må ha lurt på om jeg nettopp hadde møtt kjæresten min eller noe i den dur, for jeg smilte så mye at jeg kjente det i kinnene lenge etterpå. Tromsø gjør det med deg, frosser smilet ditt der du minst venter det, og forteller deg at dette øyeblikket vil du aldri glemme.

I kveld

Jeg har ikke vært så flink
siden juli
å blogge

Jeg har ikke vært så aktiv
på å fortelle
noe som helst

Og jeg er heller ikke flink
til å dikte
for det eneste jeg gjør
er å ta en del pustepauser
mens jeg tenker
på hva jeg skal fortelle dere

Min mann er hjemme igjen
det har han vært en stund
og i kveld ser jeg ham spille
Battlefield 3
og koser seg glugg ihjel

Så dette gjør meg lykkelig
fordi alt er som det skal være
og da har jeg ikke så mye å si
utenom at rim
og røre
ikke passer i denne bloggen.

Husk å tipse kelneren.

23

Jeg har vært i Hellas. Rhodos for å være nøyaktig. Hotellet var like ved stranden, og hver eneste gang jeg badet i vannet, tenkte jeg på hvordan det var for ungdommene på Utøya å svømme for livet. Det var en veldig rar følelse, å tenke på at jeg ikke kjente eller hadde noen tilknytning til de som døde den dagen, men likevel plasket jeg i saltvannet og lurte på hvordan de hadde det.

De siste ukene har det handlet om å gå. Ikke slik som Espedal, men slik Elisabeth gjør. Går mye, oppdager det først etterpå – akkurat tidsnok til å være en anelse stolt over at kondisen ikke endte i en slags versjon av kols. Den første dagen på Rhodos – i noe som føltes som 40 grader (sikkert ikke langt fra fakta) – klarte jeg å få vannblemmer.

Tidligere i sommer klarte jeg det samme mens jeg besøkte Maren (Gi Et Lite Vink), og siste vannblemme tok selvmord omtrent 4 uker etter at jeg kom hjem. Så jeg har lært meg å kjenne mine vannblemmer, vite hvor de liker å ha fotfeste (å jeg dåner av mine ordspill), samt at det alltid er bra å ha plaster i vesken. Alle som har erfaring med vannblemmer, vet også at det er lite gunstig å få dem første dagen på en ferie. Men når man blir så vant med vannblemmer under føttene som meg, så merker man dem ikke lenger før man snur foten og ser dem vinke.

I dag fyller jeg 23 år. Mange mener at dette er den beste alderen for en jente, ikke bare fordi det er visst da jeg burde bli gravid, men også fordi… ja, det er visst bare den beste alderen. Hadde jeg visst dette hadde jeg ikke vært så utrolig mutt når jeg fylte 18, fordi jeg trivdes så godt med å være 17.

I går dro jeg og Frode med hver vår mamma og en liten hund (Blanco) til Vøringsfossen. Planen var å gå helt bort til fossen, noe som skulle ta 1 1/2 time. Totalt. Det tok 3 1/2 timer. 2 timer inn, 1 1/2 tilbake. Det var først etterpå, når vi fant ut at vi kunne ta en snarvei (”SNARVEI”), at det viste seg at vi hadde gått den lange veien. Jeg har hoppet, klatret og sneiet meg rundt steiner og lastebilvrak, alt dette når jeg egentlig kunne ha gått på en vei 5 meter over meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det skjer noe med stoltheten. Jeg har fortsatt litt problemer med å forstå at noen faktisk går i så mange timer over et veldig ugjestfritt ”landskap” for å se på en foss, og så gå samme vei tilbake.

Og det var litt av en foss. Faktisk opplevde vi trafikk der vi balanserte på hver vår respektive stein, to barnefamilier med hver sin baby på ryggen, og andre unge sjeler som spratt forbi oss. Alle turister. Er det i det hele tatt er andre enn turistene som går inn for å se fossen? (Sett i gang Nordbaggar, kom dere inn til Vøringsfossen!)  For meg virker det som om vi nordmenn nøyer oss med å stå oppe på fjellet og se fossen ovenfra.

(Ignorer jakkekaoset.)

Uansett, du kan dø hvor enn du bestemmer deg for å se på fossen. Jeg ville ikke dø på en mosebegrodd stein dagen før bursdagen min, så hele denne gåturen var en test for min egen sjel. Selvfølgelig begynte det å regne på tilbaketuren, noe som gjorde overlevelsesinstinktet sterkere. Det var like før jeg kysset den asfalterte veien til slutt.

(Der nede gikk vi. Et mirakel at anklene mine ikke falt av.)

Og i morgen er sommeren min over. Da starter bilturen tilbake til Tromsø, og jeg starter på et nytt fag (og ja, jeg kom inn i Bergen, men det ble ikke noe av). Litteraturvitenskap, her kommer jeg!

Hei

Hei.

Livet mitt er på vent.

Jeg har søkt meg inn på Litteraturvitenskap i Bergen og venter på svar. Hvis jeg kommer inn, er jeg ferdig i Tromsø, og kommer aldri tilbake.

Hvis jeg kommer tilbake til Bergen, kommer jeg hjem. Jeg er ferdig med eksamen, og jeg venter på at pappa skal komme på besøk.

Det kan hende at jeg fortsetter å studere i Tromsø, men man vet aldri.

Jeg har begynt å skrive på romanen igjen. Hver eneste gang jeg begynner å skrive igjen er det en rar følelse, som om jeg oppdager en ny verden og jeg vet med en gang hva jeg vil. Det er rart å tenke på at «Fant du henne, Anton?» har tatt fire år av livet mitt, og at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg ser på det jeg har skrevet tidligere, og tenker at jøss, jeg kan faktisk skrive. Det er like overraskende hver gang.

Frode er på jobb. Om to måneder treffes vi igjen. Før det skjer kommer jeg til å dra til Oslo for å besøke Maren og andre venner (hvis du vil treffe meg, si ifra) og besøke Tiger Garté på Juritzen Forlag. Jeg kommer til å skrive mer på romanen og skrive mer på en ny roman som har tatt kontroll over hjernen min. Alt er på vent, og jeg lurer på hva som kommer til å skje hvis jeg havner i Bergen. Jeg tenker på flytting, på å samle alt dilldall fra leiligheten og få alt på plass i en bil. Alt er på vent, og jeg venter bare på et svar. Det er noe som skjer, og jeg lurer på hvordan det kommer til å bli.

 

ps. Ja. jeg skrev dette mens jeg var brisen fordi det er 17 mai (kondolerer) og jeg har ikke vært ute av leiligheten i det hele tatt.

 

Et sivilisert sykkelsamfunn

De kom litt brått på, men etter noen svinger var jeg mer enn forberedt på å se fire-fem syklende menn i tynne fargerike kondomdresser som nektet å sykle på fortauet. Først trodde jeg det var tilfeldigheter som gjorde at det tok ca 4 minutter før en ny patrulje med sykleglade menn kom farende forbi oss. Men så kom mønsteret. Eller tankegang for Den Frustrerte:

(Digresjon: Jeg og Frode har nettopp kommet tilbake til Bergen for påskeferien, og jeg gikk inn i en slags mental sjokktilstand når jeg så at det grønne gresset og de bare veiene. Og ikke minst, når jeg kjente pollenet forføre nesen min ((eller: hypokonderen inni meg våknet opp fra vinterdvalen). Det var pokker meg SOL i Bergen. Jeg har sett sol i Tromsø også, men å kjenne+se solen etter vinterhelvete i Tromsø – var jeg regelrett målløs.)

Alle syklistene var menn, som etter alt å dømme var/er/har nettopp kommet i en slags midtlivskrise, og jeg mistenker de forbereder seg til å se på Tour De France (kan noen bekrefte dette?). Flesteparten av dem kjørte enten rett ved siden av fortauet (sarkasmealarm: som var tomt for biler, overraskende nok), så Frode måtte manøvrere bilen i en liten bue. Jeg vet at når syklister er på veien så er de en form for kjøretøy også, men når det er et tomt og ikke-hullete fortau ved siden av dem, laget for de som går og sykler, ja da syntes jeg de kan sykle der. Heldigvis var det noen få som skjønte tegningen med fortauet (dere er bra, altså), men jeg var likevel helt forfjamset over mengden med syklister OVER ALT. Den Frustrerte (meg) la merke til at det var ikke bare kondomdress og de rare pilspissene (hjelm?) de hadde på seg, men også at det bare var jevnaldrende menn. Konklusjonen min var derfor at de nettopp hadde våknet fra vinterdvalen. Totalt så jeg tre kvinner, men hvem vet, kanskje det var androgyne menn. Jeg vil gjerne at du klikker deg inn HER for å få et litt festligere syn på saken også.

Så mine damer og yngre jenter, når dere er ute og kjører/går/tar en walk of shame klokken tolv på en onsdag, og får øye på puljer med kondomdresser på sykler: ja, da vet dere at høsten har startet. Neste gang skal vi (kan vi) ta for oss hvordan Elisabeth Iskrem prøver å takle å være sammen med nevøen sin i påsken, mens hennes egen biologiske klokken går amok nok en gang.

Fred ut.

høstlepper?
Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress