Førsteutkastet

Av sted til forlaget med seg! Ønsk meg lykke til, alle sammen. Jeg trenger det.Fant du henne, Anton?

Noen ganger må man bare hoppe litt

Min Muse og meg #3: Det gjelder bare å bruke fantasien litt

På et øde hav, hvor ingen høre deg skrike, ligger det to båter på vannet knyttet til hverandre ved hjelp av et tykt tau. I den ene båten sitter en hyper forfatterspire, i den andre en enda mer hyper Muse. Begge må bruke megafoner for å kunne kommunisere med hverandre. 

Meg: Hva nå da?

Muse: Hæ?

Meg: megafonen piper i protest Jeg sa, HVA NÅ DA?

Muse: Dette har du gjort før, få oss inn til land!

Meg: Jeg vet ikke hvordan.

Muse: HALLO?! Hvordan havnet vi her da? Ikke kom til meg og si at du brukte årene å båten, for det gjorde du ikke. Siden ingen av oss harårer i båten ville det blitt et alvorlig problem. Bruk fantasien din!

Meg: MEN DET ER JO DEG DIN FJÆRBALL.

Muse: Jeg er ikke en ånd i en lampe, frøken dings!

Meg: Hvis du er fantasien min, så er det pokker meg din jobb å hjelpe meg med å finne ut hvordan vi kommer oss vekk herfra.

Muse: RO RO RO DIN BÅT.

Meg: ….

Muse: Hva?

Meg: Fikk en ide.

Muse: Idé?

Meg: Ja.

Muse: Hva da?

Meg: Hopp i havet.

Muse: Go fish?

Meg: Er du ikke enig?

stillhet.

Muse: Jeg er bare ikke helt sikker på om kortspill på denne avtanden er det liksom… Har du en kortstokk?

stillhet. En hai flyr forbi.

Muse: Ah, du er der nå?

Meg: Ja, lyst til å bli med?

Muse: Alltid.

Forfatterspiren finner fram en skrivemaskin som har ligget i båten, og prøver å kaste den over til Musen sin båt. Den synker umiddelbart.

Meg: Gidder du?

Muse: Ja, hvorfor ikke, jeg føler meg så alt for skitten allerede.

Juno treffer Frode etter 4 lange uker

Where do we go from here

Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg . Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?

En svært melodramatisk og ikke helt alvorlig bloggpost

Prepost: «En Kaffebønnes Sammensurium» har nettopp blitt 7 år gammel. HIPP HIPP!

 

Nå som jeg plutselig er ferdigstudert, utlært og LITTERATURVITER….
Ahaha.
Ok.
For det første, ja, jeg er ikke lenger en student, men utlært er jeg absolutt ikke. Hvis det er noe som er sikkert, så er det at jeg om mulig er enda mer forvirret etter mine tre år på Universitetet i Tromsø enn tidligere. Forvirret? Hører jeg mine kjære lesere undre høyt, Du er jo aldri forvirret.

Kunstpause.

Så som du sikkert vet, er jeg veldig glad i litteratur. Det er jo derfor jeg vil jobbe med det. Siden jeg også er ekstremt glad i lese bøker (kjøpe dem, lukte på dem, sikle på dem, og helt til slutt lese dem), har jeg alltid hatt problemer med å analysere dem. Dette går helt tilbake til barndommen, og jeg føler meg alltid direkte skitten når jeg må analysere og alltid ha forfatteren i bakhodet mens jeg leser. Et eksempel på en bok som lenge kommer til å være ødelagt for meg, er «Wuthering Heights». Dette er ikke en bok jeg kan lese bare fordi jeg har lyst, nei, dette er en roman som jeg automatisk kommer til å begynne å analysere og tolke herfra og til neste Litteraturfestival nær deg.Nettopp fordi min første leseropplevelse med den romanen var via et emne på universitetet, og at jeg skrev eksamensoppgave om boken, kan jeg ikke lese den på nytt uten å tenke på annet enn analysemetodene jeg har lært meg. Det er kjempesynd i meg.

Derfor er «litteraturviter» et ganske skummelt ord. Jeg liker det at jeg faktisk kan klare å analysere og tolke en roman, men av og til føles det som om det ødelegger leseropplevelsen, og i stedet for å være en vanlig leser, blir jeg en Kritisk Lesende Person Som Har Nag Mot Forfatteren. Jeg er med andre ord litt forvirret.

Pustepause.

I tre år er det alltid exphil som har vært i bakgrunnen, en guide til hva jeg må klare for å komme nærmere forfattermålet. Studere -> Få Bachelor -> Få en jobb -> Få en inntekt -> Skriv på romanen mens jeg har jobb -> Få romanen utgitt -> Bli fulltidsforfatter innen jeg er 40 år gammel. En konklusjon er at jeg tenker alt for mye nå, enn hva jeg gjorde før jeg startet studiet. Nå som den guidede turen er over, er det «Jobb» som har tatt over arbeidet.

Så mens jeg leter etter jobb, har jeg 28 + bøker å lese. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg. Jeg kan endelig lese en bok uten at Descartes roper til meg om at jeg må tvile mer, mer, MER.
For hvem trenger å tvile, når man har litteratur?

Så var det dette med jobb da. ‘Utlært’ litteraturviter melder seg til tjeneste.

Samtaler i et ekteskap nr 76577

Jeg og Frode har begge hver sin Samsung telefon. Denne infoen er SUPERVIKTIG for å forstå følgende samtale:

Meg: Frode, kan jeg få laderen min snart? (Min er nesten tom for batteri)

Frode: Neeeej.

Meg: Hvorfor ikke? Ligger ikke din lader i sekken din?

Frode: Nei. I threw it away…

Meg *ler*: Pøh, I don’t believe you.

Frode *med spak stemme og vibrerende underleppe*: You never do.

 

KJÆRLEK!

Små gleder er store gleder

Dagbladet 13/10-2012.

Liten sak om Twitter. Jeg husker ikke et kløyva ord av hva jeg sa, mye fordi en rekke kaffebønner drev og hylte til meg mens intervjuet pågikk. Nei, jeg er ikke psykisk syk, jeg er bare veldig vimsete. Det var awesome, alt sammen.

Bildene (utenom det hvor jeg holder avisen) er tatt av Marius Fiskum (/ www.mariusfiskum.no)

Velkommen skal du være

Svigerforeldrene har kommet på besøk. Jeg sa «Hei,»:

 

Da Wordfeud ikke hadde de rette ordene

Jeg liker ikke å fortelle noen om hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Jeg liker ikke å fortelle det fordi det er kjedelig. Det er en kjedelig historie, og det kunne vært hvilken som helst dag i livet mitt (noe det også til tider er). Og jeg tenkte på den dagen denne helgen, hvor jeg satt på samme måte som i fjor, foran macen og gjorde det samme som den dagen. Bare på et annet sted, hos min far.

Det har gått opp for meg at det er ikke så mye som har forandret seg med meg siden i fjor, utenom at jeg og min mann faktisk har kjøpt oss tomt som er i nærheten av der vi begge har vokst opp. Men min 22 juli 2011 var normal. Jeg satt og skrev på tastaturet, så på Tour De France i det kommentatorene fortalte om bomben. Resten av helgen var TV2 Nyhetskanalen konstant på og øynene mine var klistrer til twitter-feeden min.

Jeg liker ikke å fortelle hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Og du forstår sikkert hvorfor. Denne historien er det ikke verdt å sende inn til noen av nettavisene som vil vite hva alle i Norge gjorde den dagen. Den er for kjedelig.

Nå over til Elisabeths pappa med været:

Det er ikke så ofte jeg treffer pappa nå som jeg studerer i Tromsø, og når jeg først er tilbake i Bergen er det mye annet som skjer før jeg kommer så langt. Nå som jeg endelig har vært hos ham i tre dager, er det en ting som konstant ender opp med å være mitt helvete: Kulden. Jeg klager derfor over hvor kaldt det er, høytlytt og ofte mens jeg prøver å pakke meg inn i to tepper (hvorav det ene er like stivt som Jeeves sitt smil). Pappa går rundt i t-skjorte, og svetter fordi det er så varmt.
«KALDT?!» sier han og så kommer det jeg har ventet på. Det er lett for pappa å syntes at leiligheten hans er «god og varm som klemmen til en grizzlybjørn». Han er oppvokst i Finland, hvor det var vanesak å krype naken rundt i 40 minus for å isbade.

Etter mye om og men, og jeg som nok en gang prøver å hoppe inn i to tepper, fyrte han opp i peisen. Jeg klaget litt til og sa at han må jo skjønne at jeg ikke er vant til denne kulden, jeg besøker ham jo ikke så ofte heller. Jeg får nesten kuldesjokk.
«Jammen det betyr ikke at du IKKE kan bli vant med det. Du må ikke gi opp!!!!» sa han, som om jeg ikke burde kimse av mulighetene for å en dag vinne Nobels fredpris.

Den vennlige kattepusen til naboen avslutter dagen med litt kjærlighet til de som trenger det:

 

 

 

Related Posts with Thumbnails

Følge?

bloglovin

Kontakt

elisabethic@gmail.com

Den gang da:

Kategorier

Diverse

Blogglisten



counter for wordpress