Soundtrack:

Mye av tiden min går ut på å forstå at jeg har blitt en voksen person. Jeg har i løpet av mine syv år med blogging vært besatt av tre gutter, hatt et veldig rart «forhold» til to av dem, og funnet den personen som jeg skal dele resten av livet mitt med. Den dagen Frode fridde til meg, og den dagen vi giftet oss burde egentlig fortalt meg at «ja, Elisabeth, nå er du voksen», men hvem prøver vi å lure egentlig?
Det er de små hendelsene som som oftest gjør at hele mitt indre sammensurium prøver å finne en ny kurs. Som for eksempel de gangene jeg treffer mine bestevenninner fra videregående, og samtalene vi har består som oftest av Hva Vi Gjør Nå Og Hva Vi Skal Gjøre. Dette er samtaler vi alle har med venninnene våre, men hver gang jeg har dem, og til og med mens det er jeg som snakker, så er det en megafon i hodet mitt som roper «SER DU, NÅ ER DU VOKSEN. DU SNAKKER IKKE OM BIG BROTHER ELLER PARADISE HOTEL, DU SNAKKER OM LIVET DITT OG HVA SOM SKAL SKJE.».

Det føles som om jeg har gått glipp av noe veldig viktig. Kanskje glemt å delta på et kurs som forteller meg det, et kurs som sikkert koster 8000 kr og som jeg ikke har råd til siden jeg ikke har en fast jobb enda, men jeg har gått glipp av det likevel og det er min feil. På dette kurset ville jeg nok blitt fortalt at jeg ikke lenger er 16 år, og dermed burde jeg ikke tenke at alt skal bare falle ned i fanget på meg når jeg vil det, og kurslederens mantra ville uten tvil vært «Alt ordner seg til slutt».

Jeg vil ikke at alt skal ordne seg til slutt, jeg vil at alt skal ordne seg nå. Tålmodighet? Ahahaha. Mest sannsynlig ville et av disse kursene handlet om «Tålmodighet er en dyd» og jeg ville enten ha forberedt en kraftig sarkastisk tale til dette, eller sittet stille og forhåndsdømt alt kurslederen sa. Veldig dårlig gjort av meg, men hei, jeg er visst voksen, så da er det vel ok da.

Poenget mitt er det at jeg og venninnene mine er voksne. Er ord som nesten har mistet all mening når jeg har skrevet det et par ganger. Vi har ikke alle som mål å bestå eksamen (noen av venninnene mine er ikke ferdig enda), for da er vi «good to go», og vi (jeg) trenger ikke lenger å øve på arbeidskrav eller øve til filosofieksamen. Den gyldne guleroten henger ikke foran oss lenger, og siden vi ikke har noe spesifikt å nå etter (tror jeg), prøver vi å dyrke vår egen grønnsak. Jeg vet nå at denne guleroten nå har blitt «jobb» for de fleste av oss. Det er neste mål. Jobb. Når det er oppnådd, lurer jeg på hva det neste målet mitt skal bli, og dette målet er ikke «bli forfatter» (for det er hele åkeren og herregud jeg er elendig på metaforer), men det må være noe VOKSENT.

I en slags postapokalyptisk koma ga jeg meg selv som mål på Goodreads å lese 250 bøker i 2013.

Jeg lar det synke litt inn.

Så hva gjør jeg nå? Jeg søker jobb, venter, og søker litt til. I mellomtiden kommer jeg til å måtte nå neste nivå innen «Husmorninjaskolen» fordi snart kommer det en valp inn i livet vårt, og jeg burde virkelig lære meg å kunne plukke opp hundens sjiiit uten å brekke meg. Det er jo voksent, ikke sant?

Prepost: «En Kaffebønnes Sammensurium» har nettopp blitt 7 år gammel. HIPP HIPP!

Nå som jeg plutselig er ferdigstudert, utlært og LITTERATURVITER….
Ahaha.
Ok.
For det første, ja, jeg er ikke lenger en student, men utlært er jeg absolutt ikke. Hvis det er noe som er sikkert, så er det at jeg om mulig er enda mer forvirret etter mine tre år på Universitetet i Tromsø enn tidligere. Forvirret? Hører jeg mine kjære lesere undre høyt, Du er jo aldri forvirret.

Kunstpause.

Så som du sikkert vet, er jeg veldig glad i litteratur. Det er jo derfor jeg vil jobbe med det. Siden jeg også er ekstremt glad i lese bøker (kjøpe dem, lukte på dem, sikle på dem, og helt til slutt lese dem), har jeg alltid hatt problemer med å analysere dem. Dette går helt tilbake til barndommen, og jeg føler meg alltid direkte skitten når jeg må analysere og alltid ha forfatteren i bakhodet mens jeg leser. Et eksempel på en bok som lenge kommer til å være ødelagt for meg, er «Wuthering Heights». Dette er ikke en bok jeg kan lese bare fordi jeg har lyst, nei, dette er en roman som jeg automatisk kommer til å begynne å analysere og tolke herfra og til neste Litteraturfestival nær deg.Nettopp fordi min første leseropplevelse med den romanen var via et emne på universitetet, og at jeg skrev eksamensoppgave om boken, kan jeg ikke lese den på nytt uten å tenke på annet enn analysemetodene jeg har lært meg. Det er kjempesynd i meg.

Derfor er «litteraturviter» et ganske skummelt ord. Jeg liker det at jeg faktisk kan klare å analysere og tolke en roman, men av og til føles det som om det ødelegger leseropplevelsen, og i stedet for å være en vanlig leser, blir jeg en Kritisk Lesende Person Som Har Nag Mot Forfatteren. Jeg er med andre ord litt forvirret.

Pustepause.

I tre år er det alltid exphil som har vært i bakgrunnen, en guide til hva jeg må klare for å komme nærmere forfattermålet. Studere -> Få Bachelor -> Få en jobb -> Få en inntekt -> Skriv på romanen mens jeg har jobb -> Få romanen utgitt -> Bli fulltidsforfatter innen jeg er 40 år gammel. En konklusjon er at jeg tenker alt for mye nå, enn hva jeg gjorde før jeg startet studiet. Nå som den guidede turen er over, er det «Jobb» som har tatt over arbeidet.

Så mens jeg leter etter jobb, har jeg 28 + bøker å lese. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg. Jeg kan endelig lese en bok uten at Descartes roper til meg om at jeg må tvile mer, mer, MER.
For hvem trenger å tvile, når man har litteratur?

Så var det dette med jobb da. ’Utlært’ litteraturviter melder seg til tjeneste.

Foto: Kristen Angelo
Bildet er lånt herfra: http://thenowhereyears.blogspot.no/2011/10/relax-darling.html

Jeg og Frode har begge hver sin Samsung telefon. Denne infoen er SUPERVIKTIG for å forstå følgende samtale:

Meg: Frode, kan jeg få laderen min snart? (Min er nesten tom for batteri)

Frode: Neeeej.

Meg: Hvorfor ikke? Ligger ikke din lader i sekken din?

Frode: Nei. I threw it away…

Meg *ler*: Pøh, I don’t believe you.

Frode *med spak stemme og vibrerende underleppe*: You never do.

KJÆRLEK!

Dagbladet 13/10-2012.

Liten sak om Twitter. Jeg husker ikke et kløyva ord av hva jeg sa, mye fordi en rekke kaffebønner drev og hylte til meg mens intervjuet pågikk. Nei, jeg er ikke psykisk syk, jeg er bare veldig vimsete. Det var awesome, alt sammen.

Bildene (utenom det hvor jeg holder avisen) er tatt av Marius Fiskum (/ www.mariusfiskum.no)

Svigerforeldrene har kommet på besøk. Jeg sa «Hei,»:

Jeg liker ikke å fortelle noen om hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Jeg liker ikke å fortelle det fordi det er kjedelig. Det er en kjedelig historie, og det kunne vært hvilken som helst dag i livet mitt (noe det også til tider er). Og jeg tenkte på den dagen denne helgen, hvor jeg satt på samme måte som i fjor, foran macen og gjorde det samme som den dagen. Bare på et annet sted, hos min far.

Det har gått opp for meg at det er ikke så mye som har forandret seg med meg siden i fjor, utenom at jeg og min mann faktisk har kjøpt oss tomt som er i nærheten av der vi begge har vokst opp. Men min 22 juli 2011 var normal. Jeg satt og skrev på tastaturet, så på Tour De France i det kommentatorene fortalte om bomben. Resten av helgen var TV2 Nyhetskanalen konstant på og øynene mine var klistrer til twitter-feeden min.

Jeg liker ikke å fortelle hva jeg gjorde på denne dagen i fjor. Og du forstår sikkert hvorfor. Denne historien er det ikke verdt å sende inn til noen av nettavisene som vil vite hva alle i Norge gjorde den dagen. Den er for kjedelig.

Nå over til Elisabeths pappa med været:

Det er ikke så ofte jeg treffer pappa nå som jeg studerer i Tromsø, og når jeg først er tilbake i Bergen er det mye annet som skjer før jeg kommer så langt. Nå som jeg endelig har vært hos ham i tre dager, er det en ting som konstant ender opp med å være mitt helvete: Kulden. Jeg klager derfor over hvor kaldt det er, høytlytt og ofte mens jeg prøver å pakke meg inn i to tepper (hvorav det ene er like stivt som Jeeves sitt smil). Pappa går rundt i t-skjorte, og svetter fordi det er så varmt.
«KALDT?!» sier han og så kommer det jeg har ventet på. Det er lett for pappa å syntes at leiligheten hans er «god og varm som klemmen til en grizzlybjørn». Han er oppvokst i Finland, hvor det var vanesak å krype naken rundt i 40 minus for å isbade.

Etter mye om og men, og jeg som nok en gang prøver å hoppe inn i to tepper, fyrte han opp i peisen. Jeg klaget litt til og sa at han må jo skjønne at jeg ikke er vant til denne kulden, jeg besøker ham jo ikke så ofte heller. Jeg får nesten kuldesjokk.
«Jammen det betyr ikke at du IKKE kan bli vant med det. Du må ikke gi opp!!!!» sa han, som om jeg ikke burde kimse av mulighetene for å en dag vinne Nobels fredpris.

Den vennlige kattepusen til naboen avslutter dagen med litt kjærlighet til de som trenger det:

Lansering av romanen «The Long Earth», skrevet av Stephen Baxter og Terry Pratchett. I salg nuh.

Jeg tenker på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg tenker på alt jeg opplevde: hva jeg sa og gjorde i de minuttene jeg hadde din hele oppmerksomhet. Mest av alt irriterer jeg meg over at jeg helt glemte å takke deg for bøkene, at jeg glemte å spørre deg om du kommer til å skrive flere romaner sammen med Neil Gaiman, og hvilken roman som du er mest stolt av. Jeg sa dette til deg, mens personene rundt oss tok bilder og ventet på sin tur. Jeg spurte deg spørsmål som du mente var bra. Hadde jeg flere bra spørsmål? Når dagen var over ville jeg nok vite hva jeg skulle spørre om, men akkurat nå var hjernen min helt wibbly-wobbly. Da vet du hvordan jeg har det mesteparten av tiden, svarte du og alle lo. Jeg fortsatte med å ikke vite hva jeg skulle tenke, for det føltes som om hele hjernen min bare kommuniserte i punktum og utropstegn.

«‘scuse me, Sir Terry? Do you mind if I have my picture taken with you?»

Jeg gratulerte deg med BAFTA-prisen du mottok for dokumentaren du var med i, og ydmyk som du var sa du at prisen tilhørte ene og alene de to mennene du hadde sett dø. Gjennom hele samtalen sto du i den kjente posituren, med armene i kors uten at det virket avvisende. Du sa til og med at du ikke skjønte hvorfor ikke alle andre også konstant var omringet av kameraer og folkemengder slik du alltid er.

At jeg i det hele tatt klarte å snakke med deg er et mirakel, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde gått inn i ”survivalmode” da jeg deklamerte (ikke ordrett, men noe lignende): ”I just really wanted to tell you how much it means for me to meet you. I’ve read your novels since I was nine, and you’re pretty much my idol and the reason I want to be a writer”. Og så sa du noe som verken jeg eller dine andre fans hadde forventet, nemlig: ”Well, then you can kiss me on the cheek if you like,” og utropstegnene nærmest falt ut av munnen på meg. Jeg pekte på min kjære ektemann for at han skulle ta bilder som bare f***, og du lente deg framover mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at det var som å kysse morfar på kinnet (han døde nylig, men det er en annen historie), bare at du hadde mer skjegg. Ekte forfatterskjegg.

(Her er jeg en av dem. En av de gale gale gale pikene som ser ut som om hun tenker på UPASSENDE TING.)

«………………!!!!!!!!!!!!!!!»

Ingen kommentar.

På et tidspunkt spurte jeg deg om framtidige bøker, om du fortsatt klarer å skrive, og du begynte å fortelle meg hvordan du vet at en bok blir bra. Du beskrev at en bok ”flies away”, og at den omtrent skriver seg selv.

Hvis den ikke flyr av sted, lar du den ligge og begynner på noe nytt. ”Know what I mean?” spurte du meg energisk, og ja, jeg visste virkelig hva du mente. Jeg mener fortsatt at jeg ikke fikk takket deg nok for hvor mye forfatterskapet ditt har betydd for meg oppigjennom årene, men jeg følte på meg at du visste det allerede. Du tok deg tid til å høre på meg i flere minutter, og jeg var visst den eneste personen der som fikk kysse deg på kinnet. Jeg liker å tro at vi fikk god kontakt der og da, og om du husker meg eller ikke er ikke så viktig.

Så takk, Sir Terry Pratchett. Takk for at du tar deg tid til den besatte fanskaren din. OOK.

Hilsen Elisabeth I.C Pihl

Oppdatert:

Denne kommentaren kom da jeg la ut bildet på facebook-eventen, og jeg syntes den fortjente å få plass her også:

I stedet for å skrive et langt sammendrag over hva som har skjedd siden sist (jeg glemmer at jeg har en blogg og bare kaster alt inn på Twitter), skal jeg heller skrive ned hva hjernen min har deklamert når det passet seg best. Jeg er så fryktelig opptatt for tiden (Ja du vet, jeg skal jo liksom lese til to fag jeg konter etter sommeren, noe jeg ikke har prioritert hittil), med å psyke meg opp til Londonturen med Frode, vente på Kristine Toftes siste mesterverk, og lese 4 andre bøker samtidig mens jeg febrilsk prøver å ikke la solen grille av meg alt håret. Utherooolig opptatt.

1. «Hva, besto jeg to av tre eksamener?! FIKK JEG FAKTISK STÅKARAKTER?!»
2. «Hva mener du med at jeg må søke om å få konte?»
3. «Denne luggen er ikke stor nok for oss begge.»
4. «Elisabeth, du og ektemannen din har nettopp kjøpt dere en tomt. På Os. Og du er faktisk glad for det. You’ve changed.»
5. «Hvor mange bøker er ok å ta med seg til London i fire dager, når du uansett har planer om å besøke minst fem store bokhandler UTEN Å KJØPE MER ENN TO BØKER? Hjelp.»
6. «Hvor og når må jeg begynne å søke etter jobb, og hvordan i huleste skal jeg gå frem?! Hvis jeg begynner å tro på Gud, vil det komme et svar i eposten min?»
7. «Er det sånn at jeg ikke lenger kan kjøpe Heksehyl i butikken lenger fordi den møkkamannen spiste dem også?»
8. «Hv…..a… Jeg… er jeg i London samtidig som Terry Pratchett og og og han…. event? Jeg kan se ham live? Mens jeg er i London? Ook? Åhåhåhhå…»

Etter den siste der har hjernen min for øyeblikket takket for seg og dratt til London i forveien. Som sagt, fryktelig «opptatt».

Jeg hadde nettopp gått av bussen, og prøvde å glemme at en mann på godt over 100 kg hadde mistet buksen på bussen i det han bøyde seg og vist alle hans mørke hule. Det er ikke akkurat hver dag jeg opplever å stirre rett inn i bakenden på en mann og føle at rompekviser kommer for å invadere jorden. Ingen på bussen sa noe. Bare et kollektivt gisp. Så jeg sto på fortauet og stirret intenst på en plakat som reklamerte for sko, uten at jeg klarte å se hvor skoene var hen. To jenter gikk forbi meg, ”Jeg liker den nye jakken din, du kledde fargen!” sa den ene jenta, og jeg begynte med en gang å lure på når noen hadde gitt meg et kompliment for hva jeg har på meg.

Det er en stund siden, og jeg tenkte at det er jo forståelig. Som student er jeg ikke på skolen hver dag fra åtte til to, jeg ser ikke de samme personene heller, og fordi vi ikke har gått på skole sammen i tre til seks år, vet jeg ikke om det de har på seg er nytt. Jeg ser kanskje at de har på seg andre klær enn dagen før, men jeg vet ikke om de er nykjøpt. Men det gjorde jeg før. Alle gjør det, og så vidt jeg vet er det vanlig å si ”slit an” (det samme som: gratulerer med nye klær!) når en person du kjenner plutselig dukker opp med et nytt image. Det er jo hyggelig å få høre.

Jeg fortsatte å gå mot neste busstopp, men stanset halvveis og kikket etter de to jentene. Hvor lenge siden var det jeg hadde kjøpt et nytt klesplagg som noen ga meg et kompliment for? Jeg husket ikke, og akkurat der og da skjønte jeg at det var fint å få slike kompliment, som var høflige og ofte oppriktige. Jeg savnet gleden jeg opplevde at noen jeg kjente sa jeg var fin på håret (det var nok sist gang, ja! kom jeg på), at jeg kledde genseren eller at jeg hadde sminket meg på en fin måte. Det var mest følelsen jeg savnet, den gleden en venn ga meg med ordene sine. Jeg tenkte at dette kunne jo ikke bare gjelde meg, en 23 år gammel jente. Dette måtte jo gjelde gutter også. Alle for den saks skyld. Gir vi hverandre for få ærlige kompliment i hverdagen nå, enn tidligere? Er det universitetet som har gjort dette med meg?

En av mine beste venninner i Tromsø bruker ofte en knall rød leppestift, noe som får ansiktet hennes til å lyse opp og hun minner meg om en filmstjerne. Og det har jeg ikke sagt til henne. Nå kommer hun til å få vite om det, fordi jeg har skrevet det, men jeg tror ikke jeg har sagt det. For hadde ikke hun blitt glad da? Jentene jeg fortsatt så etter, hadde nå forsvunnet inn på en kafé, og jeg kom på at jeg hadde et gavekort i lommeboken som jeg kunne bruke på H&M. Kanskje jeg skal finne noe nytt, noe som jeg ikke har brukt flere ganger tidligere, noe som blir lagt merke til. Denne tanken hadde jeg ofte på videregående: jeg ville kle meg i noe som gjorde at gutter syntes jeg var fin å se på, og kanskje si det til meg etterpå. Nå tenkte jeg det fordi jeg savnet et eneste lite kompliment. Ikke noe å klage over, men det var noe å føle.

Dagen etterpå skjønte jeg at de to genserne jeg hadde kjøpt så ut som de kom ut fra skapet til en tenåring fra tidlig 90-tallet. Det så ikke nytt ut, men jeg likte dem. Ingen sa noe. I bakhodet håpet jeg at noen kom til å gjøre det, men mens jeg så på venninnen min med de røde leppene, fant jeg ut at det ikke var så viktig likevel, jeg så i hvert fall ikke på en rompekvise.